I trygge armer

Jeg hadde ikke mer en skrevet siste ord i går kveld før det lød et nødskrik fra andre etasje. Det var uvanlig høyt, selv til å være vår lille minsten. Ikke så ofte jeg løper opp trappa når de griner, men det gjorde jeg i går. Lille minsten var helt fra seg. Det var bare å ta han opp. Bæring og byssing hjalp ikke. Lille stakkaren var utrøstelig. Skrek og skrek. Litt i mammas armer, litt i pappas armer, ble han båret rundt. Han fikk en paracet, og roet seg etterhvert. Han hadde nok vondt. Kanskje det er tennene som kommer (som mamma til et ørebarn håper jeg det var det og ikke vondt i øret). Da roen kom til den lille kroppen sovnet han i armene mine, og vi satt slik en stund før jeg la han i senga.

Mens vi satt slik, tenkte jeg på Han som bærer meg. At jeg mange ganger er som lille minsten min. Jeg raser og bærer meg så mye at jeg ikke lar meg roe av min gode Fars trygge armer. Jeg er for opptatt av mitt eget. Men når til slutt roen kommer til meg, kjenner jeg tryggheten og kjærligheten som omgir meg, og freden kommer. Jeg må bare minne meg på at armene Hans holdt meg hele tiden. Det var bare meg som ikke kjente det.