Love actually...

Jeg har akkurat sett Love Actually for ca tiende gang. Jeg bare elsker den filmen. Jeg kan snart alle replikkene utenat, og blir like rørt hver gang. Filmen beskriver kjærligheten på godt og vondt. Kjærligheten er god og vond. Kjærligheten gjør en så uendelig sårbar.

Jeg husker da jeg forelsket meg i mannen min. Jeg var så redd. Så fryktelig redd. For jeg skjønte at dette var spesielt. Jeg skjønte at dette ikke bare var en vanlig forelskelse. Jeg skjønte at jeg kunne tape alt. Eller vinne alt. Men jeg måtte ta en sjanse. Hvis ikke jeg våget, ville jeg aldri får vite. Jeg tok en sjanse. Jeg var så skremt og bitte liten i møte med kjærligheten. Så sårbar.

Kjærligheten gjør hverdagen vakker. Bildet over viser hva resultatet av mitt vågestykke for litt over seks år siden ble. Jeg er så uendelig takknemlig.

Nå er jula her. Og så kommer et nytt år. Jeg vil fortsette å våge også på andre områder i livet. Det koster noen ganger, for en kontrollfreak som meg. Men jeg vet jo, at hvis jeg ikke tar noen sjanser, ikke våger, da vet jeg heller ikke hva svarene vil bli. Så jeg legger drømmene mine i Guds hender. Fremtiden i hans hender. Og så tar jeg et steg ut på vannet. Og et til. Og et til.

Blir du med?

God jul alle sammen!

Jul

I fjor leste jeg at det finske husmorforbundet hadde kommet med en erklæring: Siden julen ikke feires i skapene, er vasking av skaper ikke nødvendig. Helt seriøst, jeg hadde ikke en gang tenkt på å vaske skap før jul, jeg har nok med å vaske tøy. Men det var jo betryggende å lese.


Det er så lett å tenke at alle andre er superhusmødre, supermammaer og superkvinner. Slike som rekker alt, alltid har det strøkent hjemme (spesielt til jul), baker mange fine kaker, pakker pakkene nydelig inn og i tilegg har overskudd til å se uforskammet bra ut i sin moderne kjole når julekvelden ringes inn.

Jeg vasker ikke ned før jul. Det holder å tørke av overflatene og pynte litt ekstra. For det er så mye annet jeg heller vil bruke tiden på. Jeg vil heller bake rare pepperkaker og kakemenn med barna. Tre barn har gjort meg smart, så pepperkakedeigen kommer i en boks fra Ikea. Svigermors peppernøtter må jeg ha. Da snakker jeg varmt til mannen om hvor koselig det er med bakekveld for oss to. For jeg orker ikke trille ut alle alene. Pakker liker jeg å kjøpe. Før pakket jeg alle inn med pent papir og hjemmelagede til-fra lapper. Tre barn senere er jeg glad hvis jeg husker å få med meg pakkene fra butikken, og takker alltid ja til innpakking. Julekjolen er fem år gammel og finnes ikke moderne. Den sitter ikke like fint som før heller. Men siden planen om å rokke midjen tilbake med rokkeringen min gikk i vasken, er jeg takknemlig for tipset om hold- inn kjole.

Når jula ringes inn er jeg sikkert allerede gjennomsvett av tre forventingsfulle barn. Jeg er sannsynligvis trøtt etter nok en ekstremt tidlig morgen, og lurer på om vi har husket alle presangene. Jeg har garantert vært alt for utålmodig og stresset flere ganger. Når jeg står der mitt i kaoset, da håper jeg at tankene mine går til ham som vi feirer denne dagen. Han som kom til jorden og ble menneske for min skyld. Han som elsker meg så uendelig høyt. Han som designet meg akkurat slik jeg er. Han som aldri sammenligner meg med andre. Han som alltid har uendelig tålmodighet med meg. Han som ser på meg akkurat da, smiler og sier: God jul Heidi, jeg elsker deg. Du er perfekt!

 

Makka Pakka

Jeg får stadig komplimenter. Gitt av to små gutter. Mine gutter. Jeg har fått høre at puppene er fine, at rumpa mi er fin og stor, og magen myk. Jeg er så glad for at de ikke har oppfattet samfunnets merkelige skjønnhetsidealer enda. De vet ikke om flate mager, pupper som ikke henger og snertne sprettrumper. De vet ikke at mamma en gang veide noen kilo mindre, hadde trente, lange ben, litt mindre myk mage, og litt mindre rumpe. At mamma så litt annerledes ut før tre graviditeter og ammeperioder. Jeg skulle så ønske at mine tre små alltid måtte leve slik. Fri fra andres rare meninger om hvordan pupper, mage og rumpe skal se ut. Fornøyd med den de er, uten å alltid sammenligne seg med andre.

Jeg vil at barna mine skal være fornøyd med seg selv. Akkurat slik de er. Og jeg begynner å skjønne at det beste jeg kan gjøre er å være fornøyd med meg selv. På ordentlig. For barn gjennomskuer spill for galleriet. Så når de sier at rumpa mi er fin, vil jeg smile, si takk med et kokett smil,og ta det til meg dypt inne i hjertet mitt. Og hvis jeg noen dager føler meg mest som Makka Pakka, så er det bare å danse Makka Pakka dansen sammen med mine tre små, og huske at ikke alle skal være bikinimodeller.

Og til deg som lurte på hvordan jeg rekker å drikke opp teen min før den blir kald: kopp med lokk. En helt nødvendig investering for alle mammaer :-)

Reality

For en nydelig morgen. Jeg spiser hjemmebakt speltbrød med ridderost og ser på at barna leker sammen på gulvet. Pappaen sover (siden det var hans tur til å sto opp kl fem - her er det ingen nåde, tross farsdag). Freden og harmonien råder i vår lille stue. Jeg nipper til yndlingskoppen min og koser meg med nyinnkjøpt te.

