Hvem er du lille venn?

Hei lille vennen min
Jeg lurer sånn på hvem du er
Jeg kan ikke se deg enda,
der du ligger inni min voksende mage
Har du det bra?
Storebrødrene dine kan jeg se, holde på, klemme på
Jeg gleder meg sånn til å holde deg i armene mine
Så liten, men likevel så stor i mine tanker
Så veldig, veldig velkommen og ventet
Mitt nye lille, mirakel
Jeg elsker deg

Det er et like stort under hver gang. Selv om det var tredje gangen jeg satt der med en positiv test, var det et like stort under for meg denne gangen. Jeg klarer nesten ikke fatte det. I dag fikk vi høre hjertelyden til vår nye lille baby. Det må vel være en av de vakreste lyder som finnes. En lyd med liv, håp og glede.

Det har vært stille på bloggen den siste tiden. Grunnen kan oppsummeres i ett ord: kvalme. Jeg har flere ganger tenkt at vi kvinner må ha en egen evne til fortrenge som gjør dette flere ganger. Jeg liker virkelig ikke å være kvalm. Med førstemann var jeg kvalm, men ikke med andremann. Så i min naive verden hadde jeg ikke helt tatt høyde for at det kunne skje igjen. Men joda, seks uker på vei kom den veltende. Siden har den blitt, med noen bedre dager den siste uken. Det sosiale livet mitt er ikke-eksisterende, jeg legger meg før åtte hver kveld, og er bare oppe for å spise hvis jeg blir for kvalm. Men det er utrolig hva man kan klare når belønningen er så stor. Jeg føler meg så takknemlig og velsignet. Jeg er følsom og litt redd. Det er ikke tilfeldig at innlegget om å være bekymret kom i denne perioden. Det er noe ved det å bære barnet sitt som gjør meg så sårbar. Dette lille livet som jeg ikke kan se. Min rolle som mamma. Min avhengighet av de jeg er glad i. Egentlig er det vakkert, dette skjøre og sårbare. Det er iallfall veldig vakkert å få oppleve dette igjen. Hvor vakker jeg føler meg 13 uker ute i mitt tredje svangerskap på rappen er at annet kapitel. Det fortjener et innlegg for seg selv....

Det var godt å dele mitt takknemlige hjerte med dere
(bildet er det Tania Berntsen som har tatt. Hun er en av de få som har klart å få fine bilder av meg!!)

Min vei

Det er rart å tenke på det som har skjedd det siste året når det gjelder skrivingen min. Fra å ha en blogg som nesten ingen leste, har jeg nå mange, fine følgere. Fra å drømme om å skrive mer, får jeg nå skrive andakter for avisa Dagen. Det som før var en liten, rar hobby, har nå blitt en mye større del av livet mitt. Å skrive gir meg energi. Det er visstnok et tegn på at jeg er der Gud vil jeg skal være. Gud ønsker ikke at vi skal streve og slite oss gjennom en tjeneste for han. Han vil vi skal gjøre det vi liker. Det som gjør oss glade. Han har skapt oss med en personlighet og egenskaper som vi skal bruke for han. I tilegg kan vi få bruke alle erfaringene i livet vårt hvis vi gir dem til han. Dette syntes jeg er så vakkert. Jeg blir ikke motvillig sendt til en land langt borte for å tjene han. Gud utruster og klargjør. Det betyr ikke at hans vei ikke er utfordrende. Det er den! Men den er speialdesignet for oss. Da jeg var liten jente elsket jeg å skrive. Mammaen min har alltid ventet på at jeg skal begynne å skrive igjen. Hun er ikke overrasket over det som har skjedd. Hun har hele tiden trodd på meg, også når jeg ikke gjorde det selv. Det er godt med en heia-gjeng! Mulig norsk-læreren min på gymnaset hadde rynket litt på nesa (for å ikke snakke om biologilæreren, som forespeilet meg en stor fremtid i naturvitenskapens verden). Men Gud rynker ikke på nesa. Og jeg koser meg.

Hvis det er noen som ønsker å lese noe av det jeg skriver for Dagen, kommer enkelte av andaktene til å bli publisert på dette nettstedet under forumet Gjestespalten: http://www.foldedehender.no/
Jeg kommer til å legge ut ca et i uka.

