God jul!

Tenk deg en ung jente, for mange, mange år siden, som bar frem det barnet vi i dag feirer fødselen til. Tenk deg hvordan det må ha vært å få beskjed av en engel om at du skal bli med barn? Tenk hvordan de rundt henne må ha reagert (hvordan hadde du reagert hvis det var deg hun hadde betrodd seg til???)?

Tenk deg fordømmelsen hun helt sikkert må ha opplevd i datidens samfunn. Eller hvordan det må ha vært å reise til Betlehem som høygravid (det høres ikke særlig behagelig ut spør du høygravide meg!!!). Og føde i en stall. Det blir så ofte en romantisk fortelling vi husker på sånn ca en gang i året, hvis vi rekker det mitt i julepakker, juletre, julemiddag, julekort og julekaker.

Og hun visste ikke hva sønnen hennes skulle utrettte. Eller hvordan han skulle lide. Lurer på hva hun tenkte da hun holdt han i armene sine for første gang? Hun var blitt mamma. Hun opplevde livets store under. Som alle oss andre mammaer. Han var hennes sønn.

Noe av det vakreste i bibelen syntes jeg er Marias ord da engelen forteller henne at hun skal bli med barn: "Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt" (Lukas 1,38). Snakk om å stole på Gud, på at Han vet best og kommer til å ordne opp selv i det som virker umulig eller rart. Gud er den samme i dag. Jula er som et forstørrelsesglass. De som har det bra får det nesten enda bedre, men de som ikke har det så bra, opplever ofte det vanskelige sterkere. Det kan være sorgen, ensomheten, skuffelsen, redselen. Jula er mye følelser. Og jeg skal kose meg sammen med min lille familie, og med min svære mage (selv om jeg må innrømme at jeg begynner å bli veeeldig klar for at han snart skal komme...). Og jeg vil minne meg selv på at Han vi feirer fødselen til i dag, er Han som voksen mann sa at vi ikke skal bekymre oss for noe, Han vil være med oss ALLE dager. Han er med i din jul, hvordan den måtte være.

Og med det ønskes en god jul fra meg! Nyt det gode denne dagen, slapp av, pust inn de gode luktene, se stjernene i barnas øyne og føl kjærligheten fra de som er glad i deg!

Hurra!!!

I dag er jeg 36 år. I dag er det 3 år siden jeg forlovet meg med min elskede mann. I dag er dagen da jeg så 40 år ut i speilet da jeg sto opp, fordi natten ikke bød på så mye søvn. Jeg hadde håpet så veldig på litt søvn i natt, sånn at energien var litt oppadgående akkurat i dag. Men lillegutt og minstemann i magen villle det ikke sånn.

Men det gjør ikke noe. For det er akkurat i dag det ramler inn koselige tekstmeldinger med gode ord, og telefonen stadig ringer med hyggelige gratulasjoner. Og det var i dag jeg spiste god lunch med gode venninner. Og det er i kveld jeg skal ut og spise med min gode, kjekke mann - som jeg er like forelsket i nå som jeg var for 3 år siden. Er så uendelig takknemlig for at jeg fikk akkurat HAN! Og jeg er så uendelig takknemlig for at lillegutt er min gutt. Og at minstemann i magen snart skal komme og hilse på oss.

Det er ingen selvfølge å ha mann og barn. Det er ingen selvfølge å ha det godt. Søvnmangel er midlertididg. Takknemlighet og glede overskygger trøttheten. Og så håper jeg på en bedre natt i natt, og tillater meg selv en hvil på sofaen, være litt snill mot en sliten kropp. For jeg er jo tross alt ikke en superkvinne heller!!

Og så vet jeg at det er En som gir kraft til de som er slitne. Om det er på grunn av lite søvn eller vanskeligere ting, så er Hans kraft tilpasset dagen. Men det er ofte lettest å se i ettertid.

Jeg må bare avslutte med et HURRA for i dag!! For meg selv - føles ikke helt naturlig, men hvorfor ikke leve opp til det jeg skriver her i bloggen, og for meg og min mann og det gode livet vi har! Så et dobbelt hurra fra sofakroken!!!!

Alminnelige dager

Har ikke så mye på hjertet, men en liten ting har jeg lyst til å dele. Var å hørte på Karsten Isachsen på mandag, og han sa noe som har surret i hodet mitt etterpå. Han snakket om "alminnelige dager". At den som lengter etter alminnelige dager når de ikke er alminnelige, er et lykkelig menneske. Jeg er et lykkelig menneske. Jeg elsker de alminnelige dagene med tidlige (ikke for tidlige vel og merke....) morgener sammen med lillegutt, der vi tenner stearinlys og sammen ser dagen komme. Middagene der vår lille familie sitter samlet rundt kjøkkenbordet. Å treffe venninner på cafe eller ha besøk. Å bake litt, eller til og med rydde litt. En kopp te, avisa.

Høres jeg litt sprø ut.....som tilogmed nevner rydding og tidlige morgener? Tenk etter selv. Hvor godt det er med hverdager når en har det godt. Hvor mye rikdom det er i det alminnelige, det vanlige, det som kommer og går nesten uten at vi registrerer det.

For det kommer dager med "unntakstilstand" i alle hjem. Det behøver ikke alltid være de store tingene som fører oss litt ut av alminneligheten. Litt lite søvn, syke unger, syke mammaer eller pappaer, eller andre ting som kan få oss til å savne de deilige, vanlige, alminnelige dagene....

Ventetid

På soverommet vårt henger bilder fra bryllupsreisen vår. Det er vi to på en strand i Danmark. Bildene er valgt ut fordi de er så gode minner. Det var ikke en planlagt strandtur på en kjent strand. Det var noen timer på en litt steinete, bortgjemt strand som vi ikke hadde regnet med. Vi måtte nemlig vente på at hotellrommet vårt skulle bli klart. Vi vasset, samlet stein og slappet av. Det var noen verdifulle, stille timer blant sol og hav.

Sånn er det i livet og. Noen ganger må vi vente (sånn har det iallefall vært i mitt liv....). Som jeg har skrevet om før, måtte jeg vente lenge på mannen min. Og i sommer var vi på husjakt, og endte opp med å ikke finne et hus å kjøpe. Så nå leier vi. En liten "strandtur" til i livet vårt. En ting som ikke var planlagt, men alikevel så fin. Vi er blitt så glade i det lille huset vi leier. Vi har det så godt her. Ikke slik vi hadde tenkt på forhånd, med jammen har vi det bra! Og jeg hadde ikke trodd jeg skulle bli 32 før jeg traff mannen i mitt liv, men han var virkelig verdt å vente på.

Så livet inneholder vel sånne venteperioder for mange av oss. Vonde venteperioder, spennende venteperioder, lange og korte. Her i huset venter vi på lillebror. Men jeg vil helst vente 2 måneder til. Til han er klar for denne verden. Det er så mye lettere å vente når vi vet hva vi venter på, og ser hensikten med å vente. Jeg vet at han enda har det best inni magen min. Jeg gleder meg så til å hilse på han, men ventetiden er ikke vond. Den er fylt med spenning og glede. Har måtte ta det det med ro i det siste slik at han blir der han er. Og det har virkelig fått meg til å tenke på viktigheten av å la han få tid til å bli større og klar før han kommer. Og slik er det med så mye annet vi venter på. Det er en hensikt med den ventingen og. Men vi ser den ikke. Og da er det ofte så vanskelig. Men det er En som ser. En som ser hele bildet. En som så den mannen jeg skulle ha, og at vi ikke var klare for hverandre før en sommer for noen år siden. Det var mange lange søndager og vanskelige tanker mens jeg ventet. Og mange skuffelser og tårer. Vi lærer i ventetider. Vi formes. Og det gjør noen ganger veldig vondt. Men noen ganger er det turene på den steinete stranda som til slutt blir de beste minnene.

En takk til min lille gutt

Kjære lille gutten min!
Takk for at jeg får være mammaen din
Takk for at det er meg som fikk bære deg under hjertet mitt og føde deg ut i denne verden.
Takk for alle timene du har ligget i armene mine og gitt meg av din nærhet og tillit
Takk for dine smil, som lyser opp i min verden
Takk for at du gjorde meg til mamma, og lar meg få oppleve noe helt nytt og ubeskrivelig
Takk for de gode klemmene jeg får når jeg spør om en kos
Takk for at det er meg du vil være helt nær når du våkner om natta og er utrøstelig fordi du igjen har vondt i ørene dine
Takk for lyset i øynene dine
Takk for den nydelige latteren din, og at du ler sammen med meg
Takk for at du gjør meg så stolt, du er verdens fineste
Takk for at du har gitt meg et nytt perspektiv på så mange ting
Takk for at du er så god mot de rundt deg
Jeg vil gjøre alt for deg

Noen ganger må jeg si "nei" når det passer deg veldig dårlig, eller stoppe deg så du ikke skader deg (selv om jeg ikke alltid rekker det.....). Det forstår du ikke enda, men det er fordi jeg elsker deg.

Takk for at du har gitt meg en dypere forståelse av hvordan Gud ser på meg. Jeg er Hans barn, slik du er mitt. Ingen har vist meg så sterkt hva en slik kjærlighet innebærer som du, mitt lille mirakel.

TAKK

Bjørnen sover....

Har du noen gang hatt et aldri så bittelite ønske om å gå i hi. Ikke for en hel laaaang vinter. Men for en formiddag. Eller en dag. Hvis jeg skulle gå i hi skulle jeg ha med meg følgende: alle ukas nye dameblader og et par interiørblader, en stk god bok, en Bocca, to gullbrød, en pakke grønne, stenfrie druer, noen gode appelsiner, eplejuice, lammefrikase, godt brød, eplekake med is, en god pysjamas, ullsokker og masse stearinlys.

