torsdag 29. desember 2011

Jula er mer

En deilig jul går mot slutten. Alle disse fine øyeblikkene med min lille familie skal jeg bevare i hjertet. Gleden, takknemligheten, velsignelsen. Men jula er mer en det. Den er en feiring av noe som er større, en feiring av Han som ga meg alt det jeg elsker. Han ble menneske slik som oss, en natt for 2000 år siden. Han led, Han gråt, Han gledet seg, Han lo. Han kjente på alt det vi kjenner på. Jeg er så glad for at min Jesus vet hvordan det er å være et lite menneske. Han vet at det ikke alltid er så lett. Jeg syntes det er vanskelig å fatte Hans uendelige kjærlighet til meg. Det er så stort så stort.

Lille julaften fortalte jeg min lille 2åring at i morra skulle han få mange pakker. Da lo han godt, og sa "Neeiiii, mamma". Jeg smilte tilbake og forsikret han om at, joda, i morra var det mange pakker (ikke bare en pakke hver dag, som han har lært seg de siste ukene). Han lo enda mer hjertelig og kikket på meg som om jeg bare tullet. "Neeii, mamma", frydet han seg. Neste dag vanket det mange flere pakker en han kunne forestille seg. Han var et fyrverkeri av glede hele dagen (og hele kvelden, mye senere en mammaen hadde planlagt. Han fikk virkelig dreisen på dette med jul kan du si...).

Min lillegutt kunne ikke forestille seg noe mer en den gleden en pakke hver dag ga han. Hvordan kunne han se for seg det som skulle komme neste dag? Slik er det med Guds kjærlighet. Den er for stor til at jeg helt kan fatte den. Men den er der likevel. Det kommer heldigvis ikke an på meg.

Jeg ønsker alle en fortsatt god romjul. Jeg koser meg med ny mano kopp, nye bøker og hjemmebakte biscotti, mens det uler rundt hushjørnene. Min lille kosestund.

fredag 16. desember 2011

Fornøyd likevel

Etter maaange uker med dårlig søvn her i huset fordi vi har en minstemann som strever med pusten og ørene om nettene har det endelig roet seg litt. Vi har hatt to gode netter!!!! Og jeg er mer sliten i dag enn jeg har vært de siste ukene. Rare greier! Og faktisk litt frustrerende. Jeg har jo sovet mange timer i strekk. Og jeg som skulle sette inn det siste giret før jul, og kose meg med julegaveinnkjøp, baking og siste rest av pynting av huset, var plutselig en sur dame og utålmodig mamma. Ikke som planlagt, kan du si. Tusen takk til min snille mamma, og min gode venninne, som forsikret meg om at det er helt normalt. Det er når det roer seg slitenheten ofte kommer. Da kan en gire ned, og da skranter mammamotoren litt. Og husmormotoren. Og juleforberedelsemotoren. Og snilljentemotoren.

Når jeg tenker etter stemmer dette faktisk. Iallfall for meg. Når ting står på mobiliserer jeg masse. Som til eksamener, syke barn eller kriser i livet. Når det roer seg går lufta ut av ballongen. Phiiiiiiiiiiffff (er det ikke ca sånn det høres ut..???), der sitter jeg i sofaen og lurer på hvordan i all verden jeg skal få orden på vaskerommet og bakt de kakene jeg hadde planer om.

Men en frisørtime, og en helt-alene-tur i byen (mens min snille mann sto for kveldsstell og legging) senere ser jeg mye lysere på livet. Kan til og med se litt humorsitisk på at jeg fremkalte feil bilder og må en tur til byen i morgen også (jeg blir utrolig distre når jeg er trøtt). Nå er det heldigvis helg, og vi skal kose oss masse. Jeg skal ta mitt trøtte legeme og putte det under dyna snart, og nok en gang øve meg på å være fornøyd med meg selv, selv om jeg i dag var langt fra den mammaen eller Heidien jeg ønsker å være....

Hi hi....så nå at det er veldig synlig på bildet at vår søte bambi mangler noe pels på nesen. Men han får være med her på bloggen likevel. For han er god nok han og! (grunnen til at han mangler pels??? Vi har to små søte gutter her i huset...)

onsdag 14. desember 2011

Og vinneren er..

Stjernen holder seg på sørlandet, og den heldige er damen bak den nydelige bloggen  Hjertespor. Dette er en fantastisk blogg, som virkelig rører ved hjertet mitt. Jeg liker å snakke sant om livet, og her har jeg funnet ei som gjør det med stort hjerte og gode ord. Et besøk anbefales på det varmeste: http://hjertespor.blogspot.com/

Ellers må jeg si tusen takk for alle de gode ordene under forrige innlegg. Det har varmet hjertet mitt. Bursdagen var fin. Det vanker så mange gode ord på en slik dag. Jeg er glad i ord. Jeg er faktisk glad i å ha bursdag selv om jeg er så gammel. I kveld er mannen på julebord, jeg sitter i pysjen, med kjøpepizza i ovnen, og skal kose meg. Regnet pisker mot ruta, og jeg savner snø og vinter. Dette er absolutt ikke utevær for småtroll. De kan jo blåse vekk, eller få kuler i hodet av haggelen.

Jeg er trøtt, takknemlig, og klar for en rolig kveld. Så gjennstår det å se om småtrollene er enige...Da hadde jeg i så fall blitt veldig takknemlig!

mandag 12. desember 2011

Den fineste gaven

Noen ganger må jeg klype meg selv i armen når jeg ser på min lille familie. Mine tre gutter. En stor og to små. Jeg husker alle de årene jeg ventet. Jeg var alltid alene. Var en av dem som aldri hadde kjæreste. Etterhvert ble jeg en av dem som kanskje ikke kunne få barn. Jeg ble 30, 31...og ventet og ventet. Jeg husker at jeg tenkte mye på dette i jula. Lurte på om jeg neste år hadde en kjæreste. En som jeg var helt spesiell for. Jeg husker alle nyttårsaftene fylt med et visst vemod, fordi jeg ikke hadde en som var min, en å kysse når klokka slo tolv. Jeg husker alle tantebarn som gledet seg slik, og hvordan jeg lurte på om jeg ville få egne barn en dag. Jeg husker at jeg en vinter lå på sykehuset, sjokkert over beskjeden: at jeg kanskje ville få problemer med å få barn. Iallefall hvis jeg ventet. Og det var jo det jeg gjorde. Jeg ventet på en mann. Det var mange år å vente. Nå kan jeg se, at det var slik det måtte være. Det var jo mannen min jeg ventet på. Og det var den sommeren for fire og et halvt år siden vi skulle møtes. Det kunne ikke vært før. Jeg har fått den beste! Jeg takker Gud for at Han var så mye klokere enn meg. Han så hele bildet, jeg så bare delene. Slik er det ofte. Det er vondt å vente noen ganger. Vondt når en ikke vet om det en drømmer om og håper på kommer til å skje. Det er skummelt å håpe. Jeg vet ikke hvorfor så mange av oss må gjennom smertefulle venteperioder. Men jeg vet av erfaring at vi ikke er alene. Det er en som ser vår sak, selv om det ikke alltid føles slik. Det føltes ikke slik for meg, da jeg 29 år gammel, alltid singel, med hjertet fullt av lengsel etter en familie, fikk vite at det ikke var noen selvfølge for meg å bli gravid. Det er mye som ikke er en selvfølge. Derfor må jeg klype meg selv i armen når jeg ser på mine nydelige gutter. Derfor griner jeg av glede når jeg ser 2-åringen danse i midtgangen på konsert ned sitt store idol, Jarle Waldemar. Derfor har jeg ikke lyst til å legge snart 1-åringen i vogna når han har sovnet i armene mine. Derfor er det ikke noe offer med lite søvn og egentid. For jeg er så takknemlig. I morra blir jeg 37 år. De fineste gavene kommer til å våkne meg klokka seks, og kreve mat og kalendergaver. Og jeg sier tusen takk med hele hjertet mitt.

Til slutt vil jeg minne om give awayen. Den nydelige stjerna venter på et vindu å lyse opp. Se innlegget under. Fortsatt god førjulstid fra meg.

Bildet av oss er tatt av den flinke damen bak bloggen http://spiderfruen.blogspot.com/. Den er verdt et besøk!! 

tirsdag 6. desember 2011

Stars and give away

Det er snart jul, det snør ute (hvis jeg legger godviljen til...), jeg har en fantastisk mann og to nydelige små gutter - hjertet er fullt av takknemlighet. Da er det på tide med en liten jule give away her på bloggen. Jula er jo tiden for å dele. Jeg vil gjerne lodde ut en av de fantastiske stjernene som selges på Riips og Ranukler her i Grimstad. Den er ganske stor, og jeg har en i hvert av stuevinduene mine (se bilde på tidligere innlegg). Jeg syntes iallefall at de er kjempefine. Det er sammen som de små jeg bretter, men i nydelig papir med litt tekstur.

Jeg har fått spørsmål om det finnes en oppskrift å dele på hvordan man bretter disse stjernene. Jeg er så heldig å ha min danske mamma som hvert år lærer meg det om igjen. Det er ikke så vanskelig når en først har "fått det i fingrene". Linn, med sin nydelige blogg Home by Linn har en link til hvordan man gjør det. Her er linken til hennes innlegg:  http://homebylinn.blogspot.com/2011/11/h-p-p-y-day-x2.html

Tilbake til give awayen. Et lodd for kommentar, et lodd for å være, eller bli følger, og et lodd hvis du linker til denne give awayen (Bruk bildet over). Du kan altså få tre lodd til sammen. Fint hvis du skriver hvor mange lodd du tar. Hvis du ikke har blogg er det fint om du legger igjen mail adresse slik at jeg får tak i deg hvis du vinner. Trekning blir 14 desember, så rekker jeg å få sendt den slik at den kommer frem til jul.

Da skal jeg slappe av litt før guttene våkner. Kanskje sove litt....Eller husarbeid....Hmmmm....

mandag 5. desember 2011

Kvalitetstid

Jeg liker å skrive ned hva som gjør meg glad. Det kan være så mye, og jeg prøver å fokusere på det. Etter mange uker med mye sykdom her i huset var det godt å rette blikket mot noe annet enn forkjøla barn og voksne. Merker at det har vært litt vanskelig å holde rett fokus. Men nå er alt så meget bedre. I dag har jeg laget julekort, og gleder meg til å se det ferdige resultatet når de er fremkalt. Jeg liker å lage ting selv, men prøver å la være å få dårlig samvittighet når jeg ikke rekker/orker det. Denne helgen har vi kost oss masse. I går da vi spiste tomatsuppe etter noen fine timer i dyreparken, innså seg at vi stort set hadde spist posemat hele helgen, og hvor fantastisk det hadde vært. Kjøpepizza foran tven på lørdag, og tomatsuppe til søndagsmiddag. Jeg sier som min eldste sønn: Halleluja!! Noen ganger er det mye kvalitet i litt ferdigmat!!!