For nyskjerrige er dette en link til ukas innlegg: http://www.foldedehender.no/forumemne/matpakken

Et mykt hjerte

Da jeg var høygravid med minsten sov jeg ikke så godt. En sen kveld våknet jeg og oppdaget at senga ved siden av var tom. Jeg sjekket klokka, og syntes det var vel sent selv om mannen min skulle jobbe lenge. De første bekymringstankene poppet opp i mitt trøtte hode. Jeg ringte han. Ikke noe svar. Sendte en tekstmelding, ventet, ikke noe svar. Mange flere bekymringstanker. Ute var det mørkt, kaldt, masse snø og glatt. Min kjære mann hadde lang kjørevei. Jeg sto opp. Gikk ned på kjøkkenet og smurte meg en brødskive. Tankene raste. Nå var det virkelig blitt sent. Hvorfor svarer han ikke??? TENK OM DET ER SKJED NOE?? Nå kommer den litt flaue biten: En svær, sulten, høygravid kvinne, med hysteriet rett rundt hjørnet skrur på pcen for å sjekke lokalavisa. Det må vel stå der hvis det har vært en stygg ulykke? Ikke noe å finne der. Tårene kommer. Jeg er redd. Kjemperedd. Da går døren opp, og min elskede mann kommer syngende inn døra. Han er lykkelig uvitende om sin kones hysteriske tilstand, men skal snart bli klar over det. Jeg buldrer ut i ganga, og jeg skal ikke gjengi i detalj hva jeg sa. Jeg var meget sint, og tror det siste jeg sa før jeg marjserte (så godt som en elefant kan marsjere) opp trappa, var at jeg var for sint til å prate mer nå.

Jeg har moret meg over denne kvelden siden. Mannen min har lært at det er best å ikke spille så høy musikk i bilen at han ikke hører telefonen. Men jeg var virkelig veldig redd. Jeg er redd for å miste de jeg er glad i. Livet har lært meg at det ikke bare er alle andre som opplever der utenkelige. De som opplever det var like lite forberedt som alle oss andre. Livet er skjørt. Men hvis denne redselen skulle styre meg, kunne jeg ikke bli glad i andre. Jeg kunne ikke gifte meg. Jeg kunne ikke få barn. Jeg kunne ikke elske. Kjærligheten gjør sårbar. Hjertet blir så stort og mykt. Jeg har tatt et valg. Jeg vil tørre å elske. Jeg ville tørre å utvide hjertet mitt. Det er plass til mye kjærlighet der. Sorg vil komme. Men jeg tror kjærligheten vil hjelpe meg når det skjer. Jeg kan ikke forberede meg på det vonde, men jeg kan glede meg over dagen i dag. Jeg kan glede meg over alle de jeg er så glad i. Det minsker ikke sorgen å være forberedt, det tar bare så mye krefter å bekymre seg. Det meste av det en frykter skjer ikke. Og skulle det skje, vil jeg tro at jeg får den styrken jeg trenger for å bære det.

God påske

Nå syntes jeg det var på tide med en oppdatering fra denne fronten. Sitter her i strømpebukse og ulltrøye (jeg er litt av et syn!) og spiser små sjokolade egg som guttene egentlig skulle hatt. Men lillegutt sovnet foran barne-tv, og minsten spiste så mye middag at vi utsatte påskeegget til i morra. Men jeg klarte ikke å holde meg unna de små fristelsene. I dag har vi tilbrakt dagen i dyreparken, og begge guttene var rødninnede og fulle av inntrykk da vi ankom heimen i kveldinga. Jeg nyter fine dager i sola sammen men familien min.

Påska er så mye. Den er fjellet, appelsiner, ski og kvikk-lunch for noen, byen for andre. Noen reiser til varmere strøk, andre er hjemme og nyter det. Min barndoms påske var i Danmark hos mormor og morfar. Det var søsken, kusiner, tanter og onkel. Det var mormor og morfars trygge hjem, kortspill og forsmak på våren. Det var langt fra ski og typisk norsk fjellpåske. Det var min påske, og jeg elsket den. Minner er vakre. Jeg håper jeg kan klare å gi guttene mine slike glitrende barndomsminner. Våre minner.

Påska er enda mer. Den er håpet i det jeg tror på. Den er den grufulle døden til verdens beste mann og hans utrolige oppstandelse. Han døde for min skyld. Jeg klarer nesten ikke å tro det. Men det er sant. Den er en sorgtung fredag, og en gledens søndag. Det vil jeg også gi videre til guttene mine.

God påske til alle dere som titter innom bloggen min!!! Takk for alle gode kommentarer, og at dere kommer trofast tilbake og leser, det gleder meg sånn!!!