Jepp, det har vært noen litt lange dager her i huset. Inkludert et lite besøk på sykehuset som heldigvis ikke var noe dramatisk, men en forsikring om at sterke kynnerer ikke var noe mer en det. Minstemann blir i magen en stund til, heldigvis! Så jeg skal hvile litt mer.....Og som min kloke mann sier, så er kunsten å hvile hodet og. Det er ikke noe vits i å hvile hvalrosskroppen hvis hjernen arbeider på høygir med alt den skulle ha gjort, og den dårlige samvittigheten kverner. Så derfor tanken om å gå i hi bittelitte gran. For i hi er det ikke et overfylt vaskerom, skitne gulv, gammel mat i kjøleskapet, alltid tomt for melk, alltid mye rart på kjøkkengulvet.

Puhhh, et hjertesukk fra en husmor som IKKE rekker over alt hun så gjerne ville. Og som stort sett lever veldig godt med det. Det rare er at jo mer trøtt jeg blir, jo dummere syntes jeg akkurat det er. På gode dager gjør det ingenting. Men på de dagene der jeg absolutt ikke orker å gjøre rent, det er da jeg ser alt rotet og irriterer meg over det. Det er jammen forskjell på hvilken "briller" vi har på oss! Egentlig ganske så facinerede. På en god dag er jeg en fin, gravid dame, med fine krøller og et koselig lite hjem. På en sliten dag er jeg en hvalross med tørt, livløst hår, og stua er skitten og halvferdig. Godt at det vi ser ikke alltid er sant!!!

Men sånne dager som dette, med sol fra høstklar himmel, venninnetreff på cafe og en fredelig kveld med pcen, er jammen bra det og. Men savner de Gullbrødene.....

Mammahjertet mitt

I det siste har jeg lest så mange fine innlegg om det å være mamma, og det å vente på å bli mamma. Det har vært så rørende og fint å lese. Og gjennom dette har har jeg selv fått lyst til å skrive om hvordan jeg opplever å være mamma, og vente på å bli mamma til et mirakel til.

Hadde kanskje ikke sett for meg at jeg skulle skrive det på en kveld som denne, her jeg sitter å spiser mandler for å døyve halsbrann (mens jeg drømmer om sjokoladekake med krem inni og på toppen...), har mage som føles som en alt for mye oppblåst ballong, og er ør i hodet etter at lillegutt har hatt en humpete dag med mye verbalt uttrykk. Men hjertet er like fullt av følelsene alikevel.

Mammahjertet mitt. Jeg visste ikke at det fantes, og at det var slik det kjentes. Denne altoppslukende kjærligheten. Dette inderlige ønsket om at gutten min alltid må ha det godt. Denne fantastiske følelsen når øynene hans møter mine, og jeg ser min sønn, og han sin mamma. Alle disse fantastiske øyeblikkene, som i dag, da han lo så hjertelig da jeg tok på min fine, nye lue. Eller da han i helgen satt i bæremeisen på ryggen til pappaen sin og bablet i vei. Ikke ante jeg hvor utrolig det er å følge sitt barns utvikling på veien inn i livet. Lite visste jeg hvor stort hjertet mitt kunne bli.

Og det hele begynte da jeg for snart to år siden stirret med store øyne på en liten pinne med to streker. Gravid!!! Woooow!!! Så fulgte måneder med kvalme, hormoner (jeg var blant de veeeeldig hormonelle), en etterhvert etterlengtet voksende mage, navnediskusjoner, glede og forventing. Og så kom han, min lille sønn, en tidlig morgen i august. Og nå er jammen det samme vidunderet på vei til å skje igjen. En voksende mage, nesten daglige kleskriser, stadig rundere kinn, og ny glede og forventing. Mamma! Jeg er en mamma. En ny rolle i mitt liv. En rolle med glede, og med bekymring. En rolle uten kontroll, altså, en utfordring for en kontrollfreak som meg. Men jeg vokser i min nye rolle. Jeg er blitt sterkere. Jeg er blitt en mamma.

Det er mangfoldig, det er sterkt og det er mye. Og i denne rollen er jeg fortsatt Heidi. Jeg har ikke satt meg selv til side. Jeg har fått utvikle nye sider ved meg selv. Jeg er den jeg var, og så mye mer. Jeg har det jeg hadde (hmmmm, har kanskje litt mindre tid til alt jeg vil....), og så mye mer. Og jeg har ikke ord for å helt beskrive dette med å være mamma.....men dette var et lite forsøk.

Litt mye klisje og følelser dette. Men husk at det er skrevet av en som har vært mer gravid enn ikke gravid de siste to årene. Og en gravid dame er ikke allltid tilregnelig. Spesiellt ikke når hun er kommet til det stadiet der eneste mulighet til å fornye seg er å kjøpe nye accesories. Så HURRA for øredobber, skjerf og luer!!! Og HURRA for klare høstdager, store kaffe moccaer, mandler, små lubne barnehender, kjoler på Vila som jeg ser fiiiin ut i (puffermer gir illusjon av smalere hofter til dere som ikke visste det!,) og alle mammaer der ute!

OK, virkelig på tide å gi seg her, blir jo nesten sliten av min egen entusiasme! Ha en fin kveld alle sammen!

Mitt lille liv

Takk for så mange fine kommentarer på det forrige innlegget mitt! Det varmet, selv om min lille bloggkrise var i sommer, og jeg nå faktisk syntes dette er en herlig liten verden der jeg trives. Og kom gjerne fortsatt med boktips, for det er mange mørke kvelder med stearinlys og bokkos i vente!

Jeg har kost meg så med lillegutten min i dag. Og nytt særdeles god middag laget av min flotte mann. Og så tenkte jeg at dette er mitt lille liv i den store verden. Mitt lille liv i en liten by i et lite land.

Mitt lille liv.......

...med ny lue og nytt skjerf, og ballerinasko med paljetter som gleder meg og får meg til å føle meg fin

....i sofaen med lillegutt og alle bøkene han er så glad i

...ny i en liten by der jeg stadig treffer nye, hyggelige mennesker som rører ved hjertet mitt og får meg til å føle med velkommen

...forelsket i en fantastisk mann som jeg er gift med og gleder meg til å fortsette livet sammen med

...litt for mange bekymringer i hodet innimellom, men en Far som passer på meg og tar i mot meg gang på gang

...gleder meg til å bli mamma igjen i januar

...gikk på vekta hos jordmor i dag og kom med et mindre utbrudd (IKKE et gledesutbrudd!!)

...har tvilt mye på Gud, om Han virkelig finnes, og erfart at JA, det gjør Han. Og at han bryr seg om meg, mitt lille liv og min lille familie i en liten by i et lite land. Og det er jeg så takknemlig for.

Livet skifter. Det er tider for gleder og tider for sorg. Det er tider for å vente, og tider for å motta. Det er tider for mye sofakos og cafeliv, og tider for å å springe etter en liten gutt på små føtter. Det er tider for gode danske filmer, og tider for Hinkel Pinkel og Makka Pakka. Det er tider for å møtes og tider for å si farvel. Det er tider for å flytte, og tider for å slå seg til ro. Det er tider for å gi og tider for å ta i mot.

Så liver skifter. Men jeg tenker at det virkelig er livskunst å sette pris på der en er i livet. Også venteperioder (har god erfaring i det). Å vente i livet er ikke det samme som å sitte på et tannlegekontor å grue seg og lese Se og hør. Å vente er å tørre å håpe. Å lære noe verdifult i en spesiell tid. Det er ikke alltid noe skummelt bak døra. Det finnes så mange gleder. Og i livets travle tider er det mye å glede seg over hvis vi tar oss tid: Møter med mennesker, smil og gode klemmer. Latter og fellesskap. Og i stille tider er det tid for ettertanke, hvile og se inn i seg selv. Og i tider med slitenhet er det mulighet for å lære seg bedre å kjenne og ta vare på seg selv.

Mitt lille liv har inneholdt mange "tider". Og jeg ønsker så veldig å sette pris på der jeg er NÅ. Jeg øver meg. Og bare å skrive dette er en øvelse!!!

Ha en god dag der du er i ditt liv!

Litt rotete tanker i et trøtt hode

Jeg liker hverdagene. Jeg liker høsten. Noen ganger liker jeg rot. Som lillegutts leker over halve (noen ganger hele) gulvet. Det vitner om livet her i huset. Om lillegutts stadige vandring rundt omkring med de små tingene sine. Og så liker jeg når stillheten senker seg om kvelden. Lekene er vel plassert i kasser og hylle. Sjokoladen (skulle så veldig gjerne ha skrevet frukten, men det er som regel ikke sant...) er plassert på et lite søtt fat. Stearinlysene brenner. Hmmm, litt fred og ro for meg og min for tiden ekspanderende kropp.

Og de siste kveldene har jeg kost meg med å besøke så mange fine blogger. Og tenkt at nå MÅ jeg få inspirasjon til å skrive noe fint/morsomt/fantastisk. Men det har vært forbløffende tomt i hodet. Det har blitt beundrende kikking på andre blogger, litt tv-titting, og veeeldig tidlige kvelder.

Men litt tanker har jeg jo alltid. Og andre dukker opp nå mens jeg skriver. Tanker om antall følgere, besøkstall, fine bilder og kreative tekster. Om min blogg blant alle de andres. Jeg må innrømme at det var en periode i sommer der jeg lurte på om jeg ville fortsett å blogge. Om det bare var tull og tøys. Men jeg fortsatte. Fordi det gir meg glede. Jeg får uttrykt meg på min måte. Jeg får gode ord tilbake. Jeg leser så mange andre fine blogger, blir inspirert, rørt, oppbygget og glad. Dette er jammen en hel liten verden. Og jeg liker den! Må bare passe meg så ikke jeg også i denne verdenen sammenligner meg for mye med andre (har nemlig vært fæl til det i den "virkelige verden"). Jeg vil også her bli flinkere til å være MEG. Jeg vil prøve å la være å bli litt flau og unnvikende når det kommer frem at jeg blogger. For jeg er blitt en blogger og jeg liker det!

