Magiske dager

Vi har magiske dager. Dager som aldri kommer tilbake. For en uke siden kom vår nydelige datter til verden. En vidunderlig skapning, en gave til vår lille familie. Nå er vi fem. Jeg som ikke en gang var sikker på om jeg kunne bli mamma - og som måtte vente lenge på å bli det - er blitt trebarnsmamma. Tre mirakler. Det er klart det er travle dager. Tre barn på litt over tre år, joda, her er det liv. Jeg begynner å forstå at her er det bare å fire på kravene. Støvlaget på tven får bli noen dager til, jeg får la være å kikke under bordene å gå barbent i ganga. Å vaske tøy er jo nesten en fulltidsjobb i seg selv. Men magien er der. Den er i bitte små hender som griper etter mine, øyne som prøver å fokusere, søte lyder fra vuggen, en liten kropp som hviler så trygt hos meg og to små gutter som koser på lillesøster. Magien som overgår barseltårer, bekymringer for hvordan jeg i all verden skal klare å få alle ut døra om morgenen alene, tanker om amming, dårlig sammvittighet for to små storebrødre. Magien og kjærligheten.

Tre barn, og hjertet blir bare større og større. Det er så vakkert at det er mer en nok kjærlighet til alle. For noen år siden leste jeg en bok som heter "Skuret". Her får en mann muligheten til å snakke med Gud. Gud forteller at han elsker denne mannen helt spesiellt. Da undrer mannen seg. Hva med de andre? Mannen har selv flere barn, så Gud ber han beskrive kjærligheten han har for barna sine. Mannen forteller om hvordan han elsker hvert av barna sine på en helt spesiell måte. Hvordan den enkelte har sin spesielle plass i hjertet hans. Slik har vi en helt spesiell plass i Guds hjerte. En plass som bare er vår. Gud har mer en nok kjærlighet til alle. Slik som mammahjertet mitt har mer en nok kjærlighet til mine tre. Jeg er Guds elskede datter. Du er Guds elskede datter (eller sønn :-))

Supermammaen meg

Her er det midlertidig unntakstilstand i heimen. Alle fire har vært mer eller mindre syke, og denne gangen slapp ikke jeg unna. Ørebetennesle, sylta forkjøla, høygravid og kynnere bare jeg tenker på å bevege meg - joda her blir det gjort mye. I dag vant den dårlige samvittigheten, og da far i huset gikk på jobb, lagde jeg en fantastisk middag til mine søte små. Potetstappe, fiskekaker og gulrøtter. Fisk og grønnsaker var det iallfall. Tenkte de trengte en forandring fra pølser og ostesmørbrød. Litt kjedelig hvis de skal få mangelsykdom bare fordi mor har energi på under nullpunktet. Tror du de ble takknemlige? Og spiste med glede og stor apetitt? Neida. Etter to bit sa treåringen pent takk for maten, og lillebroren måtte hentes ned fra bordet fra andre gang. Jeg leitet etter tålmodighet i mitt varme topplokk, og minnet med selv på at treåringen faktisk hadde spurt pent om en skive med prim, og at middagen egentlig var et resultat av mors dårlige mammasamvittighet. Ja, ja, restene gikk i søpla, en time senere spiste de pent brød med prim, etterfulgt av blåbær og bringebær. Så da klarer de seg sikkert litt til uten å få alvorlige ernæringsproblemer.

Og mammaen da. Joda, hun sitter som en hvalross og troner i sofaen. God og mett etter en kjøpepizza og sjokolade. Mulig det er her mangelsykdommen rammer. Guttene sover (men natta er enda ung...), stearinlysene er tent og vuggen er kommet ned i stua. Lærdom i dag: Ikke noe vits i å la dårlig samvittighet styre middagsvalget når formen er på bånn, og gutta helst vil ha skive uansett. Det gjør meg ikke til et bedre menneske. Bare litt mer sliten og sur.

Nå skal jeg snart legge meg og min store mage. Ved siden av senga er en hvit sprinkelseng kommet på plass. Det kiler i magen. Nå er det ikke så alt for lenge til hun kommer. Ut av magen og inn i vår verden. Det er så spennende!!! Og så veldig verdt hvalrossfølelse, kynnere og en ubeleilig forkjølelse. Heldigvis er det noen uker igjen, slik at jeg kan bli frisk og bli supermamma igjen. For med tre barn på litt over tre år regner jeg med at alt vil gå strålende og jeg vil ha masse overskudd og tålmodighet. Jeg vil transformeres til en supermamma med full kontroll. Til jul skal jeg smette inn i en åletrang kjole og imponere alle med flott julemiddag i en strøkent hjem. Gjett om jeg gleder meg!!!

Jeg gleder meg iallefall til å hilse på jenta mi. Resten får vi ta som det kommer :-)

Det vakreste....

Noen ganger tenker jeg at alle kvinner skulle få en liten lapp stukket i hånden når de bestemmer seg for å prøve å få barn. Der skulle det stå: "Velkommen til den vakreste reisen på jord. Og den mest smertefulle". For å ønske å bli, eller være mamma, er nettopp det syntes jeg. Det vakreste, og det mest smertefulle.

Kan jeg få barn? Tenk hvis jeg mister det? Tenk hvis den lille ikke er frisk? Tenk hvis lillebabyen blir syk? Tenk hvis han skader seg alvorlig? Tenk hvis hun ikke få venner? Tenk hvis...? Åh, det er så mange bekymringer. For noen er det mer en bekymringer. For noen er det beinhard virkelighet. Mammahjertet er så stort. Det rommer all verdens kjærlighet, drømmer og håp for den lille.

Jeg er så takknemlig for at det er mange av dere der ute i bloggverdenen som velger å dele de mest smertefulle sidene ved det å være mamma. For det er ingen selvfølge at alt alltid går bra. Når en elsker så mye, så blir smerten tilsvarende stor. Det følger ingen garantilapp med en positiv graviditetstest. Eller en frisk baby. Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe.

For meg betyr dette at takknemligheten over det jeg har er overveldende. De to guttene mine er ingen selvfølge. Jenta i magen min er ingen selvfølge. Det er tre mirakler. Tre skatter. Tre små individer med en ukjent vei foran seg. Jeg skal gå sammen med dem. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at de skal ha det bra. Og jeg vet at det vil bli mange mammatårer. For med den enorme kjærligeten følger smerten. Jeg kan ikke beskytte dem mot alt. Selv om jeg så gjerne skulle. Jeg kan ikke beskytte hjertet mitt mot smerten. Kjærligheten er for stor.

Så det vakreste er også det mest smertefulle. Slik må det være.

 

Somna, min kjære - sov vid mitt hjerte

Du er mig næra, du er min smerta

Enn kan du sova, natten er stilla

Enn er det langt til dag, somna min lilla



Svensk vuggevise

Hverdag

Det var godt å komme i gang med blogging igjen. Takk for de fine kommentarene på det forrige innelegget!

Jeg har så lett for å tenke at jeg alltid må finne på noe vanvittig, fantastisk å skrive om. Tenker at hvem gidder vel å lese tankene til en høygravid tobarnsmamma som ikke akkurat lever det mest spennende livet. Her er ikke spennende reiser, gode matoppskrifter, nydelig interiør eller store opplevelser. Her er hverdag. Men det er jo hverdager vi har mest av alle sammen. Dager med vekkerklokke, rydding inn og ut av oppvaskemaskinen, knekkebrød med gulost, nyhetene på tv, besøk av venner og familie, dårlig tid til skole, jobb og barnehage, dårlig samvittighet, fine overraskelser og mange gleder. Det er noe vakkert med det kjente og kjære. Det merker en når noe rykker oss ut av det. Når for eksempel sorgen rammer. Jeg har opplevd det selv. Dager der det eneste en lengter etter er dagen i går. Da alt var normalt, da alt var som før. Kanskje ikke så spennende, men det var hverdagen. Den trygge og kjente hverdagen. Jeg vil takke dere som deler også de vonde dagene her i bloggverden. Det er så viktig å bli minnet på hvor uforutsigbart livet er. Ikke fordi vi skal gå rundt å være redde. Men fordi det hjelper iallfall meg å være takknemlig for det jeg har. Være takknemlig for det vanlige. Se det vakre i det kjente. Kjenne på kjærligheten til de jeg er glad i. Vise dem det.

Det var noen tanker fra meg på en helt vanlig hverdag. En hverdag som begynte dårlig, med en gryende forkjølelse, en trøtt gutt i trassalderen (dårlig kombinasjon), masse dårlig samvittighet og enda en dårlig-hår-dag. Men heldigvis er det slik med hverdagen, at det er små grep som skal til for at den blir god. En tur på butikken for å kjøre ismocca og avocado. En god lunch, tre skrevne andakter til Dagen, en varm dusj gjør susen. Plutselig ser jeg hvor heldig jeg som har en helt vanlig hverdag foran meg.