Den fine helgen ble avsluttet med bare meg og min mann og beste venn ved kjøkkenbordet sent i går kveld. Litt kjærestetid mitt i en travel hverdag. En trenger ikke alltid resteurantbesøk eller kino. Noen ganger holder det med et kjøkkenbord og noen skiver med gulost. Og hverandre.

søndag 4. desember 2011

Jeg er så glad

Jeg er så glad for:

De nye fine julestjernene mine som er kjøpt på min yndlingsbutikk

Peppernøttene som er ferdige, og som kommer til å forsvinne før jul i det tempoet de blir spist

At minsten er friskere enn på lenge, og så uendelig nydelig

At lillegutt løfter hendene over hodet og sier "halleluja" mitt i gågata

At jeg endelig har begynt å brette stjernene som skal henge på juletreet, slik jeg har gjort siden jeg var ei lita jente

At vi snart skal i dyreparken og nyte det fine vinterværet

Den rosa Kari Trå ulltrøya mi som holder meg god og varm, og fortsatt er veldig fin etter mange år

At det snart er jul, og det brenner to lys i adventskransen (men jeg var IKKE så glad da vi tente den. Klokka seks er litt for tidlig syntes nå jeg)

At det er så mye å glede seg over en helt vanlig søndag

Vil ønske dere alle en fin adventssøndag

onsdag 30. november 2011

Jula er et forstørrelsesglass



I noen år var jeg så heldig å få lov å jobbe med mennesker som hadde kreft. Det var en fin jobb. Jeg møtte så mange fantastiske mennesker som ga så mye av seg selv. Jeg fikk komme nær pasientene og familiene deres i en veldig spesiell livssituasjon. Ingen av dem som kom til avdelingen vår hadde tenkt at dette kom til å ramme dem. De var som oss. Levde livet sitt. Hadde en hverdag. De gikk ikke rundt å tenkte at de en dag brutalt skulle rives ut av den trygge hverdagen og inn i en ny uforutsigbar tilværelse. Det var mange unge som kom dit jeg jobbet. Det kunne vært meg. Det kunne vært en av de jeg er glad i. I begynnelsen tenkte jeg mye på det, og jeg ble redd for at noen av mine skulle få kreft. Etter en stund merket jeg at jeg måtte ta et oppgjør med redselen. Jeg bestemte meg for å ikke la den få plass i livet mitt. Jeg ville ikke at det skulle være det jeg tok med meg fra den fine jobben. Jeg ville ta med meg takknemligheten. Takknemligheten over at jeg og mine var friske og har det godt. Det er nemlig ikke en selvfølge. Det er og en lærdom jeg har tatt med meg.


Mange år etterpå er det fortsatt viktig for meg å være takknemlig for det vi har. Det er ingen selvfølge. Livet kan på en, to, tre bli snudd på hodet. For mange har det skjedd det siste året. Det er mange som møter denne jula med blandete følelser. Mange som savner noen. Mange som har det vanskelig på en eller annen måte. Jula er som et forstørrelsesglass. Det gode blir bedre, og det vanskelige blir vondere. Jeg syntes det er fint å huske på det i den tiden vi nå går inn i. Det er så mange som strever. Livet har ikke fart lett med alle. Det har årene jeg har jobbet med mennesker som sliter med rusproblemer lært meg. Også i den jobben fikk jeg møte så mange fantastiske mennesker. Også den jobben gav meg verdifull lærdom.


Jula er en fin tid. Jeg vil nyte den sammen med de jeg er glad i. Jeg vil kjenne på takknemligheten over det jeg har, ikke fokusere på det jeg noen ganger mener jeg mangler. Jeg vil sende en varm tanke til alle de som kjenner på smerten i denne tiden. Jula er så mye følelser.

tirsdag 29. november 2011

Kjoledag



I dag var jeg så trøtt og humøret så dårlig at jeg måtte ta på meg en kjole. 5 timers søvn er ikke nok for meg, og i tilegg er 4 av 4 her i huset forkjøla med laber form. Ute bøtter det ned, og det er ikke snø som kommer. Så her var det klart for litt klesterapi. Min mann syntes det var noe underlig å kle seg slik akkurat i dag, det dårlige været tatt i betraktining. Men med strikkejakke og støvler til kjolen føler jeg meg akkurat passe fin. Ikke det at jeg trenger å være fin i dag. Ærendene er såpass lite glamorøse som å veie minsten på helsestasjonen, hente medisiner til minsten, og ha med begge småtrollene til ØNH spesialist. Men nettopp derfor hadde jeg behov for å føle meg litt bra iallefall. Og det hjalp. En halv time på sofen ettefulgt av en kopp te og sjokolade hjalp og. Noen dager må jeg faktisk være litt ekstra god mot meg selv. I dag er en slik dag. Så får dongeribuksa, hybelkaninene og brødene jeg skulle bake vente til i morra.

lørdag 26. november 2011

Tusen takk, mammma



Da jeg hentet lillegutt i barnehagen i går, fortalte jeg han om stjernen jeg hadde hengt opp i vinduet. Han løp forventningsfull inn i stuen. "Mamma kjøpt stjerne til meg" utbrøt han gledestrålende. Jeg skulle med min voksne hjerne til å rette på han og forklare at det er alle sin stjerne, da den lille søte stemmen lød igjen "tusen takk, mamma". "Stoooor sjøstjerne", ropte han full av iver. Dette rørte meg slik. Min lille to årings store tillit til mamma og verden. Hans selvfølgelige tanke om at verden er god, og bringer gode ting. Jeg skulle ønske jeg hadde mer av hans barnslige tillit. Når det blir mange skuffelser, og mye venting er det lett å miste håpet litt av syne av og til. Men vi har og en stjerne, som lyser for oss, som er gitt til oss. Det er bare i mørke vi kan se stjernene. Men der lyser de opp og viser oss vei videre. Jeg vil iallfall bli flinkere til å håpe på det gode som skal skje. Og glede meg til det!


Jeg vil ønske alle mine lesere en god adventstid. Takk for alt dere alle deler av tanker og inspirasjon. Jeg er blitt riktig så glad i denne lille verdenen.

torsdag 17. november 2011

Små tanker i et forkjøla hode

Når du tenker på de du er glad i, tenker du da på hva de hadde på seg sist dere var sammen? Eller hvordan de så ut? Husker du om klærne var nye og stilige, og om håret og sminken var tipp topp?

Eller husker du hvordan du ble møtt? De varme ordene og forståelsen i øynene? Latteren og smilene? Samtalen som fløt så fint, ordene som ble så godt tatt i mot? Følelsen av varmen du bar med deg i hjertet etterpå?

Skjønnheten er så mye mer en det vi ser. Skjønnheten merkes i møtene. I varmen. I tilstedeværelsen. Skjønnheten er i hjertene. Den smitter.

onsdag 16. november 2011

Førjulstanker



Jeg er tom i hodet, men fikk lyst til å skrive litt alikevel. Begge gutta boys sover (helt fantastisk når de sover litt på samme tid), og jeg får sitte helt i fred i sofaen og hvile min forkjøla kropp. Har vært så stolt av at jeg ikke har vært syk siden jeg fikk barn, men der var det slutt på det gitt. Bare synd at det ikke finnes en sykemeldingsordning for mammaer.


Nå nærmer desember seg med stormskritt. Jeg elsker førjulstiden, og pynter til jul litt tidligere vært år. Har ikke begynt enda, men planlegger litt svibelinnkjøp og bretting av fiiine danske julestjerner (for de som ikke vet det er jeg halvt dansk, og glad i danske tradisjoner). Jeg gleder meg til å bake julekaker med lillegutt. Og til å pakke inn kalendergaver til han, som skal henges på min gamle kalender, sydd av min kjære moster da jeg var liten jente. Jeg liker tradisjoner, jeg liker minner, jeg liker jula. For meg er førjulstiden kos og forventingsfull glede. Det handler om å nyte forberedelsene. For det er vel det som er den største gleden. Selve jula er jo over på et blunk. Men desmber er en lang rekke nydelige dager. Kjøpe presanger til de jeg er glad i. Tenke ut noe de virkelig vil bli glad for. Pynte hjemme. Samle venner og familier til kos og god mat. Jeg inngikk en avtale med meg selv for mange år siden (lenge før jeg fikk mann og barn). Jeg skulle ikke stresse før jul. Jeg skulle nyte tiden. Og jeg har faktisk klart det. Jeg vasker ikke ned huset. Jeg lager ikke syv sorter. Jeg pynter og baker det vi har lyst på og som er gøy. Jeg drikker kaffi på cafe og skriver lister mens jeg er på julegaveinnkjøpstur. Jeg unner meg mange fine, små byturer, og kommer alltid i mål.


Etter jeg fikk barn har det løftet jeg ga meg selv blitt enda viktigere. Jeg vil nyte denne førjulstiden. Det er bare i år lillgutt er litt over to år, og minsten snart ett. Det er bare i år minsten krabber rundt og reiser seg der hvor han kan, og snart går. Det er bare i år han kommer til å rive ned halve juletreet (har nemlig en mistanke om at han er typen til det). Det er bare i år jeg gleder meg sånn til å gi lillegutt togbane til jul, og se han leke med den (her om dagen måtte jeg bære han gråtende ut av barnehagen, han ville ikke hjem. Han ville leke med toget). Det er bare i år som er i år. Det er bare i dag som er i dag. Selv om jeg er sylta, og teller timer til mannen kommer hjem, så er dagen i dag en gave. Ønsker dere alle en fin førjulstid!!

tirsdag 15. november 2011

Fokus



Jeg lærer så mye av mine søte små. Lillegutt satt en dag og ramset opp alle han elsker. "Jeg elsker pappa", "Jeg elsker lillebror".....her ventet jeg spent på å få høre hvem den neste han elsket var, og så kommer det: "Jeg elsker stuen". Ikke mamma nei, men stua vår. Han sier det faktisk ofte. Hvor glad han er i den lille stua. Det er den samme stuen som jeg syntes har for små og få vinduer, litt feil farge på veggen, er litt for liten, som mangler noen bilder. Han ser ikke det. For det er hjemmet hans. Han er lykkelig her. Jeg er og lykkelig her. Men jeg mister noen ganger litt fokus. Jeg retter blikket mot det jeg ikke har, i stedet for det jeg har. Min lille, kloke gutt har rett fokus.






onsdag 9. november 2011

Om tvil og tro og sånt...