NOT

Ok, jeg spiser faktisk hjemmebakt speltbrød med ridderost (kan dele oppskriften en annen gang, veldig godt! Og jeg har spist opp en pakke ridderost på et døgn. Sikkert veldig godt for figuren :-)).
Og pappaen sover. Men barna.....ja de har jeg stablet foran tven og bestukket med druer for å få litt fred. Freden er noe varierende fordi minsten ikke er så tålmodig med tv.

Det ble litt hektisk her, og jeg trengte mat. NÅ. Vi har en meget gretten gutt med feber på andre dagen. Og selv om jeg er veldig takknemlig for at guttene er så gode venner, så er det dager der de ikke er det. Det er en sånn dag i dag. Tulla er trøtt fordi hun krever å stå opp før hun og resten av huset er våkne. Altså, ingen idyll her i dag. Stuegulvet flyter av duplo, biler og dukker. Kjøkkenbenken må jeg nesten lete etter under all oppvasken som ingen har satt inn i oppvaskmaskinen (ingen gidder å tømme den først).

Så da var det fantastisk godt å skape seg et friminutt her på kjøkkenet. Jeg er i gang med andre kopp te, og skjønner at jeg er blitt ganske god på å kose meg litt midt i kaoset. Sikkert ikke så pedagogisk løsning med mine tre søte små, men men...Nå har jeg i alle fall litt mer overskudd til å ta fatt på oppvaskmaskinen. Det er rimelig stille i stua, og jeg hører at de er i gang med duploen igjen. Pasienten roper etter brød med baconost i små biter. På tide å hoppe inn i virkeligheten igjen! (Og der satte minsten i et klagerop, mulig jeg må ha en kopp te til)

Å telle velsignelser

Jeg husker veldig godt denne kvelden for et år siden. Det regnet (som i kveld). Jeg husker at vi kjørte forbi små, utkledde barn, og jeg lurte på om vi hadde noe godteri i hus hvis noen kom på døra vår. Jeg husker at jeg var så glad og spent der i bilen. Meg og mannen min og den store magen. Vi skulle snart møte jenta vår. Jeg satt på en søppelsekk i tilfelle vannet skulle gå på bilturen (man blir klok av erfaring). Jeg så ut som en morsom utgave av meg selv (for andre i alle fall). Vann i kroppen kler meg ikke. Ni lange, tunge, fine, forventningsfulle måneder var snart over.

Da november var 39 minutter gammel kom vår lille jente til verden. Vårt tredje mirakel.

Kjære jenta mi.
Min lille datter.
Takk for et fantastisk år.
Takk for hvert smil, og de er mange
Takk for hvert "mamma", det rører et sted i hjertet mitt som ingen kan se
Takk for hver tidlig morgenstund, der vi to er alene i en verden som ikke har våknet enda
(men vi kan gjerne starte litt senere)
Takk for hver klem
Takk for at du stråler når du kommer stabbende mot meg
Takk for din uendelige tillit og kjærlighet.
Takk for at jeg får det så ufortjent

Det har vært et travelt år, jeg skal ikke late som noe annet. Jeg har i perioder vært skikkelig sliten. Det har vært mye sykdom, mye vondt i mammahjertet, men mest glede og takknemlighet. Det er en gave å se mine tre små. Det hender hverdagen tar overhånd. Bekymringer, dårlig samvittighet, søvnmangel (jenta vår våkner veeeldig tidlig. Alltid). Høsten ble ikke som planlagt. Men jeg øver meg på å telle velsignelsene.

Ok, vi bor ikke i drømmehuset. Vi leier fortsatt. Jeg lengter etter et hus som er vårt, med hage og mye lys. Jeg lengter etter en liten jobb. Men jeg øver meg på å se på de tre barna på stuegulvet, i stedet for stuen som ikke er helt slik jeg skulle ønske.

Jeg øver meg også på se det jeg får gjort, ikke alt det jeg aldri rekker. Jeg kommer jo aldri lenger enn å vaske tøy, brette tøy, rydde leker, rydde inn i oppvaskmaskinen, rydde ut av oppvaskmaskinen, feie smuler opp fra gulvet, vaske bad, støvsuge...og så er det bare å begynne på nytt igjen.

Jeg spiser fortsatt alt for mye sjokolade, og kommer aldri i gang med å bruke rokkeringen som forhåpentligvis skal gi meg en strammere midje. Ikke har det blitt noe av syklingen jeg planla. Jeg er for trøtt når barna er lagt. Men jeg har hørt om en hold-in underkjole, og det har jeg tenkt å investere i før julas selskapeligheter. Og så øver jeg meg på å tenke at kroppen min har båret frem tre barn, og merkene etter det er hedersmerker.

Jeg har tre små skatter. Jeg er en velig heldig kvinne. Så da får det bare være, at drømmehuset ikke kommer, at magen tyter ut over bukselinningen og vaskerommet snart er ufremkommelig.

(Det er min venninne Katrine Loftesnes Pettersen som har tatt det vakre bildet av jenta vår da hun var tre måneder) https://www.facebook.com/fotokatrine

Effektivitetsmonster

Jeg er blitt et effektivitetsmonster. Tre barn på litt over tre år har sine følger. Jeg har utviklet særdeles gode evner innen områder som: å få tre barn ut døren (nesten) i tide, lage middag med tre trøtte og sultne barn rundt meg, rydde mens jeg gjør andre ting, støvsuge og underholde minsten samtidig, rydde sko, vinterdresser, luer, flere sko, votter, jakker og annet fra gangen og til sine faste plasser slik at vi kan komme forbi (vi har en liten gang). Høres jeg ut som en supermamma? Sannheten er bare at jeg er blitt en litt for stresset mamma. Mitt i alt kavet holdt jeg på å glemme å nyte, være og le.

