Litt om kropp og sånt

I dag nøt jeg en time i fred og ro på cafe, mens minsten sov i vogna si. Jeg fant et magasin å titte litt i, og en artikkel som fanget interessen min. Egentlig så ble jeg ganske så lei meg der jeg satt å leste. Jeg leste at i dagens samfunn så er det å ha en fin kropp (les:slank og veltrent) et symbol på vellykkethet og gir høy status. Ikke noe sjokk å lese kanskje, men det er faktisk sjokkerende at noen mener dette. Kroppen er blitt et produkt som mange former slik de vil, og mange er villige til å gå langt for å forbedre dette produktet. Et par eksperter på fysisk aktivitet uttalte seg, og de mente det bare var positivt hvis en slik holdning fikk mennesker i fysisk aktivitet, så fikk det heller være at det ble litt mye for noen (der satte jeg nesten teen i halsen).

Jeg mener ikke at fysisk aktivitet ikke er viktig. Jeg vet hvor viktig det er å bevege seg å være i god form. Det er noe av det jeg ønsker å gi videre til guttene mine: Gleden ved å være aktiv. Men, og her kommer et stort MEN: er det slik at vi er mer vellykkede hvis kroppen er slank og veltrent? Viser det at vi har super viljestyrke, er så effektive at vi har tid til å trene, og målrettede nok til å klare det? Gir det et menneske høyere status? Høyere verdi? Er det dette som bør være motivasjonen for å trene? Jeg syntes dette er viktige spørsmål. Jeg vil gjerne ta vare på kroppen min, men jeg vil være god mot den. Jeg vet at en slik holdning som ble presentert i dette magasinet kan være skadelig for noen. Fordi jeg var en av dem. Jeg slet veldig med mitt kroppsbilde, og begynte å trene for å forme kroppen min til noe annet en det den var. Det kunne ha gått galt, men det gikk bra. Jeg har brukt mange år på å bli glad i kroppen min. Nå går det mye bedre, og jeg passer på at den har det bra, men både aktivitet og hvile.

Jeg vil ikke bli husket for en supertrent og slank kropp. Det er ikke det jeg vil at vennene mine skal snakke om når de tenker på meg. Jeg vil ikke at guttene mine skal huske meg for de veltrente overarmene og stramme magen (ikke at det er noen fare for det....). Jeg leste en gang at det er fint å tenke over hva vi ønsker at våre nærmeste skal si til oss hvis de skulle holde en tale for oss ved en spesiell anleding. Hva vil vi bli husket for?

Jeg vil være stolt av min myke mammakropp og takkmemlig for at den fungerer slik den gjør. Det er nemlig ingen selvfølge for meg og mange andre.

Illustrasjonen i dag er meg og min mammakropp som jeg faktisk begynner å bli glad i.