Det er ingen hemmlighet at troen er viktig i livet mitt. Men slik har det ikke alltid vært. Jeg har tvilt mer enn de fleste. Veien til å stole på Gud, som en som elsker meg og vil meg godt, har vært lang. Jeg har stilt så mange spørsmål, vært så veldig sinna, ønsket å gi opp hele greia. Men her sitter jeg. Med stor fred i hjertet, selv om det for øyeblikket kommer omvei på omvei i livet mitt. For 10 år siden hadde jeg nok laget litt mer bråk (blir nesten litt flau over å tenke på hvor mye bråk jeg kunne lage, hihi...). Jeg har fått oppleve at jeg får mer enn jeg fortjener, og mer enn jeg har ønsket meg, selv om jeg ikke klarte å tro på det selv. Det kom ikke an på meg, heldigvis og takk og pris. Da jeg for mange år siden fikk beskjed om at jeg kanskje ikke kunne bli gravid, torde jeg ikke håpe på det jeg har nå. Et fyrverkeri på 10 måneder som for øyeblikket sover søtt, og en to åring som sier de mest bedårende ting. Som at han elsker lillebroren, og cornflakes, eller at "mamma er tjukk".


Jeg har lært at Gud er overraskelsenes Gud. Jeg har lært at Han ikke har glemt meg selv om jeg noen ganger ikke skjønner hva som skjer. Jeg har lært at Han tar meg på fanget og trøster når livet gjør veldig vondt. Jeg har lært at dette ikke er fordi jeg er slik en fantastisk troende. Det er fordi Han elsker meg.

søndag 30. oktober 2011

Natta...



"Natta mamma, natta pappa, natta krabbe, natta munkelus, natta Jesus". 2 år gammel, og Jesus er en naturlig del av hans lille liv. Ikke noe komplisert. Ikke noen tanker om fine ord og lange bønner. Bare et lite "natta". Vi behøver ikke så mange ord. Vi behøver bare et hjerte som er vendt mot Han, og et barns tillit.

fredag 28. oktober 2011

Om høst og forandringer



Jeg liker høsten. Før var det nok den årstiden jeg likte best. Men i år syntes jeg ikke det var så gøy når den gjorde sitt inntog. Jeg ville ha mer sommer. Mer sol, strender, krabber, munkelus, ismoccaer, cafebesøk i sola, lett tøy og solvarm hud. Jeg var ikke klar for masse yttertøy, luer regn og vind, få veden i hus eller mørke kvelder. Men nå har godfølelsen kommet. Jeg koser meg rett og slett. Jeg får en egen ro om høsten. Jeg kryper under teppet, tenner stearinlys og nyter de stillle, mørke kveldene. Jeg nyter de alene, jeg nyter de sammen med mannen min, og jeg nyter de sammen med gode vennner (hvis noen lurer på hvorfor ikke småguttene er nevnt her, så er det fordi jeg foretrekker å nyte kveldene uten dem faktisk....). Høsten er langt fra sommerens lange, lyse vakre dager. Men den er vakker i seg selv. Den er vakker med sine fargerike trær, skarpe sol, voldsomme vær, mørke netter med stjerneskinn, klare frostmorgener, tid til innekos og turer i frisk luft. Men i år trengte jeg litt tid på å se det.


Ikke så helt ulikt livet ellers. Forandringer kommer. Noen ganger ønsker jeg å holde fast på det som er. For det er så vakkert, så trygt, så godt. Og så glemmer jeg at det nye og har sin egen skjønnhet. Den er bare annerledes.

mandag 17. oktober 2011

Skikkelig fin!



Forrige uke fikk jeg et desperat behov for å komme meg ut av mammauniformen min. Det vil si dongeribuksa, og en av de to hvite T-skortene mine, som er så utvasket at de snart ikke er anstendige mer. Jeg kjente et ekstremt behov for nytt tøy. Og frisørbesøk. Tenkte at det kanskje ville gjøre de mørke ringene under øynene litt mindre synlige. Eller iallfall ta bort oppmerksomheten litt fra mitt trøtte tryne. Overfladiske ønsker. Og mulige å oppfylle. Egentlig litt genialt faktisk. Å unne seg noe i slitne perioder. Å gi seg selv en liten oppmuntring. Å føle seg litt fin. Jeg liker det jeg. Frisørbesøk ble det. Og jammen litt nytt tøy og. Og av alle ting ble det en fantastisk gul (ja, du leser riktig, GUL) kjole. Jeg elsker hverdagskjoler. Det er bare ikke så praktisk å bruke i hverdagen. Og denne var så fin og glad. Eller spenstig, som mannen min sa. Jepp, jeg følte meg litt spenstig i den. Og synlig. En fin øvelse i å tørre være spenstig og synlig. Tørre å være meg. For noen år siden hadde jeg nok bare sett på kjolen og tenkt at den var kul, men ikke noe for meg. Jeg våget ikke være så synlig. Kanskje jeg ikke våget være så fin? Nå vet jeg at det er meg selv som setter grensene for hvem jeg er, og hvem jeg vil være. Og vi har ikke vondt av å sprenge litt grenser. Vi har ikke vondt av å føle oss skikkelig fine!!

tirsdag 11. oktober 2011

Tett inntil



Det ble en lang bloggpause... Uker med syke barn, nattevåk og bekymringer tok mye energi. Og som mamma blir en jo pent nødt til å bruke det lille en har på sine søte små. Det er ikke alltid så lett. Jeg vil så gjerne være ekstra snill og god når de ikke har det bra, samtidig som jeg var helt utkjørt selv. Dette har nok vært en av de tøffeste periodene for oss siden vi ble foreldre. Bekymringer og dårlig samvittighet har vært rådende følelser. Slike tanker gir iallefall ikke energi. Nå i ettertid er det lettere å klappe seg selv på skulderen og si "Good job!". Det var dager der jeg var sikker på at hvis det fantes en mammaprøve så hadde jeg strøket. For å ikke snakke om en husmorprøve!!! Men trøtt hode gir trøtte tanker og enda mer trøtthet. Og slik er småbarnslivet. Jeg har aldri vært mer lykkelig og tilfreds, og aldri kjent på så sterke følelser. Og jeg har aldri vært så trøtt uten å bare kunne ta meg en hvil.


Noe annet som har vært, og enda er utfordrende, er at jeg for første gang i mitt liv er arbeidsledig. Det er en utrolig merkelig følesle. I sommer skrev jeg gledesstrålende om min nye jobb. Det gikk ikke helt som planlagt kan du si. Jeg ble veldig dårlig pga slitasjegikten, og måtte si opp etter opplæringen. Og nå har jeg ikke jobb. Det er en uvant rolle, men jeg lærer mye. Aller mest lærer jeg å stole på Han som vet alt så mye bedre enn meg. Hvis ikke jeg kunne lene meg inntil Han og finne trygghet nå, så hadde jeg virkelig vært bekymret. De siste ukene har jeg flere ganger satt meg tett inntil min gode Far. Det er der tryggheten er. Det er der jeg vil være når det stormer.

onsdag 21. september 2011

Fine gutter i mariusgensere og mange følelser



Det er bare i dag som er i dag. Er det lov å si heldigvis!!???? (jeg kan si det med et smil nå, for nå sover begge to søtt). For jeg vil helst ikke ha dagen i reprise. En stk forkjølet minsten, en stk febersyk gutt på 4.dagen, en stk mann som jobber sent for andre kveld på rad, gir en stk mamma med trøtt mammamotor. Men nå er huset nyluftet, stearinlysene tent, og jeg nyter freden til neste paracet eller nesedråper. Jeg koser meg med en kopp te, og prøver å få vekk den ekle metthetsfølelsen etter alt for mange ostesmørbrød (lillegutt ville ikke ha sine, og jeg var veeeldig sulten der og da). Lekene og bøkene er ryddet i hylla, bortsett fra "Da Per var ku", som ligger ved siden av meg i sofaen, klar til i morra tidlig. Mammalivet er jammen mangfoldig. Mye følelser i løpet av en dag. Glede, når lillegutt endelig spiser litt, og når minsten ler så han hikster. Irritasjon, når jeg ikke har spist på alt for lenge. Utålmodighet, når jeg er trøtt. Stolthet, over mine to fine små i tvillingvogna, med like mariusgensere. Dårlig samvittighet, når jeg merker at jeg er alt for utålmodig. Bekymring, når de er syke nok en gang. Takknemlighet, for at jeg er mamma til mine to fantastiske små fyrverkeri. Og det fine er, at når freden senker seg etter en hektisk dag, da er det gleden, stoltheten og takknemligheten som fyller hjertet.

søndag 18. september 2011

Begeistring



Jeg var borte en natt. Så kom jeg hjem til lillegutten min. Det var noe av det fineste med hele turen. For en glede. Over å se meg! Han ropte "mamma", hev seg inn i armene mine og lo, og lo. Han tok ansiktet mitt i hendene sine, kikket meg i øynene og smilte. For en glede. Jeg ble helt satt ut. Alle tanker om å ikke være god nok, om å ikke strekke til, som en sliten mamma innimellom kan ha, forsvant. De ble jaget bort av begeistringen hans. Slik er det med Gud og. Han tar hodet vårt i hendene sine, smiler og fryder seg over sitt skaperverk. La hans begeistring få jage bort alle tankene om at du ikke er god nok.

torsdag 15. september 2011

For mye?