Vi hadde en nydelig sommer. Tid med hverandre og til hverandre. Vi var blant annet en tur i Danmark. I bilen på vei hjem satt vi og tullet og lo. Jeg kikket bak på våre tre skatter, og så gleden deres. Og så slo det ned i hodet mitt, en tanke som nesten fikk tårene opp i øynene mine: Jeg ler for lite. Jeg stresser for mye. Jeg er blitt et effektivitetsmonster.

Hverdagen blir fort preget av stress. Ofte er det jeg som skaper stresset. Med to barn i trassalderen er det mange utfordringer, og jeg er ikke verdens mest tålmodige (håper begge guttene er vel ute av denne berømte alderen før tulla kommer dit). Jeg øver meg på å puste dypt, og tenke at det ikke er så farlig. Det gjør ikke noe at tornadoen på snart tre igjen har hevet alle bokstavkortene utover hele stuen. Det gjør ikke noe at vi ikke rekker å pusse tennene. Vi dropper nisten og kjøper en go`morgen youghurt. Middagen kan være pølser og ketchup. Det er lov å bestikke med film og noe godt når mannen jobber og kvelden er lang.

De beste kveldene er de kveldene der jeg lar rydding være rydding og legger med på gulvet sammen med mine tre små. Jeg blir et levende klatrestativ og får uendelig mange koser. Jeg nyter, er til stede og ler. Eller jeg setter meg i godstolen med guttene på fanget og ser barne-tv, mens pappaen stuller og steller med sin lille prinsesse. Det har blitt flere slike kvelder i det siste. For jeg begynner å bli veldig lei effektivitetsmonsteret. Tror mann og barn er lei henne og. Så jeg jobber med å kaste henne ut. Jeg vil le mer, nyte mer. Og så øver jeg på å være nådig mot meg selv. Slik at jeg ikke er for hard mot meg selv når det ikke går helt etter planen. For jeg er jo bare en liten mamma som gjør så godt hun kan. Og jeg tar i mot alle klemmer og komplimenter fra min tre små med stor takk. Som at fireåringen har kalt meg supermamma i hele dag. Så da er jeg vel ikke så aller verst!!

What if your blessings come through raindrops...

Så er høsten her. En høst jeg hadde gruet meg litt til. Fordi den blir litt annerledes enn jeg hadde planlagt. Jeg hadde sett for meg noe slikt som dette: En strålende opplagt Heidi går alene (merk: ALENE) ut døren tre dager i uka. Hun er pent sminket, har tøy uten flekker, ny skinnjakke og skinnveske og fine sko. Hun setter seg inn i den snertne bilen som mannen vanligvis bruker og kjører til sin nye og spennende jobb mens hun drikker te og hører på radioen (ikke Sabeltann, Jarle Waldemar eller lignende). (Ikke et vondt ord om Sabeltann eller Jarle Waldemar forresten, jeg skylder dem en stor takk. De har reddet mange bilturer).

Jeg har ingen jobb, ingen skinnjakke eller skinnveske, og har stort sett flekker av varierende art på tøyet. Jeg dusjer med tilskuere og sminker meg med en toåring på føttene som lurer på hva mamma gjør. Jeg kan snart alle tekstene på Sabeltann cden (i alle fall på Grusomme Gabriel sangen). Så, jada, det hender jeg lengter veldig etter å gå ut døren om morgenen. Være den som går på jobb. I stedet for å være den trøtte og alt for ofte sure mammaen som prøver å få tre barn ut døra uten for mange komplikasjoner og hissige utbrudd (av mor og barn). For sannheten er at jeg har vært alt for mye sur og gretten den siste tiden. Jeg er lei meg for det.

Jeg innser litt mer dag for dag at jeg ikke er en superkvinne. Jeg får ikke til alt. Jeg har en slitasje i kneet. Har hatt det lenge. Innrettet livet mitt etter det. Ikke tenkt så mye på fremtiden. Så en dag måtte jeg innse at det ikke gikk så bra mer. Det var bare å ta fatt i sitt eget liv. Sin egen helse. Det var ikke noe gøy. Jeg havnet i den mølla jeg trodde jeg var ferdig med. Fysioterapi, kortisonsprøyter og sykemelding. Men jeg kan ikke sykemelde meg fra mammarollen. Mye er annerledes, og litt skremmende. Men jeg lærer mye. Jeg griner ikke mer over at jeg ikke kan jobbe akkurat nå. For jeg ser hvor kreftene mine trengs. Jeg har tre små barn. Jeg har en mann. Jeg har et hjem. Men jeg har ikke et utømmelig lager av krefter. Så hvem skal få det jeg kan gi? Det er ikke så vanskelig å svare på. Planen om brun skinnjakke er satt på vent. Skal heller investere i knall orange regnkåpe.

Livet kan ta ny og annerledes retning. Men hvem sier at det ikke kan bli spennende likevel??

 

Cause what if Your blessings

comes through raindrops

What if Your healing

comes through tears...

Lara Story



Det er godt å være tilbake i bloggverden. Det ble en lang pause. Forklaringen ligger mye i det som står over. Men nå er jeg innom litt blogger igjen. Har flere blogginnlegg i hodet. Gleder meg til å dele de med dere. Fortsatt god høst alle sammen!!!

Mirakler

Jeg hørte noen si at vi ikke ser så mange mirakler. Det fikk meg til å tenke. Kanskje miraklene er flere en vi tror. Kanskje det handler litt om å se. Ikke ta det vi har som en selvfølge. Kanskje miraklene rett og slett er mange. Og store.