Klassisk redebygging

Her går det ikke akkurat unna med blogginnlegg kan du si. Dagene flyr, med to aktive gutter, voksende mage, andre skriveprosjekter og soving. Nattesøvnen er i perioder laber, så da er sove-på-sofaen blitt en høyt aktet aktivitet. I tilegg har et nytt fenomen meldt seg: klassisk redebygging. Jeg har lurt på om jeg mangler et mammagen siden dette har vært ganske fraværende i de andre svangerskapene. Det har iallfall ikke utartet seg slik jeg hadde forventet. Med guttene har jeg bakt og syltet og saftet, men brydd meg lite med å kjøpe og ordne klær, gjøre i stand hjemme og andre mer klassiske forberedelser. Men nå, nå er jeg endelig blitt en skikeklig redebygger. Jeg sorterer tøy, maser på mannen om å flytte møbler, skriver lister over alt vi trenger, og har i tilegg stor trang til å bake. Jeg har til og med begynt å hekle babyteppe!!!!

Slik kan det altså gå, når man tror at man vet ganske my eom å være gravid, ja da blir det plutselig ikke helt som en hadde trodd likevel.....hi, hi... For eksempel har jeg alltid hatt dilla på noe. Appelsiner med førstemann, eplejuice med nummer to. Denne gangen er det ikke noe jeg må ha. Men om ikke jeg MÅ ha noe, så vil jeg veldig gjerne ha ismocca og sjokoladeis evnt annen is med sjokoladesaus. Det kan kanskje forklare at vektøkningen er noe større denne gangen.

Så sånn går no dagane...Jeg ruger, og hvalrossfølelsen er sterkt tilstede. Med nummer to måtte jeg ta det veldig med ro fra ca uke 28 pga sterke kynnere. Det har jeg sluppet denne gangen. Frem til nå. Men nå er jeg kommet så langt, at jeg vel skal holde ut. Jeg får bare holde meg til de mest rolige redebyggeraktivitetene. Jeg føler meg ikke akkurat som en supermamma eller superkone for tiden. Tålmodigheten er ikke på sitt beste, energien er noe laber. Humøret ikke alltid på topp. Jeg er spent på de neste ukene. Noen kvelder når jeg ser på mine vakre små, kommer tårene i øynene. Jeg skulle vært litt snillere, litt mer tålmodig, litt mer lekende. Det er jammen ikke alltid like lett å være mamma.

Noe superblogger har jeg heller ikke vært den siste tiden. Men jeg er blitt supergod på å bake kanelboller og lese bøker om natta. Og så har jeg gode tips om urolige ben og brennende føtter hvis noen trenger det....Snakk om å utvikle ekspertise på viktige områder!!!

Gull

"Mamma, mamma, se! En stein!! Den er akkurat som gull!!" utbryter gutten min i dag morges. Steinen i den lille hånden hans ser ikke ut som det vi tenker på når vi hører "gull" i det hele tatt. Den er grå og klumpete. En helt vanlig gråstein faktisk. Men gull likevel. Det er så mye som er mer en det vi ser ved første øyekast.

Sommeren min har vært gull. Enkelte dager har kanksje hatt form som en gråstein ved første øyekast, siden formen ca midt i ferien endret seg den gale veien. Hadde satset på å være en sprek gravid som fikset det meste. Men kvalmen og trøttheten satte en stopper for det. Det ble endel dårlig samvittighet for å ikke orke alt det jeg ville. Innser vel at tre svangerskap så tett gjør sitt, og at det blir travlere for hver gang. Jeg vil så gjerne så mye, men må innse at jeg går litt roligere tider i møte.

Nå har jeg akkurat sett på bildene fra ferien vår. Det er ikke kvalme, trøtthet og dårlig samvittighet jeg ser. Jeg ser glade gutter, gode venner, kusiner og fettere i lek. Jeg ser tordivler i små hender og brune barneansikter. Jeg ser gull.

En litt snusfornuftig prinsesse

Det er en stille sommerkveld. Jeg har akkurat spist resten av de rørte jordbærene rett fra glasset. Det kan anbefales. Hvorfor skal det bare brukes på brød og vafler og sånt, når det smaker best helt alene. Hvorfor skal jeg i det hele tatt alltid være så fornuftig. Hvorfor ikke gå innom butikken som ligger 2 minutter unna når jeg skal ut å gå tur, og kjøpe en god sjokolade å ha med på veien. Det gjorde jeg i går. Det ble en veldig fin tur. Hvorfor ikke kjøpe en skikkelig dyr gul cardigan når den er det fineste jeg har sett og feriepengene akkurat har kommet? Akkurat det har jeg faktisk skrevet en helt innlegg om tidligere. Den cardiganen er nå nesten utslitt, men fortsatt elsket. Hvorfor ikke ta masse sjokoladesaus på sjokoladeisen hvis det er det jeg har lyst på? Hvorfor ikke kose seg litt mer? Hvorfor ikke unne seg det lille ekstra en gang inni mellom? Hverdagen er jo så full av fornuft og sunne og fine idealer. Det er sunt å ikke være så flink og fornuftig alltid. Det har jeg tenkt å lære min lille tulle. Jeg håper hun har nesa rett opp slik som meg, og at hun kanskje er bitte litt snusfornuftig, slik jeg var (og er). Jeg skal lære henne å spise syltetøy fra glasset og danse i den nye kjolen. Jeg skal susse henne på den lille nesen og si at hun er helt fantastisk. For det er hun for meg allerede.

Vi gir så mye videre til barna våre. Jeg vil at de skal føles seg unike, fantastiske og vakre. Helt spesielle og verdifulle. Akkurat slik som de er. Da må jeg føle det sammen om meg selv. Hvis ikke vil de en dag merke min usikkerhet. De vil se min misfornøydhet. Høre mine klager. De vil lære. At mamma ikke føler seg vakker. Mamma skulle gjerne gått ned noen kilo. Mamma skulle ikke spist den sjokoladen. Mamma vil helst være som noen andre. Da blir det ikke så lett å lære dem det jeg ønsker. Jeg må begynne med meg selv. Så selv om jeg for øyeblikket føler meg noe stor og tung, ikke så fin som i de andre graviditetene, så øver jeg meg på å være en prinsesse. Fordi jeg vil at datteren min skal lære at hun er en prinsesse av en mamma som føler seg slik. Jeg vil at guttene mine skal ha en mamma som stråler fordi hun er slik hun er. Jeg vil høre på min snart 3 årige sønn, som en dag sa: Mamma, du må huske å være en prinsesse!

Opp igjen!

Jeg er ikke så flink til å takle skuffelser. Det blir noen ganger litt mye bråk. Det er stadig noe jeg drømmer om. Som alle de årene da jeg håpte å treffe drømmemannen, eller nå, når vi er på jakt etter hus, og jeg på jakt etter jobb. Eller da vi prøvde å bli gravid med førstemann (det tok ikke så lang tid, men lenger enn jeg ønsket).

Jeg ba Gud om en mann i mange år. Det ble mange skuffelser. Det hendte jeg trodde, at dette, det må vel være det rette. Jeg brukte fornuften min til å tenke ut hva som var best for meg og når. Så gikk det ikke, og jeg ble så veldig lei meg. Det ble vanskelig å se for seg hva som kunne være bedre, og iallfall vanskelig å se for seg at det skulle være bedre å vente lenger. Jeg ble jo bare eldre og eldre, og ønsket meg jo barn en dag. I tilegg hadde jeg en diagnose som kunne gjøre det vanskelig for meg å få barn, og det var ikke så lurt å vente for lenge. Nå i ettertid er det lett å se at det måtte være slik, men det var ikke lett der og da.

Selv om jeg har fått erfare at Gud faktisk har kontrollen, så er jeg fortsatt en kontrollfreak som blir skuffet når det jeg trodde var det beste ikke blir slik som jeg har tenkt. Jeg stoler litt for mye på min egen hjerne, og det er ikke alltid så lurt. Forrige gang jeg ble skuffet, hørte jeg en stemme i hodet mitt. Det var Gud som prøvde å nå inn i min skuffede selvmedlidenhet: "Kan du stole på at jeg har gode tanker for deg, selv om du nå ikke fikk det som du trodde var det beste? Kan du stole på at jeg har kontrollen og at dette til slutt vil bli veldig bra?" Kan jeg det? Jeg øver og øver meg, og er så glad for at når jeg lar tårene få renne fordi jeg er lei meg, så kan jeg gjøre det hos Gud. Han er så uendelig tålmodig med meg, og når jeg er klar, tar han hendene mine og hjelper meg opp og videre.

En ny vei

I disse EM tider er det vel på plass med et fotballinnlegg. Så her kommer det!

