Nå vi er i byen går vi ofte forbi en bakedisk med mange flotte kaker. Blant alle disse flotte kakene står froskekaken. En punchkake kledd i grønn marsipan men øyne og munn. Og min snart fire år gamle sønns store drøm. Jeg er vel som mammer flest. Ofte litt hastig og litt for fornuftig. Flere ganger har han spurt om han kan få denne herligheten, og fått nei. Du kan heller få et rundstykke med ost, sier jeg. Og tenker at han helt sikkert ikke liker den likevel.
I dag var vi to på bytur. Min lille kjekkas og meg. Etter frisøren skulle vi på cafe. "Hva har du lyst på da?", spør jeg min lille sønn. "Froskekaken", kommer det kontant. Det gikk rett i mammahjertet mitt. Selvfølgelig skulle han få froskekaken!!! Han strålte, og hånd i hånd gikk vi dit herligheten fantes.Så satt vi der, vi to. En liten lykkelig gutt med kul sveis og en froskekake som for anledningen var gul, og en mamma som tenkte at hun må huske å kaste fornuften over bord litt oftere.
At gutten heller ville ha mammas rundstykke med ost er ikke så viktig. For gleden i øynene hans og stunden ved cafebordet kommer mammaen aldri til å glemme.