Vi trenger flere sirkusdirektører

Guttene våre er glade i  Torbjørn Egners fortellinger. Det er stor stas å besøke Kardemomme by i dyreparken. I går var røverne på plass, og minste gutten løp etter dem og ropte at de måtte gå i fengsel med stort alvor. Siden han bare er to og et halvt år ble det hele uttalt med stor iver og litt omrokkeringer på stavelser. Det var et minneverdig øyeblikk. Da kom jeg til å tenke på noe jeg skrev i Dagen i vinter. Jeg ble nemlig inspirert av de allerede omtalte røverne. Vi spilte inn riksteateret sin forestilling som ble vist på NRK i romjulen, og både mor og barn har sett den mange ganger.

På slutten av forestillingen slukker Kasper, Jesper og Jonatan brannen i tårnet til Tobias. De tre røverne er plutselig helter. Den ene blir brannmester, den andre blir baker, men siste mann står igjen og lurer på hva han skal gjøre. Alle de andre har jo fått viktige oppgaver. ”Hva har du lyst til da?” spør politimester Bastian. Den siste røveren nøler litt, før han forteller at han alltid har drømt om å bli sirkusdirektør. Han ser litt forlegen ut når han presenterer sin store drøm. Det er da politimester Bastian gjør det jeg syntes er så fantastisk. Han utbryter begeistret: ”Sirkusdirektør. Det kunne vi trenge. Vi har jo ikke noe sirkus i Kardemomme by!”.

Røveren hadde en drøm som ikke var helt som de andres. Han ville noe litt annerledes. Kanskje litt mindre fornuftig i enkeltes øyne. Men det var heldigvis en som oppmuntret han. Det var en som tok drømmen hans på alvor. Det er fantastisk når drømmer blir møtt slik. Da våger vi å tro litt mer på oss selv. Vi trenger mennesker som drømmer stort, annerledes, litt ”ufornuftig”. Vi trenger mennesker som våger. Vi trenger mennesker som oppmuntrer. Vi trenger flere sirkusdirektører, og vi trenger mennesker som hjelper og heier dem frem. Slike som politimester Bastian.

 

Flink pike, enda en gang....

Fredag morgen klokka åtte grep en meget frustrert og TRØTT trebarnsmamma telefonen og slo nummeret til helsestasjonen (jeg er meget takknemlig for de flinke og snille damene der). Det hjelper ikke med tre barn, jeg blir virkelig aldri ekspert på disse underfundige og bestemte små miraklene. Jeg orket ikke en gang å late som jeg var flink pike, jeg ville bare sove!! Noen minutter senere var jeg roligere. Litt trøst, støtte, "det er helt normelt i den alderen" og noen gode råd gjør godt. Jeg øynet håp, og var klar til å gjøre noen aldri så små forandringer i rutinene til lille tulla. Rådene funket faktisk - hurra!!! Nå håper jeg bare det varer :-).

Har (igjen...) tenkt litt på dette med "flink pike" greia. Og da fikk jeg lyst til å kjøre en liten repise på et innlegg jeg hadde for noen år siden. Les det den som vil :-)


Er du flink pike???

 

"Ikke noe problem, det klarer jeg fint".

"Joda, jeg skal rekke det"

"Det var ikke så vanskelig det, kan gjøre det igjen"

"Så klart jeg kan hjelpe da!"

"Nye oppgave?. I morra? Har det jo litt travelt, men la meg se på det".

"Rakk du ikke det, jeg kan se på det jeg"

 

Har du noen gang løpt rundt som en jo-jo en time før besøk, og laget middag, mens kaka står i ovnen og du fortsatt er svett etter støvsugingen? Eller sittet på jobb og lurt på hvorfor i all verden du endte opp med alle de oppgavene, hvordan du kunne være så dum å si ja til alle. Men ikke tørre å si i fra? Har du stått foran speilet og pyntet deg, og lurt på hvordan du skal klare kvelden ute uten å sovne, mens sofaen roper fra stua? Har du skjemmes over støvet under bordet (som sees så mye bedre når du og gjestene leker på gulvet med barna, enn før da alle satt rimelig sivilisert i sofaen)?

 

Har du unnet deg mange gode kvelder på sofaen med boka, mens støvet får være i fred litt, uten dårlig samvittighet? Har du våget å si nei til nye arbeidsoppgaver, uten å føle at du ikke strekker til? Kan du ta i mot besøk, uten at det er strøkent i huset, og slappe av med det? Kan du si, "det syntes jeg var for tøfft, kan jeg slippe"? Eller "jeg klarer det ikke"? Kan du en gang innimellom være bitte, liten jente og vise det?

Froskekaken

Nå vi er i byen går vi ofte forbi en bakedisk med mange flotte kaker. Blant alle disse flotte kakene står froskekaken. En punchkake kledd i grønn marsipan men øyne og munn. Og min snart fire år gamle sønns store drøm. Jeg er vel som mammer flest. Ofte litt hastig og litt for fornuftig. Flere ganger har han spurt om han kan få denne herligheten, og fått nei. Du kan heller få et rundstykke med ost, sier jeg. Og tenker at han helt sikkert ikke liker den likevel.

I dag var vi to på bytur. Min lille kjekkas og meg. Etter frisøren skulle vi på cafe. "Hva har du lyst på da?", spør jeg min lille sønn. "Froskekaken", kommer det kontant. Det gikk rett i mammahjertet mitt. Selvfølgelig skulle han få froskekaken!!! Han strålte, og hånd i hånd gikk vi dit herligheten fantes.Så satt vi der, vi to. En liten lykkelig gutt med kul sveis og en froskekake som for anledningen var gul, og en mamma som tenkte at hun må huske å kaste fornuften over bord litt oftere.

At gutten heller ville ha mammas rundstykke med ost er ikke så viktig. For gleden i øynene hans og stunden ved cafebordet kommer mammaen aldri til å glemme.

