mandag 3. mars 2014

Ekstremsport


Jeg har alltid likt spenning. Hvis jeg fikk sjansen til å utfordre meg selv, takket jeg gjerne ja. Så jeg kastet meg ut i mye rart: klatre, hoppe i strikk, svart løype før jeg egentlig kunne stå på telemarkskia mine. Jeg likte å kjenne adrenalinet i kroppen. Jeg er blitt mer pysete med årene. Tør ikke så mye. Men jeg valgte jobber med litt action. Var redd for å bli sittende alene på en kontor (nå høres det helt fantastisk ut).

Men nå har jeg fått et liv med mer spenning og ekstreme utfordringer enn jeg kunne forestille meg. Jeg har fått barn. Til og med tre stykker.

Hverdagen blir aldri kjedelig med barn i huset. Her er det trassanfall, latteranfall, høy feber, våkenetter, konstant søvnmangel, plastelina som må ut av øret, astmaanfall, sting i bakhodet, falsk krupp, eple i halsen, gode klemmer og mye mer.

Ingen ting gjør så vondt som når barna har det vondt. Det hjelper ikke å være sykepleier når det er min gutt som må ha hjelp. Da er jeg bare mamma. En mamma på akuttmottaket, med et hjerte som banker så hardt og engstelig.

Å være mamma (og pappa) er ekstremsport. Jeg har ingen garanti. Aldri. Jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Men jeg vet at gledene aldri har vært større. Og smerten aldri har vært større. Der jeg satt med gutten min, da skulle jeg gjerne ha byttet det bort med all verdens slalombakker og strikkhopp. For det er ingenting mot det å ha vondt i mammahjertet.

P.s  Det gikk bra med gutten vår :-)

fredag 31. januar 2014

Mot

 
 
Jeg sitter her og tenker. Jeg er trøtt. Veldig trøtt. Jeg tenker på hvordan livet ikke kommer i små porsjoner. Noen ganger kommer det mye på en gang. Veldig mye. Jeg tenker på den lille, store stemmen i barnehagen i dag. En stemme full av håp som sa vil du leke med meg?. Et stort og modig spørsmål av en liten gutt på fire og et halvt. Jeg tenker på sårbarheten i å være menneske. Sårbarheten i et vil du leke med meg? Sårbarheten i å trenge andre. Sårbarheten i å ikke være så sterk. Sårbarheten når livet kommer i full fart og blir litt skummelt. Og så tenker jeg på sårbarheten i å ikke være sårbar. Sårbarheten ved å bare vise det sterke. Sårbarheten i å ikke trenge andre.
 
Livet er sårbart. Jeg er sårbar. Jeg vil leke med andre. Jeg trenger andre. Jeg vil være like modig som sønnen min. Jeg vil lære barna mine å våge. Våge å være svake. Våge å være sterke. Jeg kan få nei. Gutten min kan få nei. Det gjør vondt. Men alternativet er verre. Å tro at vi klarer oss alene.
 
 
Bildet over har jeg brukt før. Men da jeg så det igjen, bare måtte det inn i dette innlegget. For det passer så godt til teksten. Bildet er fra da guttene var mindre. Jeg bare elsker dette bildet. 
 


lørdag 21. desember 2013

Love actually...


Jeg har akkurat sett Love Actually for ca tiende gang. Jeg bare elsker den filmen. Jeg kan snart alle replikkene utenat, og blir like rørt hver gang. Filmen beskriver kjærligheten på godt og vondt. Kjærligheten er god og vond. Kjærligheten gjør en så uendelig sårbar.

Jeg husker da jeg forelsket meg i mannen min. Jeg var så redd. Så fryktelig redd. For jeg skjønte at dette var spesielt. Jeg skjønte at dette ikke bare var en vanlig forelskelse. Jeg skjønte at jeg kunne tape alt. Eller vinne alt. Men jeg måtte ta en sjanse. Hvis ikke jeg våget, ville jeg aldri får vite. Jeg tok en sjanse. Jeg var så skremt og bitte liten i møte med kjærligheten. Så sårbar.

Kjærligheten gjør hverdagen vakker. Bildet over viser hva resultatet av mitt vågestykke for litt over seks år siden ble. Jeg er så uendelig takknemlig.

Nå er jula her. Og så kommer et nytt år. Jeg vil fortsette å våge også på andre områder i livet. Det koster noen ganger, for en kontrollfreak som meg. Men jeg vet jo, at hvis jeg ikke tar noen sjanser, ikke våger, da vet jeg heller ikke hva svarene vil bli. Så jeg legger drømmene mine i Guds hender. Fremtiden i hans hender. Og så tar jeg et steg ut på vannet. Og et til. Og et til.

Blir du med?