Da jeg var tolv år begynte jeg å spille fotball for et skikkelig lag. Ikke bare med gutta på løkka. Det var stas. Jeg fikk fotballsko, leggbeskyttere og blå drakt. Drømmen om å bli balettdanser var fullstendig glemt blant gressmatter, svette sokker, treninger, og støle ben. I ti år var fotballen svært viktig for meg. Det ble mange søndager på busser for å spille kamp. Det ble lårhøner og blåmerker. Turer og venninner. Fellesskap. Oppturer og nedturer. Men først og fremst var det mye glede. Jeg elsket det. Sminke og kjoler hadde lite plass i livet mitt, men jeg visste godt hvem vanBasten og Gullit var. Jeg satt spikret da Danmark vant forball EM for mange år siden. Jeg hadde skapt meg en identitet. Jeg reiste på folkehøyskole, idrett og friluftsliv. Fortsatte med idrett grunnfag. Så tok jeg en helomvendig og ble sykepleier. Da sluttet jeg å spille fotball aktivt. Men jeg spilte fortsatt fotball. Og basket. Jeg syklet og kjøpte meg rollerblades. Feriene var gjerne sykkelturer med telt. Livet mitt kretset rundt aktivitet. Dette var Heidi for 10 år siden. Jeg planla videreutdanning i onkologi (kreftsykepleier), og kunne ikke se for meg at livet skulle endre seg. Det gjorde det.

Et vondt kne som bare ble verre. Behandling som ikke hjalp. Time på privatklinikk fordi jeg ikke orket å vente med så mye smerter. En stemme som sa, du må slutte i jobben din. Du må egentlig slutte med det meste av det du holder på med. Og vips, fremtiden så helt annerledes ut. Hvordan jeg reagerte? Jeg gråt. Jeg ble sint. Slik var det i ett år. Jeg er ikke stolt av det, men jeg skjønner det bedre nå i ettertid. Jeg mistet identiteten min. Jeg mistet det som definerte hvem jeg var i egne øyne. Jeg mistet jobben. Fremtidsplanene og det som hadde fylt hverdagen min hele livet. Det var ikke lett.

Det ble et vanskelig år for meg. Jeg var ikke et hyggelig menneske i denne perioden. Jeg ble selvopptatt. Jeg klarte ikke finne ut hvem jeg nå var. Hva jeg nå skulle gjøre. Jeg mistet alt det gode jeg hadde av syne. Identitet er viktig, og det er så lett å bygge den på feil grunnlag. Det var det jeg hadde gjort. Derfor ble fallet så stort. Det er ikke lett å få en kronisk diagnose, men det går fint an å leve med. Det vet jeg nå. Det begrenser bare livet hvis jeg lar det gjøre det. Jeg har lært så mye av dette, at jeg ikke ville vært det foruten. Gjennom dette skjønte jeg at jeg ikke er det jeg gjør. Jeg er den jeg er. Jeg er Heidi, skapt av Gud på en helt spesiell måte. Han elsker meg ikke fordi jeg kan og mestrer så mye. Han elsker meg fordi jeg ER slik jeg er. Og slik skal jeg elske meg selv. Slik skal jeg elske andre.

Det hender jeg drømmer at jeg spiller fotball igjen. Det er en enorm frihet i det å løpe rundt uten at kroppen setter grenser. Jeg kan ikke gjøre det i våken tilstand, derfor er det fint å drømme om det. Det er fint å tenke på alle de gode minnene. Men det fineste av alt er å tenke på alt jeg har lært. At jeg er perfekt slik som jeg er. Uten fotballsko og sykepleieruniform. Og at Gud alltid finner en vei, når vi ikke ser den. En sinnsykt bra vei, faktisk!!!

Joy

Bare tær etter en lang vinter i tykke sko

Sola som varmer etter mye regn og kulde

Lyse sommerkvelder

Tid sammen

Håp

To små fisker i en bøtte

En lang sommer som venter

Voksende mage

Lukten av blomstrende hekker og nyslått gress

Spenning

Å nyte her og nå

Lure litt på fremtiden

....og så legge den i Guds hender



Varme meg i

KJÆRLIGHETEN

fra dem jeg elsker

Og

ELSKE

tilbake

Påfyll i krukka

De to siste månedene føles det som jeg har levd med konstant underskudd. Som å være en krukke som aldri får nok påfyll, men som stadig tømmes for det lille som er i den. Det er en skikkelig kjedelig følelse syntes jeg! Denne gangen vet jeg jo årsaken til at energinivået er så lavt, men det har vært perioder i livet der jeg har opplevd det slik uten at det har vært en gledelig årsak. Vi lever i et samfunn der overskudd blir skattet høyt. Vi skal være opplagte, sosiale, engasjerte og rekke så veldig mye på så mange arenaer. Det kan gjøre det enda vanskeligere å godta at krukka faktisk er nesten tom, og energien må spares på. 2-åringen tror at alt som går i stykker kan fikses med "den må ha nytt batteji, mamma". Jeg skulle gjerne hatt et ekstra batteri å sette inn! Tenk så praktisk! Nytt batteri har jeg ikke, men de jeg har er heldigvis oppladbare.

Jeg lever et langsomt liv for tiden. Mye søvn, mye mat, mye hvile. Lite sosialt og minimalt med våken tilstand etter åtte om kvelden. Men det bedrer seg. Her en ettermiddag bakte jeg og 2-åringen biscotti. Krukka i vinduskarmen er endelig fylt opp. Det er så deilig å sette seg ned med en kopp te og disse herlighetene. De er lette å lage, og smaker nyyydelig. Å nyte slike gode hverdagsgleder er en fin måte å fylle opp krukka mi på. Hvis du trenger noe godt å kose deg med, så kan disse anbefales. Jeg kaster meg ut i nytt bloggfarvann og deler herved min første oppskrift:

Veeeldig gode bisciotti

250 g mel

200 g sukker

1/2 ts vaniljesukker

1/2 ts bakepulver

skallet av en halv sitron, revet

3 egg

ca 200 g hakkede nøtter og sjokolade

Oppskriften er litt bearbeidet av meg, jeg har blant annet redusert noe på sukkeret. Og byttet ut tørket frukt og nøtter med 200 g sjokolade og nøtter. Men det er mange muligheter.

Som sagt, enkle å lage: bland det tørre, ha så i egg og sitronskall. Sjokolade og nøtter til slutt. Blir en veldig klissete og bløt deig. Smør den ut i en lagpanne (den dekker ikke hele). Ca 1cm tykk. Stek på 180 grader til de blir lys brune på toppen (tar ca 25 min i min ovn). Ta dem ut, avkjøl litt, skjær i biter, og tørk i ovenen på 140 grader i ca 10 min.

Sett deg under et teppe eller ute i sola med en kopp med kaffi eller te. Legg bort all dårlig samvittighet og alle tankene på hva du skulle, burde ha gjort. Finn frem en god bok, et blad eller gode tanker og nyt biscottien mens du lader batteriet.

Hvem er du lille venn?

Hei lille vennen min
Jeg lurer sånn på hvem du er
Jeg kan ikke se deg enda,
der du ligger inni min voksende mage
Har du det bra?
Storebrødrene dine kan jeg se, holde på, klemme på
Jeg gleder meg sånn til å holde deg i armene mine
Så liten, men likevel så stor i mine tanker
Så veldig, veldig velkommen og ventet
Mitt nye lille, mirakel
Jeg elsker deg

Det er et like stort under hver gang. Selv om det var tredje gangen jeg satt der med en positiv test, var det et like stort under for meg denne gangen. Jeg klarer nesten ikke fatte det. I dag fikk vi høre hjertelyden til vår nye lille baby. Det må vel være en av de vakreste lyder som finnes. En lyd med liv, håp og glede.

Det har vært stille på bloggen den siste tiden. Grunnen kan oppsummeres i ett ord: kvalme. Jeg har flere ganger tenkt at vi kvinner må ha en egen evne til fortrenge som gjør dette flere ganger. Jeg liker virkelig ikke å være kvalm. Med førstemann var jeg kvalm, men ikke med andremann. Så i min naive verden hadde jeg ikke helt tatt høyde for at det kunne skje igjen. Men joda, seks uker på vei kom den veltende. Siden har den blitt, med noen bedre dager den siste uken. Det sosiale livet mitt er ikke-eksisterende, jeg legger meg før åtte hver kveld, og er bare oppe for å spise hvis jeg blir for kvalm. Men det er utrolig hva man kan klare når belønningen er så stor. Jeg føler meg så takknemlig og velsignet. Jeg er følsom og litt redd. Det er ikke tilfeldig at innlegget om å være bekymret kom i denne perioden. Det er noe ved det å bære barnet sitt som gjør meg så sårbar. Dette lille livet som jeg ikke kan se. Min rolle som mamma. Min avhengighet av de jeg er glad i. Egentlig er det vakkert, dette skjøre og sårbare. Det er iallfall veldig vakkert å få oppleve dette igjen. Hvor vakker jeg føler meg 13 uker ute i mitt tredje svangerskap på rappen er at annet kapitel. Det fortjener et innlegg for seg selv....

Det var godt å dele mitt takknemlige hjerte med dere
(bildet er det Tania Berntsen som har tatt. Hun er en av de få som har klart å få fine bilder av meg!!)

