Jula er et forstørrelsesglass

I noen år var jeg så heldig å få lov å jobbe med mennesker som hadde kreft. Det var en fin jobb. Jeg møtte så mange fantastiske mennesker som ga så mye av seg selv. Jeg fikk komme nær pasientene og familiene deres i en veldig spesiell livssituasjon. Ingen av dem som kom til avdelingen vår hadde tenkt at dette kom til å ramme dem. De var som oss. Levde livet sitt. Hadde en hverdag. De gikk ikke rundt å tenkte at de en dag brutalt skulle rives ut av den trygge hverdagen og inn i en ny uforutsigbar tilværelse. Det var mange unge som kom dit jeg jobbet. Det kunne vært meg. Det kunne vært en av de jeg er glad i. I begynnelsen tenkte jeg mye på det, og jeg ble redd for at noen av mine skulle få kreft. Etter en stund merket jeg at jeg måtte ta et oppgjør med redselen. Jeg bestemte meg for å ikke la den få plass i livet mitt. Jeg ville ikke at det skulle være det jeg tok med meg fra den fine jobben. Jeg ville ta med meg takknemligheten. Takknemligheten over at jeg og mine var friske og har det godt. Det er nemlig ikke en selvfølge. Det er og en lærdom jeg har tatt med meg.

Mange år etterpå er det fortsatt viktig for meg å være takknemlig for det vi har. Det er ingen selvfølge. Livet kan på en, to, tre bli snudd på hodet. For mange har det skjedd det siste året. Det er mange som møter denne jula med blandete følelser. Mange som savner noen. Mange som har det vanskelig på en eller annen måte. Jula er som et forstørrelsesglass. Det gode blir bedre, og det vanskelige blir vondere. Jeg syntes det er fint å huske på det i den tiden vi nå går inn i. Det er så mange som strever. Livet har ikke fart lett med alle. Det har årene jeg har jobbet med mennesker som sliter med rusproblemer lært meg. Også i den jobben fikk jeg møte så mange fantastiske mennesker. Også den jobben gav meg verdifull lærdom.

Jula er en fin tid. Jeg vil nyte den sammen med de jeg er glad i. Jeg vil kjenne på takknemligheten over det jeg har, ikke fokusere på det jeg noen ganger mener jeg mangler. Jeg vil sende en varm tanke til alle de som kjenner på smerten i denne tiden. Jula er så mye følelser.

Kjoledag

I dag var jeg så trøtt og humøret så dårlig at jeg måtte ta på meg en kjole. 5 timers søvn er ikke nok for meg, og i tilegg er 4 av 4 her i huset forkjøla med laber form. Ute bøtter det ned, og det er ikke snø som kommer. Så her var det klart for litt klesterapi. Min mann syntes det var noe underlig å kle seg slik akkurat i dag, det dårlige været tatt i betraktining. Men med strikkejakke og støvler til kjolen føler jeg meg akkurat passe fin. Ikke det at jeg trenger å være fin i dag. Ærendene er såpass lite glamorøse som å veie minsten på helsestasjonen, hente medisiner til minsten, og ha med begge småtrollene til ØNH spesialist. Men nettopp derfor hadde jeg behov for å føle meg litt bra iallefall. Og det hjalp. En halv time på sofen ettefulgt av en kopp te og sjokolade hjalp og. Noen dager må jeg faktisk være litt ekstra god mot meg selv. I dag er en slik dag. Så får dongeribuksa, hybelkaninene og brødene jeg skulle bake vente til i morra.

Tusen takk, mammma

Da jeg hentet lillegutt i barnehagen i går, fortalte jeg han om stjernen jeg hadde hengt opp i vinduet. Han løp forventningsfull inn i stuen. "Mamma kjøpt stjerne til meg" utbrøt han gledestrålende. Jeg skulle med min voksne hjerne til å rette på han og forklare at det er alle sin stjerne, da den lille søte stemmen lød igjen "tusen takk, mamma". "Stoooor sjøstjerne", ropte han full av iver. Dette rørte meg slik. Min lille to årings store tillit til mamma og verden. Hans selvfølgelige tanke om at verden er god, og bringer gode ting. Jeg skulle ønske jeg hadde mer av hans barnslige tillit. Når det blir mange skuffelser, og mye venting er det lett å miste håpet litt av syne av og til. Men vi har og en stjerne, som lyser for oss, som er gitt til oss. Det er bare i mørke vi kan se stjernene. Men der lyser de opp og viser oss vei videre. Jeg vil iallfall bli flinkere til å håpe på det gode som skal skje. Og glede meg til det!

Jeg vil ønske alle mine lesere en god adventstid. Takk for alt dere alle deler av tanker og inspirasjon. Jeg er blitt riktig så glad i denne lille verdenen.

Små tanker i et forkjøla hode

Når du tenker på de du er glad i, tenker du da på hva de hadde på seg sist dere var sammen? Eller hvordan de så ut? Husker du om klærne var nye og stilige, og om håret og sminken var tipp topp?

Eller husker du hvordan du ble møtt? De varme ordene og forståelsen i øynene? Latteren og smilene? Samtalen som fløt så fint, ordene som ble så godt tatt i mot? Følelsen av varmen du bar med deg i hjertet etterpå?

