onsdag 18. august 2010

TAKK!!!!!


Noen dager er grå og triste, andre er tunge og mørke. Noen ganger er hjertet fylt av bekymring og dumme tanker. Men noen dager er glade og lette. Noen dager klinger latteren i hodet og smilet sitter løst. Tankene er lette og gode. Og noen dager er hjertet så fylt av takknemlighet at det er umulig å utrykke uten tårer. Takknemlighet, glede, ydmykhet over for livets under. Slik er det i hjertet mitt. Etter å ha sett min lille sønn turne rundt inne i min gravide mage. Lys levende og VÅR. Er det mulig??? En lillebror til lillegutt (mulig jeg snart må kalle han noe annet en lillegutt...). Det er verdt all kvalme, trøtthet og at snart ikke noe tøy passer mer. Det er et underfult mirakel. Og jeg takker min Far. Men det er vanskelig å finne ordene. For hjertet er så stort så stort for guttene mine. Så det er jammen godt Han ser til hjertet mitt!


søndag 8. august 2010

Et underverk


Den siste uka har vært begivenhetsrik.....vi har flyttet inn i vårt nye hus i vår nye hjemby. En perle av en sørlandsby!! Vi har hatt besøk og hjelp av familie og gode venner. Vi har badet og nytt sommeren som er på hell. Og jeg har begynt å jobbe igjen.....etter et år som hjemmemamma.....Plutselig er tilværelsen helt annerledes. Men jeg har det så godt. Jeg er der jeg skal være. I byen, i huset vårt. Det ble noen omveier, men det ble over all forventning godt til slutt. Så nå sitter jeg her, ute i sommerkvelden, med levende lys og nyter det "nye" livet. Og tenker litt tilbake. På denne sommeren. Og det er noen minner som er sterkere enn andre.


Min lille gutt (som ikke er så liten mer. Veldig snart 1 år) som står og holder seg fast med de små bena sine godt plantet i bakken. Så glemmer han seg og slipper taket med hendene. Og står alene!!! Og jeg, den STOLTE mamma, roper av fryd: "SE", og alle ser og jubler. Og så gjør han det igjen, og denne gangen mens han smiler bredt og klapper med de små, brune hendene sine.


Og dette synet setter seg på netthinna mi. Og i hjertet mitt. Stoltheten og gleden i det lille ansiktet hans. Helt uten tanke på at han er noe annet en fantastisk i egne og andres øyne. Sånn har vi alle vært. Små begeistrede barn. Blottet for selvkritiske tanker og hjernevridende selvransakelse. Bare til stede i gleden over å være. Noe så vakkert! Tenk om vi kunne ta vare på denne stoltheten og gleden. Finne den frem i våre voknse, fornuftige hjerter. Se at vi er unike, og at det vi gjør er unikt.


Til slutt et sitat av Lisa Bevere (forfatter og predikant): "Vi kan alle se på et lite barn og se mirakelet, men kan du se på deg selv i dag og si det samme? Kan du kalle deg selv et underverk?"