Min vei

Det er rart å tenke på det som har skjedd det siste året når det gjelder skrivingen min. Fra å ha en blogg som nesten ingen leste, har jeg nå mange, fine følgere. Fra å drømme om å skrive mer, får jeg nå skrive andakter for avisa Dagen. Det som før var en liten, rar hobby, har nå blitt en mye større del av livet mitt. Å skrive gir meg energi. Det er visstnok et tegn på at jeg er der Gud vil jeg skal være. Gud ønsker ikke at vi skal streve og slite oss gjennom en tjeneste for han. Han vil vi skal gjøre det vi liker. Det som gjør oss glade. Han har skapt oss med en personlighet og egenskaper som vi skal bruke for han. I tilegg kan vi få bruke alle erfaringene i livet vårt hvis vi gir dem til han. Dette syntes jeg er så vakkert. Jeg blir ikke motvillig sendt til en land langt borte for å tjene han. Gud utruster og klargjør. Det betyr ikke at hans vei ikke er utfordrende. Det er den! Men den er speialdesignet for oss. Da jeg var liten jente elsket jeg å skrive. Mammaen min har alltid ventet på at jeg skal begynne å skrive igjen. Hun er ikke overrasket over det som har skjedd. Hun har hele tiden trodd på meg, også når jeg ikke gjorde det selv. Det er godt med en heia-gjeng! Mulig norsk-læreren min på gymnaset hadde rynket litt på nesa (for å ikke snakke om biologilæreren, som forespeilet meg en stor fremtid i naturvitenskapens verden). Men Gud rynker ikke på nesa. Og jeg koser meg.

Hvis det er noen som ønsker å lese noe av det jeg skriver for Dagen, kommer enkelte av andaktene til å bli publisert på dette nettstedet under forumet Gjestespalten: http://www.foldedehender.no/
Jeg kommer til å legge ut ca et i uka.

For nyskjerrige er dette en link til ukas innlegg: http://www.foldedehender.no/forumemne/matpakken

Et mykt hjerte

Da jeg var høygravid med minsten sov jeg ikke så godt. En sen kveld våknet jeg og oppdaget at senga ved siden av var tom. Jeg sjekket klokka, og syntes det var vel sent selv om mannen min skulle jobbe lenge. De første bekymringstankene poppet opp i mitt trøtte hode. Jeg ringte han. Ikke noe svar. Sendte en tekstmelding, ventet, ikke noe svar. Mange flere bekymringstanker. Ute var det mørkt, kaldt, masse snø og glatt. Min kjære mann hadde lang kjørevei. Jeg sto opp. Gikk ned på kjøkkenet og smurte meg en brødskive. Tankene raste. Nå var det virkelig blitt sent. Hvorfor svarer han ikke??? TENK OM DET ER SKJED NOE?? Nå kommer den litt flaue biten: En svær, sulten, høygravid kvinne, med hysteriet rett rundt hjørnet skrur på pcen for å sjekke lokalavisa. Det må vel stå der hvis det har vært en stygg ulykke? Ikke noe å finne der. Tårene kommer. Jeg er redd. Kjemperedd. Da går døren opp, og min elskede mann kommer syngende inn døra. Han er lykkelig uvitende om sin kones hysteriske tilstand, men skal snart bli klar over det. Jeg buldrer ut i ganga, og jeg skal ikke gjengi i detalj hva jeg sa. Jeg var meget sint, og tror det siste jeg sa før jeg marjserte (så godt som en elefant kan marsjere) opp trappa, var at jeg var for sint til å prate mer nå.

Jeg har moret meg over denne kvelden siden. Mannen min har lært at det er best å ikke spille så høy musikk i bilen at han ikke hører telefonen. Men jeg var virkelig veldig redd. Jeg er redd for å miste de jeg er glad i. Livet har lært meg at det ikke bare er alle andre som opplever der utenkelige. De som opplever det var like lite forberedt som alle oss andre. Livet er skjørt. Men hvis denne redselen skulle styre meg, kunne jeg ikke bli glad i andre. Jeg kunne ikke gifte meg. Jeg kunne ikke få barn. Jeg kunne ikke elske. Kjærligheten gjør sårbar. Hjertet blir så stort og mykt. Jeg har tatt et valg. Jeg vil tørre å elske. Jeg ville tørre å utvide hjertet mitt. Det er plass til mye kjærlighet der. Sorg vil komme. Men jeg tror kjærligheten vil hjelpe meg når det skjer. Jeg kan ikke forberede meg på det vonde, men jeg kan glede meg over dagen i dag. Jeg kan glede meg over alle de jeg er så glad i. Det minsker ikke sorgen å være forberedt, det tar bare så mye krefter å bekymre seg. Det meste av det en frykter skjer ikke. Og skulle det skje, vil jeg tro at jeg får den styrken jeg trenger for å bære det.

God påske

Nå syntes jeg det var på tide med en oppdatering fra denne fronten. Sitter her i strømpebukse og ulltrøye (jeg er litt av et syn!) og spiser små sjokolade egg som guttene egentlig skulle hatt. Men lillegutt sovnet foran barne-tv, og minsten spiste så mye middag at vi utsatte påskeegget til i morra. Men jeg klarte ikke å holde meg unna de små fristelsene. I dag har vi tilbrakt dagen i dyreparken, og begge guttene var rødninnede og fulle av inntrykk da vi ankom heimen i kveldinga. Jeg nyter fine dager i sola sammen men familien min.

Påska er så mye. Den er fjellet, appelsiner, ski og kvikk-lunch for noen, byen for andre. Noen reiser til varmere strøk, andre er hjemme og nyter det. Min barndoms påske var i Danmark hos mormor og morfar. Det var søsken, kusiner, tanter og onkel. Det var mormor og morfars trygge hjem, kortspill og forsmak på våren. Det var langt fra ski og typisk norsk fjellpåske. Det var min påske, og jeg elsket den. Minner er vakre. Jeg håper jeg kan klare å gi guttene mine slike glitrende barndomsminner. Våre minner.

Påska er enda mer. Den er håpet i det jeg tror på. Den er den grufulle døden til verdens beste mann og hans utrolige oppstandelse. Han døde for min skyld. Jeg klarer nesten ikke å tro det. Men det er sant. Den er en sorgtung fredag, og en gledens søndag. Det vil jeg også gi videre til guttene mine.

God påske til alle dere som titter innom bloggen min!!! Takk for alle gode kommentarer, og at dere kommer trofast tilbake og leser, det gleder meg sånn!!!

Jeg lærer av lille minsten

I det siste har minsten trengt mammaen sin. Mye. Han har vært syk. Han har vel faktisk satt ny rekord i antall antibiotikaer på en ørebetennelse her i huset. Og han gode konkurenter! De dagene han var dårligst ville han helst bosette seg på hofta mi. Det er begrenset hvor lenge det er konfortabelt å bære rundt på en ettåring som ikke er av det tynne slaget. Og det er begrenset hvor mye en får gjort. Men minsten har hevdet sin rett til trøst og kos, og jeg har måtte legge mye annet til side. Nå er han heldigvis frisk igjen!

Jeg har tenkt litt. På at jeg noen ganger har litt å lære av lille minsten min. Det er ikke farlig å trenge noen. Det er så lett å bli så opptatt av å fikse alt, at det blir vanskelig å be om hjelp. Be om en skulder å gråte på. En hjelpende hånd. Et øre som lytter. Andre kan ikke gjette når jeg trenger litt ekstra omsorg. Det er så godt med det lille ekstra noen ganger. Som i dag, da jeg bare var litt trøtt, og mannen tok guttene i over en time slik at jeg bare kunne ligge i senga og lese og sove. Hverdagsluksus. Det å si at en er litt trøtt (mulig jeg brukte litt sterkere ord enn det...), kan føre mye godt med seg.

Jeg har bært mye på guttene mine. Når de er syke, når de har slått seg, når de er trøtte eller bare trenger mamma litt. Jeg har en Far som bærer meg. Han blir aldri sliten. Eller utålmodig. Fanget hans er aldri opptatt. Det er bare å krype inn i amene Hans når jeg måtte trenge det. Han bærer meg. Også når jeg ikke merker det.

Stilkrise

Noen ganger får jeg lyst til å være stilig. En dame med skikkelig fin og gjennomført stil. Fint tøy som sitter som et skudd, med personlighet og særpreg, kule sko og fin veske. Altså langt unna slitte dongribukser, utvasket cardigan, joggesko og stellebag. Eller enda verre: tights, myk bommulsgenser full av snørr og varme sokker (dagens outfit). Jeg har vært et par turer i byen for å se om det fantes et lite plagg eller to som kunne oppgradere garderoben min bare litte grann. Frustrasjonen ble stor da jeg ikke fant noe!! Men et frisørbesøk ble det. Hårkrisen var blitt påtrengende, med en ekstrem ettervekst og et hår som gikk mer og mer mot orange. Jeg må tilstå at jeg de to siste årene har kjempet en forgjeves kamp for å fortsatt være veldig blond. "Jeg var lys før", pleide jeg å si til andre og meg selv da etterveksten ble mørkere og mørkere. Etter to svangerskap var jeg IKKE lys mer. "Du er jo helt mørk jo",  har flere bemerket når det har gått litt for lang tid mellom frisørbesøkene. Jeg spurte frisøren om den noe orange tendensen (og håpte hun skulle si at det er jo slettes ikke orange), og hun forklarte saklig at joda, det er fordi du er så mørk. Ok, til slutt skjønte tilogmed jeg at det ikke nytter å kjempe mot naturen. Blondinen Heidi ble moderert til en mellomblond utgave, og har brukt mange dager til å speile seg frenestisk for å finne ut om det ser ok ut. Sannheten er at det holdt på å gå rundt for mannen min i helgen da jeg for 36. gang spurte om han syntes jeg er fin, og jeg for 27. gang fortalte han at det faktisk ER uvant å ikke være så blond mer. Usikre damer er virkelig plagsomme.

