Makka Pakka

Jeg får stadig komplimenter. Gitt av to små gutter. Mine gutter. Jeg har fått høre at puppene er fine, at rumpa mi er fin og stor, og magen myk. Jeg er så glad for at de ikke har oppfattet samfunnets merkelige skjønnhetsidealer enda. De vet ikke om flate mager, pupper som ikke henger og snertne sprettrumper. De vet ikke at mamma en gang veide noen kilo mindre, hadde trente, lange ben, litt mindre myk mage, og litt mindre rumpe. At mamma så litt annerledes ut før tre graviditeter og ammeperioder. Jeg skulle så ønske at mine tre små alltid måtte leve slik. Fri fra andres rare meninger om hvordan pupper, mage og rumpe skal se ut. Fornøyd med den de er, uten å alltid sammenligne seg med andre.

Jeg vil at barna mine skal være fornøyd med seg selv. Akkurat slik de er. Og jeg begynner å skjønne at det beste jeg kan gjøre er å være fornøyd med meg selv. På ordentlig. For barn gjennomskuer spill for galleriet. Så når de sier at rumpa mi er fin, vil jeg smile, si takk med et kokett smil,og ta det til meg dypt inne i hjertet mitt. Og hvis jeg noen dager føler meg mest som Makka Pakka, så er det bare å danse Makka Pakka dansen sammen med mine tre små, og huske at ikke alle skal være bikinimodeller.

Og til deg som lurte på hvordan jeg rekker å drikke opp teen min før den blir kald: kopp med lokk. En helt nødvendig investering for alle mammaer :-)

Reality

For en nydelig morgen. Jeg spiser hjemmebakt speltbrød med ridderost og ser på at barna leker sammen på gulvet. Pappaen sover (siden det var hans tur til å sto opp kl fem - her er det ingen nåde, tross farsdag). Freden og harmonien råder i vår lille stue. Jeg nipper til yndlingskoppen min og koser meg med nyinnkjøpt te.

NOT

Ok, jeg spiser faktisk hjemmebakt speltbrød med ridderost (kan dele oppskriften en annen gang, veldig godt! Og jeg har spist opp en pakke ridderost på et døgn. Sikkert veldig godt for figuren :-)).
Og pappaen sover. Men barna.....ja de har jeg stablet foran tven og bestukket med druer for å få litt fred. Freden er noe varierende fordi minsten ikke er så tålmodig med tv.

Det ble litt hektisk her, og jeg trengte mat. NÅ. Vi har en meget gretten gutt med feber på andre dagen. Og selv om jeg er veldig takknemlig for at guttene er så gode venner, så er det dager der de ikke er det. Det er en sånn dag i dag. Tulla er trøtt fordi hun krever å stå opp før hun og resten av huset er våkne. Altså, ingen idyll her i dag. Stuegulvet flyter av duplo, biler og dukker. Kjøkkenbenken må jeg nesten lete etter under all oppvasken som ingen har satt inn i oppvaskmaskinen (ingen gidder å tømme den først).

Så da var det fantastisk godt å skape seg et friminutt her på kjøkkenet. Jeg er i gang med andre kopp te, og skjønner at jeg er blitt ganske god på å kose meg litt midt i kaoset. Sikkert ikke så pedagogisk løsning med mine tre søte små, men men...Nå har jeg i alle fall litt mer overskudd til å ta fatt på oppvaskmaskinen. Det er rimelig stille i stua, og jeg hører at de er i gang med duploen igjen. Pasienten roper etter brød med baconost i små biter. På tide å hoppe inn i virkeligheten igjen! (Og der satte minsten i et klagerop, mulig jeg må ha en kopp te til)