Opp igjen!

Jeg er ikke så flink til å takle skuffelser. Det blir noen ganger litt mye bråk. Det er stadig noe jeg drømmer om. Som alle de årene da jeg håpte å treffe drømmemannen, eller nå, når vi er på jakt etter hus, og jeg på jakt etter jobb. Eller da vi prøvde å bli gravid med førstemann (det tok ikke så lang tid, men lenger enn jeg ønsket).

Jeg ba Gud om en mann i mange år. Det ble mange skuffelser. Det hendte jeg trodde, at dette, det må vel være det rette. Jeg brukte fornuften min til å tenke ut hva som var best for meg og når. Så gikk det ikke, og jeg ble så veldig lei meg. Det ble vanskelig å se for seg hva som kunne være bedre, og iallfall vanskelig å se for seg at det skulle være bedre å vente lenger. Jeg ble jo bare eldre og eldre, og ønsket meg jo barn en dag. I tilegg hadde jeg en diagnose som kunne gjøre det vanskelig for meg å få barn, og det var ikke så lurt å vente for lenge. Nå i ettertid er det lett å se at det måtte være slik, men det var ikke lett der og da.

Selv om jeg har fått erfare at Gud faktisk har kontrollen, så er jeg fortsatt en kontrollfreak som blir skuffet når det jeg trodde var det beste ikke blir slik som jeg har tenkt. Jeg stoler litt for mye på min egen hjerne, og det er ikke alltid så lurt. Forrige gang jeg ble skuffet, hørte jeg en stemme i hodet mitt. Det var Gud som prøvde å nå inn i min skuffede selvmedlidenhet: "Kan du stole på at jeg har gode tanker for deg, selv om du nå ikke fikk det som du trodde var det beste? Kan du stole på at jeg har kontrollen og at dette til slutt vil bli veldig bra?" Kan jeg det? Jeg øver og øver meg, og er så glad for at når jeg lar tårene få renne fordi jeg er lei meg, så kan jeg gjøre det hos Gud. Han er så uendelig tålmodig med meg, og når jeg er klar, tar han hendene mine og hjelper meg opp og videre.