Ja, ja, jeg blir vel vant til min nye hårfarge, og den nye stilen får vente noen dager. I går strakk jeg meg så langt at jeg fant en cardigan som matchet flekken av appelsin som jeg fant på genseren rett før jeg skulle ut døra. Nå skal jeg ut av tightsen og inn i dongribuksa, for dagens tur ut står for døra. I dag som i går, går turen til legen med minsten som har vondt i øret.

Tross syke barn, syk mann og stilkrise er jeg nok blandt verdens lykkeligste kvinner. Fordi jeg vet at jeg er så heldig så heldig. Og jeg er så uendelig takknemlig.

Litt om kropp og sånt

I dag nøt jeg en time i fred og ro på cafe, mens minsten sov i vogna si. Jeg fant et magasin å titte litt i, og en artikkel som fanget interessen min. Egentlig så ble jeg ganske så lei meg der jeg satt å leste. Jeg leste at i dagens samfunn så er det å ha en fin kropp (les:slank og veltrent) et symbol på vellykkethet og gir høy status. Ikke noe sjokk å lese kanskje, men det er faktisk sjokkerende at noen mener dette. Kroppen er blitt et produkt som mange former slik de vil, og mange er villige til å gå langt for å forbedre dette produktet. Et par eksperter på fysisk aktivitet uttalte seg, og de mente det bare var positivt hvis en slik holdning fikk mennesker i fysisk aktivitet, så fikk det heller være at det ble litt mye for noen (der satte jeg nesten teen i halsen).

Jeg mener ikke at fysisk aktivitet ikke er viktig. Jeg vet hvor viktig det er å bevege seg å være i god form. Det er noe av det jeg ønsker å gi videre til guttene mine: Gleden ved å være aktiv. Men, og her kommer et stort MEN: er det slik at vi er mer vellykkede hvis kroppen er slank og veltrent? Viser det at vi har super viljestyrke, er så effektive at vi har tid til å trene, og målrettede nok til å klare det? Gir det et menneske høyere status? Høyere verdi? Er det dette som bør være motivasjonen for å trene? Jeg syntes dette er viktige spørsmål. Jeg vil gjerne ta vare på kroppen min, men jeg vil være god mot den. Jeg vet at en slik holdning som ble presentert i dette magasinet kan være skadelig for noen. Fordi jeg var en av dem. Jeg slet veldig med mitt kroppsbilde, og begynte å trene for å forme kroppen min til noe annet en det den var. Det kunne ha gått galt, men det gikk bra. Jeg har brukt mange år på å bli glad i kroppen min. Nå går det mye bedre, og jeg passer på at den har det bra, men både aktivitet og hvile.

Jeg vil ikke bli husket for en supertrent og slank kropp. Det er ikke det jeg vil at vennene mine skal snakke om når de tenker på meg. Jeg vil ikke at guttene mine skal huske meg for de veltrente overarmene og stramme magen (ikke at det er noen fare for det....). Jeg leste en gang at det er fint å tenke over hva vi ønsker at våre nærmeste skal si til oss hvis de skulle holde en tale for oss ved en spesiell anleding. Hva vil vi bli husket for?

Jeg vil være stolt av min myke mammakropp og takkmemlig for at den fungerer slik den gjør. Det er nemlig ingen selvfølge for meg og mange andre.

Illustrasjonen i dag er meg og min mammakropp som jeg faktisk begynner å bli glad i.

What makes me happy when I am tired

- stilllhet
- en nydelig perleblomst som jeg har fått av en god venninne
- noe gult
- å spise en brødskive på mitt siste funn fra bruktbutikken
- vakre ord
- ferske magasiner fra Danamark
- fargerikt interiør
- ferdigpizza med mozarella i ovnen
- å vite at jeg snart skal krype under dyna
- tanken på alle de jeg er glad i
- mannen min
- at det er En som "gir den trette kraft, og den som ingen krefter har gir han stor styrke"
- at dette gjelder både når vi er så slitne at vi ikke vet hvordan vi skal orke mer, og når vi bare er
  veldig trøtte etter en helt vanlig travel hverdag slik jeg er i dag.

Gyldne stunder

I dag har vært en veldig fin dag. Men også i dag opplevde jeg å ikke leve opp til idealet mitt som mamma (merkelig hvor ofte det skjer). Etterpå satte jeg med ned foran toåringen og sa unnskyld. Vi er jo venner vi to",  sa jeg. "Ja, vi er bestevenner", svarte han med tillitsfullt blikk. Hva kan man si? Hjertet mitt ble så stort at det holdt på å sprenges, og jeg måtte jobbe hardt med å ikke felle noen tårer. Mitt i den travle hverdagen dukker disse små gyldne stundene opp. Som da jeg holdt på å kle på minsten utedress og han plutselig snudde hodet sitt og plantet et vått kyss på kinnet mitt. Måtte jeg alltid oppdage og verdsette disse nydelige øyeblikkene som dukker opp når en minste venter det. Nå sover de begge søtt. Begge med roser i kinnene etter mange timer ute i vårsola, og lillegutt med litt ekstra roser på grunn av feber. Jeg koser meg med te og sjokolade, og minner meg selv på at jeg er Guds prinsesse uansett hvordan dagen har vært.

(Bildet har jeg brukt før, men jeg syntes bare det er så nydelig)

Livstegn og takk

Her er et lite livstegn fra meg! Først og fremst, tusen takk for alle de fine kommentarene på det forrige innlegget. Det varmet virkelig hjertet mitt. Det er ikke bare lett å være såpass personlig, men jeg syntes det er viktig å sankke sant om livet.

Her har vi lagt bak oss et begivenhetsrikt døgn, som har inneholdt en stk forsvunnet 2 åring på kjøpesenter (15 forferdelige minutter i mitt liv), et trappefall på den samme 2 åringen (5 forferdelige sekunder i mitt liv), en blødende 1 åring ("mamma, han blør i magen", heldigvis var det bare blod på magen, som kom fra munnen), og feber etter vaksine på 1 åringen. Jeg tror jeg har fått litt flere rynker og noen flere grå hår, men innser at dette bare er begynnelsen med to aktive krabater. For ordens skyld, så er alle like hele og i god form.

Dere som har fulgt bloggen en stund vet at lille minsten har slitt med pust og ører, og at vi derfor ikke har sovet så alt for godt det siste året. For to uker siden var meg og minsten på Oslotur for å gjøre noe med dette. Godgutten kom hjem uten polypper og med dren i begge ørene, og endelig begynner nettene å bli tilnærmet normale. Jeg hadde glemt hvordan det føles å faktisk sove godt, og gleder meg over å oppdage det på ny. Livet med barn blir ikke kjedelig, og det byr på mange overraskelser.

Det var en liten oppdatering fra denne fronten. Til slutt vil jeg ønske nye følgere velkommen. Tenk over 100 følgere!! Det hadde jeg aldri trodd. God helg alle bloggvenner! Nå skal jeg legge meg under dyna og lade opp til en ny dag som midlertidig alenemor. De søte små har allerede ladet opp et par timer, og er garantert klar for nye sprell i morgen.

En prinsessetittel verdig

Det er dager der jeg ikke lever opp til noen av mine idealer. Det er dager der jeg er veldig lite stolt av meg selv. Det er dager der jeg glemmer stort sett alle de kloke ordene jeg har skrevet her på bloggen. Dager der jeg bekymrer meg for mye, tenker dumme tanker om meg selv og andre, sier dumme ting til andre, er alt for utålmodig med guttene mine, syntes jeg ser rar ut, blir sinna for bagateller, ja, listen er mye lenger. Men de siste årene har jeg lært noe viktig. Det gjør ingen ting. Også på de dagene kroner Gud meg som sin prinsesse. Også på de dagene smiler Han og jubler når Han tenker på meg.

Jeg har brukt så alt for mye av livet mitt på å være misfornøyd med meg selv og sammenligne meg med andre. Det kunne ha endt med en spiseforstyrrelse da jeg var ung, men et vondt kne satte en stopper for min noe ekstreme fysiske aktivitet. Det kunne ha endt med at jeg fortsatt ønsket å komme inn i buksestørrelse 26. Det kunne ha endt med at jeg var flau fordi jeg prater så mye og ler så høyt. Men i dag kan jeg heve hodet og si høyt "jeg er bra nok som jeg er. Bra nok i massevis!!". Ikke perfekt, men en perfekt Heidi.