Sinna-Heidi

En gang var det en jente i 20-årene som snek seg inn på møtene i kirka hun tilhørte. Hun passet på å komme for seint, og ofte gå tidlig. Hun var sinna. Sinna på Gud. Skikkelig sint, ikke bare sånn søt-jente-sint. Hun kunne ikke skjønne hvorfor Gud hadde tillatt at livet hennes plutselig var snudd opp ned. Hun kunne ikke jobbe med det hun elsket, hun kunne ikke gjøre noe av det hun pleide å bruke fritiden på, og ingen kunne fikse kneet hennes heller. Hun var en ung idrettsglad jente med kne som en 70-åring. Hun syntes det var blodig urettferdig. I tilegg hadde hun ingen kjæreste, og var lei av singellivet. Livet var ikke blitt slik hun hadde håpet, og noen måtte jo ha skylden. Så da ble det Gud.

Som du sikkert har gjettet, var den jenta meg. Sinna-Heidi. Jeg har vært mye sint på Gud. Når livet ble vanskelig ble jeg sinna. Jeg husker at jeg sterkt vurderte å gi Gud sparken som sjef i livet mitt. Jeg syntes han gjorde en dårlig jobb. Hadde lyst til å prøve å ordne opp ute han. Men han slapp ikke meg. Han holdt meg på fanget sitt som en forelder holder et trassig barn. Barnet er for sint til å kjenne de kjærlige armene som holder det. Men når barnet roer seg, da skjønner det at det ble holdt hele tiden. I trygge armer. Jeg roet meg til slutt. Etter et år. Da fant jeg meg selv sittende på Guds fang. Sliten og elsket. Tålt. Kjærligheten vant over staheten min. Kjærligeheten vant over alle spørsmålene mine. Den vinner over alle spørsmålene mine enda. For jeg har skjønt at nettopp siden livet i perioder er så utfordrende og smertefult, så er det best å sitte på et trygt fang.



Tusen takk for alle de fine kommentarene og

gratulasjonene angående boka mi.

Det har betydd veldig mye,

for det har vært litt skummelt å gi ut en bok

som er såpass personlig.

Velkommen til mine nye følgere,

jeg håper dere vil like dere her!

Og takk til nydelige Spirea, med den

fantastiske bloggen "Hjertespor",  http://www.hjertespor.net

for at du snakker så fint om bloggen min og boka.

Å være rik

Med tre små i hus blir det mye skittentøy. Det havner som regel på gulvet på badet, og blir der til kvelden eller til vi får gjester. I dag lå det en fin haug der etter sengetid. Nye finbukser med skitne kne, en fin liten kjole full av gulp. Strømpebukser, gensere. Spor etter små folk som lever et aktivt liv. Jeg kikket på haugen, bestemte meg for å la den ligge til i morgen. Og kjente plutselig hvor rik jeg er.

Jeg har sluttet å si til de som fortsatt er single at "bare vent, drømmeprinsen dukker nok opp når du minst venter det. Ikke stress". Eller til de som enda ikke har barn: "Ikke stress, da skjer det i alle fall ikke". For jeg vet hvordan det er å vente. Jeg vet hvordan det er å lengte så veldig etter noe uten å vite om det noen ganger kommer til å skje. Jeg husker så mange søndager der jeg satt alene, og lurte på om jeg skulle bli den evige, snille tante Heidi. Uten mann og barn. Jeg kunne sove så lenge jeg ville, gå på cafe når jeg ville, bruke alle pengene på meg selv, og reise til spennende steder. Men det var ingen som jeg var helt spesiell for. Jeg la meg alene og våknet alene. Jeg hadde mange gode venner, en fin famlie. Men ikke min egen familie. Det var ingen mann som elsket meg. Da hjalp det ikke å høre at jeg ikke måtte stresse. Jeg lengtet jo bare.

Men til slutt kom han. Min mann. Han som jeg elsker og som elsker meg. Jeg var 32 da vi traff hverandre. 33 da vi giftet oss. 34 da jeg fødte mitt første barn. Jeg som ikke visste om jeg kunne bli gravid en gang. Jeg har nå tre små troll. Tre nydelige skatter. Jeg er meget rik. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. At noen venter lenge. Noen venter alt for lenge. Noen venter enda. Noen lengter og lengter. Bønner fra hjertene ropes ut. Men hvor er svaret? I mange år var svaret jeg fikk bare et "vent". Det skjedde ingen ting. Nå er jeg glad for det. For nå vet jeg jo hva jeg ventet på. Det er så mye jeg ikke skjønner: hvorfor noen ikke får det de ønsker seg så inderlig, det som andre nesten tar som en selvfølge. Hvorfor barn dør. Mammaer og pappaer dør. Hvorfor noen møter smerte etter smerte. Derfor kjenner jeg meg veldig rik når jeg ser skittentøyet på badegulvet mitt. Rik, og veldig, veldig takknemlig. Og jeg sender en bønn for alle dem som venter og lengter.

Boka mi

Jeg hørte en gang Egil Svartdal fortelle en historie om lopper. Det var noen lopper som ble plassert i en glasseske med lokk. De kunne egentlig hoppe veldig høyt, men nå ble de stoppet av det gjennomsiktige glasstaket. De hoppet og hoppet, men stanget bare hodet i taket. Til slutt tilpasset de seg, og hoppet bare så langt esken tillot. Da lokket ble tatt av esken, hoppet de fortsatt slik. De ble stoppet av et usynlig tak.

