Kose seg litt

I det siste er det flere om har skrevet om dette med husarbeid, som Maria gjør så vakkert her http://schyttshverdag.blogspot.com/2012/01/her-og-na.html. Hun skriver om mye annet og, det er bare å lese i vei! Gjett om jeg kjenner meg igjen??!! En ting er de vanlige tingene som bare MÅ gjøres, som å vaske tøy, vaske gulv, lage mat, brette tøy, inn-og ut av oppvaskemaskin, brette melkekartonger, hive enda en pose brukte bleier i søpla, vaske sengetøy, skifte sengetøy, rydde leker, vaske tv-skjerm, tørke støv, med mer. Det er verre med de tingene som faktisk kan vente. Som å vaske bordbeina, rydde i papirene på kjøkkenbenken, legge bort tøy som guttene har vokst fra, rydde i bodene, vaske inni skapene, rydde inni skapene, vaske under dusjen, rydde i kommoden i ganga og mange andre ting som jeg sikkert har fortrengt.

Jeg leste en gang at å rydde når en har små barn i huset er som å måke mens det snør. Jepp, det er sånn det føles. Noen ganger får jeg denne tanken om at "du -som-er-hjemme-burde-iallefall-ha-det-skikkelig-på-stell". Den sniker seg inn og gjør meg motløs. For sannheten er, at jeg kunne ha gjort mye mer hvis jeg ville. Jeg er nemlig så heldig at begge guttene sover et par timer om dagen, i tilegg til at 2-åringen er noen dager i barnehage. Da kunne jeg virkelig vært husmor. Det hender jeg er det. Men jeg gjør andre ting og. Jeg leser. Jeg skriver her på bloggen min. Jeg skriver andakter. Jeg treffer venner. Jeg sover noen ganger. Jeg har rett og slett litt Heidi-tid.

Jeg vil øve meg i å stå for de valgene jeg tar. Mine prioriteringer. Jeg er ikke en evighetsmaskin som kan gå på 5.gir fra tidlig morgen til sen kveld. Jeg trenger påfyll. Jeg trenger å gjøre noe som jeg bare syntes er gøy. Å bare kose meg litt. Livet med to små er travelt. Spesielt siden minsten sliter med søvnen sin. Lillegutt på 2 er en livsnyter. Han elsker å kose seg. Han tenker ikke på alt han skulle eller burde ha gjort. Det hender han utbryter med et stort smil "nå koser vi oss". Jeg vil og kose meg. Jeg vil jobbe med å få vekk den dårlige samvittigheten som noen ganger sniker seg inn når jeg sitter under pleddet i sofaen og koooser meg, selv om vaskerommet er oversvømt av tøy. Den dårlige samvittigheten tar bort gleden og stjeler energi. Og det er jo dumt, når glede og energi er så veldig fine ting!!!

Å våge

I dag fikk toåringen endelig prøvd skiene sine. Den stolte mammaen sto i kjøkkenvinduet og kikket og knipset bilder av den store begivenheten. Naboen kom forbi, og jeg innviet henne i familiens store begivenhet: "Det er første gang, og se, han får det til!!"  (Jada, jeg vet det er litt tussete å skryte sånn). Jeg ble faktisk en smule flau da jeg så meg selv i speilet etterpå og det gikk opp for meg hvordan jeg må ha sett ut der jeg hang ut av vinduet. Jeg hadde nemlig ikke gjort så mye annet en å stå opp, spise litt og være mamma (altså hadde jeg knapt kikket meg i speilet, og mitt hår har en merkelig tendens til å oppføre seg rart etter en natts søvn).

Jeg var så stolt, så stolt da jeg så min lille gutt våge seg ut på sine første skisteg. Jeg syntes han var så flink. Jeg ropte det ut til den lille knotten. Jeg ser for meg at Gud står slik å heier på oss, like stolt og kry som jeg var i dag, når vi våger oss ut på nye ting. Det er skummelt å våge noe nytt. Det er skummelt å bevege seg utenfor komforsonen sin. Men det er slik vi får gleden av å mestre, av å oppleve noe nytt. Det kan hende det blir noen knall og fall. Regner med at min lillgutt nok skal få ramlet litt. Det fine er at vi alltid er der og hjelper han opp. Slik Gud hjelper oss opp. Gud gir oss drømmer. Han vet at det koster å ta de første stegene. Og de neste. Og de neste. Men Han har lovet å være med hvert eneste steg på veien.

Det er så fint med alle som våger. Som våger å dele. Som våger å drømme. Som våger å elske. Som våger å gi. Som våger å være å gi litt blaffen. Som våger å leve her og nå.