Og helt på tampen lurer jeg på om noen har noen gode bøker å anbefale meg til høstmørke kvelder. Fikk ideen om å få tips om dette fra en annen blogg jeg kom over: Mariannes tant og fjas (enda et fornøyelig bekjentskap!). Jeg er ikke så glad i krim, men mye annet. Har f.eks slukt alle bøkene til Cecilia Samarin.

Det ble et rart og langt innlegg. Men, det var det som var på hjertet i kveld (og så lurer jeg på hvor tidlig det går an å legge seg....?????)

Et gjentakende tema

Som noen sikkert har lagt merke til er det noen temaer som går igjen her på bloggen min. Det har den enkle forklaring at det er ting som gjentas til de kjedsommelige i mitt lille hode. Og da liker jeg å skrive om det. Og nå er jeg tilbake til et kjent og kjært tema. "Det-perfekte-temaet".

Etter å ha avsluttet det forrige innlegget satt jeg ved kjøkkenbordet og beundret min nysydde brikke. Og jeg syntes den var så fin, på tross av en ganske synlig skjevhet. Så fint, tenkte jeg. Ikke perfekt, men fin! Men så kikket jeg enda en gang på bildet jeg hadde lagt ut til blogginnlegget. Det var ikke så lett å ta bilder i mørket, og jeg orket ikke bruke så mye tid på det, og nå syntes jeg det var fryktelig stygt. Og jeg tenkte på alle de utrolig fine bildene som andre legger ut. Og på at jeg aldri får lært meg å redigerer bildene mine. Og ja, det var ikke så gøy i hodet mitt mer. Ikke så mye glede over en skjev, men fin duk. Men jeg var trøtt, og gikk og la meg. Neste dag var det bytur på programmet. I hodet mitt var det jakten på et klesplagg som kunne få meg til å føle meg STILIG som sto på programmet. Og legg merke til at vi her snakker "stilig", ikke bare fin. Men prøv du å finne et slikt vidunderplagg når du er seks måneder på vei og det i tilegg er dagen før lønn. Og borte var alle mine fine tanker fra et tidligere blogginnlegg, om at det ikke gjorde noe at ikke tøyet mitt passer mer. Jammen farlig å blogge. Blir minnet på så mye i ettertid.

Sånn er det altså stelt med meg. Litt lite søvn (kanskje ikke lite for andre, men min voksende kropp krever forbausende mye søvn. Så mye at det ikke alltid er forenelig med et sosialt liv), litt sliten i hodet, eller bare en litt dårlig se-seg-i-speilet-dag, og alle gode forsetter er glemt. Jeg sammenligner meg med alle. Og alle er så mye flinkerer, penere, tar finerer bilder, har penere hjem enn meg. Men, når jeg ser på sønnen min, da er det andre boller! For han er den fineste gutten jeg vet om!! Og mannen min. Han er den aller, aller beste. Og jeg vet der inni i hjertet mitt et sted, at jeg er god nok i massevis. Stilig eller ikke!

Og selv om jeg en gang hadde en tanke om at jeg ALLTID skulle ha et fint og passende bilde med til blogginnleggene mine, så hopper jeg over det i kveld. Husj.....bort med den "perfekte malen" jeg hadde om et blogginnlegg!

Ja, jeg KAN!!!

"Jeg kan ikke sy". Sa jeg da jeg hadde håndarbeid (som det faktisk het da jeg gikk på skolen....). Utviklet et meget anstrengt forhold til symaskinen i disse skoletimene. Så gikk ut av ungdomsskolen uten å kunne tre en symaskin eller sy noe særlig uten å knekke så mange nåler at læreren holdt på å gå i flint (hun ble faktisk så sinna at hun kjøpte is til oss etterpå).

Og siden har det blitt slik at "Heidi kan ikke sy". Sånn i etterpåklokhetens ettertenksomhet kan dette ha noe med at sying og andre femine greier passet dårlig inn i mitt image som tøff fotballjente...Men, uansett årsak, så kunne jeg altså ikke sy. Min store skrekk da jeg skulle ta kunst-og håndtverk for noen år siden var, "tenk om jeg må SY!!!!!". Og lettelsen var stor da døren til rommet med symaskiner og stoffer forble stengt gjennom hele året. Og så har jeg jo en meget snill mamma, som gladelig har sydd huller i klær og lagt opp bukser i alle år.

Men så skjedde det noe, sakte, men sikkert i mitt stae hode. Noe som begynte å ligne inspirasjon og lyst til å, ja, faktisk: å sy, dukket opp. Det var så mye fint som andre hadde sydd. Jeg ville og. Det var jo bare det at jeg ikke kunne...Hmmm...Det var jo et image å passe på. Men ved nærmere ettertanke hadde jo dette slått sprekker for lenge siden. Jeg begynte jo å gå i kjoler og sminke meg i begynnelsen av 20-årene. Og jeg eier flere rosa plagg. Og mat lager jeg. Og jeg baker. Så hvorfor ikke kaste siste rest av ungdommens noe rare image ut av vinduet og iallefall prøve?? Ideen ble luftet. Jeg ba min flinke mamma om hjelp. Og jeg fikk ikke bare hjelp, men en EGEN SYMASKIN på kjøpet. Og nå står den her i stua mi. Og i sofaen ligger to nye puter. Og på kjøkkenbordet en ny brikke. JEG KAN SY!!!

Jeg er ikke kjempeflink. Jeg er en ekte stolt nybeggyner. Og jeg koser meg med prosjektene mine. Jeg kan mye mer en jeg tror. Det er bare å ta steget ut av konforsonen. Slik jeg gjorde da jeg startet å blogge. Og slik jeg gjorde nå. For andre kan det virke latterlig. Men for meg var det utrolig gøy. Jeg smiler når jeg ser på min lille snertne symaskin. Og tenker at det jammen er godt jeg tar feil noen ganger.

Det gjør ikke noe...

Jeg har ikke sofabord i stua (det overlevde ikke flyttinga), men det gjør ikke noe. For jeg har hatt en deilig kveld med en god venninne, god film, gotteri i mellom oss i sofaen, og beina på puffen.

Jeg har nesten ikke bilder på veggen, men det gjør ikke noe. For jeg har en liten sønn å se på, som smiler som en sol, og går på de små beina sine rundt i stua.

Jeg har ikke så mange lamper enda, men det gjør ikke noe. For jeg har stearinlys i vinduskarmen og glede i hjertet.

Jeg har ikke så mye tøy som passer mer, men det gjør ikke noe. For jeg har en liten gutt i magen som daglig gir meg små livstegn.

Jeg har ikke fått trekt om spisestuestolene, men det gjør ikke noe. For jeg har hatt koselig vennebesøk til kveldsmat og gode samtaler rundt bordet.

Kjøkkenet er ikke nymoderne, med den kjøkkeninnredningen jeg drømmer om. Men det gjør ikke noe. For jeg spiser frokost med mannen min der i helgene, men aviser og ubrukte dager foran oss.

Vi er underveis. Det er vi vel på en måte alltid. Vi mangler endel, men har enda mer.

TAKK!!!!!

Noen dager er grå og triste, andre er tunge og mørke. Noen ganger er hjertet fylt av bekymring og dumme tanker. Men noen dager er glade og lette. Noen dager klinger latteren i hodet og smilet sitter løst. Tankene er lette og gode. Og noen dager er hjertet så fylt av takknemlighet at det er umulig å utrykke uten tårer. Takknemlighet, glede, ydmykhet over for livets under. Slik er det i hjertet mitt. Etter å ha sett min lille sønn turne rundt inne i min gravide mage. Lys levende og VÅR. Er det mulig??? En lillebror til lillegutt (mulig jeg snart må kalle han noe annet en lillegutt...). Det er verdt all kvalme, trøtthet og at snart ikke noe tøy passer mer. Det er et underfult mirakel. Og jeg takker min Far. Men det er vanskelig å finne ordene. For hjertet er så stort så stort for guttene mine. Så det er jammen godt Han ser til hjertet mitt!

Et underverk

Den siste uka har vært begivenhetsrik.....vi har flyttet inn i vårt nye hus i vår nye hjemby. En perle av en sørlandsby!! Vi har hatt besøk og hjelp av familie og gode venner. Vi har badet og nytt sommeren som er på hell. Og jeg har begynt å jobbe igjen.....etter et år som hjemmemamma.....Plutselig er tilværelsen helt annerledes. Men jeg har det så godt. Jeg er der jeg skal være. I byen, i huset vårt. Det ble noen omveier, men det ble over all forventning godt til slutt. Så nå sitter jeg her, ute i sommerkvelden, med levende lys og nyter det "nye" livet. Og tenker litt tilbake. På denne sommeren. Og det er noen minner som er sterkere enn andre.

Min lille gutt (som ikke er så liten mer. Veldig snart 1 år) som står og holder seg fast med de små bena sine godt plantet i bakken. Så glemmer han seg og slipper taket med hendene. Og står alene!!! Og jeg, den STOLTE mamma, roper av fryd: "SE", og alle ser og jubler. Og så gjør han det igjen, og denne gangen mens han smiler bredt og klapper med de små, brune hendene sine.

Og dette synet setter seg på netthinna mi. Og i hjertet mitt. Stoltheten og gleden i det lille ansiktet hans. Helt uten tanke på at han er noe annet en fantastisk i egne og andres øyne. Sånn har vi alle vært. Små begeistrede barn. Blottet for selvkritiske tanker og hjernevridende selvransakelse. Bare til stede i gleden over å være. Noe så vakkert! Tenk om vi kunne ta vare på denne stoltheten og gleden. Finne den frem i våre voknse, fornuftige hjerter. Se at vi er unike, og at det vi gjør er unikt.