Gud møtte meg da jeg  var på bunnen i en veldig tøff periode i livet mitt. Han fortalte meg at "du er verdt å elske akkurat slik du er". Jeg hadde vært sint på Gud i et år. Jeg kunne ikke forstå hvorfor mitt kne måtte gå i stykker slik at jeg ikke kunne jobbe med det jeg elsket. Jeg kunne i det hele tatt ikke gjøre noe av det jeg var flink til. Hvem var jeg da? I ett år raste jeg mot Gud. Hvis jeg gikk i kirka kom jeg alltid for sent og satte meg på bakerste benk. Jeg vurderte å kutte ut hele Gud, men Gud ville ikke slippe meg. En dag fikk jeg se et indre bilde av en forelder som holdt sitt trassige barn. Barnet raste og skrek, og det gikk litt tid før det skjønte at det ble holdt av kjærlige armer. Da roet det seg. Slik holder jeg deg, sa Gud. Slik holdt Han meg fast i sin kjærlighet i et år, mens jeg raste. Etterpå skjønte jeg at jeg hadde sittet på Hans fang hele tiden. Jeg var bare for sint til å merke det. Jeg er ikke stolt av det året. Men det er en del av mitt liv. Det har lært meg noe viktig. Gud elsker meg uansett.

I dag deler jeg mye. Jeg er litt mer personlig en det jeg pleier. I forrige uke sto det en artikkel om meg i Dagen. Den handler om dette. Så nå ville jeg dele det her og. Det er så vikitg for meg å dele dette fantastiske. At vi alle er en prinsessetittel verdig.Uansatt hva vi føler og tenker om oss selv.

Journalisten, min gode venn og hjelper, Tone Dalhaug, ringte hjem til meg på en av mine dårlige dager.Ikke noe dramatisk, bare litt lite søvn, litt for få armer og to trøtte unger. Hun fortalte at hun hadde funnet en tittel på artikkelen "En prinsessetittel verdig".  Da begynte jeg å grine. Det gikk rett i hjertet mitt. For den dagen følte jeg meg milevis unna en slik tittel. Men jeg var verdig likevel. Dette vil jeg så gjerne at du og skal skjønne. At du er en prinsesse. Uansatt hvordan din dag er, hvordan ditt liv er.

Bildet er tatt av flinke Tania, med fotobloggen http://spiderfruen.blogspot.com/ . Den er verdt et besøk. Tone Dalhaug, som skrev artikkelen og kom på den fantastiske tittelen (og ideen om meg i kjole og krone, en utfordring jeg tok) er forfatter, journalist og skribent med eget firma. Besøk gjerne hjemmesiden hennes. Hun har skrevet en fabelaktig bok for ungdommer om tro:  http://www.livtilord.com/

Et blåblomstrete melkeglass

I går fikk jeg en nydelig rose av en flott dame. Jeg kom hjem så sent at jeg var for trøtt til å finne frem en av de fine vasene. Jeg hentet et melkeglass i skapet, flylte i litt vann, og satte rosa oppi. Da jeg sto opp i dag sto de på bordet og lyste opp kjøkkenet. Både melkeglasset og rosa. Melkeglasset er veldig gammelt. Godt brukt, med mange riper. Blomstene er noe falmet, men jeg syntes det er så fint likevel. Nå fikk det komme ut av skapet for å pynte litt på kjøkkenbordet noen dager.

Jeg kan noen ganger føle meg som et gammelt, litt falmet melkeglass med riper i. Ikke helt "up to date". Litt for trøtt. Ikke helt der jeg vil være. Jeg har mine riper og sår. Det har vi alle. Men vi er like vakre som melkeglasset mitt. Alle sammen. Livet former oss til nydelige mennesker med levd liv. Kankje vi litt oftere burde blomstre slik som bare vi kan blomstre, slik det gamle melkeglasset mitt gjør i dag.

Kose seg litt

I det siste er det flere om har skrevet om dette med husarbeid, som Maria gjør så vakkert her http://schyttshverdag.blogspot.com/2012/01/her-og-na.html. Hun skriver om mye annet og, det er bare å lese i vei! Gjett om jeg kjenner meg igjen??!! En ting er de vanlige tingene som bare MÅ gjøres, som å vaske tøy, vaske gulv, lage mat, brette tøy, inn-og ut av oppvaskemaskin, brette melkekartonger, hive enda en pose brukte bleier i søpla, vaske sengetøy, skifte sengetøy, rydde leker, vaske tv-skjerm, tørke støv, med mer. Det er verre med de tingene som faktisk kan vente. Som å vaske bordbeina, rydde i papirene på kjøkkenbenken, legge bort tøy som guttene har vokst fra, rydde i bodene, vaske inni skapene, rydde inni skapene, vaske under dusjen, rydde i kommoden i ganga og mange andre ting som jeg sikkert har fortrengt.

Jeg leste en gang at å rydde når en har små barn i huset er som å måke mens det snør. Jepp, det er sånn det føles. Noen ganger får jeg denne tanken om at "du -som-er-hjemme-burde-iallefall-ha-det-skikkelig-på-stell". Den sniker seg inn og gjør meg motløs. For sannheten er, at jeg kunne ha gjort mye mer hvis jeg ville. Jeg er nemlig så heldig at begge guttene sover et par timer om dagen, i tilegg til at 2-åringen er noen dager i barnehage. Da kunne jeg virkelig vært husmor. Det hender jeg er det. Men jeg gjør andre ting og. Jeg leser. Jeg skriver her på bloggen min. Jeg skriver andakter. Jeg treffer venner. Jeg sover noen ganger. Jeg har rett og slett litt Heidi-tid.

Jeg vil øve meg i å stå for de valgene jeg tar. Mine prioriteringer. Jeg er ikke en evighetsmaskin som kan gå på 5.gir fra tidlig morgen til sen kveld. Jeg trenger påfyll. Jeg trenger å gjøre noe som jeg bare syntes er gøy. Å bare kose meg litt. Livet med to små er travelt. Spesielt siden minsten sliter med søvnen sin. Lillegutt på 2 er en livsnyter. Han elsker å kose seg. Han tenker ikke på alt han skulle eller burde ha gjort. Det hender han utbryter med et stort smil "nå koser vi oss". Jeg vil og kose meg. Jeg vil jobbe med å få vekk den dårlige samvittigheten som noen ganger sniker seg inn når jeg sitter under pleddet i sofaen og koooser meg, selv om vaskerommet er oversvømt av tøy. Den dårlige samvittigheten tar bort gleden og stjeler energi. Og det er jo dumt, når glede og energi er så veldig fine ting!!!

Å våge

I dag fikk toåringen endelig prøvd skiene sine. Den stolte mammaen sto i kjøkkenvinduet og kikket og knipset bilder av den store begivenheten. Naboen kom forbi, og jeg innviet henne i familiens store begivenhet: "Det er første gang, og se, han får det til!!"  (Jada, jeg vet det er litt tussete å skryte sånn). Jeg ble faktisk en smule flau da jeg så meg selv i speilet etterpå og det gikk opp for meg hvordan jeg må ha sett ut der jeg hang ut av vinduet. Jeg hadde nemlig ikke gjort så mye annet en å stå opp, spise litt og være mamma (altså hadde jeg knapt kikket meg i speilet, og mitt hår har en merkelig tendens til å oppføre seg rart etter en natts søvn).

Jeg var så stolt, så stolt da jeg så min lille gutt våge seg ut på sine første skisteg. Jeg syntes han var så flink. Jeg ropte det ut til den lille knotten. Jeg ser for meg at Gud står slik å heier på oss, like stolt og kry som jeg var i dag, når vi våger oss ut på nye ting. Det er skummelt å våge noe nytt. Det er skummelt å bevege seg utenfor komforsonen sin. Men det er slik vi får gleden av å mestre, av å oppleve noe nytt. Det kan hende det blir noen knall og fall. Regner med at min lillgutt nok skal få ramlet litt. Det fine er at vi alltid er der og hjelper han opp. Slik Gud hjelper oss opp. Gud gir oss drømmer. Han vet at det koster å ta de første stegene. Og de neste. Og de neste. Men Han har lovet å være med hvert eneste steg på veien.

Det er så fint med alle som våger. Som våger å dele. Som våger å drømme. Som våger å elske. Som våger å gi. Som våger å være å gi litt blaffen. Som våger å leve her og nå.

Nå skal jeg legge meg og forhåpentlivis få en god natts søvn. Jeg savner luktesansen, deler av hørselen og en god dose energi, og gleder meg til bihulebetennelsen forsvinner. IKKE gøy å være syk småbarnsmamma. Men det hjelper godt når lillegutten vil blåse mamma på panna siden hun har så vondt i hodet. Da er det jammen ikke så verst likevel. Takk for alle de fine kommentarene på forige innlegg. Dere aner ikke hvor mye det betyr!!!

Når drømmer blir virkelige

Jeg har alltid elsket å skrive. Som liten jente hadde jeg en fabelaktig fantasi, og jeg gikk løs på hver skolestil med stor iver. Fortellingene kom som perler på en snor. Mamma hørte med store ører, og oppmuntret meg alltid. Det hendte fortellingene ble lest høyt i klassen, og det var både flaut og stas. Som tenåring vant jeg en stilkonkurranse, men så ble det en laaang pause. Vidergående sine norskstiler tok litt piffen fra meg kan du si. De neste årene ble det mest dagbok og noen triste dikt når jeg hadde kjærlighetssorg. Men jeg var fortsatt et skrivende menneske. Jeg hadde bare gått litt i dvale.