Nå skal jeg legge meg og forhåpentlivis få en god natts søvn. Jeg savner luktesansen, deler av hørselen og en god dose energi, og gleder meg til bihulebetennelsen forsvinner. IKKE gøy å være syk småbarnsmamma. Men det hjelper godt når lillegutten vil blåse mamma på panna siden hun har så vondt i hodet. Da er det jammen ikke så verst likevel. Takk for alle de fine kommentarene på forige innlegg. Dere aner ikke hvor mye det betyr!!!

Når drømmer blir virkelige

Jeg har alltid elsket å skrive. Som liten jente hadde jeg en fabelaktig fantasi, og jeg gikk løs på hver skolestil med stor iver. Fortellingene kom som perler på en snor. Mamma hørte med store ører, og oppmuntret meg alltid. Det hendte fortellingene ble lest høyt i klassen, og det var både flaut og stas. Som tenåring vant jeg en stilkonkurranse, men så ble det en laaang pause. Vidergående sine norskstiler tok litt piffen fra meg kan du si. De neste årene ble det mest dagbok og noen triste dikt når jeg hadde kjærlighetssorg. Men jeg var fortsatt et skrivende menneske. Jeg hadde bare gått litt i dvale.

Så begynte jeg å blogge. Jeg fikk så lyst til å skrive igjen. I tilegg hadde jeg så mye på hjertet som jeg ønsket å formidle. Ønsket var så sterkt, men det torde jeg knapt å si til noen. Jeg torde iallefall ikke si til så mange at jeg hadde begynt å blogge. I begynnelsen syntes jeg det var flaut. Ikke passet jeg inn i noen spesiell bloggkategori heller. Det ble mye "eh, ja, jeg skrivet litt om det jeg har på hjertet og sånt....", og andre vage utsagn. Men etterhvert ble jeg tryggere. Gleden over å skrive vokste. Drømmen om å skrive var der. Drømmen om å formidle noe var der. Jeg var i gang. Jeg hadde et par bloggkriser der jeg vurderte å gi opp. Drømmer er sårbare. Men lysten og ønsket var så sterkt. Og det rare var (og det gikk det iallfall lang tid før jeg torde si til noen), at jeg opplevde at Gud ville at jeg skulle skrive (se der fikk jeg sagt det her og, det var ikke så lett, men nå er det gjort!!). Jeg koser meg så med bloggverdenen. Her får jeg så mye inspirasjon fra så mange flotte bloggere. Det er så varieret, og det elsker jeg. Jeg finner inspirasjon til hjemmet, matoppskrifter, blir rørt til tårer, engasjert, oppmuntret og løftet opp. Gjennom kommentarene får jeg ekstra lyst til å skrive mer. Jeg kommer så abslolutt til å fortsette.

Men det har skjedd noe mer. Jeg har fått en stor og fantastisk bekreftelse på at Gud har lagt denne drømmen om å skrive på hjertet mitt. Jeg har fått min første, lille skrivejobb. Jeg er så glad og takknemlig, og aldri så lite nervøs og skjelvende. Jeg skal annehver uke skrive baksideandakter for avisa Dagen. En god venninne har trodd på meg og hjulpet meg. Det er fantastisk å ha noen som tror på meg. Jeg takker også for all oppmuntring jeg har fått her på bloggen. Det har hjulpet meg til å tørre. Det er virkelig fantastisk når noe av det en nesten ikke tør si høyt at en drømmer om faktisk skjer. Men det skjer! HURRA!!!!

(Når det gjelder bloggbroblemene mine har de løst seg ved at jeg har byttet nettleser. Men skjønner at noen fortsatt har problemer med å kommentere. Det vet jeg ikke hvordan jeg kan fikse : )

Se min kjole

Jeg har sittet og lest igjennom innlegg fra bloggens spede begynnelse. Da kom jeg over dette, og tenkte at det kan jeg jammen legge ut en gang til. Hadde kanskje 10 følgere på den tiden, og tenk, nå er det over 90 som følger med på det jeg skriver. Det hadde jeg aldri trodd da jeg startet en oktoberdag for nesten to og et halvt år side. Velkommen til nye følgere. Og her kommer altså en liten repise:

Dette er en historie om to kjoler. En dag i mai for snart to år siden sto jeg i en brudesalong og fikk hjelp til å kle på meg brudekjolen min. Jeg var helt rolig frem til det øyeblikket. Men da jeg så meg i speilet, i min drøm av en kjole, da ble alt så virkelig. Fra da av var jeg en meget rørt og lykkelig brud. Den rolige, fattede bruden ble igjen i kjolesalongen.