Til slutt et sitat av Lisa Bevere (forfatter og predikant): "Vi kan alle se på et lite barn og se mirakelet, men kan du se på deg selv i dag og si det samme? Kan du kalle deg selv et underverk?"

Slapp av, nyt livet....

Jeg var utålmodig med lillegutten min, og han var jo bare trøtt....og jeg var trøtt. Og jeg glemte å gjøre iallfall to av de tingene jeg SKULLE gjøre i dag (sånne litt viktige flytteting...som det er forbausende mange av). Den svarte tunikaen er full av hvite nupper, ikke så pent faktisk. Og jeg måtte gå med strandslippersene mine i dag igjen, fordi alle de andre skoene mine er godt nedpakket og ikke tilgjengelige før om noen dager (en liten feil i det jeg trodde var en kontrollert og godt planlagt pakking). Så mulig jeg snart går under navnet "hun med strandskoene". Og siden jeg vandrer i disse skoene i all slags vær og underlag, er de nypleide føttene mine absolutt ikke nypleid mer. En times gåtur bl.a i sand setter dype spor...

Så det var noe av min dag. Noe av det jeg lett kunne strevd med i hodet mitt. Men jeg vil ikke streve sånn. Jeg vil hvile litt mer i at jeg er god nok som jeg er. Tror det gir meg bedre krefter til å forbedre det som er meg. Jeg blir bare sliten av å hamre løs på meg selv. Jeg tenker at jeg ved å lene meg litt tilbake, tenke at "ja,ja, så ble det sånn i dag", smile litt av meg selv, så får jeg mer krefter til å ordne ting, kjøpe sko og være tålmodig mamma i morra. Jeg får iallefall ikke krefter av å kritisere meg selv sønder og sammen, og sørge over at jeg ikke var perfekt i dag heller. Nei, denne kvelden skal brukes til noe mer oppbyggelig enn det. Et fotbad kanskje.....

Jeg tror at hvile, og en mer avslappet holdning gjør oss til hyggeligere mennesker å være sammen med. Enig??

Hun er nydelig....

"Og slik er det å være sammen med en kvinne som er kommet til hvile, en kvinne som føler seg vel med sin feminine skjønnhet. Henne er det en glede å være sammen med. Hun er nydelig."

Sitatet er hentet fra boken "Kvinnens skjønnhet" av John og Stasi Eldredge. Her snakkes det ikke bare om en ytre skjønnhet. Men den skjønnheten som kommer innenfra. Den skjønnheten vi som kvinner er født med alle sammen. Fordi vi ER. Ikke for det vi gjør, eller fordi vi ser sånn eller sånn ut.

En skjønnhet vi kan se når vi speiler oss i Han som skapte oss. Han som vet hvem vi er bedre enn noen andre. Han som vet vårt sanne potesiale. Han som er grensesprengende, og ikke ser alle de grensene vi setter rundt oss og våre liv. Han lar seg ikke stoppe av vårt kontrollbehov, vår sårbarhet, vår usikkerhet, våre sår, våre evige sammenligninger med andre.

Han har elsket meg med en evig kjærlighet. Han fryder seg når Han ser på meg. Han har skapt meg på underfult vis. Han har fredstanker for meg, fremtid og håp. Han elsker meg så mye at han ofret sin sønn for at jeg skal få leve. Han gjør meg til mer en det jeg er i mine og kanskje andres øyne. Han gjør meg til det jeg er ment å være. Han ser min skjønnhet, og ber meg speile seg i Han. Han utfordrer meg, og spør om Han kan få være min "identitetsleverandør" (stilig ord?? Jeg låner det av Egil Svartdal.....). Det er nemlig viktig at vi er bevist hvem som er med og former vår identitet. Hvem vi lar vise oss hvem vi er. Vi er nemlig nydelige alle sammen!!!!

Så la oss øve oss i å se vår skjønnhet! La oss hjelpe hverandre å se det vakre som vi bærer. Det er ikke alltid så lett å se det selv. La oss feire det vi ER, ikke det vi gjør. La oss være nydelige.

Noen ganger

Noen ganger går det ikke helt som jeg hadde tenkt.....

Været på hytteturen er strålende varmt, endelig....etter to sommere med heller dårlig vær. Hadde nesten ikke våget å håpe på det..

Lillegutt får enda en ørebetennelse

Må en vente veeeeldig lenge på kjærligheten, være singel så lenge at det gjør vondt.

For så å møte en mann ti ganger bedre, nei, tusen ganger bedre enn jeg hadde trodd jeg skulle få.

Vi selger huset, er kjempefornøyde, og gleder oss til vårt nye liv i en liten hvit sørlandsby. Men så finner vi ikke et nytt hus.....Og plutselig en dag skjønner vi at vi faktisk må på leiemarkdet......IKKE som vi hadde tenkt i det hele tatt!!!!

Og så en lys sommerkveld, i siste liten, får vi leie et koselig lite hus, etter en lengre og noe strevsom jakt. Og jeg takker Gud.

Noen ganger skjønner jeg meg virkelig ikke på Gud! Men Han ordner sannelig opp. Ofte i siste liten, og ikke sånn som jeg hadde tenkt, men jeg har mange bevis i livet på at Han faktisk har kontrollen. Så nå lurer jeg fælt på fortsettelsen på denne historien. Hvor vi faktisk ender opp til slutt. Så jeg får stabbe videre på mine noe ustø ben, med et godt takk i en sterk og trygg hånd. Og jeg vil tro, at jeg en dag vil smile og si: "så det var derfor det ble slik....". Enda en gang!

True colors

And I`ll see your true colors

shining trough

I see your true colors

And thats why

I love you

So don`t be afraid

to let them show

Your true colors

True colors

are beautiful

Like a rainbow

Kom meg endelig på kino i går for å se den mye omtalte Sex and the city 2. Og jeg skal ikke komme med noe kritikk av noe slag (det er det nok av andre som tar seg av), men innrømme at jeg koste meg. Jeg lot meg underholde, og røre litt og faktisk. Og så kom denne sangen til slutt. Og traff meg mitt i hjertet. Jeg har en merkelig evne til å bli rørt av sanger, og ikke bare litt, ganske mye faktisk. Faktisk så mye at jeg griner.... Men, la meg få slått det fast, jeg grein IKKE på kinoen i går. Må bare si en ting til, det derre med lettrørthet har blitt MYE verre etter at jeg fikk barn...er det andre som har det som meg. Eller er jeg på vei til å bli helt tullete?????

En gammel åttitalls-slager kom dumpende inn i livet mitt med en stor sannhet. Det er så mange mennesker der ute som jeg er så glad i. Fordi de viser meg hvem de er. Det er vakkert det!!!!!

Fornuft og følelser

Jeg er et ganske fornuftig menneske. I tilegg er jeg en kotrollfreak på bedringens vei. Kanskje det finnes andre som meg der ute??? Sånne flinke jenter som har tilsynelatende kontroll? Det er ikke det at det er noe galt med å være sånn. Men det er spennende å utforske seg selv litt og se litt på hvorfor en er sånn. To måter å rokke kontroll på er å møte den store kjærligheten og satse på den, og å bli mamma. To vidunderlige ting som har hendt meg, og hjulpet meg til å slippe opp. Bli friere!

En måte å miste kontroll på er å ikke orke mer, å bli så sliten at den flinke piken ikke ikke er flink mer. Hun duger faktisk bare til å drikke te, spise sjokolade og sove. Hun orker ikke å lage sine tilmålte sunne måltider og trene sine planlagte fornuftige ganger, eller holde sitt hjem i passelig orden med passelig sjarme. Hun gidder heller ikke være så mye sosial, for hun klarer ikke helt å være til stede for andre. Og hvis du lurer, så har jeg hatt det sånn. Det er noen år siden nå, men det har gitt meg verdifull lærdom. Om å løsne litt på grepet. Å gi litt blaffen innimellom. Å feire seg selv noen ganger, uten at det er noe spesiellt. Bare fordi jeg er meg.

En liten historie fra min Danmarkstur nå nylig: Jeg er veeeldig glad i nytt tøy. Men kjøper sjeldent noe som er ufornuftig dyrt. Jeg er da tross alt en fornuftig pike! Der gikk jeg i nydelige Skagen og nøt min lille ferie. Skulle bare innom en liten butikk. Det kunne jo være de hadde noe i min prisklasse...Og så falt jeg hodestups for en nyyyydelig cardigan. En gul, delikat sak (er svært svak for gult tøy...) med en prislapp absolutt utenfor min prisklasse. Klarte ikke å være alt for ufornuftig og impulsiv. Så la den av et par timer. Men troppet opp der litt senere og dro visaen med et smil. Og var latterlig stolt av meg selv fordi jeg hadde klart å kaste fornuften over bord og bare gjøre det jeg ville!!! Og så ble den cardiganen jammen et symbol på mitt svinnende kontrollbehov. Så rar er jeg!!!

Jeg elsker deg

Kjærlighet er å tåle den andre når dagene er travle, tåle å ikke alltid bli møtt sånn som JEG ønsker, når den andre er sliten og ikke har overskudd.

Kjærlighet er å bli tålt. Å bli elsket på tross av at jeg ikke alltid er slik jeg ønsker å være.

Kjærlighet er en armkrok å sove i.

Kjærlighet er å lage middag til han kommer hjem fra jobb, så vi kan sitte rundt bordet å dele dagen.

Kjærligher er å sammen se på vår sovende lillegutt, og være så varme og stolte i hjertet som bare vi to kan være.

Kjærlighet er å ønske den andre så inderlig godt i smått og stort.

Kjærlighet er å se hverandre lenge inn i øynene og bare finne godhet og atter godhet.

Kjærlighet er å savne hverandre så veldig når vi er fra hverandre, telefoner hver kveld, og stor gjensynsklede.

Kjærlighet er å si unnskyld når vi har såret hverandre.

Kjærlighet er å være stolt av mannen sin. Respektere han og den han er. Og vise det!