Det er lett å la seg stoppe av slike usynlige tak. Det er lett å holde seg innenfor konforsonen sin. Lulle rundt og kose seg. Ikke ta så mange sjanser. I alle fall for meg, så glad som jeg er i kontroll og trygghet. Men så hender det at det dukker opp en liten tanke, en drøm. Også hos slike som meg. Det var det som skjedde for et og et halvt år siden. Jeg begynte å tenke på noe. Drømme. Torde ikke si det til noen. Tenkte de ville le. Etterhvert fortalte jeg mannen min om drømmen min. Han lo ikke. Han oppmuntret meg. Jeg våget å drømme litt til. Jeg våget til slutt å prøve å hoppe litt høyere. Det var kanskje ikke så farlig, når Gud hoppet sammen med meg? Så jeg hoppet. I praksis var det bare å sende en mail. Ikke det helt store vågestykket. Men det var skummelt. Etter det kom den ene overrakelsen etter den andre. Gud åpnet dører jeg aldri hadde drømt om. Og i dag er resultatet her. Boka mi: Mammahjerte.

Det er en liten, personlig og ærlig bok. En bit av mitt mammahjerte som jeg håper andre kan kjenne seg igjen i. Det er små stykker med tanker fra hverdagen som småbarnsmamma. En bok som jeg håper kan få andre til å senke skuldrene litt. En bok som jeg håper peker på han med det største farshjertet. Det er skummelt å gi ut bok, syntes jeg. Men mest av alt gøy. Jeg er så takknemlig og ydmyk. Takk til utrolig flinke Elin i Luther forlag, takk til alle som har oppmuntret meg, og takk til han med det store farshjertet (som kan bruke en trøtt trebarnsmamma med mange rare tanker og ikke verden beste karakter i norsk til noe så rart som å skrive en bok).

Boken kom for salg i dag. Den selges på alle Bok og media butikker, pluss andre og (men der har ikke jeg oversikt) og i alle nettbutikkene. En smakebit kan leses her  http://www.lutherforlag.no/smakebit

En sånn dag

I dag har det vært en sånn dag der jeg
- prøver å låse opp inngangsdøra hjemme med å trykke på knappen som jeg låser opp bilen med
- glemmer bagen med alt tøyet til barnehagen hjemme og må snu
- er en alt for sur mamma
- begynner å grine når jeg møter en god venninne eller hører mannens stemme på telefonen
- tar litt av kokesjokoladen og ender opp med å spise hele etter å ha retunert til kjøleskapet tre ganger
- og sist, men ikke minst: prøver å betale på butikken ved å putte myntene ned i kortautomaten.
  Den hyggelige damen i butikken visste ikke helt hva hun skulle si, og fikk til slutt stotret frem at
  myntene skulle på den store røde boksen ved siden av før hun begynte å le. Jeg er fortsatt i sjokk
  over at det går an å gjøre noe så rart..

Lite mye å tenke på, litt for lite søvn. Godt det kommer en ny dag i morra. Da kan jeg begynne på nytt. Men jeg venter litt med å gå på butikken...

God natt

Forskjellighetens skjønnhet

Jeg har tre barn. De er forskjellige. Forskjellige i personlighet. Forskjellige i utseende. Men jeg synes alle tre er uendelig vakre. Jeg har mange gode venner. De er ikke like. De er ikke like gamle, de ser ikke like ut, de representerer forskjellige ting i livet mitt. Men jeg syntes de alle er så vakre.

Jeg liker å se på mennesker. Betrakte de som passerer meg i løpet av en dag. Tenåringsjentene som sykler sammen, kjæresteparet på busstoppet, damen i kassa på butikken, moren med barnevogna utenfor heisen. Mennsker er vakre. Ikke fordi de passer inn i en mal. En skjønnhetsmal. Men fordi de er forskjellige. Alle er unike. Det handler ikke om alder, hårfarge, antall rynker, buksestørrelse eller klær. Det handler om å se. Se det enkelte menneske. Se det vakre i den ene. Forskjellighetens skjønnhet.

Jeg er glad i meg

For noen uker siden var meg og lille jenta vår så heldige å bli tatt bilder av hos en flink fotograf (Katrine Loftesnes Pettersen. For mer informasjon om henne, se forrige innlegg). Jeg har aldri likt å bli tatt bilder av. Jeg blir alltid så rar og anspent foran kamera. Derfor finnes det ikke så mange blinkskudd av meg, men desto flere artige varianter. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke helt klarer å slappe av, men kanskje kan det ha noe med det at jeg i store deler av livet mitt ikke har vært fornøyd med sånn som jeg ser ut. Jeg har brukt så alt for mange krefter til å sammenligne meg med andre. Og så har jeg ofte ønsket å være litt annerledes. Heldigvis har jeg kommet på bedre tanker. Jeg er jo meg, og sakte men sikkert har jeg de siste årene blitt mer og mer glad i meg selv. Jeg har på en måte funnet ut hvem jeg er og blitt glad i den Heidi. Jeg har sluttet fred med kroppen min. Vi er venner nå (dette finnes det flere andre innlegg om på bloggen, blant annet et som heter Våpenhvile). Det betyr ikke at jeg alltid syntes at jeg ser smashing ut. Men jeg liker kroppen min. Jeg er fortrolig med at tre graviditeter på rappen har endret den. Rompa er litt flatere, magen litt mykere og puppene litt, ja hva skal man egentlig si, "hengete". Jeg har fått flere rynker, og jeg jubler ikke når jeg oppdager dem, men jeg orker ikke kjempe mot dem. Livet setter spor, og jeg vil være takknemlig for et slikt liv.

Men ikke alle dager er like. I dag er jeg sminkeløs og bebrillet. Øyebetennelsen vant til slutt over forfengeligheten. Jeg liker ikke å gå ut sånn. Men det er ingen krise heller. Andre dager er jeg bare trøtt og sliten, da er det litt lettere å bli misfornøyd.