Noen måneder etterpå var jeg i byen med min mann. Vi skulle i bryllup, og jeg trengte kjole. Vi hadde våget oss inn i en butikk med mange fine, men akk så dyre klær. Jeg så en fantastisk fin kjole henge der, og min rause, entusiastiske mann beordret meg til å prøve den. Og så sto jeg der og så meg i speilet. Lille meg i en enkel, nydelig smakfull kjole...Fargen var nydelig..og jeg følte meg vakker. Den var ALT for dyr, men jeg lot meg overtale til å kjøpe den. Rettferdiggjorde for meg selv at jeg skulle jo i tre brylluper fremover, så da trengte jeg jo en kjole (det var bare det at jeg ble gravid, og bare rakk å bruke den i det første...).

Nå henger begge kjolene i skapet mitt. Mine vakre kjoler. Jeg, guttejenta, fotballjenta som ikke gikk i kjoler eller sminket meg før jeg var over 20, eier to slike plagg!!! Det er lenge siden jeg var guttejente, men følelsen av å være det hang igjen lenge. Det å se på seg selv som en vakker dame er ikke lett. Da er jeg igjen tilbake til spørsmålet om hva som er vakkert???

Jeg syntes vi alle er vakre, vi har alle noe vakkert i oss. Men jeg tror ikke alltid vi lar det stråle ut. Jeg tror vi trenger øyeblikk der vi føler oss vakre. Og så kan vi ta det med oss inn i hverdagen og være vakre der og. Jeg vet ikke hva som får deg til å føle deg vakker, men jeg håper det er noe. Mine kjoler får meg til å føle meg vakker. Komplimenter gjør susen, vi må bare huske å ta dem til oss, ikke bortforklare dem eller le dem bort. Og LYKKE. Lykkelige mennesker er vakre. Mennesker som har det godt med seg selv og sin egen kropp er vakre.

Og husk at det var en som skapte deg akkurat slik som Han vil ha deg. En som syntes du er vakker og perfekt slik som du er. En som ba oss elske vår neste som oss selv. Det betyr ikke bare at vi skal elske våre medmennesker, men oss selv og. Det er ikke galt å være glad i seg selv, like seg selv. Det er godt, og gjør oss bedre i stand til å være noe for andre.

Bloggproblemer. Kan noen hjelpe??

Et lite nødrop fra meg i dag. Etter å ha prøvd å finne ut av det selv gir jeg opp og lurer på om noen kan hjelpe meg. Jeg kan ikke lese kommentarene som blir lagt til innleggene mine. Når jeg trykker meg videre til disse (altså inn på selve innlegget) låser siden seg. I går prøvde jeg fra en venninnes pc, og der gikk det heller ikke. Heldigvis kan jeg lese kommentarene på mobilen. Merkelig nok. Så da får jeg iallfall lest hvis noen har den O`store løsning til meg!!! Dette har vart noen dager og er faktisk en smule irriterende.

Jeg er Heidi

Hei, jeg heter Heidi!
Jeg har ikke fått trent bort pølsemagen etter to tette fødsler.
Jeg ønsker å lage sunne middager hver dag, men det hender det blir noe lettvint likevel.
Jeg er elendig på å holde orden i boder (her snakker vi virkelig elendig. Bare spør min mann).
Jeg klarer ikke alltid å være den tålmodige mammaen jeg ønsker.
Jeg bekymrer meg alt for mye, og kaster bort mye krefter på det.
Jeg får ikke gått tur så ofte som jeg ønsker.
Det hender jeg lurer på om jeg er god nok mamma for guttene mine.
Og god nok kone for mannen min.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil jobbe med i fremtiden.

Jeg vasket nesten aldri vinduer før jeg oppdaget vidunderklutene fra Nille (rettelse: jeg vasket aldri vinduene. Mammaen min gjorde).

Jeg er elendig til å steke biff.

Jeg synger virkelig ikke bra (håper ikke guttene får varige men)

Jeg er sta som et esel og har hår som en sau.

Jeg spiser nok desverre mer sjokolade enn eple (oj, den svir å skrive).

Jeg har planlagt å lage fotobøker om begge guttene mine, men får bare ikke gjort det.

Jeg er langt fra "perfekt",  men jeg er god nok i massevis!!!

Kanskje jeg skal begynne å si dette til meg selv i speilet hver morgen....???