Kjærlighet er å snakke vel om hverandre.

Kjærlighet er å ha et felles prosjekt, vår lille familie, som vi verner med hud og hår.

Kjærlighet er å tørre å være seg selv helt og fullt sammen.

Kjærlighet er å kunne le sammen av noe ingen andre ville le av.

Kjærlighet er å kunne fortelle hverandre alt. Også det som egentlig er helt uinteressant, og den andre hører!

Kjærlighet er å tilby den andre å sove lenge neste morra når vi har fri, selv om du trenger det selv og.

Kjærlighet er å gjøre hverandre gode. Elske frem det beste i hverandre.

Kjærlighet er det vakreste jeg vet. Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har fått oppleve det. Og takker Gud hver dag for mannen min og det vi har.

Award

Jeg har fått min første award, og syntes det er så koselig. Tusen takk, Renate. Det er så fint når noen liker bloggen min! Har ikke fått satt meg ned ved pcen før nå, grunnet rydding, vasking, fotografering av hus og ørebetennelse hos lillegutt nok en gang. Ser ut som han desverre har arvet sin mammas ører.... PYTON når de små har så vondt! (bare et lite hjertesukk!!!).

Så nå skal jeg altså skrive 7 interessante ting om meg selv, og gi awarden videre til 7 andre blogger. Og det er så veldig mange fine blogger der ute. Tusen takk til alle dere som deler av stort og smått! Takk for vakre bilder, interiørtips og kloke og varme ord. Og takk til dere som legger igjen ord her hos meg. Gode ord varmer sånn. Vi må huske å være rause!!! Og da tenkte jeg aller mest på i hverdagen. Med de vi er glad i. Tåle hverandre, og glede hverandre. Mitt i travelhet og vanlige dager.

Jeg vil gi awarden videre til disse flotte bloggerne:

Drømmehagen : jeg ler og jeg griner når jeg leser. Du skriver så fantastisk, og om så mye viktig og morsomt.

Dans på roser: Nydelige bilder, nydelige tekster. En stor estetisk opplevelse!

Haust: Så mange fine interiør og naturbilder. Gjett om jeg skal inn å kikke masse hos deg når jeg en vakker dag har fått nytt hus å bo i.

Gullskatten: Hva skal jeg si.....Jeg bøyer meg i støvet for denne bloggen. Snakk om mot og ærlighet.

Dronning maud: Nydelige bilder, så god stemning på bloggen din... harmonisk!

Berits bilder og scrap: Jeg digger deg Berit! Du tar fantastiske bilder! Kanskje jeg dukker opp med lillegutt en dag!

og den siste gir jeg faktisk til Hverdagsliv. jeg liker bloggen din så veldig godt, og du er et fantastisk menneske!!!! (regner med du bare kan ta i mot nå, og ikke sende videre og skrive mer om deg selv!!!)

Oi, dette ble et langt innlegg...men nå er det altså 7 ting om meg..

1. I går var det to år siden jeg giftet meg med min fantastiske mann, og jeg er like forelsket enda

2. Jeg er halvt dansk, og veeeeldig glad i Danmark og alt som er dansk

3. Jeg har flere ganger tatt ut penger av minibanken og så glemt å ta med meg pengene...

4. Jeg må fores jevnlig, for jeg blir et monster når jeg er sulten

5. Jeg har bodd 8 år i Stavanger, og savner forsatt cafeene der

6. Jeg har vært kristen siden jeg var liten, men fikk et sterkt møte med Gud etter en stooor nedtur i livet mitt. Det forandret mye for meg. Til det bedre!!!!

7. Jeg har sett Love Actually veeeldig mange ganger, og skal se den veeeldig mange ganger til (noe min mann syntes er meget underlig...)

Oppussing

Selv om jeg absulutt ikke har tid til å skrive nå, så må jeg bare få ned noen av tankene mine. Og få en liten pause før jeg setter igang med mer rydding. I morra kommer fotografen for å ta bilder av huset vårt. Da skal det helst se best mulig ut her. Og det krever hardt arbeid. For oss har det nemlig innebært endel oppussing, blant annet to nye bad. Det har vært lange dager og sene kvelder, Fjordlands og kjøpepizza.... men nå nærmer vi oss målet.

I dag var det ene badet helt ferdig. Nydelige nye fliser, og ikke minst, jeg kunne dusje igjen, tilogmed i et rent og nyoppusset rom. Og det er så verdt det, å se at det blir så pent her. Og da tenkte jeg på livet mitt. På perioder som har vært tøffe og vanskelige å komme igjennom. En slags oppussing av meg.... For disse dagene har inneholdt mye. Det er ikke alltid det har gått som planlagt. Noen ganger har jeg vært kjempefrustret og tenkt "dette rekker vi aldri" (og det hadde vi ikke gjort heller, hvis ikke megler hadde ringt i går og utsatt det fra i dag til i morra). For lillegutt får tenner, og bilnøklene mine er vekk når jeg skal ut å handle det jeg trenger (de er fortsatt sporløst forsvunnet!). Og noen ganger har jeg noe dramatisk proklamert at "nå orker jeg ikke mer!".

Og slik har det vært i "oppussingsperiodene" i livet mitt og. Jeg har klagd til Gud at alt skjer for sent. Jeg har grått og sagt at jeg ikke vil ha det sånn mer. Jeg opplevde å måtte slutte med det yrket jeg elsket, og nesten alle fritidsaktivitetene mine på grunn av slitasjegikt i kneet. Jeg var ung og sprek, og ante ikke hva jeg skulle gjøre nå. Hvem jeg var. Det ble en lang oppussingsperiode. Men akkurat som med huset vårt, så ble det bra til slutt. Gud ledet meg gjennom oppussingen, og jeg kunne gå videre som et helere menneske (men ikke med et helt kne...). Han vil fullføre den gode gjerningen Han har begynt i meg. Sannheten er at jeg ikke hadde truffet mannen min hvis ikke dette hadde skjedd (men det er en annen og lang historie). Guds timing var perfekt. Nå får vi håpe at vår timing og er perfekt, og at vi tross forviklinger blir ferige i tide!

Noen som vet bedre....

Små barn vil gjerne prøve seg frem og bestemme selv. Som en liten gutt som vil opp på toppen av den bratte bakken med sin nye sykkel og sette utfor. Og hjelmen vil han absoslutt ikke ha på. Han vil klare sjøl, og han vil NÅ! Og så sier mamma "nei". Og den lille gutten blir sinna. Og lei seg. Han skjønner ikke hvorfor han ikke kan. Han føler seg så klar for dette store eventyret. Men mammaen elsker den lille gutten for høyt til å la han gi seg ut på denne farefulle ferden. Og en dag vil han forstå dette. Og mange andre ting...

Jeg syntes dette er et vakkert bilde på Guds kjærlighet til oss. Hvorfor det ikke alltid oppleves som våre bønner blir hørt. Det kommer iallefall ikke et rungende "ja", som vi ønsket oss. Huset en trenger dukker for eksempel ikke opp. Men jeg sitter her mitt i maling, vaskefiller, flyttelass og annet kaos, og gleder meg til det kommer. For jeg har lært av erfaring at Han vet bedre enn meg hva vi trenger og når. Og selv om det kan være vanskelig å tro noen ganger, så kommer han ikke for sent. Så jeg vasker videre og er spent på fremtiden....

Gressklipper i stua

Noen ganger møter en seg selv i døra.... Eller for å si det på en annen måte, får veldig god bruk for å det en har skrevet på sin egen blogg!

Vi oppgraderer huset før salg, har begynt å pakke litt, er uten vaskemaskin (dvs den står i ganga), har baderomsinnredning på loftstua og i ganga, og klesvask over alt. Jeg har til og med hatt en gressklipper i stua!!! (den måtte i følge min man lades, og siden ganga og boden for tiden er fullt opp med andre store saker og ting, så ble det stua). Det var da jeg lettere hysterisk gjentok "jeg kan ikke ha en gressklipper i stua!!!", "JEG KAN IKKE HA EN GRESSKLIPPER I STUA!!!!!!!!!"

Kjøkkenbenken er en blanding av det den skal være, kjøkkenbenk, og baderomshylle. Og verre skal det bli til uka!!!

Og i kveld har jeg spist ALT for mye av den nyyyydelige middagen mannen min lagde, og alt for mange Toffefee (og jeg er ikke ferdig enda...). Dongeribuksa måtte vike for pyjamasen for komforens skyld. Jepp, her er det bare å puste dypt inn og minne seg selv på alt det jeg har skrevet....

Det er godt nok. Det regner fint vårregn ute, jeg koser meg under teppet på sofaen, lillegutt sover, og gressklipperen er ute av stua. Det er litt slitsomme dager, godt å være liten jente litt innimellom. Godt å være litt god mot seg selv. Godt å huske på de nydelige hverdagsøyeblikkene som kom og gikk i dag. Lillegutt som viftet med 17 mai flagget sitt, froskost med te og aviser. Å sitte i byen å se på alle menneskene som gikk forbi. Ny god te, og ny T-skjorte. En fin dag, faktisk....

Flink pike

Er du flink pike???

"Ikke noe problem, det klarer jeg fint".

"Joda, jeg skal rekke det"

"Det var ikke så vanskelig det, kan gjøre det igjen"

"Så klart jeg kan hjelpe da!"

"Nye oppgave?. I morra? Har det jo litt travelt, men la meg se på det".

"Rakk du ikke det, jeg kan se på det jeg"

Har du noen gang løpt rundt som en jo-jo en time før besøk, og laget middag, mens kaka står i ovnen og du fortsatt er svett etter støvsugingen? Eller sittet på jobb og lurt på hvorfor i all verden du endte opp med alle de oppgavene, hvordan du kunne være så dum å si ja til alle. Men ikke tørre å si i fra? Har du stått foran speilet og pyntet deg, og lurt på hvordan du skal klare kvelden ute uten å sovne, mens sofaen roper fra stua? Har du skjemmes over støvet under bordet (som sees så mye bedre når du og gjestene leker på gulvet med barna, enn før da alle satt rimelig sivilisert i sofaen)?