Å ha noen fine bilder av seg selv, gjerne tatt av en flink fotograf, er faktisk en fin ting. Det er fint å ha noen bilder av seg selv som en virkelig liker. Bildet over syntes jeg er kjempefint. Jeg syntes jeg er fin, og jenta mi, og øyeblikket som er fanget. Det føles litt befriende å si det, at jeg syntes jeg er fin på det bildet. Ungdomstidens jantelov kommer snikende. Den gangen da vi aldri innrømmet det hvis vi syntes vi var fine på bilder. Den gangen da vi alle var så redde for å bli stemplet som "innbilsk" hvis vi bare var bitte litt fornøyde med oss selv. Kanskje vi fortsatt er litt sånn inne i oss? Noen av oss? Jeg øver meg i alle fall stadig på å være glad i meg selv. Og si det. Derfor dette innlegget og det fine bildet. Og hvorfor bildet i det hele tatt ble tatt, det kommer det mer om senere (Hi, hi...).

Lykkerom

Her er noen av mine små lykkerom i hverdagen:

1. Fylle den fine gule termokoppen min med god te, legge sjokolade i en skål og ta det med i bilen når jeg skal ut å kjøre (glimrede måte å benytte tiden bak rattet til noe konstruktivt, nemlig kose seg!)

2. Avlyse en plan, dvs en husarbeidplan, og bruke tiden til å gå på cafe eller en trilletur i sola med gode venner. Altså, la fornuften fare og nyyyte litt

3. Bestille den beste lunchen, den beste kaffien OG en kake etterpå på cafeen (selv om det er lenge til neste lønning). (Og ja, jeg har god apetitt)

4. Bare være litt, enten alene, eller sammen med de jeg er glad i.

5. Å gjøre noe jeg ikke har orket/giddet (som å rydde i gangen), og etterpå være enormt fornøyd med meg selv, og fortelle mannen maange ganger hva jeg har gjort.

6. Bestille frisørtime, og begynne å glede seg.

7. Finne frem vårjakka og lette sko, selv om jeg faktisk fryser litt.

8. Tenke at bare i dag er i dag, bare nå er nå. Det er bare dette nået jeg holder i hånda mi. Best å behandle det varsomt.

Det nydelige bildet (som er hendene til meg og lille jenta mi, er det den flinke fotografen Katrine Loftesnes Pettersen som har tatt. Besøk henne gjerne på bloggen hennes: http://www.katrinesfoto.blogspot.com/, eller hjemmesiden hennes http://www.katrinesfoto.com/

De røde vottene

Det er stadig nye a-ha opplevelser i hverdagen. Denne gangen handler det om et par røde votter. Vottene tilhører treåringen, utover det er der ikke noe spesielt med dem (bortsett fra at de trenger en vask). Det var bare det at en dag ville ikke tre åringen ha på de røde vottene. For de som kjenner tre åringer, er det ikke noe uvanlig at det er noe de plutslig ikke vil. Han nektet, og den svette pappaen som skulle ha med guttene ut ga opp og prøvde på toåringen. Kanskje han ville ha de røde vottene. Toåringen ville IKKE ha de røde vottene. Pappaen ble enda mer svett og de røde vottene ble i skuffen. Skal si de guttene har sterke meninger om votter, tenkte pappaen.

Siden ble vottene med i barnehagen. Der fortalte treåringen at vottene var blitt for små. Ja, ja tenkte mammaen, det var da rart. Har han vokst så mye over natta. Vottene kom hjem igjen, og så skulle hele familen ut i sola. De røde vottene kom frem, og denne gangen skulle toåringen ha dem (det er nemlig et par veldig gode votter, og det var skikkelig kaldt ute denne dagen). To åringen nektet. "Auuu", ropte han da mammaen prøvde å få på vottene. Mammaen ble utålmodig(påkledningssituasjoner er ikke min sterke side), og syntes toåringen var svært vanskelig. "Det er au" fortsatte toåringen. "Neida" sa mammaen. "Jo" sa den lille sinte gutten. Den irrirete mammaen tok votten av for å vise gutten at det ikke var noe "au". Og ut av votten kom en liten sten. Så kom mange flere. Mammaen og pappaen så på hverandre og skjønte plutselig veldig godt at ingen av guttene ville bruke de røde vottene.

Så de røde vottene minnet meg på et par ting. En: ting er ikke alltid som de ser ut. Noen ganger er det steiner som gjør vondt og ikke små folk som er vanskelige (store folk kan og ha steiner som gjør vondt, men som ingen ser). To: det hender ofte at du ikke ser hele bildet, og det kan være at sannheten kommer fra der du minst ventet det.

Det kan altså være mye visdom i et par røde votter.

Hva gjør man...

Hva gjør man når ringene under øynene blir mørkerer og mørkere (og concealerlaget tykkere og tykkere), tålmodigheten litt for tynnslitt og hjernen funker på lavgir (eks: putter det skitne tøyet i tørketrommelen og skrur på. Merk at jeg putter det i TØRKETROMMELEN!).

Når nettene er full av søte små som kaster opp, har vondt i ørene eller nesten ikke får puste gjennom nesa si.

Da er det lett for meg å gå i "jeg er en trebarnsmor og se så bra jeg fikser det fella". Det innebærer å late som jeg tar alt på strak arm, har alt på stell og huset og meg selv både stråler og skinner. Men slik er det ikke.

Jeg begynner å skjønne at det beste er å bare være litt trøtt og sliten (tror ikke jeg er alene om det, syke barn på denne tiden er jo snarere regelen enn unntaket). Smile til meg selv og de trøtte øynene. Le av alt det rare jeg gjør. Grine litt når det er nødvendig. Kjøpe nye støvletter på salget og gå med dem selv om det egentlig er gummistøvlevær. La rotet på loftet være i fred og reise til byen å kjøpe en god kaffi. Minne meg selv på at hverdagslykken er der, og jage lykketyvene på dør (se der sparket jeg Herr dårlig samvittighet ut døra. Han kan bare våge å hamre i hodet mitt om alt rotet og støvet på loftet!!)