Så begynte jeg å blogge. Jeg fikk så lyst til å skrive igjen. I tilegg hadde jeg så mye på hjertet som jeg ønsket å formidle. Ønsket var så sterkt, men det torde jeg knapt å si til noen. Jeg torde iallefall ikke si til så mange at jeg hadde begynt å blogge. I begynnelsen syntes jeg det var flaut. Ikke passet jeg inn i noen spesiell bloggkategori heller. Det ble mye "eh, ja, jeg skrivet litt om det jeg har på hjertet og sånt....", og andre vage utsagn. Men etterhvert ble jeg tryggere. Gleden over å skrive vokste. Drømmen om å skrive var der. Drømmen om å formidle noe var der. Jeg var i gang. Jeg hadde et par bloggkriser der jeg vurderte å gi opp. Drømmer er sårbare. Men lysten og ønsket var så sterkt. Og det rare var (og det gikk det iallfall lang tid før jeg torde si til noen), at jeg opplevde at Gud ville at jeg skulle skrive (se der fikk jeg sagt det her og, det var ikke så lett, men nå er det gjort!!). Jeg koser meg så med bloggverdenen. Her får jeg så mye inspirasjon fra så mange flotte bloggere. Det er så varieret, og det elsker jeg. Jeg finner inspirasjon til hjemmet, matoppskrifter, blir rørt til tårer, engasjert, oppmuntret og løftet opp. Gjennom kommentarene får jeg ekstra lyst til å skrive mer. Jeg kommer så abslolutt til å fortsette.

Men det har skjedd noe mer. Jeg har fått en stor og fantastisk bekreftelse på at Gud har lagt denne drømmen om å skrive på hjertet mitt. Jeg har fått min første, lille skrivejobb. Jeg er så glad og takknemlig, og aldri så lite nervøs og skjelvende. Jeg skal annehver uke skrive baksideandakter for avisa Dagen. En god venninne har trodd på meg og hjulpet meg. Det er fantastisk å ha noen som tror på meg. Jeg takker også for all oppmuntring jeg har fått her på bloggen. Det har hjulpet meg til å tørre. Det er virkelig fantastisk når noe av det en nesten ikke tør si høyt at en drømmer om faktisk skjer. Men det skjer! HURRA!!!!

(Når det gjelder bloggbroblemene mine har de løst seg ved at jeg har byttet nettleser. Men skjønner at noen fortsatt har problemer med å kommentere. Det vet jeg ikke hvordan jeg kan fikse : )

Se min kjole

Jeg har sittet og lest igjennom innlegg fra bloggens spede begynnelse. Da kom jeg over dette, og tenkte at det kan jeg jammen legge ut en gang til. Hadde kanskje 10 følgere på den tiden, og tenk, nå er det over 90 som følger med på det jeg skriver. Det hadde jeg aldri trodd da jeg startet en oktoberdag for nesten to og et halvt år side. Velkommen til nye følgere. Og her kommer altså en liten repise:

Dette er en historie om to kjoler. En dag i mai for snart to år siden sto jeg i en brudesalong og fikk hjelp til å kle på meg brudekjolen min. Jeg var helt rolig frem til det øyeblikket. Men da jeg så meg i speilet, i min drøm av en kjole, da ble alt så virkelig. Fra da av var jeg en meget rørt og lykkelig brud. Den rolige, fattede bruden ble igjen i kjolesalongen.

Noen måneder etterpå var jeg i byen med min mann. Vi skulle i bryllup, og jeg trengte kjole. Vi hadde våget oss inn i en butikk med mange fine, men akk så dyre klær. Jeg så en fantastisk fin kjole henge der, og min rause, entusiastiske mann beordret meg til å prøve den. Og så sto jeg der og så meg i speilet. Lille meg i en enkel, nydelig smakfull kjole...Fargen var nydelig..og jeg følte meg vakker. Den var ALT for dyr, men jeg lot meg overtale til å kjøpe den. Rettferdiggjorde for meg selv at jeg skulle jo i tre brylluper fremover, så da trengte jeg jo en kjole (det var bare det at jeg ble gravid, og bare rakk å bruke den i det første...).

Nå henger begge kjolene i skapet mitt. Mine vakre kjoler. Jeg, guttejenta, fotballjenta som ikke gikk i kjoler eller sminket meg før jeg var over 20, eier to slike plagg!!! Det er lenge siden jeg var guttejente, men følelsen av å være det hang igjen lenge. Det å se på seg selv som en vakker dame er ikke lett. Da er jeg igjen tilbake til spørsmålet om hva som er vakkert???

Jeg syntes vi alle er vakre, vi har alle noe vakkert i oss. Men jeg tror ikke alltid vi lar det stråle ut. Jeg tror vi trenger øyeblikk der vi føler oss vakre. Og så kan vi ta det med oss inn i hverdagen og være vakre der og. Jeg vet ikke hva som får deg til å føle deg vakker, men jeg håper det er noe. Mine kjoler får meg til å føle meg vakker. Komplimenter gjør susen, vi må bare huske å ta dem til oss, ikke bortforklare dem eller le dem bort. Og LYKKE. Lykkelige mennesker er vakre. Mennesker som har det godt med seg selv og sin egen kropp er vakre.

Og husk at det var en som skapte deg akkurat slik som Han vil ha deg. En som syntes du er vakker og perfekt slik som du er. En som ba oss elske vår neste som oss selv. Det betyr ikke bare at vi skal elske våre medmennesker, men oss selv og. Det er ikke galt å være glad i seg selv, like seg selv. Det er godt, og gjør oss bedre i stand til å være noe for andre.

Bloggproblemer. Kan noen hjelpe??

Et lite nødrop fra meg i dag. Etter å ha prøvd å finne ut av det selv gir jeg opp og lurer på om noen kan hjelpe meg. Jeg kan ikke lese kommentarene som blir lagt til innleggene mine. Når jeg trykker meg videre til disse (altså inn på selve innlegget) låser siden seg. I går prøvde jeg fra en venninnes pc, og der gikk det heller ikke. Heldigvis kan jeg lese kommentarene på mobilen. Merkelig nok. Så da får jeg iallfall lest hvis noen har den O`store løsning til meg!!! Dette har vart noen dager og er faktisk en smule irriterende.

Jeg er Heidi

Hei, jeg heter Heidi!
Jeg har ikke fått trent bort pølsemagen etter to tette fødsler.
Jeg ønsker å lage sunne middager hver dag, men det hender det blir noe lettvint likevel.
Jeg er elendig på å holde orden i boder (her snakker vi virkelig elendig. Bare spør min mann).
Jeg klarer ikke alltid å være den tålmodige mammaen jeg ønsker.
Jeg bekymrer meg alt for mye, og kaster bort mye krefter på det.
Jeg får ikke gått tur så ofte som jeg ønsker.
Det hender jeg lurer på om jeg er god nok mamma for guttene mine.
Og god nok kone for mannen min.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil jobbe med i fremtiden.

Jeg vasket nesten aldri vinduer før jeg oppdaget vidunderklutene fra Nille (rettelse: jeg vasket aldri vinduene. Mammaen min gjorde).

Jeg er elendig til å steke biff.

Jeg synger virkelig ikke bra (håper ikke guttene får varige men)

Jeg er sta som et esel og har hår som en sau.

Jeg spiser nok desverre mer sjokolade enn eple (oj, den svir å skrive).

Jeg har planlagt å lage fotobøker om begge guttene mine, men får bare ikke gjort det.

Jeg er langt fra "perfekt",  men jeg er god nok i massevis!!!

Kanskje jeg skal begynne å si dette til meg selv i speilet hver morgen....???

Kjærlighet

Fyr i peisen, tente stearinlys, leker ryddet bort og sofaen klar til å sette seg i, med yndlingsteppet mitt pent brettet og klar til bruk. Alt gjort av min kjæreste, min beste venn, min fantastiske mann før han gikk ut. Det er kjærlighet det! "Det er fordi jeg er så glad i deg, Heidi".

En liten stemme som sier "Jeg elsker deg mamma". Det er kjærlighet det!

En liten energibunt som kommer krabbende i en rasende fart når jeg kommer inn i rommet, og strekker armene ut mot meg. Det er kjærlighet det!

En mamma som ringer og spør hvordan det går, med omsorg i stemmen. Det er kjærlighet det!