Har du unnet deg mange gode kvelder på sofaen med boka, mens støvet får være i fred litt, uten dårlig samvittighet? Har du våget å si nei til nye arbeidsoppgaver, uten å føle at du ikke strekker til? Kan du ta i mot besøk, uten at det er strøkent i huset, og slappe av med det? Kan du si, "det syntes jeg var for tøfft, kan jeg slippe"? Eller "jeg klarer det ikke"? Kan du en gang innimellom være bitte, liten jente og vise det?

Øyeblikk

Mannen er ute i kveld, og lillegutt var endelig i seng. Jeg var klar for sofaen og boka mi. Så kom det litt lyder fra babycallen, så litt flere. Stille igjen...puh.....men, nei, økt aggrisivitet i kjeftingen fra loftet var ikke til å ta feil av. Her må mamma trå til. Og mamma kjenner en mistenkelig lukt på barnerommet. Så da ble det stellebord og bæsjebleie, og en alt for våken gutt. Tenkte på dette da jeg tok lillegutt opp av senga. Men da jeg fikk den lille varme kroppen inntil meg, og det lille hodet la seg inntil skuldra mi, da forsvant alle de tankene. Det var et nydelig øyeblikk. Et øyeblikk som rørte ved hjertet mitt.

Det er så lett å overse de gode, hjertevarme øyeblikkene i en travel hverdag. Disse fantastiske hverdagsgledene. Kom til å tenke på da jeg for et par kvelder siden satt i sofaen hos ei god venninne med en kopp te og pratet. Delte liv. Øyeblikk å ta med seg videre. Å varme seg på. Å sitte i solveggen i dag, mens lillegutt lekte ved siden av. Klemmen fra mannen når han kommer hjem fra jobb. Å sette blomster fra hagen på bordet. Å våkne opp til nok en dag med sol. Åh, det er så mange sånne øyeblikk. De gjør ikke så mye av seg. De roper ikke. De signaliserer ikke sin ankomst med stor ståhei. Men du som de varmer når de er der!!

prosjekt vår

Nå er det tid for vårrengjøring, og å gjøre kroppen klar til sommeren. Det har jeg lært i diverse blader jeg koste meg med på hytta. Det skal vist være veldig sunt med detox, for kroppen altså. Selv om det nesten mer høres ut som noe huset kunne trenge....

Var alene ute for å handle litt her en kveld. Sto inne i en butikk, og fikk øye på meg selv i et speil litt unna. Og så tenkte jeg, jeg ser jammen ikke så verst ut!!! Og smilte litt for meg selv. Vårprosjekt erklært vellykket.

"Heidis lille vårprosjekt" besto i 3 timer hos frisøren, ny bukse og ny nydelig cardigan med perleknapper (jeg har en forkjærlighet for fine knapper). Jeg er blondere enn på lenge (og fattigere..), ser slankere ut i mine nye bukser, og har mange dager med frisk luft, hvitveis og sjøluft bak meg. Jeg trenger ingen detox jeg!! Men som sagt, kanskje heller huset.

Men, huset er fylt med hvitveis og andre blomster, og sola skinner inn av åpne dører. Lillegutt er frisk, jeg elsker og er elsket. Huset mitt er et hjem, her lever vi tre i vår lille familie. Bedre kan ikke et hus ha det!

Å vente

Jeg er ikke en tålmodlig person! Men jeg har lært å vente, det vil si, jeg har lært det litt iallefall.

Jeg har god trening i å vente. Jeg ønsket meg så inderlig en mann, og en familie....og jeg ventet og ventet.....og ventet..... Og jeg tenkte så mye. På om jeg for alltid skulle være alles tante. Alles gøye tante Heidi. På fremtiden min. Hvordan den ville bli. Og så lurte jeg så veldig på om jeg torde håpe. Håpe på en fremtid med en mann å elske og bli elsket av. Å bli kalt mamma. Det var så mye å håpe på, og så veldig skummelt.

Og årene gikk. Håp kom og gikk (i form av dater og forelskelser og hjertesorg). Noen dager var det lett å håpe, andre dager mindre lett (rett og slett deprimerende vanskelig, og jeg satt selvmedlidende og gumlet sjokolade...som alltid).

Heldigvis kommer det ikke an på troa vår. For min var noe skral i perioder. Heldigvis får vi noen ganger mer en det vi forventer. Jeg fikk mye mer enn jeg hadde våget å tro på. Jeg fikk verdens beste mann. Og kjekkeste. Min kjæreste og aller beste venn. 32 år var jeg da han kom gående inn i livet mitt, og stormende inn i hjertet. Et år senere var vi mann og kone, og året etter var vi mamma og pappa. Jeg har en nydelig sønn (som ikke sier mamma helt enda, han holder seg til "pappa" den lille sniken).

Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg ventet. Jeg fikk så mye mer enn jeg håpet på, så mye mer enn jeg kunne forestille meg. Det var En som så min sak. Og det skal jeg tenke på når jeg nå skal bruke resten av kvelden på å skrive jobbsøknader (ikke min favorittsyssel....NOT). Jeg skal tenke på at det er En som ser min sak. Og så skal jeg tørre å håpe.

Trøst

Lillegutt har trengt mye trøst de siste dagene. Han er syk, stakkars lille, blide gutten vår. Noen ganger trenger mammaer trøst og. Ikke nødvendigvis fordi vi har det så fælt, bare litt hverdagsutfordringer kanskje....som at sønnen din har ørebetennselse, at jobbene du søker på så og si allerede er besatt, at vi ikke finner nytt hus, at en er ørlite forkjøla sjøl, og har sovet lite den siste uka. Da hjelper det med en stille stund mens lillegutt sover, med ei god bok, og en kopp te. Det er trøst nok det, i sånne små hverdags-lei-seg-ting.

For jeg har det så uendelig godt. Det er to bøker som har gjort dypt inntrykk på meg den siste tiden. Bøker der en møter mennsker som virkelig har utfordinger. Sånne mennesker møter jeg her i bloggverdenen og. Og jeg har møtt så mange av dem i jobbene mine. Mennesker jeg beundrer. Mennesker som har mer en sånne små lei-seg-ting. Jeg har vært der jeg og. Men nå har jeg plass til de små tingene, og har fred for de store. Men livet er så sårbart.... Jeg prøver å nyte hverdagen. Trøste meg selv litt i de små tingene, og samtidig ikke miste lykken av syne. Ikke glemme takknemligheten. Over at det akkurat nå er godt å være meg.

Og så er det så uendelig godt for meg, at det er En jeg kan komme til i små og store ting. En som bryr seg om jobbsøking og småsyke barn. Og en som bryr seg om de store tingene. De tingene som velter verdenen vår. De tingene som er så uforståelige vonde. Før var jeg så sinna på Gud. Sinna for det veldig vonde som mange må gå igjennom. Nå vet jeg av erfaring at Gud er der også gjennom dette. Og at selv om jeg ikke skjønner det, og blir litt sinna innimellom, så gjør det ingenting. For det er ikke meg det kommer an på. Han jeg tror på er større en meg. Det er ikke troa mi det kommer an på, men Han jeg tror på.

(Og hvis du lurer på hvilke bøker jeg snakket om, så var det "Saras nøkkel", og "Little bee". Førstnevnte leste jeg som høygravid, og det anbefales ikke. Iallefall ikke hvis du er like hormonell som jeg var...)

Superwoman

Superwoman...

-kler seg ikke fint, for å to timer senere være full av middag (både egen og sønnens), gulp og

sønnens snørr

-sin sønn ramler ikke og slår hodet sitt veldig hardt

-sitt stuebord ser ikke ut som mitt i dag (se illustrasjon)

-spiser ikke fiskepinner til middag

- er ikke så trøtt at hun nesten griner (kanksje det var litt mer en nesten..) når hun skal fortelle

mannen om sønnens fall og kul i hodet

-lever ikke uten nattbordlamper fordi hun aldri får bestilt lampene på nettet

-hadde begynt å pakke og rydde i esker for lenge siden (med tanke på flytting)

-hadde GARANTERT vasket vinduene i dette huset

-hadde spist 5 frukt og grønt om dagen, ikke 5 ruter sjokolade

-hadde tatt seg en treningsøkt etter at sønnen sov søtt, ikke satt seg i sofaen med sine nye

blader

...men SUPERWOMAN ER EN TEGNESERIE!!! Hurra for det!!!

Jeg er glad for å være meg jeg. Jeg liker fiskepinner, og i dag så jeg nesten det dekorative i rotet på bordet (det så iallefall koselig ut!). Jeg liker virkelig ikke å vaske vinduer, og lever godt med det. Men sønnen min kunne godt ha sluppet den kulen i hodet...

Godt nok er godt

Denne uka har jeg trålet butikker etter nytt tøy. Det betyr prøverom etter prøverom, speil etter speil i helfigur...første bikinisesong i komminga etter fødselen...Gikk hjem fra byen med et noe hardt prøvet selvbilde. Og hjemme har mannen kjøpt nydelige røde roser til meg. Lillegutt smiler og ler, vinker, og sier "pappa". Mannen sier at jeg må huske at han kjøpte rosene fordi han elsker meg. Han sier jeg er vakker. Og jeg tenker at kroppen min er god nok. Til å tilhøre en dame på 35.

Sola skinner, og jeg ser støvet under bordet i stua. Ser den tomme veggen i tv stua som enda ikke har fått bilde på seg. Badene som hadde trengt en vask. Og så tenker jeg at det er godt nok.

Og jeg tenker videre. At godt nok er GODT!! Det er ikke bare "godt nok". Det er veldig bra!! Og setter meg i sola og spiser sjokoladeis selv om bikinisesongen nærmer seg!!

