Jeg sitter her og tenker. Jeg er trøtt. Veldig trøtt. Jeg tenker på hvordan livet ikke kommer i små porsjoner. Noen ganger kommer det mye på en gang. Veldig mye. Jeg tenker på den lille, store stemmen i barnehagen i dag. En stemme full av håp som sa vil du leke med meg?. Et stort og modig spørsmål av en liten gutt på fire og et halvt. Jeg tenker på sårbarheten i å være menneske. Sårbarheten i et vil du leke med meg? Sårbarheten i å trenge andre. Sårbarheten i å ikke være så sterk. Sårbarheten når livet kommer i full fart og blir litt skummelt. Og så tenker jeg på sårbarheten i å ikke være sårbar. Sårbarheten ved å bare vise det sterke. Sårbarheten i å ikke trenge andre.
Livet er sårbart. Jeg er sårbar. Jeg vil leke med andre. Jeg trenger andre. Jeg vil være like modig som sønnen min. Jeg vil lære barna mine å våge. Våge å være svake. Våge å være sterke. Jeg kan få nei. Gutten min kan få nei. Det gjør vondt. Men alternativet er verre. Å tro at vi klarer oss alene.
Bildet over har jeg brukt før. Men da jeg så det igjen, bare måtte det inn i dette innlegget. For det passer så godt til teksten. Bildet er fra da guttene var mindre. Jeg bare elsker dette bildet.
Så viktig eit innlegg!
SvarSlettKlem og god helg
Ja det er noe veldig modig i det å
SvarSlettvære sårbar og be om andres hjelp,
eller vennskap.
klem til deg og ha ei velsignet god helg :)
Å, du traff meg litt her... Å være sårbar, og tørre å vise det! Dere kvinner er generelt så mye flinkere enn menn til både å vise svakhet og snakke om det. Oss mannfolk, særlig oss halvgamle, kan være like sårbare. Men vi viser det sjeldent og snakker enda sjeldnere om det....
SvarSlettGodt skrevet <3
SvarSletttoo good
SvarSlett