Jeg har skrevet mye om å ikke føle seg god nok. Men jeg har ikke skrevet så mye om å føle at en er alt for mye. Jeg leser litt i en av mine yndligsbøker igjen (Kvinnens skjønnhet av Stasi og John Eldredge). Stasi sier at mange kvinner føler på dette: Jeg er ikke god nok og samtidig er jeg alt for mye. Ja, jeg kan så absolutt føle at jeg er alt for mye. Jeg prater for mye, jeg føler for mye, jeg bekymrer meg for mye, jeg tar for mye plass når jeg er trygg. Jeg blir ikke glad av å tenke slik. Heller motsatt. Jeg blir lei meg, slår meg selv i hodet med du-skulle-vært-annerledes-hammeren. Det gjør vondt. Og det er så veldig unødvendig. For jeg er ikke for mye. Jeg er meg. Jeg er ikke en liten søt jente som snakker lite. Jeg er høy, har gode hofter og rumpe, stort hår, snakker høyt, fort og mye når jeg blir ivrig (og det blir jeg lett). Jeg ler høyt, og snubler og dulter borti ting til stadighet. Jeg føler mye, og blir glad, sint, lei meg og begeistret. Og det merkes! Men jeg er ikke for mye. Jeg er akkurat slik jeg skal være. Det er jo dette som er med og særpreger meg. Det gjør meg til meg. Vi må lære oss å omfavne alle sidene ved oss. Være glad i den vi er. Jeg øver meg hver dag (og det hjelper!!!).


Nå har jeg drukket for mye te og kost meg for mye i stedet for å støvsuge. Fin øvelse i å ta vare på seg selv spør du meg!

onsdag 7. september 2011

Hjerterom



Det er mulig å kjenne følelsen av å være alene selv om man har mange rundt seg. Følelsen kommer fra rommene i hjertet vi ikke så lett åpner for andre. Jeg husker en periode i livet der jeg kjente på denne følelsen. Det ble en reise inn i mine hjerterom. En oppdagelsesreise.

Og hva oppdaget jeg? Jo, at jeg ikke var så alene som jeg følte meg. Men jeg måtte åpne opp noen av de lukkede rommene. Jeg måtte kaste masken litt, og dele mer enn den Heidi som alltid hadde kontrollen og fikset alt. For meg var ikke det så lett. Men gevinsten var stor. Jeg minner meg på det i hverdagens utfordringer: At det hjelper å lette hjertet. Det er noen som vil høre. Det er noen som har gått de veiene jeg går. Det er trøst, oppmuntring og felles erfaringer å finne. Det er så godt å åpne opp en lukket dør og slippe inn noen som har vært i et liknede rom. Noen som er litt kjent i landskapet. Det gjelder i de små ting, og i de store. Grensene for hvem vi slipper inn setter vi selv. Det er trygt og godt.

Jeg oppdaget at det er En som alltid ønsker å komme inn i hjerterommene mine. En som har makt til å rydde og lege. En som kan gi trygghet og fred i selv de mest avlukkede rommene. En som ser alt uansett, og som ønsker å være der for oss. Trøste oss. En som kan åpne rommene og slippe inn lys slik at vi kan lyse for andre.

mandag 5. september 2011

Den stygge andungen



Har du noen gang følt deg som den stygge andungen blant mange vakre svaner? Det har jeg.


Da jeg var tenåring, følte jeg meg kjedelig. Jeg sminket meg ikke, var ikke så veldig opptatt av klær, men desto mer opptatt av fotball. Jeg gikk i joggedress og joggesko, og elsket min svarte VM-genser med isbjørn på. Jeg hadde briller og tannregulering, og var alltid ulykkelig forelsket. Når de andre dro avgårde på mopedene sine etter ten-sing, sto jeg og mine gode venninner igjen på trappa. Jeg husker så godt den følelsen. Gutten jeg var forelsket i, med den søte jenta bak på mopeden sin. Åhhh, som jeg lengtet etter å være henne.


Guttejenteperioden varte lenge. Jeg spilte fotball, reiste på folkehøyskole, tok idrett grunnfag, fikk mange nye gode venner. Etterhvert begynte jeg å sminke meg litt. Begynte å kjøpe kjoler og skjørt. Stripe håret. Sminke meg litt til. Syntes det var gøy med klær. Men jeg følte meg aldri attraktiv eller spennende. Og jeg var stadig ulykkelig forelsket. Ett sted inni meg var jeg enda den jenta stod igjen på trappa.


Jeg var misfornøyd med meg selv. Jeg sammenlignet meg mye med andre, fordi jeg et sted bak den selvsikre fasaden var usikker. Jeg fant ikke nok trygghet i å være akkurat slik som jeg er. Det var stadig noen andre som hadde noe som jeg ville ha.


Jeg glemte å se på det jeg har. Være den jeg er. Være en fin meg. Nå har jeg lært meg at jeg er en fin Heidi. Jeg er akkurat slik jeg skal være. Jeg er en svane. Fordi jeg er meg. Og med det kommer den gode følelsen. Det er som mannen min sier: Hvis du føler deg vakker, så blir du vakker.

fredag 2. september 2011

Og vinneren er...



Så er trekningen gjort, med stor høytidelighet på kjøkkenet vårt, etter at freden har senket seg. Trekkeren var også denne gangen min kjekke mann. Så den heldige vinneren kan takke han! Den fiiiine koppen blir sendt til Kristina som skriver den flotte bloggen "Nord i bygdo". Kristina blogger om hverdagslivet og interiør, og har mange tankevekkende og inspirerende innlegg. Bloggen hennes anbefales på det varmste.


Det er alltid gøy å sende avgårde en gave. Og det har vært veldig gøy med så stor respons på denne give awayen. Nok en gang, velkommen til alle nye følgere, og takk til alle trofaste følgere. Å blogge er rett og slett kjempegøy!! Det har vært litt stille her hos meg i det siste, men vi har hatt en travel periode. I dag fikk vi endelig løst mysteriet om hvorfor minsten er så fryktelig lei seg om kvelden og natta. Stakkars liten har vondt i ørene han og. I går ble lillegutt operert, i dag var minsten hos legen. To søte små ørebarn. Sånn kan det gå når mammaen har lang karriere som ørebarn/voksen selv. Men jeg er takknemlig for at det ikke er noe mer alvorlig. Slitsomt, ja, absolutt. Det gjør alltid vondt i mammahjertet når barna har det vondt. Og jeg funker ikke bra på lite søvn. Men det er tross alt ikke alvorlig. Det er fint å tillate seg selv å være sliten, men ikke miste perpektivet. Og så hjelper det med en cafebesøk med god mat mens begge de søte små sov, og en flott bukett solsikker fra mannen. Nå er begge guttene foret med paracet, så håpet om en roligere natt er der.


Der fikk jeg jammen lettet hjertet mitt. Det er alltid godt. Jeg ønsker alle en god helg. Vi skal ha barnevelsignelse for minsten. Det blir en fin dag, med en fin familie og i en fin menighet. Og ikke minst, men fineste minsten.

tirsdag 30. august 2011

En liten endring i giveawayen...



Nå har det seg slik at lillegutt skal ha en bitte liten operasjon den 1 sebtember. Vi var så heldige å få en time på grunn av en avbestilling. Så nå ber og håper vi bare om at han holder seg frisk nok slik at polyppene kan komme ut, og vi forhåpentligvis kan gå forkjølelsessesongen i møte med litt færre dager med febervarm gutt. Så den 1 september skal jeg bare være mamma, først på sykehuset og så hjemme. Trekningen blir derfor utsatt til den 2 september!!! Ønsker i samme slengen alle nye følgere hjertelig velkommen. Blir alltid så rørt og glad over at dere vil lese det jeg skriver! Takk for fine ord, det gir mer inspirasjon.

fredag 19. august 2011

Rusk i motoren

Noen ganger kommer det litt rusk i mammamotoren. Her i huset har den gitt noen små signaler de de siste dagene, og i dag kjente jeg at det var best å la den få hvile litt slik at den ikke får større trøbbel.

Jeg har en tendens til å bruke tid på å analysere hvorfor jeg blir trøtt og sliten innimellom. Det vil si at når jeg setter meg ned for slappe av, så kverner tankene. Jeg leter etter gode nok grunner til at jeg faktisk bare har lyst til å gjøre ingen ting. Da begynner en merkelig form for utregning i hodet mitt: diverse selskaper for å feire en toåring, flere alt for sene kvelder pga hatt det så koselig, minsten får tenner og er litt mer våken enn han pleier på natta, bekymringer angående jobbsituasjonen min....la meg nå se, er det mere jeg kan føre på kontoen for at jeg i dag er så trøtt?

Så rart at jeg bruker tid på det. Det er mye bedre å bare godta at alle blir litt slitne og trøtte innimellom, og heller kose seg med babyen min (som begynner å bli veldig stor han og), masse te, kokesjokoladen som jeg ikke rakk å bake noe av, og se på regnet som siler ned ute.

torsdag 18. august 2011

På vei hjem fra barnehagen




En liten guttehånd med gule blomster. Han har plukket dem til mammaen sin. Da er det mammaen enda en gang skjønner at hun kan velge. Velge om hun vil la bekymringer ødelegge hverdagen, eller nyte dagene som er nå. Takk, min lille gutt, for at du viser meg veien til gleden.

fredag 12. august 2011

Hvem er du lille venn?



For to år siden lå jeg i en sykehusseng, enda høy på å ha født min lille gutt. Jeg husker at sola skinte, at jeg var så sulten så sulten. Jeg husker undringen over denne lille, lyse gutten i armene mine. Min sønn. Jeg husker stoltheten over å faktisk ha født han, og takknemligheten over at det var gått så bra. Jeg husker gleden over at han endelig var kommet. Jeg husker jeg så at han hadde pappaens nese, og ikke min som står litt opp. Jeg husker at jeg kikket og kikket, og tenkte "Hvem er du lille venn?"


I dag er jeg også fylt med takknemlighet. Jeg har vært mamma i to år. Jeg som ikke en gang var sikker på om jeg kunne få barn. Det er nemlig ingen selvfølge. Det var det ikke for meg - og enda i dag er det ikke det. Det er for stort til å fatte.


Jeg leste en artikkel i vinter. Den sa at forskning viste at det å få barn gjorde oss mindre lykkelige. Vi fikk dårligere råd, dårligere tid, mindre søvn.... ja lista var lenger. Jeg kjenner igjen det, med mindre søvn, travle dager og mer utgifter. Men det er ikke der lykken er. Lykken er i å leve hver dag med de små. Nyte øyeblikkene. Lykken er små barnehender og barnestemmer. Lykken er å vite at det ikke er en selvfølge å ha det slik, og takke for det.