God jul alle sammen!

tirsdag 17. desember 2013

Jul


I fjor leste jeg at det finske husmorforbundet hadde kommet med en erklæring: Siden julen ikke feires i skapene, er vasking av skaper ikke nødvendig. Helt seriøst, jeg hadde ikke en gang tenkt på å vaske skap før jul, jeg har nok med å vaske tøy. Men det var jo betryggende å lese.


Det er så lett å tenke at alle andre er superhusmødre, supermammaer og superkvinner. Slike som rekker alt, alltid har det strøkent hjemme (spesielt til jul), baker mange fine kaker, pakker pakkene nydelig inn og i tilegg har overskudd til å se uforskammet bra ut i sin moderne kjole når julekvelden ringes inn.

Jeg vasker ikke ned før jul. Det holder å tørke av overflatene og pynte litt ekstra. For det er så mye annet jeg heller vil bruke tiden på. Jeg vil heller bake rare pepperkaker og kakemenn med barna. Tre barn har gjort meg smart, så pepperkakedeigen kommer i en boks fra Ikea. Svigermors peppernøtter må jeg ha. Da snakker jeg varmt til mannen om hvor koselig det er med bakekveld for oss to. For jeg orker ikke trille ut alle alene. Pakker liker jeg å kjøpe. Før pakket jeg alle inn med pent papir og hjemmelagede til-fra lapper. Tre barn senere er jeg glad hvis jeg husker å få med meg pakkene fra butikken, og takker alltid ja til innpakking. Julekjolen er fem år gammel og finnes ikke moderne. Den sitter ikke like fint som før heller. Men siden planen om å rokke midjen tilbake med rokkeringen min gikk i vasken, er jeg takknemlig for tipset om hold- inn kjole.

Når jula ringes inn er jeg sikkert allerede gjennomsvett av tre forventingsfulle barn. Jeg er sannsynligvis trøtt etter nok en ekstremt tidlig morgen, og lurer på om vi har husket alle presangene. Jeg har garantert vært alt for utålmodig og stresset flere ganger. Når jeg står der mitt i kaoset, da håper jeg at tankene mine går til ham som vi feirer denne dagen. Han som kom til jorden og ble menneske for min skyld. Han som elsker meg så uendelig høyt. Han som designet meg akkurat slik jeg er. Han som aldri sammenligner meg med andre. Han som alltid har uendelig tålmodighet med meg. Han som ser på meg akkurat da, smiler og sier: God jul Heidi, jeg elsker deg. Du er perfekt!

 

torsdag 14. november 2013

Makka Pakka


Jeg får stadig komplimenter. Gitt av to små gutter. Mine gutter. Jeg har fått høre at puppene er fine, at rumpa mi er fin og stor, og magen myk. Jeg er så glad for at de ikke har oppfattet samfunnets merkelige skjønnhetsidealer enda. De vet ikke om flate mager, pupper som ikke henger og snertne sprettrumper. De vet ikke at mamma en gang veide noen kilo mindre, hadde trente, lange ben, litt mindre myk mage, og litt mindre rumpe. At mamma så litt annerledes ut før tre graviditeter og ammeperioder. Jeg skulle så ønske at mine tre små alltid måtte leve slik. Fri fra andres rare meninger om hvordan pupper, mage og rumpe skal se ut. Fornøyd med den de er, uten å alltid sammenligne seg med andre.

Jeg vil at barna mine skal være fornøyd med seg selv. Akkurat slik de er. Og jeg begynner å skjønne at det beste jeg kan gjøre er å være fornøyd med meg selv. På ordentlig. For barn gjennomskuer spill for galleriet. Så når de sier at rumpa mi er fin, vil jeg smile, si takk med et kokett smil,og ta det til meg dypt inne i hjertet mitt. Og hvis jeg noen dager føler meg mest som Makka Pakka, så er det bare å danse Makka Pakka dansen sammen med mine tre små, og huske at ikke alle skal være bikinimodeller.

Og til deg som lurte på hvordan jeg rekker å drikke opp teen min før den blir kald: kopp med lokk. En helt nødvendig investering for alle mammaer :-)

søndag 10. november 2013

Reality



For en nydelig morgen. Jeg spiser hjemmebakt speltbrød med ridderost og ser på at barna leker sammen på gulvet. Pappaen sover (siden det var hans tur til å sto opp kl fem - her er det ingen nåde, tross farsdag). Freden og harmonien råder i vår lille stue. Jeg nipper til yndlingskoppen min og koser meg med nyinnkjøpt te.

NOT

Ok, jeg spiser faktisk hjemmebakt speltbrød med ridderost (kan dele oppskriften en annen gang, veldig godt! Og jeg har spist opp en pakke ridderost på et døgn. Sikkert veldig godt for figuren :-)).
Og pappaen sover. Men barna.....ja de har jeg stablet foran tven og bestukket med druer for å få litt fred. Freden er noe varierende fordi minsten ikke er så tålmodig med tv.