Love is all around you



My home

Jeg husker mitt første hjem som bare var mitt. Det var en kjellerleilighet like utenfor Stavanger. Jeg malte stua og kjøkkenet gult. Jeg var så glad i mitt lille hjem. Etter noen år flyttet jeg inn til sentrum. Fikk leie første etasje i en tomannsbolig. Det var hos en gammel dame i et meget gammelt hus. Og kaldt. Og trekkfullt. Men jeg hadde to stuer, et fantastisk knallgrønt kjøkken med orginal kjøkkeninnredning, en fin veranda, stor hage og plass til masse besøk. Det var hjemmet mitt. Jeg var stolt av det. Da jeg tok avgjørelsen om å flytte tilbake til Kristiansand, bestemte jeg meg for å kjøpe leilighet. Noen måneder senere eide jeg en bitte liten blokkleilighet i gangavstand fra sentrum. Badet var så lite at det ikke var plass til to der inne (og det er helt sant!). Men så glad jeg ble i den leiligheten. Det var med vemod jeg flyttet. Og med glede. For jeg var ikke alene mer. Nå var vi to som var på husjakt. Nå kikket vi på hus for en familie. Denne gangen ble det en tomannsbolig. Nydelig hus, nydelig hage. To innholdsrike og fine år. Så gikk turen hit. Til Grimstad. Og jeg tenkte at nå er tiden inne for å ta steget inn i eneboligenes verden. Jeg ønsket meg en passelig stor enebolig, ikke alt for nær naboen, og med en passelig hage. Men det ble ikke slik. Vi fant ikke "huset vårt". Plutselig befant vi oss på leiemarkedet igjen. Helt ærlig, så trodde jeg at jeg var ferdig meg det. Så dukket det opp et lite hus. Tett i tett med mange andre små hus. Ingen hage, men en søt platting. Hjemmet vårt det siste halvannet året. Ikke den fargen jeg hadde valgt på stueveggene eller soverommet. Ikke ny og fin kjøkkeninnreding. Ikke plass til det store moderne spisebordet jeg ønsker meg.

Jeg er blitt glad i dette lille huset. Her bor vi godt mens vi venter på noe å kjøpe. Men jeg merker at det er så lett å sammenligne seg med andre. Andre som har større, nyere, finerer hus en oss. Andre som har hage og god plass til naboen. I dag da jeg gikk tur, kom jeg til å tenke på hvor glad jeg var for mine andre hjem. Hvor lykkelig jeg var for min gulmalte stue. For mitt grønne kjøkken. For den lille blokkleiligheten. Mye vil ha mer, heter det. Jeg må skamfult innrømme at jeg noen ganger kjenner meg igjen i det. Jeg ville ha mer en det vi hadde der vi bodde før. Bedre, større, finere. I dette lille huset bor vi. Det er vårt hjem. Det er her vi er her og nå. Her og nå kommer aldri igjen. Da jeg kom inn døra etter kveldsturen min, slo varmen i mot meg. Varmen fra peisen, og fra tre mennesker som elsker meg.

Bildet er av en plakat som jeg har printet ut. Den henger i stua vår. Tipset fikk jeg fra den flotte bloggen til fru Kruse. Den er verdt et besøk. Her er linken til innlegget hennes om dette bildet: http://blesscount.blogspot.com/2011/08/gave-du-kan-ogsa-fa.html

Sjokoladekake, bekymringer og litt til...

Noen kvelder skiller seg ut. Det måttte selvfølgelig være en av disse mannen min var ute. Det begynte med en søt gutt som spiste youghurt i stolen mens han så på barne tv, mens mammaen ante fred og ingen fare på kjøkkenet med minsten. Det går nemlig nesten alltid bra. La oss si at det går bra 19 av 20 ganger. I kveld var den gangen det ikke gikk. Synet som møtte mammaen og minsten som sultestreiker var egentlig ganske morsomt. Yoghurt i stolen og over store deler av den smilende 2 åringen. Det hører med til historien at yoghurten var av type lilla og stolen av type hvit. OK, stoltrekk i vaskemaskinen, og gutt til vasking. Det var bare det at gutt ikke ville vaskes. Derfra tar historien en noe mer utrivelig vending,og ender her ved kjøkkenbordet en times tid senere. Sliten mamma, en kopp te og litt sjokolade. Mitt i kaoset klarte jeg ikke la være å tenke at jeg ikke får til det her mamma greiene så bra. Er jeg god nok for mine to søte små? Er jeg tålmodig nok? Kjærlig nok? Bestemt nok? En sliten hjerne tenker dårlig. Jeg har faktisk tenkt ganske dårlig i hele dag. Lite søvn gjør lite bra for tenkeevnen min. I dag har jeg vært bekymret. Jeg var så bekymret for ting og tang at mannen min beordret meg til å gå på cafe og kose meg med kake og slappe av (har vært på handletur i Kristiansand). Det gjorde jeg (jeg er ikke så vanskelig å overtale til slike ting). Jeg måtte faktisk stoppe hjernen så jeg ikke brukte denne kosestunden helt alene til å bekymre meg (kunne jo bekymre meg over alt for mye sjokolade, eller at jeg egentlig ikke skulle bruke penger på slikt i dag. Jeg skulle jo handle til barna på salg, og lommeboka er ikke akkurat full på denne tiden av året). I bilen hjem irriterte jeg meg over at jeg bekymrer meg så mye. Altså, ikke verdens beste dag opp i hodet mitt.

Jeg kjenner ordet våpenhvile viskes i hodet. Var det ikke du som skulle inngå litt mer våpenhvile, Heidi? Kanskje det må gjelde bekymringer, dårlig samvittighet og dumme tanker om seg selv fordi jeg ikke klarer å leve opp til alt jeg ønsker? Det må vel gå an å strekke seg etter noe (som f.eks å bekymre seg mindre), uten å slå seg i hodet når en ikke klarer det. For noen dager er slitsomme. Noen dager er det vanskelig å tenke godt og rett. I dag var en slik dag. Men det kommer en dag i morra. Jeg vil ikke kaste bort denne kvelden med å plage meg selv slik at jeg blir enda mer sliten i morra. Det er på tide å avslutte fredsforhandlingen for i kveld og inngå dagens våpenhvile med meg selv. Det er best å legge seg med fred i hjertet.

Rett og slett helt perfekt

For et år siden fikk jeg kikke inn i de nydelige øynene dine for første gang. Min lille minstemann. Hvor ble tiden av? Tenk ett år har du vært her hos oss. Så kort, og alikevel så lenge. Jeg som ikke var sikker på om jeg kunne få barn en gang, fikk oppleve å få nettopp nydelige deg i mine armer. Lille, vakre du. Takk for at jeg får være mammaen din. Takk for ditt gode smil og din uendelige energi. Takk for at jeg får holde deg tett alle de nettene du strever med ører og pust. Takk for din grenseløse tillit til meg. Åhhh, som jeg så gjerne skulle fikset de vonde ørene dine. Jeg skulle så gjerne fikset alt for deg resten av livet. Slik at du kan gå smilende gjenneom hver en dag. Jeg retter øynene mine mot Han som ga meg deg, mitt lille mirakel. Jeg takker Han av hele mitt hjerte, og legger fremtiden din i Hans trygge armer. Åh, som jeg elsker deg. Takk lille venn, for at du gjør meg til en mamma. Takk for at nettopp du er du. Hvis jeg kan ønske noe for deg i dag, så er det at du alltid må skjønne hvilket mirakel du er. Skapt akkurat slik du skal. Rett og slett helt perfekt. Måtte vi alle skjønne nettopp det. At det er slik det er for oss alle.

Våpenhvile

De siste ukene har det skjedd en forandring i ansiktet mitt. Først var den der bare av og til. Men nå ser det ut som den er kommet for å bli. En lang, tydelig rynke ved siden av munnen. Fra før av har jeg en mellom øynene, og mange, søte små rundt øynene. Denne er imidlertidig verken liten eller søt. En dag studerte jeg ansiktet mitt nøye, med ekstra fokus på denne forvandlingen. Jeg syntes ikke den er fin. Men da jeg sto der skjønte jeg at nå er det tid for nye forhandlinger i fredsprosessen. Jeg er tre år unna 40 år, jeg har født to barn på kort tid, med påfølgende lite søvn og travle dager. Jeg er ikke 20 år lenger, og det ser ikke slik ut heller. Jeg er vel det en kaller en voksen dame. Voksne damer får rynker. Det er en del av livet. Jeg får rynker, de blir endel av meg. Jeg vil ikke krige mot meg selv. Altså, jeg må inngå våpenhvile.

Slik har jeg forhandlet med meg selv mange ganger. Jeg har kriget mot meg selv i alt for mange år. Jeg vil ikke mer. Det er for slitsomt. Dessuten tar det alt for mye av gleden i hverdagen. Jeg mislikte for eksempel kroppen min i mange år. Ville alltid være litt tynnere, litt flatere mage, litt smalere hofter osv. Da jeg var høygravid med min første sønn så jeg på et bilde av meg fra bryllupet vårt. Jeg fikk et lite sjokk. Var jeg så slank?? Det ble en vekker for meg. Jeg ble lei meg for at jeg ikke hadde vært fornøyd med meg selv, at jeg hadde kastet bort så mye tid på å ønske at jeg var annerledes. Jeg vil ikke oppleve det igjen, at jeg om 10 år ser på bilder av meg selv og ser at jeg var bra nok i massevis, men at jeg ikke så det da. Jeg vil se det her og nå. For det kommer flere rynker. Kroppen vil fortsette å forandre seg. Jeg vil inngå en våpenhvile med meg selv. Jeg må helt sikkert igjennom flere forhandlingsprosesser, men jeg håper de alltid ender i våpenhvile.