Jeg tror det er slik ellers i livet og. At vi finner lykke ved å se på det vi har, og minne oss på at det ikke er noen selvfølge. Livet er uforutsigbart. Om vi liker det eller ikke. Dagen i dag er viktig, selv om den ikke begynte med en rød traktor og godteri til frokost for alle av oss.

onsdag 10. august 2011

Give away



I dag har jeg og guttene vært på bytur, og da kjøpte jeg denne nydelige koppen av Anne Black. Den kan bli din hvis du er med å tar ett lodd eller tre. Reglene er som følger:

Ett lodd for å legge igjen en kommentar.

Et lodd hvis hvis du blir/er følger.

Og et lodd til hvis du linker til denne give awayen på bloggen din. Enten med bildet over, eller i teksten på et innlegg.


Du kan altså få tre lodd hvis du vil. Trekningen blir 1 september. Så kan den heldige vinner kose seg med koppen i alle høstkveldene som ligger foran oss. Du behøver ikke ha egen blogg for å være med.


Jeg har alltid likt høsten. Den friske luften. De koselige kveldene med mer tid inne. I år kjenner jeg på et visst vemod når høsten begynner å vise sine tidlige tegn. Dette ble en spesiell sommer for meg. En sommer der jeg lærte så veldig, veldig mye. Jeg lærte å nyte øyeblikkene. Alle disse øyeblikkene som jeg alltid vil huske. Lillegutt som leter etter krabber, og som tar krabba i kloa og sier "god dag". Samme lille fyren som elsker å bade, og lillebror som også elsker å bade, selv om han bare er sju måneder. Lillegutts forelskelse i gravemaskiner, og alle ordene som har kommet som perler på en snor. Alle sangene han plutselig har begynt å synge. Å høre en liten barnestemme som roper "hallo munkelus" når han kommer ut i hagen. Å mate en blanding av en apekatt og duracellkanin, en liten godgutt som smiler med hele seg. Våkne til bablingen av en glad baby. Jeg er så rik, så rik. Om to dager har jeg vært mamma i to år. En fantastisk reise, som er verdt å feire med en liten give away.


Koppen er kjøpt på min yndlingsbutikk i Grimstad, Riips og Ranukler. Jeg er ikke så glad i reklame, men en slik fin butikk, med en slik hyggelig innehaver fortjener det virkelig. Er du i området er det verdt en tur innom.





tirsdag 9. august 2011

Gleder på et glass



Livet er fult av små og store oppdagelser. Overraskelser og skuffelser. Glede og sorg. Det er fint å putte gledene i et gjennomsiktig glass og kikke på dem ofte. Spesielt de dagene der skuffelsene kommer. Det er fint å hente gledene frem, kikke og snuse på dem, når en er litt trøtt. Jeg takker Gud for at lyset alltid er sterkere enn mørket!

onsdag 3. august 2011

Et tilbakeblikk




Jeg kjører herved min første reprise her på bloggen. Men siden dette var mitt tredje innlegg, og jeg hadde ca 1 følger på den tiden, tar jeg sjansen og legger det ut på nytt. Følgende er skrevet tre år før jeg begynte å blogge, da jeg levde singeldager i en blokkleilighet i Kristiansand:

Hvorfor er det så utrolig vanskelig å like hele seg? Deler av meg selv kan jeg like, som håret (på gode dager når krøllene er dressert, det ikke er så mye fuktighet at det ser ut som ull og den dagen shampoen faktisk gjør det den sier den skal, den separer og definerer krøllene), leggene (når de er nybarberte og innsmurt med yndlingslotionen), hjernen (de dagene hvor den faktisk fungerer, og ikke føles som om den er fylt med bomull).

Det er verre med andre deler. La meg begynne med hoftene. De slår i mot meg i speilet, og utvider seg foran øynene mine. Jo dårligere humøret er og jo mer sjokolade jeg spiste dagen før, jo flere cm dras de utover. Det er fæle greier. Det er ikke så mye bedre hvis jeg løfter blikket litt. I mine kule Lee bukser blir jeg ukul. Over linningen henger deler av meg som jeg ikke liker. Sideflesk…argh. Magen er heller ikke blant de gode delene ved meg. Litt muskler, men nederst lever den sitt eget liv. Trange kjoler er et sjansespill. Er det er god magedag eller en dårlig? Og om jeg ser bra ut før jeg går ut, så er det et sjansespill allikevel. Mat må man jo ha, og jeg er ikke blant dem som nipper til det søte, eller spiser litt av sandwichen min, tar meg til magen, sukker, og sier, ”åhh, jeg ble såååå mett”. Jeg er den som sitter på andre siden av bordet med tom tallerken, en stor ismocca og har lyst på resten av småspiserens mat. Og når jeg følger etter hennes smale rumpe, uten Love handels ut av cafeen kjefter jeg stumt på meg selv for min manglende viljestyrke. Jeg er heller ikke blant dem som plutselig kan utbryte ”åhh, jeg har helt glemt å spise. Har ikke spist siden frokost. Og da hadde jeg glemt å handle, så hadde bare et knekkebrød”. Jeg kan glemme mye, som ta med meg bilnøklne fra bilen, ta pengene med meg fra minibanken, ta med lommeboka når jeg skal handle, å ta kontornøkkelen ut av hånda før jeg hiver det andre jeg har i hånda (inkludert nøkkelen), hvordan jeg skal kjøre for å komme hjem – men jeg glemmer aldri å spise. Jeg glemmer ikke å handle mat. Jeg er dømt til å glemme feil ting. Tenk å tynn jeg hadde vært om all min glemmekvote hadde blitt brukt til å glemme å spise…..

Ja tenk om…… tenk om jeg kunne komme ned i størrelse 36 i bukser, tenk om magen min gikk innover i stedet for utover, tenk om jeg kunne sitte i bikini uten en eneste valk, tenk om… Hadde jeg vært lykkeligere da? Hadde livet vært lettere? Hadde jeg hatt kjæreste da? Hadde andre likt meg bedre da? Svaret er nei på samtlige av spørsmålene, og allikevel ønsker mange av oss å se sånn ut. Jeg og. Merkelig.

På dårlig-kroppdager bruker jeg mengder av energi til å se på andres kropper. Selvfølgelig mest på de som er tynnere enn meg. Ser facinert på de manglende love handels, magen som veltrent titter frem, får hun valker når hun setter seg…..ja…trekker et lettelses sukk hvis jeg kan ane en liten valke eller to. Går på butikken og kjøper frukt og grønt. Sjokolade er min fiende. Sjokolade er min fiende…..FIENDE. Jeg prøver å overbevise meg selv. Hard jobbing. Husk: du er over 30, fra nå av er sjokolade ikke din venn og trøster, men din fiende. Nikker stille for meg selv og går forbi hyllene som bugner av fiender. Puhh, klarte det. Går til kassa. Neeei – jeg er omgitt av fiender igjen. Og nå kan jeg ikke gå forbi. Må pent vente i kø ved siden av mine fiender. Men jeg skal jo elske mine fiender….. Tar med meg en pakke med kolobripølser. Helt umulig å stå i mot. Den første er spist før jeg er ute av parkeringsplassen. Jeg er ikke sann. Men godt smakte det! Veldig godt til å ikke være en venn.


Og dette skrev jeg altså etterpå i bloggens spede begynnelse:


Rart å lese dette nå. Ser at jeg faktisk har blitt gladere i kroppen min siden jeg skrev dette, selv om den fortsatt er den samme. Det vi si, litt bredere hofter og litt større mage etter at lillegutt lå i magen min. Det hjalp da jeg fikk kjæreste. Og det hjalp å bære frem og føde et barn. Det er ikke så lett å mislike en kropp som har bært frem mitt lille vidunder. Men jeg har fortsatt dager der jeg skulle ønske jeg var tynnere, strammere. Men de er færre nå. Fikk en a-ha opplevelse da jeg var høygravid. Satt og så på bilder fra bryllupet, og plutselig var det som jeg så meg med nye øyne: jeg var jo slank! Alle andre hadde sagt det, men jeg hadde ikke helt fått det inn i hodet selv. Jeg bar med meg det dårlige kroppsbildet mitt. Og gikk glipp av mange år der jeg kunne gledet meg over en slank kropp. Jeg måtte bli skikkelig høygravid for å skjønne det. Det er egentlig veldig trist å tenke på at jeg har vært så mye misfornøyd når det ikke var noen grunn til det. Vi skulle ikke være så misfornøyde. Vi skulle ikke sammenligne oss med andre hele tiden. Vi skulle lære å bli glade i våre egne kropper!!


Et så personlig innlegg krever et personlig bilde. Så bildet er byttet ut fra det tidligere innlegget. This is me!! (på en veeeeldig god dag!!)

mandag 1. august 2011

I trygge armer



Jeg hadde ikke mer en skrevet siste ord i går kveld før det lød et nødskrik fra andre etasje. Det var uvanlig høyt, selv til å være vår lille minsten. Ikke så ofte jeg løper opp trappa når de griner, men det gjorde jeg i går. Lille minsten var helt fra seg. Det var bare å ta han opp. Bæring og byssing hjalp ikke. Lille stakkaren var utrøstelig. Skrek og skrek. Litt i mammas armer, litt i pappas armer, ble han båret rundt. Han fikk en paracet, og roet seg etterhvert. Han hadde nok vondt. Kanskje det er tennene som kommer (som mamma til et ørebarn håper jeg det var det og ikke vondt i øret). Da roen kom til den lille kroppen sovnet han i armene mine, og vi satt slik en stund før jeg la han i senga.


Mens vi satt slik, tenkte jeg på Han som bærer meg. At jeg mange ganger er som lille minsten min. Jeg raser og bærer meg så mye at jeg ikke lar meg roe av min gode Fars trygge armer. Jeg er for opptatt av mitt eget. Men når til slutt roen kommer til meg, kjenner jeg tryggheten og kjærligheten som omgir meg, og freden kommer. Jeg må bare minne meg på at armene Hans holdt meg hele tiden. Det var bare meg som ikke kjente det.

søndag 31. juli 2011

Jeg er meg



Som jeg nyter disse sommerdagene. Noen dager byr på små hverdagsoverraskelser. Som at begge småguttene sover to timer på likt! Hvilket betyr to timer uventet fri. JUHU! I dag brukte jeg timene delvis i sola, delvis under parasollen med en god bok (husarbeid er redusert til det aller nødvendigste pga sol og sommer). Boka har den herlige tittelen "WarriorChicks", og er skrevet av Holly Wagner. Hun sier så klokt:


We can`t get distracted

by those gifted people

running next to us.

We should just be glad

they are on our team.