Det ble litt hektisk her, og jeg trengte mat. NÅ. Vi har en meget gretten gutt med feber på andre dagen. Og selv om jeg er veldig takknemlig for at guttene er så gode venner, så er det dager der de ikke er det. Det er en sånn dag i dag. Tulla er trøtt fordi hun krever å stå opp før hun og resten av huset er våkne. Altså, ingen idyll her i dag. Stuegulvet flyter av duplo, biler og dukker. Kjøkkenbenken må jeg nesten lete etter under all oppvasken som ingen har satt inn i oppvaskmaskinen (ingen gidder å tømme den først).

Så da var det fantastisk godt å skape seg et friminutt her på kjøkkenet. Jeg er i gang med andre kopp te, og skjønner at jeg er blitt ganske god på å kose meg litt midt i kaoset. Sikkert ikke så pedagogisk løsning med mine tre søte små, men men...Nå har jeg i alle fall litt mer overskudd til å ta fatt på oppvaskmaskinen. Det er rimelig stille i stua, og jeg hører at de er i gang med duploen igjen. Pasienten roper etter brød med baconost i små biter. På tide å hoppe inn i virkeligheten igjen! (Og der satte minsten i et klagerop, mulig jeg må ha en kopp te til)

torsdag 31. oktober 2013

Å telle velsignelser


Jeg husker veldig godt denne kvelden for et år siden. Det regnet (som i kveld). Jeg husker at vi kjørte forbi små, utkledde barn, og jeg lurte på om vi hadde noe godteri i hus hvis noen kom på døra vår. Jeg husker at jeg var så glad og spent der i bilen. Meg og mannen min og den store magen. Vi skulle snart møte jenta vår. Jeg satt på en søppelsekk i tilfelle vannet skulle gå på bilturen (man blir klok av erfaring). Jeg så ut som en morsom utgave av meg selv (for andre i alle fall). Vann i kroppen kler meg ikke. Ni lange, tunge, fine, forventningsfulle måneder var snart over.

Da november var 39 minutter gammel kom vår lille jente til verden. Vårt tredje mirakel.

Kjære jenta mi.
Min lille datter.
Takk for et fantastisk år.
Takk for hvert smil, og de er mange
Takk for hvert "mamma", det rører et sted i hjertet mitt som ingen kan se
Takk for hver tidlig morgenstund, der vi to er alene i en verden som ikke har våknet enda
(men vi kan gjerne starte litt senere)
Takk for hver klem
Takk for at du stråler når du kommer stabbende mot meg
Takk for din uendelige tillit og kjærlighet.
Takk for at jeg får det så ufortjent

Det har vært et travelt år, jeg skal ikke late som noe annet. Jeg har i perioder vært skikkelig sliten. Det har vært mye sykdom, mye vondt i mammahjertet, men mest glede og takknemlighet. Det er en gave å se mine tre små. Det hender hverdagen tar overhånd. Bekymringer, dårlig samvittighet, søvnmangel (jenta vår våkner veeeldig tidlig. Alltid). Høsten ble ikke som planlagt. Men jeg øver meg på å telle velsignelsene.

Ok, vi bor ikke i drømmehuset. Vi leier fortsatt. Jeg lengter etter et hus som er vårt, med hage og mye lys. Jeg lengter etter en liten jobb. Men jeg øver meg på å se på de tre barna på stuegulvet, i stedet for stuen som ikke er helt slik jeg skulle ønske.

Jeg øver meg også på se det jeg får gjort, ikke alt det jeg aldri rekker. Jeg kommer jo aldri lenger enn å vaske tøy, brette tøy, rydde leker, rydde inn i oppvaskmaskinen, rydde ut av oppvaskmaskinen, feie smuler opp fra gulvet, vaske bad, støvsuge...og så er det bare å begynne på nytt igjen.

Jeg spiser fortsatt alt for mye sjokolade, og kommer aldri i gang med å bruke rokkeringen som forhåpentligvis skal gi meg en strammere midje. Ikke har det blitt noe av syklingen jeg planla. Jeg er for trøtt når barna er lagt. Men jeg har hørt om en hold-in underkjole, og det har jeg tenkt å investere i før julas selskapeligheter. Og så øver jeg meg på å tenke at kroppen min har båret frem tre barn, og merkene etter det er hedersmerker.

Jeg har tre små skatter. Jeg er en velig heldig kvinne. Så da får det bare være, at drømmehuset ikke kommer, at magen tyter ut over bukselinningen og vaskerommet snart er ufremkommelig.

(Det er min venninne Katrine Loftesnes Pettersen som har tatt det vakre bildet av jenta vår da hun var tre måneder) https://www.facebook.com/fotokatrine