Min vei

Det er rart å tenke på det som har skjedd det siste året når det gjelder skrivingen min. Fra å ha en blogg som nesten ingen leste, har jeg nå mange, fine følgere. Fra å drømme om å skrive mer, får jeg nå skrive andakter for avisa Dagen. Det som før var en liten, rar hobby, har nå blitt en mye større del av livet mitt. Å skrive gir meg energi. Det er visstnok et tegn på at jeg er der Gud vil jeg skal være. Gud ønsker ikke at vi skal streve og slite oss gjennom en tjeneste for han. Han vil vi skal gjøre det vi liker. Det som gjør oss glade. Han har skapt oss med en personlighet og egenskaper som vi skal bruke for han. I tilegg kan vi få bruke alle erfaringene i livet vårt hvis vi gir dem til han. Dette syntes jeg er så vakkert. Jeg blir ikke motvillig sendt til en land langt borte for å tjene han. Gud utruster og klargjør. Det betyr ikke at hans vei ikke er utfordrende. Det er den! Men den er speialdesignet for oss. Da jeg var liten jente elsket jeg å skrive. Mammaen min har alltid ventet på at jeg skal begynne å skrive igjen. Hun er ikke overrasket over det som har skjedd. Hun har hele tiden trodd på meg, også når jeg ikke gjorde det selv. Det er godt med en heia-gjeng! Mulig norsk-læreren min på gymnaset hadde rynket litt på nesa (for å ikke snakke om biologilæreren, som forespeilet meg en stor fremtid i naturvitenskapens verden). Men Gud rynker ikke på nesa. Og jeg koser meg.

Hvis det er noen som ønsker å lese noe av det jeg skriver for Dagen, kommer enkelte av andaktene til å bli publisert på dette nettstedet under forumet Gjestespalten: http://www.foldedehender.no/
Jeg kommer til å legge ut ca et i uka.

For nyskjerrige er dette en link til ukas innlegg: http://www.foldedehender.no/forumemne/matpakken