Gud har satt oss sammen til et team. Et glimrende team, faktisk - hvis bare hver og en av oss så hvilken fantastisk del vi er i dette. Hvis vi bare kunne se oss selv med Guds øyne. Bare et lite sekund. Da ville vi aldri bli distrahert av andre eller føle oss mindreverdige. Da ville vi stråle med den glansen som bare vi kan stråle med.


Det er så lett å bli distrahert. Sammenligne seg. Jeg har vært en mester i det. Det er så godt å hvile i at en er bra på alle måter. Illustrasjonen i dag er et sjeldent bilde av meg. I mammas blå kjole som jeg fant på loftet. I et øyeblikk der jeg bare koser meg, uten å bli distrahert av de andre. Der jeg er meg og liker det.






fredag 29. juli 2011

Leksjon 2: Frihet



I dag har vi storkost seg i sola. En fin og vakker dag, og et innslag av tristhet med alle de flotte norske flaggene som vaiet på halv stang denne flotte sommerdagen. Vi har tilbrakt mange timer på stranda. Lillegutt har kost seg så mye, og det var en svært lykkelig og trøtt gutt som la seg.


Han har fanget munkelus, bygd sandslott, fanget snegler og krabber, jaktet en stakkars krabbe til den ble helt utslitt (den forsvant visst, min teori er at den muligens døde....). Han har vasset lenger og lenger ut, til han til slutt så ut som en ubåt. En liten lyslugg som trippet rundt på tærne så bare hodet var over vannet. Det er en glede å være med han. Jeg ble som et barn selv. Satt på stumpen i sanda og bygde sandslott. I bikini!! Ikke en flatterende stilling for en tobarnsmor som ikke trener, men jeg tenkte ikke på det. Jeg har stått med stjerten i været og sett etter småkryp i tangskogen. Ikke akkurat et motiv for kamera kan du si. Men i dag følte jeg meg bare fri. Fri til å være slik jeg er. Fri til å nyte dagen og sola uten en tanke på det som kunne vært annerledes. Fri til å glede meg over det som en 2-åring gleder seg over. For han bryr seg ikke om alt det vi voksne bryr seg om. Han er bare en stolt liten gutt som nyter sommeren, havet, sola, krabbene og sandslottet. Og med det tragiske som har skjedd i tankene kjenner jeg at det blir enda viktigere å nyte det som er. Nyte det slik det er, ikke vente til det blir slik vi ønsker. Det er bare i dag som er i dag.

søndag 24. juli 2011

Aldri mer



All min medfølelse og tanker til alle der ute som har mistet sine aller kjæreste på en slik grusom måte. Alle de som har opplevd dette marerittet. Alle som skal leve videre etter at livene deres så brutalt ble forandret. Det eneste jeg kan er å sende tanker og bønner og tenne et lite lys. Jeg ser mine to små gutter, og tenker på dem som sendte sine sønner og døtre på sommerleir - og så kommer de aldri mer hjem. Aldri mer en klem, sitte rundt middagsbordet sammen, høre stemmen som sier "mamma". Aldri mer. Det er så brutale ord. Som bare de som har mistet sine kjære kjenner rekkevidden av.


Det er så uvirkelig at dette har rammet vårt lille land. Så rart å se disse grusomme tv-bildene, og vite at det er HER. Det er akkurat som om Norge har blitt litt mindre uskyldig. Som om landet vårt alltid kommer til å være litt annerledes. Men jeg er takknemlig for den omsorgen og det sammholdet som tv-bildene også viser. Og jeg tenker på hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Både i det store og i det små. Å vise vår kjærlighet og takknemlighet for det vi har. For vi vet aldri hva morgendagen kan bringe. Og det gjelder oss alle.

tirsdag 19. juli 2011

Leksjon 1: Glede





En uke i sol på en nydelig hytte ved sjøen er tilbakelagt. Vi er hjemme i det lille huset vårt, og fortsetter ferien her. Lange dager i sol og regn med våre søte små er en god sommerskole.


Hver morgen har vår snart 2årige sønn løpt fettere og kusiner i møte med stor glede. Han har frydet seg over en vannslange som han kunne fylle bøttene med, og ikke minst førte det til gledeshyl når han stakk rundt hekken atter en gang og en av oss voksne måtte følge etter. Han har spist middag med et smil om munnen sammen med sine søskenbarn, og løpt etter ballongen sin med stor iver. Og ikke minst har han jublet over alle gravemaskinene som finnes i verden. Da vi kom hjem etter en uke borte, hadde vi ikke hjerte til å legge han (selv om det var alt for sent for en liten gutt), for gjensynsgleden med lekene på stuegulvet var så stor.


Så mange store gleder i en liten gutts verden. Han sjekker ikke yr.no opptil flere ganger om dagen for å se om det blir sol slik at han kan glede seg til i morra. Han er ikke opptatt av innholdet på kontoen eller i lommeboka. Han bryr seg ikke om at vi leier et lite hus, og er ikke inne på Finn.no på stadig hus- og jobbjakt. Han lever her og nå, og gleder seg over det som er å glede seg over. Han stoler på at mammaen og pappaen hans ordner opp slik at han får det han trenger. Jeg vil så gjerne leve litt mer som mitt lille forbilde. Det finnes en vakker oppskrift på dette i bibelen min:


Gled dere i Herren alltid!

Igjen vil jeg si: Gled dere!

La alle mennesker få merke at

dere er vennlige.

Herren er nær.

Vær ikke bekymret for noe.


Fil. 4,4-6


Kanskje det kan hjelpe oss å være glade, hvis vi gjør som barna. Bekymrer oss litt mindre, er litt vennligere og stoler på at det er En som er nær oss, og som vil oss vel.

fredag 8. juli 2011

Sommerregn og litt å lære


I dag har jeg hoppet i sølepytter med lillegutt. Iført svarte Ilse Jakobsen støvler, retro-aktig-rosa-veldig-gammel-shorts og turkis regnjakke. Ikke så rart det var mange som kikket på meg....Og jeg har løpt tvers over en gressplen på byens lekeplass og ropt "en-to-tre" med en liten gutt i hver hånd, veldig mange ganger (utrolig hva man gjør for å avlede en snart to år gammel gutt slik at han ikke skal løpe dit han ikke skal hele tiden). I dag har jeg sett min kjære sønn spise kronesis for første gang. Han begynte i bunnen av kjeksen med den største selvfølge.

Jeg hadde nesten glemt hvordan det føles å gå ut i shorts i regnvær. Hvor deilig sommeregn kan føles. Jeg hadde ikke tenkt på at det kan virke logisk å spise en kronesis opp-ned. Og det er lenge siden jeg har sett slik glede av å telle til tre og løpe. Barna har mye å lære oss. Jeg lærer litt hver dag, og skal virkelig gå i skole hos mine to nydelige gutter denne sommeren.

lørdag 2. juli 2011

God sommer flinke piker


-Kan du ta på deg bikinien, se deg i speilet og tenke at jeg ser jammen med bra nok ut (jeg er en fin variant av en kvinne!!)?
-Kan du forlate et bomba kjøkken for å gå ut å nyte dagens solglimt, selv om du hadde bestemt deg for å rydde først?
-Kan du se deg selv i speilet og tenke, woooow, jeg ser faktisk bra ut!
-Kan du være takknemlig for at akkurat du finnes?
-Kan du tenke at akkurat i dag er det noen som vil bli glade for å møte deg?
-Kan du tenke at dagen i dag kommer til å bli bra, selv om starten ikke var helt
etter oppskriften(det regner kanskje...eller den begynte maaaange timer før du ønsket)?
-Kan du elske deg selv bare bitte litte grann mer en du gjorde i går?
-Kan du gi slipp på den dårlige samvittigheten eller de dumme tankene fra i går?
-Kan du lese litt lenger i den gode boka, eller se litt lenger på tv uten å måtte gjøre noe fornuftig og husmoraktig?
-Kan du se at det er bra nok i hjemmet ditt, selv om vaskerommet flyter, middagene ikke er like sunne og vaierte som du drømmer om, og kjøkkenskapene har merker av klissete fingre?

Hvis vi kan det, vi flinke piker, så tror jeg sommeren vår blir litte granne bedre enn vi hadde forventet. Uansett vær!!!

tirsdag 21. juni 2011

Søvnmangel og andre mangler



Det er ikke morra klokka fire! Det er IKKE morra klokka fire!!! DET ER IKKE MORRA KLOKKA FIRE!!!!!!! Men, nytteløst. Han var ikke til å rikke. Blid som bare en snart 6 måneder gammel baby kan være. Jeg var ikke så blid. Minsten har bestemt at her i huset begynner vi dagen kl fem, eller tidligere hvis det skulle passe den unge herremannen. I tilegg har de søte små inngått en allianse om å våkne med jevne mellomrom i løpet av natta for å få melk, drikke, smokk eller bare litt selskap. Dette har resultert i at søvnmangelen har inntatt heimen. Og det gir igjen andre snodige resultater. Som at mor i huset kjøper nye, dyre joggesko og legger dem igjen i neste butikk der hun kjøper gnallgule salt-og pepperbøsser fordi hun er for trøtt til å bry seg om at vi liksom skal spare. Og den sammen mammaen er på butikken 3 ganger, uten å få med seg det hun egentlig skulle ha. Mulig lillegutt syntes det er litt morro når mamma er så trøtt, for de berømte øynene i nakken fungerer ikke like godt da. Og vips, så er muligheten der, og stua er full av dorullen han har fått smuglet ut. Han har tilogmed passet på å rive den opp i mange fine biter.


Søvnmangelen gjør at jeg lett fokuserer på andre mangler og. Spesielt når kvelden kommer, og trøttheten siger innover meg. Da kommer ofte mismotet. Det kan f.eks dreie seg om huset, eller kroppen, eller jobbsituasjonen, eller mammarollen. Mer detaljert handler det om at jeg ikke har fått ordnet hylla i stua, at vi ikke har fått kjøpt hus, at jeg ønsker meg et moderne kjøkken som er lett å holde rent, at vaskerommet flyter over, at magen ikke er iallefall litt stram. Men i et hjørne av mitt trøtte hode, ser jeg at det er bare en mangel som er reel. De andre er bare tull. Jeg har jo alt jeg trenger og mere til. Jeg har det så fantastisk godt. Verdens beste mann, verdens beste gutter, fin familie og gode venner. Jeg har et hjem og tilhørighet. Det eneste jeg mangler er LITT SØVN!!!!

mandag 20. juni 2011

Ser jeg....