Fred

Det er godt å ha fred inni seg. Å være lykkelig, glad og fredfull. Se lyst på fremtiden med glede og forventing...Det er godt ja, men ikke alltid så enkelt. De siste dagene har hodet mitt vært meget travelt opptatt. Med FREMTIDEN. Den store, skumle, usikre fremtiden... Oæhhhhh....Jeg er veldig flink til å tenke, og noen ganger blir jeg helt sliten av meg selv. Det har jeg vært de siste dagene. Sliten av det som forgår inne i mitt krøllete hode. Det er en sliten, og til tider bekymret panne som har fått et streif av brunfarge. Og noen ganger alvorlige øyne som har sett på sola bak solbrillene.

Heldigvis finnes det to typer fred. Det er den freden jeg desperat har prøvd å skape med alle mine tanker. Hvis bare det blir sånn, og det sånn, og det ordner seg da, og på den måten...da blir det bra!!! Men jeg vet jo ikke om det går sånn (hvis du nå lurer fælt på hva i all verden jeg styrer sånn med, så er det vår lille families planlagte flytting med sine praktiske konsekvenser, og jobb, og barnehage, og andre små og store ting. Jeg klarer å komme på mye når jeg først er i gang).

Men heldigvis så finnes det en annen fred. En fred som ikke handler om hva jeg klarer å få til av mulige gode, og mindre gode løsninger i mitt hode. Den freden finner jeg i å stole på at jeg har en som vil meg og familen min det aller, aller beste. En som ser løsninger og muligheter som jeg aldri kunne ha tenkt ut. En som vet alt om timing. En som har full kontroll når jeg ikke har det. Det er så godt å hvile i det. Da kan jeg gå i sola og smile, glede meg til fremtiden med alle jeg er glad i. Da har jeg fred. Og om det glipper innimellom (og det gjør det garantert), så er Gud der alikevel. Han beholder alltid kontrollen. Så kan jeg vandre inn i fremtiden med rynket panne, men trygg alikevel!

I dag

Det er bare i dag som er dagen i dag. Det er dagen i dag jeg våkner opp og syntes at livet er litt kjipt. I dag er dagen da jeg har planlagt å vaske litt, men sovner i armkroken til mannen min mens lillegutt sover luren sin. I dag blir noen planer avlyst, og det blir impulstur til min snart nye hjemby med mann og minsten. Det er i dag jeg sitter på cafe og koser meg veldig, mens vårsola varmer for første gang i år. Det er i dag jeg får vasket alikevel, og koser meg med pai til kveldsmat mens lillegutt spiser og griser og koser seg med en brødskalk. Det er denne dagen jeg ligger på gulvet og spiser sjokoladekake og ser på at lillegutt koser seg. Det er i dag jeg tenker at selv om jeg trodde det var en dårlig dag da jeg våknet med hodet fullt av bekymringer, så ble det en veldig fin dag!

Det er i dag som er nå. Han som elsker oss over alt gir oss styrke til dagen i dag. Men hvis vi legger til sorgene fra fortiden og bekymringene for fremtiden kan det bli vel fullt i hodet. Og da blir det slitne hoder. Men slitne hoder hviler godt hos Han som alltid er der.

Når lillegutt sover

Når jeg ser på lillegutt som sover i senga si, det lille fredfulle, lykkelige ansiktet...da blir hjertet mitt så stort så stort. Jeg ønsker bare godt for den lille gutten min, som blir litt større dag for dag. Jeg ønsker at han må være så lykkelig og fredelig alltid.

Og så vet jeg at det ikke er slik verden er. Han, som alle oss andre kommer til å oppleve smerte. Jeg kan ikke alltid beskytte han. Men jeg kan alltid elske han, alltid være mammaen hans. Gjøre så godt jeg kan for å være der for han. Min lille gutt...

Over senga til gutten min henger det et bilde av Jesus. Vi har en Far som føler det samme for oss som vi føler for barna våre. En som ser på oss med et stort, stort hjerte, og elsker oss på en helt spesiell måte akkurat slik vi er. En som ønsker oss godt, har gode tanker for oss. Det kan være vanskelig å tro noen ganger. Når livet gjør alt for vondt, når det føles håpløst og så uendelig vanskelig. Da er det ikke alltid så lett å huske eller skjønne. Men det er sant alikevel. Smerte rammer alle, blindt og urettferdig. Men vi har en som er med oss i smerten. En som er hos oss. Vanskelig å fatte??? Ja, men sant alikevel!

Så når min lille gutt blir større og større og en dag skal ut i den store verden, så håper jeg han vil oppleve det som mammaen og pappaen hans har fått oppleve. At Gud ikke bare er en sjeggete fyr i himmelen, eller en hyrde på glanset papir, men en levende venn som er med i det vonde og det gode!

En av hver sort

"Du er en fin Heidi", sa mannen min en dag. "Veldig fin". Jeg måtte tenke litt... Jeg er en fin meg!? Det er faktisk bare en som meg. Det er bare meg som er akkurat slik som jeg er. Gud skapte bare en av min sort. Bare en krøllete, følsom, glad, aktiv, pratsom, litt for ofte bekymret jente med blågrågrønne øyne som er trøttere enn alle andre om kvelden (min ofte siterte mann mener det siste er et sosialt handicap). Gud ville meg akkurat slik som jeg er. Han elsker meg akkurat slik som jeg er. Han fryder seg over meg. Ikke fordi jeg gjør noe, eller presterer noe. Men fordi jeg er meg.

Gud syntes ikke jeg er rar som sitter her med ullsokker, ulljakke og pysj og ser ut som en dårlig samstemt regnbue. Han kjefter ikke på meg fordi jeg bekymrer meg alt for mye, selv om Han vet at jeg ikke trenger å gjøre det. Gud liker meg veldig godt fordi jeg er en veldig fin Heidi. Og han liker deg veldig godt fordi du er en veldig fin du!

En gul duk og mye mer...

Lykkelige mennesker er vakre. Tenk på glade øyer...et stort smil....tenk på barn, så glade de er når de er glade. De er glade på en sånn helt spesiell, enkel, ukomplisert måte.

Hva gjør meg glad i hverdagen??

Guttene mine (en stor og en liten)

En ny gul duk med hvite prikker

Våren

Friske blomster

En god bok, og tid til å lese den...

Sjokolade

En kopp te, og gjerne en til etterpå

Å finne noe fint på bruktbutikken, en tallerken eller kopp med fint mønster

Nytt tøy (håper jeg finner noe i morra som jeg kan kjøpe til tross for ALT for mange regninger denne måneden)

Gjester i stua vår

Lillegutts babling om morraen (selv om det er veldig tidlig)

Komplimenter (øver meg på å ta i mot!!! Og det funker!!!!!!)

God mat

Når jeg sitter sånn og lister opp hverdagsgleder er det jammen mange av dem. Jeg kunne fortsatt lenge. Men jeg vil heller bruke resten av kvelden på en annen hverdagsglede, nemlig nye danske blader.

Til slutt: jeg ble klar over en veldig artig glede i kveld, godt hjulpet av min kloke mann. Jeg hadde sagt at jeg skulle lage pai til han kom hjem i kveld, men orket ikke alikevel (litt lite søvn for tiden, tror lillegutt får tenner). Og hvilken reaksjon får jeg av min mann...Jo: "er det ikke fint når en kan si nei til noe en hadde tenkt å gjøre". Og det er faktisk veldig fint. Fikk plutselig litt tid til meg selv som jeg ikke hadde regnet med. Så å si "nei", kan skape glede!

Se min kjole

Det er noen tema jeg stadig kommer tilbake til. Noe som er viktig for meg. Skrev om det i innlegget "vær vakker". Nå vil jeg skrive litt til...

Først en historie om to kjoler. En dag i mai for snart to år siden sto jeg i en brudesalong og fikk hjelp til å kle på meg brudekjolen min. Jeg var helt rolig frem til det øyeblikket. Men da jeg så meg i speilet, i min drøm av en kjole, da ble alt så virkelig. Fra da av var jeg en meget rørt og lykkelig brud. Den rolige, fattede bruden ble igjen i kjolesalongen.

Noen måneder etterpå var jeg i byen med min mann. Vi skulle i bryllup, og jeg trengte kjole. Vi hadde våget oss inn i en butikk med mange fine, men akk så dyre klær. Jeg så en fantastisk fin kjole henge der, og min rause, entusiastiske mann beordret meg til å prøve den. Og så sto jeg der og så meg i speilet. Lille meg i en enkel, nydelig smakfull kjole...Fargen var nydelig..og jeg følte meg vakker. Den var ALT for dyr, men jeg lot meg overtale til å kjøpe den. Rettferdiggjorde for meg selv at jeg skulle jo i tre brylluper fremover, så da trengte jeg jo en kjole (det var bare det at jeg ble gravid, og bare rakk å bruke den i det første...).

Nå henger begge kjolene i skapet mitt. Mine vakre kjoler. Jeg, guttejenta, fotballjenta som ikke gikk i kjoler eller sminket meg før jeg var over 20, eier to slike plagg!!! Det er lenge siden jeg var guttejente, men følelsen av å være det hang igjen lenge. Det å se på seg selv som en vakker dame er ikke lett. Da er jeg igjen tilbake til spørsmålet om hva som er vakkert???

Jeg syntes vi alle er vakre, vi har alle noe vakkert i oss. Men jeg tror ikke alltid vi lar det stråle ut. Jeg tror vi trenger øyeblikk der vi føler oss vakre. Og så kan vi ta det med oss inn i hverdagen og være vakre der og. Jeg vet ikke hva som får deg til å føle deg vakker, men jeg håper det er noe. Mine kjoler får meg til å føle meg vakker. Komplimenter gjør susen, vi må bare huske å ta dem til oss, ikke bortforklare dem eller le dem bort. Og LYKKE. Lykkelige mennesker er vakre. Mennesker som har det godt med seg selv og sin egen kropp er vakre.