Lykketyver

Bilen vår har funnet ut at den ikke liker kulde. Den har bestemt seg for å streike når gradestokken kryper under de minus ti (jeg skjønner den godt, selv om jeg ikke liker det). Det hele startet torsdag forrige uke. Jeg holdt på å gjøre tre små klare for avgang, skulle bare ut å starte bilden så vi kunne få litt varme i den. Men den ville altså ikke starte. Det hjalp hverken med gode ord, eller mindre gode ord. Så da var det bare å pakke tre unger og meg selv inn i diverse lag klær, finne tvillingvogna og overtale treåringen til å gå hele veien. Etter en mindre hyggelig påkledningsseanse (les: sur mamma) kom vi oss ut i det vakre vinterværet. Men det er ikke så lett å nyte en vakker vintermorgen når hjernen er okkupert med dårlig samvittighet over å ha vært så sur på barna, bekymringer om vi må ha nytt bilbatteri og stress fordi vi er mer en litt for sent ute til barnehagen.

Etter en stund kom jeg til å tenke på noe jeg hadde tenkt mye på de siste dagene.Det begynte med dette innlegget http://camulen.blogspot.no/2013/01/er-du-lykkelig.html, på bloggen Camulens skriblerier (en veldig bra blogg, anbefaler et besøk). Hun snakker om lykke. Og det var det jeg hadde tenkt på: lykke. Hverdagslykke. For jeg kan jo ikke føde, gifte meg, få positiv graviditetstest, få drømmjobben eller første kyss av kjæresten hver dag. Livet er mest hvedager. Så hva gjør meg lykkelig i hverdagen? Svarene var mange, og de kom som perler på en snor. Lykken finnes virkelig overalt. Men hjernen er på en måte også litt overalt. Slik at jeg ikke ser det som er rett foran nesa mi: frokost med to små gutter med klissete havregrøtfingre, klem fra mannen min, å finne en ny genser, å sitte ved pcen å skrive, en kopp te og litt sjokolade, cafebesøk, en varm dusj, en koselig sms, smilene fra lillejenta mi, tanken på gode venner. Så mye fint!! Og så kommer de alt for velkjente lykketyvene å stjeler verdifulle øyeblikk. Hverdagens Kasper og Jesper og Jonatan (bare at de ikke er så søte og uskyldige): Stress, bekymring og dårlig samvittighet.

Hvis lykketyvene kan komme litt bak lås og slå, er det virkelig mye vakkert i livet mitt. Så jeg øver meg på å være mer her og nå. Til stede. I mitt liv. Akkurat nå. Og der på en vei, med to barn i vogna og en ved siden av. I et vakkert vinterlandskap. Da klarte jeg det!! Det ble en av de fineste turene vi har hatt til barnehagen. For mammaen var så glad. Og det smitter!
(Takk Camulen, for at du ga meg en vekker i en travel hverdag)

Livstegn fra supermammaen

Tenkte det var på tide med et bitte lite livstegn fra denne kanten. Kort oppsummert kan jeg si at livet med tre små i alle fall ikke er kjedelig. Her er det ikke mye tid til blogging, tedrikking og kos om kveldene. Lille frøkna har ikke skjønt konseptet med å legge seg tidlig så mor får litt egentid. Forhåpentligvis ser hun etterhvert at å legge seg tidlig er en lur ting.

Ellers kan jeg bekrefte at det går fint å få tre barn og meg selv ut døra om morgenen. Hvilken stilkarakter utfarten får er et annet kapittel. Men ut kommer vi. Egentlig er det veldig mye som går bedre enn forventet. Det totale kaos har uteblitt. Eller kanskje jeg skal si at det uteble. På selveste bursdagen min (selveste Luciadagen) fikk jeg en underlig følelse i kroppen. Det gikk en stund før jeg skjønte at mor i huset hadde feber. Masse feber. Etter at 3 åringen hadde vært hjemme i nesten to uker med feber, tenkte jeg ikke så mye over det. Men da jeg neste dag skulle til legen med min syke gutt tok jeg en crp for sikkerhets skyld. Da kom overrakelsen. Over 200 i crp, kraftig lungebetennelse, og beskjed om at det kom til å gå en måned før jeg var helt på bena. Da jeg neste dag lå rett ut med 40 i feber, og mannen min og ble syk, hørte jeg det totale kaos banke på døra.

Det ble vel ikke totalt kaos, men det ble en annerledes jul enn planlagt. Ingen julekaker ble bakt, alle selskaper hos oss ble avlyst, nyttårsfesten hos oss ble avlyst. For det viste seg at far i hus også hadde lungebetennelse. Men jul ble det. Blant hybelkaniner og mammas julekaker. Vi hostet og spiste paracet, og gledet oss med barna. To glade gutter og ei lita jente med så mye smil inni seg.

Nå er det plutselig januar. Jeg er fortsatt litt redusert, og føler meg så langt unna supermammaen som mulig. Jeg kunne kanskje kommet inn i en litt trang kjole på julaften, slik en ekte supermamma gjør, hvis jeg ikke satt meg ned slik at den myke magen la seg i sine fine folder. En skikkelig lungebetennelse er en effektiv slankekur. Men ærlig talt, så ville jeg heller spist julekaker og julemat og julegodter. Kiloene kommer tilbake de. Og det er helt greit. Jeg liker å kose meg. Trange kjoler kan andre supermammaer ikle seg. Jeg orker ikke.

Nå er det på tide å legge seg. Høres ut som det er stille i vogga. Så håper jeg at jeg slipper å sove sittende i sofaen i natt med en liten tulle i armene. Jeg vil heller sove i senga mi. Supermammaer trenger søvn. Mye søvn.