Ser jeg rynkene rundt øynene, eller smilerynkenes blide linjer?

Ser jeg de lange slanke bena, eller bilringene rundt midjen?

Ser jeg etterveksten, eller de lyse lokkene ellers?

Ser jeg rotet i stua, eller det rene kjøkkengulvet?

Ser jeg flekken på buksa, eller den fine nye blusen?

Ser jeg rotet på kjøkkenbenken, eller de søte små og to store som sitter rundt middagsbordet?

Ser jeg det halvinnredede barnerommet, eller den nydelige skatten som ligger og sover?


Forteller jeg meg selv at jeg skulle vært annerledes, eller at jeg er god nok?





søndag 19. juni 2011

I morra...

I morra skal jeg kjøpe nye sko!!! Og drikke masse ismocca på yndlingscafeen min. Og gå på bruktbutikk. Og spise sjokolade når minsten sover. Jeg skal fortelle meg selv at jeg er bra, og at det kommer til å gå bra. Etter dager med ny jobb, vondt kne, endrede planer (med medfølgende skuffelse), kjempeforkjøla sønn som sover dårlig, dager som begynner 5 og netter med 4 timers søvn skal jeg nyte dagen. Og huske på nye, flotte kollegaer, gul blomst i vinduet fra mammen min, to deilige, aktive krabater og en hel sommer foran oss. Joda, jeg klarer en liten omvei til. For det er ikke meg som har styringen uansett.... Nå skal jeg sove, og hvile i at Han har fredstaker for meg. Og fremtid. Og håp.

mandag 13. juni 2011

Omveier



En gang hadde jeg en fantastisk jobb. Jeg elsket den, og hadde store planer om å utdanne meg videre innen feltet. Og så gikk drømmen i tusen knas. Et ødelagt kne satte stopper for mine drømmer. Og veien videre ble helt annerledes enn jeg hadde planlagt. Men via omveier og stier i mørke fant jeg så mange skatter. Jeg fant en større tro på at jeg er et elsket Guds barn. Jeg fant min elskede mann. Jeg fant nye venner, og en ny hjemby. En vei så vakker at jeg ikke kunne tenkt den ut selv. Den MÅ ha vært designet av En som elsker meg veldig høyt.


I morra skal jeg starte opplæring i min nye jobb. Det er bare en liten deltidsstilling. Men jeg skal tilbake til noe av det jeg jobbet med for mange år siden. Det en del av meg har savnet alle disse årene. Plutselig dukket det opp en mulighet som overrasket meg. En bitte, liten avdeling og en liten stillingsprosent gjør at jeg kan gå tilbake å jobbe med det jeg ønsker så sterkt. Mennesker i siste fase av livet. Jeg har tusen sommerfugler i magen. Gledergruer meg. Å være ny, å ikke kjenne noen, å ikke vite hvor mye jeg husker, å være usikker. Men aller mest er jeg overrasket og takknemlig over at veien min svingte i denne retningen igjen.

søndag 12. juni 2011

Fryd

Hvor stolt går den an å bli??? Jeg snakker om skikkelig mammastolthet. En sånn "glede-takknemligehet-er det mulig at det er mitt barn" følelse. For noen dager siden var vi på et flott arrangement for Stine Sofies stiftelse. Her var det masse musikk for barna. Og min eldste sønn elsker musikk. Og han elsker å danse. Da musikken begynte sto han helt stille, og så løftet han de små hendene sine. Etterhvert begynte han å danse. Helt fri og glad. Helt alene blant alle de andre. Han var ikke opptatt av hva de andre mente eller tenkte, han bare danset. Og danset. I en time danset han, bare avbrutt av litt kos, og en pølse i lanka. Han var så svett, rødkinnet og lykkelig. Og jeg var så stolt så stolt. Av gleden og friheten hans. Av smilet og all rytmen i den lille kroppen (som vi lurer veldig på hvem han har arvet av....). Av at han er min sønn. Og enda en gang blir jeg minnet på at slik er min Fars kjærlighet til meg. Vet jeg har skrevet om det flere ganger før, men jeg kan ikke bli minnet på det ofte nok. Det er for stort til at jeg helt kan skjønne det. At Gud fryder seg slik over meg. Lille meg. Han ønsker at jeg skal være like fri og glad som min lillegutt. Så trygg på Hans kjærlighet. Og Hans ord til meg er i dag som alle dager:


Han gleder og fryder seg over deg

og gir deg på ny sin kjærlighet.

Han jubler over deg med fryd

som på en høytidsdag.

Sefanja 3,17


Det gjelder meg. Og det gjelder deg. Og kjærligheten er større enn vi kan fatte.

onsdag 1. juni 2011

Mitt viktigste innlegg



Barna våre er det kjæreste vi har. Vi verner om dem, ønsker dem alt godt. Hjertet er så stort, så stort for dem. I 2000 opplevde en mor her i Grimstad sitt verste mareritt. Hun mistet sin kjære datter. Stine Sofie ble bare åtte år. Hun ble voldtatt og drept på en forferdelig måte. Vi husker det vel alle sammen, den grufulle "Baneheiasaken". Mammaen til Stine Sofie, Ada Sofie Austegard, som jeg har hatt glede av å hilse på flere ganger, er et fantastisk menneske. En liten dame med et stort hjerte. Hun har i ettertid startet "Stine Sofies stiftelse", som har følgende målsetting: "Forebygge vold og overgrep mot barn. Avdekke vold og overgrep mot barn. Påvirke myndighetene for å styrke rettssikkerheten".


Rettsmedisinsk institutt ønsker seg en spesiell CT scanner som vil styrke rettssikkerheten til voldsutsatte barn. Det er mange barn i Norge som avslutter livet sitt med et spørsmålstegn, med en slik CT scanner vil man få svar på hvorfor barnet døde. Det har til nå ikke blitt gitt bevilgninger via den vanlige veien, Stine Sofies stilftelse ønsker derfor å samle inn de 10-15 millionene som trengs. De er godt i gang, og en av dem som hjelper, er min flotte svigermor. Hun har startet en innsamlingsaksjon, som blant annet inneholder en stor Rokkeringhappening her i Grimstad den 9 juni. En skikkelig familieettermiddag med et imponerende program. Men dere som ikke bor her i nærheten kan være med å støtte saken. Og så lurer jeg, vil dere det???


Ved å ringe

820 44 030

som er Stine Sofies stiftelses givertelefon

gir du 200 kr


Og jeg har enda en forespørsel. Vil dere være med å spre dette i bloggverden? Linke til dette innlegget, henvise til det, eller skrive om saken selv? Hadde vært morro om vi sammen kunne mobilisere og hjelpe disse flotte damene med de store hjertene. Og dermed hjelper vi også barna


Flere opplysninger om saken og Stine Sofies stiftelse finner du på hjemmesidene deres: http://stinesofiesstiftelse.no/

tirsdag 31. mai 2011

Jeg er rik



Det er ikke så farlig å våkne litt før seks, når de første ordene en hører er "Takk for tre fantastiske år". Og det vanker gave til frokosten. Mannen min er flinkere enn de fleste på dette med å nyte livet. Og han er en stor inspirasjonskilde for meg. Han får meg til å føle meg verdifull på så mange måter. Og i dag er det 3 år siden jeg gikk smilende opp kirkegulvet mens jeg så inn i øynene på han jeg elsker. Kjærligheten er verdt å feire!!!


Jeg er så rik så rik. Å være elsket, på tross av alle vrangsider og dårlige dager. Så her er det fest i hjertet, på tross av en lang dag inne i regværet. Og jeg er så full av takknemlighet for det livet jeg har. For "det er Herrens velsignelse som gjør rik" (Ordspråkene 10,22).


Det er en fin dag å telle velsignelser på. Bare dagen i dag er en stooor velsignelse. Tenk vi skal ut å spise, bare oss to. Sola skinner, og sommeren flørter med vår lille by. Verandadøren står åpen, jeg skal snart ta på høye hæler og bare være Heidi og kone litt. Og vips, så var det enda en velsignelse på kontoen min. Det er ikke alltid de er så tydelige som i dag. Men det gjelder å sette alle inn på kontoen og sjekke saldoen jevnlig.












mandag 30. mai 2011

Eat the cookie, buy the shoes



Eat the cookie, buy the shoes......det er tittelen på en bok av den amerikanske predikanten Joice Meyer. Jeg elsker den tittelen (og skal nok få lest boka en dag også. Foreløpig bare fryder jeg meg over navnet på den...)


Det kan ligge mye glede i å unne seg noe en egentlig ikke syntes en burde unne seg. Uten å ha dårlig samvittighet. Det er mye glede i å feire seg selv og livet sitt med noe som ikke alltid er så forbasket fornuftig. Være litt løssluppen. Ikke så kontrollert og fornuftig. Lage seg en god middag mitt i uka. Kjøpe et stort stykke sjokoladekakestykke på cafe. Kjøpe en dyr Kari Trå jakke når du egenetlig ikke har penger (jeg bare måtte ha den!!!). Kjøpe med seg friske blomster hjem. FORDI DU FORTJENER DET!!! Fordi livet er bra!!!


Det beste et menneske kan gjøre

er å spise og drikke og

unne seg gode dager

midt i alt sitt strev.

Forkynneren 2,24

Bibelen


Og det fineste er at Gud, han som skapte oss akkurat slik vi er, vil at vi skal feire oss selv. Han vil at vi skal glede oss ovet livet. Han har ikke skapt oss til alvorlige, fornuftige hengehoder med kontrollerte liv og ryddige hus. Han skapte oss til glede. Så snart gnagsårene er leget, skal jeg ta på meg mine nye sko og glede meg over dem. Og jeg lurer jammen på om ikke jeg skal bake cookies i dag.

søndag 29. mai 2011

Award

Jeg nevnte i det forrige innlegget at jeg var så heldig å få en award av Tonje som skriver den flotte bloggen Dagdrømmeren. En nydelig blogg, som du må besøke hvis du ikke allerede har oppdaget den. Hun skriver så fint om bloggen min, og jeg blir så glad, så glad i hjertet mitt. Og nå skal jeg gi awarden videre til tre flotte bloggere. Det er så mange som skriver så mye fint, som inspirerer meg. Og denne gangen vil jeg gi awarden til:

Jenny, som har bloggen Supersnella. Dette er en veldig velskrevet blogg, med helt nydelige bilder. Det er ikke så lenge siden jeg oppdaget den, men den ble fort en av mine favoritter. Her er det gode ord, fine farger, flotte bilder - en blogg til å bli glad av. Og husmortipsene er glimrende. I tilegg har Jenny en flott butikk på Epla, der anbefales det et besøk. Noe som passer meg bra med denne bloggen, er det Jenny selv betegner som en shizofren stil når det kommer til interiør. Jeg er nemlig like shizofren selv. Retro....romantisk...,ja takk begge deler. Så her er det mye inspirasjon å hente!!