Skjønnheten er så mye mer en det vi ser. Skjønnheten merkes i møtene. I varmen. I tilstedeværelsen. Skjønnheten er i hjertene. Den smitter.

Førjulstanker

Jeg er tom i hodet, men fikk lyst til å skrive litt alikevel. Begge gutta boys sover (helt fantastisk når de sover litt på samme tid), og jeg får sitte helt i fred i sofaen og hvile min forkjøla kropp. Har vært så stolt av at jeg ikke har vært syk siden jeg fikk barn, men der var det slutt på det gitt. Bare synd at det ikke finnes en sykemeldingsordning for mammaer.

Nå nærmer desember seg med stormskritt. Jeg elsker førjulstiden, og pynter til jul litt tidligere vært år. Har ikke begynt enda, men planlegger litt svibelinnkjøp og bretting av fiiine danske julestjerner (for de som ikke vet det er jeg halvt dansk, og glad i danske tradisjoner). Jeg gleder meg til å bake julekaker med lillegutt. Og til å pakke inn kalendergaver til han, som skal henges på min gamle kalender, sydd av min kjære moster da jeg var liten jente. Jeg liker tradisjoner, jeg liker minner, jeg liker jula. For meg er førjulstiden kos og forventingsfull glede. Det handler om å nyte forberedelsene. For det er vel det som er den største gleden. Selve jula er jo over på et blunk. Men desmber er en lang rekke nydelige dager. Kjøpe presanger til de jeg er glad i. Tenke ut noe de virkelig vil bli glad for. Pynte hjemme. Samle venner og familier til kos og god mat. Jeg inngikk en avtale med meg selv for mange år siden (lenge før jeg fikk mann og barn). Jeg skulle ikke stresse før jul. Jeg skulle nyte tiden. Og jeg har faktisk klart det. Jeg vasker ikke ned huset. Jeg lager ikke syv sorter. Jeg pynter og baker det vi har lyst på og som er gøy. Jeg drikker kaffi på cafe og skriver lister mens jeg er på julegaveinnkjøpstur. Jeg unner meg mange fine, små byturer, og kommer alltid i mål.

Etter jeg fikk barn har det løftet jeg ga meg selv blitt enda viktigere. Jeg vil nyte denne førjulstiden. Det er bare i år lillgutt er litt over to år, og minsten snart ett. Det er bare i år minsten krabber rundt og reiser seg der hvor han kan, og snart går. Det er bare i år han kommer til å rive ned halve juletreet (har nemlig en mistanke om at han er typen til det). Det er bare i år jeg gleder meg sånn til å gi lillegutt togbane til jul, og se han leke med den (her om dagen måtte jeg bære han gråtende ut av barnehagen, han ville ikke hjem. Han ville leke med toget). Det er bare i år som er i år. Det er bare i dag som er i dag. Selv om jeg er sylta, og teller timer til mannen kommer hjem, så er dagen i dag en gave. Ønsker dere alle en fin førjulstid!!

Fokus

Jeg lærer så mye av mine søte små. Lillegutt satt en dag og ramset opp alle han elsker. "Jeg elsker pappa", "Jeg elsker lillebror".....her ventet jeg spent på å få høre hvem den neste han elsket var, og så kommer det: "Jeg elsker stuen". Ikke mamma nei, men stua vår. Han sier det faktisk ofte. Hvor glad han er i den lille stua. Det er den samme stuen som jeg syntes har for små og få vinduer, litt feil farge på veggen, er litt for liten, som mangler noen bilder. Han ser ikke det. For det er hjemmet hans. Han er lykkelig her. Jeg er og lykkelig her. Men jeg mister noen ganger litt fokus. Jeg retter blikket mot det jeg ikke har, i stedet for det jeg har. Min lille, kloke gutt har rett fokus.

Om tvil og tro og sånt...

Det er ingen hemmlighet at troen er viktig i livet mitt. Men slik har det ikke alltid vært. Jeg har tvilt mer enn de fleste. Veien til å stole på Gud, som en som elsker meg og vil meg godt, har vært lang. Jeg har stilt så mange spørsmål, vært så veldig sinna, ønsket å gi opp hele greia. Men her sitter jeg. Med stor fred i hjertet, selv om det for øyeblikket kommer omvei på omvei i livet mitt. For 10 år siden hadde jeg nok laget litt mer bråk (blir nesten litt flau over å tenke på hvor mye bråk jeg kunne lage, hihi...). Jeg har fått oppleve at jeg får mer enn jeg fortjener, og mer enn jeg har ønsket meg, selv om jeg ikke klarte å tro på det selv. Det kom ikke an på meg, heldigvis og takk og pris. Da jeg for mange år siden fikk beskjed om at jeg kanskje ikke kunne bli gravid, torde jeg ikke håpe på det jeg har nå. Et fyrverkeri på 10 måneder som for øyeblikket sover søtt, og en to åring som sier de mest bedårende ting. Som at han elsker lillebroren, og cornflakes, eller at "mamma er tjukk".

Jeg har lært at Gud er overraskelsenes Gud. Jeg har lært at Han ikke har glemt meg selv om jeg noen ganger ikke skjønner hva som skjer. Jeg har lært at Han tar meg på fanget og trøster når livet gjør veldig vondt. Jeg har lært at dette ikke er fordi jeg er slik en fantastisk troende. Det er fordi Han elsker meg.