Kjærlighet

Fyr i peisen, tente stearinlys, leker ryddet bort og sofaen klar til å sette seg i, med yndlingsteppet mitt pent brettet og klar til bruk. Alt gjort av min kjæreste, min beste venn, min fantastiske mann før han gikk ut. Det er kjærlighet det! "Det er fordi jeg er så glad i deg, Heidi".

En liten stemme som sier "Jeg elsker deg mamma". Det er kjærlighet det!

En liten energibunt som kommer krabbende i en rasende fart når jeg kommer inn i rommet, og strekker armene ut mot meg. Det er kjærlighet det!

En mamma som ringer og spør hvordan det går, med omsorg i stemmen. Det er kjærlighet det!

Love is all around you



My home

Jeg husker mitt første hjem som bare var mitt. Det var en kjellerleilighet like utenfor Stavanger. Jeg malte stua og kjøkkenet gult. Jeg var så glad i mitt lille hjem. Etter noen år flyttet jeg inn til sentrum. Fikk leie første etasje i en tomannsbolig. Det var hos en gammel dame i et meget gammelt hus. Og kaldt. Og trekkfullt. Men jeg hadde to stuer, et fantastisk knallgrønt kjøkken med orginal kjøkkeninnredning, en fin veranda, stor hage og plass til masse besøk. Det var hjemmet mitt. Jeg var stolt av det. Da jeg tok avgjørelsen om å flytte tilbake til Kristiansand, bestemte jeg meg for å kjøpe leilighet. Noen måneder senere eide jeg en bitte liten blokkleilighet i gangavstand fra sentrum. Badet var så lite at det ikke var plass til to der inne (og det er helt sant!). Men så glad jeg ble i den leiligheten. Det var med vemod jeg flyttet. Og med glede. For jeg var ikke alene mer. Nå var vi to som var på husjakt. Nå kikket vi på hus for en familie. Denne gangen ble det en tomannsbolig. Nydelig hus, nydelig hage. To innholdsrike og fine år. Så gikk turen hit. Til Grimstad. Og jeg tenkte at nå er tiden inne for å ta steget inn i eneboligenes verden. Jeg ønsket meg en passelig stor enebolig, ikke alt for nær naboen, og med en passelig hage. Men det ble ikke slik. Vi fant ikke "huset vårt". Plutselig befant vi oss på leiemarkedet igjen. Helt ærlig, så trodde jeg at jeg var ferdig meg det. Så dukket det opp et lite hus. Tett i tett med mange andre små hus. Ingen hage, men en søt platting. Hjemmet vårt det siste halvannet året. Ikke den fargen jeg hadde valgt på stueveggene eller soverommet. Ikke ny og fin kjøkkeninnreding. Ikke plass til det store moderne spisebordet jeg ønsker meg.

Jeg er blitt glad i dette lille huset. Her bor vi godt mens vi venter på noe å kjøpe. Men jeg merker at det er så lett å sammenligne seg med andre. Andre som har større, nyere, finerer hus en oss. Andre som har hage og god plass til naboen. I dag da jeg gikk tur, kom jeg til å tenke på hvor glad jeg var for mine andre hjem. Hvor lykkelig jeg var for min gulmalte stue. For mitt grønne kjøkken. For den lille blokkleiligheten. Mye vil ha mer, heter det. Jeg må skamfult innrømme at jeg noen ganger kjenner meg igjen i det. Jeg ville ha mer en det vi hadde der vi bodde før. Bedre, større, finere. I dette lille huset bor vi. Det er vårt hjem. Det er her vi er her og nå. Her og nå kommer aldri igjen. Da jeg kom inn døra etter kveldsturen min, slo varmen i mot meg. Varmen fra peisen, og fra tre mennesker som elsker meg.

Bildet er av en plakat som jeg har printet ut. Den henger i stua vår. Tipset fikk jeg fra den flotte bloggen til fru Kruse. Den er verdt et besøk. Her er linken til innlegget hennes om dette bildet: http://blesscount.blogspot.com/2011/08/gave-du-kan-ogsa-fa.html

Sjokoladekake, bekymringer og litt til...