Og husk at det var en som skapte deg akkurat slik som Han vil ha deg. En som syntes du er vakker og perfekt slik som du er. En som ba oss elske vår neste som oss selv. Det betyr ikke bare at vi skal elske våre medmennesker, men oss selv og. Det er ikke galt å være glad i seg selv, like seg selv. Det er godt, og gjør oss bedre i stand til å være noe for andre.

Nåde

Sitter i bilen hjem etter en veldig fin dag sammen med gode venner. Kjekk mann i førersetet. Sovende, supersøt gutt i baksetet. Prater litt, tenker litt. Begynner å lure på noen små ting. Kunne jeg ha møtt hun litt annerledes?? Jeg skulle ha spurt han litt mer om hvordan han har det. Snakket jeg ikke litt vel mye om meg selv? Så jeg rar ut i kirka? Ser jeg rar ut i disse buksene sammen med den genseren?

Den gode stemningen inne i mitt lille hode er brutt. Erstattet av en masse tanker om hva jeg skulle, burde og hva andre måtte syntes om meg. Jeg sitter her og evaluerer meg selv - og her er det lite nåde gitt!! Jammen godt jeg ikke er så hard med de rundt meg...

Jeg bruker alt for mye tid til denne lite koselige, og sterkt nedbrytende aktiviteten. Jeg vil ikke bruke så mye tid på den mer. Og jeg håper at flere har lyst til å være med på å være snillere, vennligere og mer nådig mot SEG SELV!

mamma

I morra er det 7 måneder siden jeg fødte sønnen vår. 7 måneder siden jeg så inn i de nydelige øynene for første gang... 7 fantastiske måneder. Det var aldri noen selvfølge for meg å bli mamma. Det er det fortsatt ikke. Enda kan jeg se på den lykkelige lille gutten min og undre meg over at han er vår. Barn er en stor velsignelse, og ingen selvfølge.

I dag har både meg og mannen min vært syke. Vi har sovet på skift, og byttet på å ta oss av lillegutt. Som mamma er mye annerledes. Før når jeg var syk sov jeg, så på tv, leste og satte meg selv først. Nå kommer lillegutten først. Alltid. Og det er så verdt det. I 35 år har jeg kunnet ta hensyn bare til meg selv. Det føles så godt å være mamma. Å ha en liten en som jeg er mamma til. En liten som smiler til meg med tillitsfulle trygge øyne. Det er så slitsomt sier mange..ja noen dager er det slitsomt. Men det er så mye mer enn det. Slitsomt er ikke det ordet som beskriver mine første 7 månder med lillegutt. Selv om jeg har vaklet ned trappen kl 5 mang en morra med en liten glad gutt som har insistert på at det er morra. Og lagt meg kl ni mange kvelder (skal det i kveld og..). GLEDE er det som beskriver mine første måneder som mamma. Og TAKKNEMLIGHET.

Trøtt....

Jeg er skikkelig trøtt... barnevelsignelse i går, syk mann og lillegutt dagene før, og i dag måtte det ryddes og vaskes i et forsømt hus. Mannen er på kurs i Oslo, så jeg er alene i stua. Lillegutt sover så godt i senga si. Så da er det bare å tenne i peisen, tenne stearinlys, finne frem boka og legge seg på sofaen...Endelig!!! Jeg er så utrolig glad i å lese.. da slapper jeg godt av.

Har tenkt litt på det med roller i det siste. Hvordan vi hver dag fyller flere roller med hver sine forventninger. Vi er koner, kjærester, mammaer, døtre, søstre, kollegaer, venner... Noen dager kan det nesten ta pusten fra en. Da er det utrolig godt å bare være alene. Prøve å bare være til stede for seg selv en liten stund. Uten å ha dårlig samvittighet for det. Det er så mange en skulle ha ringt til, så mye tøy som skulle ha vært vasket, en mail som skulle vært skrevet (den MÅ jeg skrive i morra!!!), det er så mange forventinger i rollene. Det interessante er hvem som skaper disse forventingene??? Er det alle de andre, eller er det kanskje mest oss selv? Er det en mulighet for at vi sitter rundt i stuene våre med en masse dårlig samvittighet som er skapt fordi vi ikke lever opp til våre egne forventinger?? Snakk om bortkastet energi!!

Til slutt...det finnes En som ikke har noen forventinger til oss. Et sted der vi bare kan være akkurat som vi er. Et sted med bare hvile... Så når jeg er trøtt liker jeg å ligge på sofaen slik at jeg kan se opp på bildet vårt (dagens illustrasjon!). Pastoren sa i kirka i går at vi ikke kan gjøre noe for å få Gud til å elske oss mer eller mindre. Ingen ting. Det er godt det!

Blomster i snøen

I dag var dagen for de store forberedelsene til lillegutts barnevelsignelse. Hadde mange fine tanker om pynting av border, og hadde gledet meg til å finne det jeg trengte. Så for meg vår lille familie på trilletur i sola. Far og sønn i markens, mens mamma kjøpte fine ting. Og så en cafetur på alle sammen....sukk... Det ble ikke helt sånn. Begge gutta er syke og måtte være hjemme. Vinteren kom tilbake for fullt. Så jeg trasket rundt i verdens verste vær, trøtt etter flere netter med dårlig søvn og prøvde å finne det jeg trengte. Og jeg fant det ikke.

Så det blir ikke et bord verdig bilder på en blogg. Det blir ikke akkurat sånn jeg hadde ønsket. MEN, jeg får trent meg i å ikke være så perfeksjonistisk. Akkurat nå håper jeg mest at lillegutt har det bedre på søndag, og smiler som en sol slik han pleier. Det skal bli en fin dag! En dag sammen med familie og venner som vi er glad i. En dag der vår lille solstråle skal være hovedpersonen, ikke bord og pynt eller klær. Men et par glade barneøyne og Guds store kjærlighet. Det var bare noen ord fra en trøtt mamma. Som fortsatt vil se på blomstene midt i all snøen.

Vår!!

I dag har jeg tatt våren inn i stua. Først kjøpte jeg perleblomst som er på bildet, så kom min fantastiske mann hjem med påskeliljer og tulipaner. Så nå nyter jeg blomster i mange farger og levende lys i stua min. Og sjokolade. Jeg er uhelbredelig glad i sjokolade, og har ingen planer om å slutte med det. Har stadig planer om å trappe ned...men det går heller dårlig. God sjokolade, friske blomster, levende lys...det er gode rammer for en god kveld for meg.

Det er godt å ha det godt. Det er så mange som ikke har det godt. Og selv om en har det godt er det mange følelser som svinger innom et lite menneske. Iallefall meg. Jeg er glad jeg ikke kan stole på følelsene mine. Etter en natt med lite søvn er ikke alltid livet lysest. Da kan små ting bli store. Det som var en spennende utfordring dagen før er plutselig et stooort problem. Eller har du lagt merke til hvor forskjellig det er å se seg i speilet. Den ene dagen syntes jeg at jeg ser riktig så bra ut. Den neste dagen tenker jeg desperat på treningsstudio og sjokoladekutt når jeg ser meg i speilet. Men kroppen er den samme. Og utfordringen som ble et problem er den samme. Det er følelsene som har forandret seg. Så jeg er glad jeg ikke kan stole på følelsene mine. Jeg prøver å si det til meg selv når jeg kaster stygge blikk på meg selv i speilet, eller tenker svarte tanker om fremtiden. Og noen timer senere, eller kanskje neste dag - etter en god natts søvn, en god prat med ei venninne, et koselig besøk eller friske blomster i stua - så er alt så mye lysere. Vi mennesker er rare. Og festlige. Stor klem til alle andre følelsesmennesker der ute!!

En søndagsmorra i januar

Lillegutt sover, og jeg har hatt god tid til å spise frokost og lese litt. Jeg leste fra boka "Men størst er kjærligheten" av Corrie ten Boom". Hun var litt av en dame, og alle bøkene jeg har lest av henne har gitt meg mye. Hun la virkelig livet sitt i Guds hender, og hun fikk oppleve utrolige ting. Kort fortalt skjulte hun og familien jøder i huset sitt i Nederland under krigen. De ble oppdaget, og hun, faren og søsteren ble fenslet, og senere sendt til konsentrasjonsleir. Både faren og søsteren døde. Da Corrie slapp ut begynte hun å reise rundt å evangelisere, og drive hjelpearbeid for krigsoffere, blant annet i Tyskland. Da var hun over 60 år!! Imponerende spør du meg!

Jeg har lyst til å dele noe hun sa til en rik amerikansk dame. Damen kom bort til Corrie etter et møte og ga henne penger til hjelpearbeidet i Europa. Så her er det:

"Gud ønsker ikke bare litt av pengene våre, Han ønsker å få hjertene våre. Fordi hans kjærlighet til oss er så stor, ønsker Han å eie oss helt. Den Herre Jesus vil at De skal komme til Ham med alle Deres bekymringer, alle Deres synder, all Deres uro for fortiden og frykt for fremtiden. Han sier: "Jeg vil gi dere hvile". Overlat til Han å styre livet deres. Så vil De forstå at Hans åk er lett, og Hans byrde er lett, da vil gleden fylle hjertet Deres, for det er Hans vilje "at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fulkommen" (joh 15,11)".

Denne damen snudde seg og gikk da Corrie hadde sagt dette. Jeg tror det er så lett å vende ryggen til dette, også for oss som tror. Det er så lett å se på Jesu invitasjon som et krav. Men det er ikke et krav. Det er et tilbud om hvile og glede. Det er fantastisk å oppleve det midt i alle utfordringene livet bringer. Jeg skal iallefall ta det med i min uke og mine utfordinger, og jeg kjenner at det gir meg fred i hjertet en søndagsmorra i januar...