Linn, Som har bloggen Det gode i livet. Denne bloggen har jeg fulgt lenge, og jeg er blitt så glad i den. Det er så fine tekster, og helt nydelige bilder. Linn deler fra hverdagen med sin flotte familie på en så fin måte. Her er boktips (me like!!), oppskrifter, inspirasjon og hverdagsglede. Bloggen hennes er en estetisk nytelse. Linn har også en butikk på Epla der hun selger sine fin-fine kort. Et av dem pryder kjøleskapet mitt, de to andre er gitt vekk. Skal snart inn å kjøpe noen flere, for de er bare så fiiiiine!


Kasine, som har bloggen Hjertevarme. Denne bloggen er helt ny, og jeg oppdaget den for noen dager siden. Jeg ble så rørt og imponert. Her er ei ung jente som har opplevd mye tøft, og som vil bruke det hun har lært til å gi videre. Her er livsvisdom, vakre ord og bilder. Her er det hjertevarme. Gleder meg veldig til å følge denne bloggen videre. Jeg bøyer meg i støvet for slike blogger.


Jeg må med stor frustrasjon igjen erkjenne at jeg ikke klarer å linke direkte til bloggene som er omtalt. Blir veldig glad hvis noen kan fortelle meg hvordan jeg gjør det (men linker til alle ligger under blogglisten min). Noe annet veldig frustrerende er at jeg ikke får til å legge igjen kommentarer for tiden. Et eller annet som ikke stemmer med innloggingen på bloggen min. Men håper å finne ut av det snart. Derfor er det ikke sikkert jeg får lagt igjen en kommentar hos dere som har fått award sånn med en gang. Noe som ikke er frustrernede, men veldig fint, er at vi har hatt en veldig fin helg. Lillegutt har bakt sitt første brød, vi har vært på sjørøvergudstjeneteste, vært med gode venner, og jeg har sovet lenge begge dagene!!! Ønsker dere alle en god uke.






fredag 27. mai 2011

Om trøtthet, savn og et stort TAKK

Sitter her som et slakt i sofaen. Trøtt. Har trillet vogna med minsten inn i stua, så jeg kan rugge på den i håp om at han for en gangs skyld kan sove mer enn en halv time.... (men det ser dårlig ut...). Mannen min har vært bortreist i en uke, så jeg og guttene har vært alene, dog med noen dager på tur i Dannark med guttenes fine mormor, min flotte mamma. Dette falt selvfølgelig sammen med en uke der begge våknet litt mer enn de pleier om natta, og en av dem alltid våknet mellom fem og seks. (Der ga jeg opp ruggingen, og min lille travle bie sitter på mammas fang og følger med - skjønnasen min). Spisebordet er fullt av nytt tøy til guttene og magasiner som jeg aldri har fått lest (noe å glede seg til...). Kofferten ligger halvutpakket i ganga, og her sitter jeg og skriver i stedet for å gjøre noe med det. Det var en liten stemingsrapport fra meg.

Men jeg har mer på hjertet!!! Tusen takk Tonje, for awarden, og så gode ord på bloggen din. Det var godt å komme hjem til. Blir helt rørt av sånt jeg. Og velkommen til nye følgere. Blir så ydmyk og lykkelig over at dere vil lese det jeg skriver. Når jeg får tid skal jeg inn å kikke på deres blogger. Gleder meg til det!!!

Og til slutt, noen tanker om det å savne. Jeg er nemmelig av den typen som savner mannen min veldig når han er borte. Og en uke er faktisk ny rekord. Jeg savnet han faktisk så mye at det hendte jeg gråt en liten skvett (spesiellt hvis jeg var trøtt nok....). Men det er noe fint med det å savne og. Kjærligheten blir så stor og åpenlys. Savnet minner meg enda sterkere på hvor jeg hører hjemme. Hos min elskede mann, den fantastiske pappaen til guttene våre. Og jeg føler på tilhørigheten til det vi har skapt sammen, vår lille familie. Og det nydelige stedet vi har bosatt oss på. Og i savnet ligger lykken. Uten kjærlighet og glede, intet savn. Og uten adskillelse, intet gledelig gjensyn. Men gjett om jeg er glad for at vi er hjemme igjen alle sammen!!!

Og nå skal jeg ta på meg min nye cardigan med røde stjerner og knapper (skulle gjerne hatt på mine nye ballerinaer og, men har for mange vannblemmer til det), putte min skravlende, svært travle 4 måneder gamle sønn i bilen, og spise lunch med min flotte svigermor i den flotte byen.

fredag 20. mai 2011

Eller.....

Jeg er blitt så kvapsete, sa jeg i går da jeg fortalte mannen min om bikiniprøvingen. Du er myk, sa han.

Kvapsete eller myk?
Sinnatagg eller fyrverkeri?
Sta eller viljesterk?
Pr-kåt eller intiativrik?
Tar for mye plass, eller kjempefestlig?
Bråkete eller bare veldig, veldig glad?
Utslitt eller bare god og trøtt?
Vanskelig eller bare en liten stor personlighet?
Utålmodig eller nyskjerrig?

Kanskje finnes det mange ganger en annen måte å se seg selv og andre mennesker på.

torsdag 19. mai 2011

Og vinneren er....



.... Dagdrømmeren!!!


En kopp kommer i posten til deg. Det er min kjekke mann du må takke, det var han som sto for den ærefulle oppgaven å trekke en lapp opp av skålen. Han smilte godt, og syntes det var morsomt at jeg syntes det var spennende. Enkle gleder i hverdagen!! Kanskje jeg må gjøre dette oftere....


I dag ble jeg stilt på et valg. Jeg sto i prøverommet og prøvde bikini. Minsten var med. Og der sto jeg, med min bleke mammakropp. Den en gang så aktive idrettsjenta har vært igjennom to tette svangerskap, og den eneste treningen hun får nå er gåturer, rokkering og bæring på to søte små. Det syntes, kan du si. Mismotet kom sigende. DETTE ER IKKE GØY! Så ser jeg på minsten, og tenker på lillegutt. Jeg er mamma til to. DET ER SÅ VERDT DET!!! Og den gode tanken vant!!! Jeg kjente inne i hjertet mitt at mammakroppen og mammastoltheten seiret!! Men noe bikini ble det ikke i dag!

lørdag 14. mai 2011

Litt mer om give awayen min...



Endelig var blogginnlegget mit tilbake...puh....Her var mammamotoren nesten brukt opp i går etter to travle netter og syk lillegutt. MEN, alt er bedre etter en natts søvn, og i tilegg er innlegget på plass igjen. HURRA!!! Men de fine kommentarene er fortsatt borte. Jeg beklager, men jeg husker ikke alle fire som hadde lagt igjen kommentar, og dermed et lodd. Kan dere skrive igjen...???


Og så enda en viktig opplysning. Mano koppene kommer i mange fiiiine farger, og jeg tenkte dere kunne velge fritt (så sant jeg får tak i fargen dere ønsker her i Grimstad). Bildet på det forrige innlegget var bare mine to kopper (som jeg håper skal bli flere en dag). Fant et bilde på Kahler design sine hjemmesider som jeg låner her. Farger som finnes i tilegg til de jeg har er gul, lilla, svart, orange, hvit, grønn og brun.


Ønsker dere en fin-fin lørdag. Nå kommer lillegutt tuslende i sin stripete pysjamas. På tide med litt Travelby tenker jeg. Gorialla bananas, Murre katt og Lange orm, here I come!

torsdag 12. mai 2011

Mammamotor, andre motorer og en give away

Å være tobarnsmor går bedre enn forventet (eller skal jeg si fryktet). For det første er det så utrolig stas med to så fantastisk fine gutter. For det andre har jeg giret opp et gir. Er litt mer effektiv, litt mer strukturert, og en god del mer kreativ. Men jeg kommer ikke forbi at jeg noen ganger blir ganske så sliten. Her i huset er det de tidlige morgenene som velter lasset. Mine bedårende små har bestemt at dagen begynner mellom fem og seks. De er ikke til å rikke, og er tydeligvis enige om det. I tilegg har jeg vært endel alene, og da blir det minimalt med tid til å hente seg inn.

Så her en dag da lillegutt skulle i barnehagen, fikk jeg streng beskjed av min gode mann om å ikke gjøre noen ting. Jeg var blitt en sånn "mammamotor" sa han, så nå måtte jeg slappe av. En mammamotor trøster, legger, mater, tørker ansikt og snørr, vasker gulv, vasker tøy, bretter tøy, lager middag, smører skiver, rydder leker, setter grenser, ler og tuller, tar imot små klemmer, er et fang å krype opp på, og så mye mer.

Så da var det bare å gire ned noen hakk. Og hvordan gjør jeg det? Joda, med en kopp te, sjokolade (noe alle som har lest denne bloggen en stund vet...), et magasin eller to. Eller jeg tar en bloggrunde og koser meg med det. Er så glad for at jeg begynte å blogge. Det er så mye fint, inspirerende, morsomt og oppbyggende å lese. Så mange fine mennesker å "bli kjent med". Og tenk at jeg har fått 50 følgere!!! Det hadde jeg aldri trodd for et år siden. Så da må jeg feire litt. Og det gjør jeg som seg hør og bør med en give away. Så alle dere mammamotorer og andre motorer der ute som ønsker en Mano kopp å nyte kaffien eller teen sin i, sleng dere på. Et lodd pr kommentar, enkelt og greit. Kjempefint hvis du skriver hvilken farge du ønsker deg. Trekning blir om ei uke, torsdag 19 mai. (Du behøver ikke blogge selv for å være med)

Og til slutt, så har jeg et spesielt sted å gire ned. Et fang jeg kan krype opp på. En som trøster meg. En Far og bestevenn som sier:




Kom til meg alle dere som strever

og bærer tunge byrder,

så vil jeg

gi dere hvile.


Matteus 11,28