Noen kvelder skiller seg ut. Det måttte selvfølgelig være en av disse mannen min var ute. Det begynte med en søt gutt som spiste youghurt i stolen mens han så på barne tv, mens mammaen ante fred og ingen fare på kjøkkenet med minsten. Det går nemlig nesten alltid bra. La oss si at det går bra 19 av 20 ganger. I kveld var den gangen det ikke gikk. Synet som møtte mammaen og minsten som sultestreiker var egentlig ganske morsomt. Yoghurt i stolen og over store deler av den smilende 2 åringen. Det hører med til historien at yoghurten var av type lilla og stolen av type hvit. OK, stoltrekk i vaskemaskinen, og gutt til vasking. Det var bare det at gutt ikke ville vaskes. Derfra tar historien en noe mer utrivelig vending,og ender her ved kjøkkenbordet en times tid senere. Sliten mamma, en kopp te og litt sjokolade. Mitt i kaoset klarte jeg ikke la være å tenke at jeg ikke får til det her mamma greiene så bra. Er jeg god nok for mine to søte små? Er jeg tålmodig nok? Kjærlig nok? Bestemt nok? En sliten hjerne tenker dårlig. Jeg har faktisk tenkt ganske dårlig i hele dag. Lite søvn gjør lite bra for tenkeevnen min. I dag har jeg vært bekymret. Jeg var så bekymret for ting og tang at mannen min beordret meg til å gå på cafe og kose meg med kake og slappe av (har vært på handletur i Kristiansand). Det gjorde jeg (jeg er ikke så vanskelig å overtale til slike ting). Jeg måtte faktisk stoppe hjernen så jeg ikke brukte denne kosestunden helt alene til å bekymre meg (kunne jo bekymre meg over alt for mye sjokolade, eller at jeg egentlig ikke skulle bruke penger på slikt i dag. Jeg skulle jo handle til barna på salg, og lommeboka er ikke akkurat full på denne tiden av året). I bilen hjem irriterte jeg meg over at jeg bekymrer meg så mye. Altså, ikke verdens beste dag opp i hodet mitt.

Jeg kjenner ordet våpenhvile viskes i hodet. Var det ikke du som skulle inngå litt mer våpenhvile, Heidi? Kanskje det må gjelde bekymringer, dårlig samvittighet og dumme tanker om seg selv fordi jeg ikke klarer å leve opp til alt jeg ønsker? Det må vel gå an å strekke seg etter noe (som f.eks å bekymre seg mindre), uten å slå seg i hodet når en ikke klarer det. For noen dager er slitsomme. Noen dager er det vanskelig å tenke godt og rett. I dag var en slik dag. Men det kommer en dag i morra. Jeg vil ikke kaste bort denne kvelden med å plage meg selv slik at jeg blir enda mer sliten i morra. Det er på tide å avslutte fredsforhandlingen for i kveld og inngå dagens våpenhvile med meg selv. Det er best å legge seg med fred i hjertet.

Rett og slett helt perfekt

For et år siden fikk jeg kikke inn i de nydelige øynene dine for første gang. Min lille minstemann. Hvor ble tiden av? Tenk ett år har du vært her hos oss. Så kort, og alikevel så lenge. Jeg som ikke var sikker på om jeg kunne få barn en gang, fikk oppleve å få nettopp nydelige deg i mine armer. Lille, vakre du. Takk for at jeg får være mammaen din. Takk for ditt gode smil og din uendelige energi. Takk for at jeg får holde deg tett alle de nettene du strever med ører og pust. Takk for din grenseløse tillit til meg. Åhhh, som jeg så gjerne skulle fikset de vonde ørene dine. Jeg skulle så gjerne fikset alt for deg resten av livet. Slik at du kan gå smilende gjenneom hver en dag. Jeg retter øynene mine mot Han som ga meg deg, mitt lille mirakel. Jeg takker Han av hele mitt hjerte, og legger fremtiden din i Hans trygge armer. Åh, som jeg elsker deg. Takk lille venn, for at du gjør meg til en mamma. Takk for at nettopp du er du. Hvis jeg kan ønske noe for deg i dag, så er det at du alltid må skjønne hvilket mirakel du er. Skapt akkurat slik du skal. Rett og slett helt perfekt. Måtte vi alle skjønne nettopp det. At det er slik det er for oss alle.

Våpenhvile

De siste ukene har det skjedd en forandring i ansiktet mitt. Først var den der bare av og til. Men nå ser det ut som den er kommet for å bli. En lang, tydelig rynke ved siden av munnen. Fra før av har jeg en mellom øynene, og mange, søte små rundt øynene. Denne er imidlertidig verken liten eller søt. En dag studerte jeg ansiktet mitt nøye, med ekstra fokus på denne forvandlingen. Jeg syntes ikke den er fin. Men da jeg sto der skjønte jeg at nå er det tid for nye forhandlinger i fredsprosessen. Jeg er tre år unna 40 år, jeg har født to barn på kort tid, med påfølgende lite søvn og travle dager. Jeg er ikke 20 år lenger, og det ser ikke slik ut heller. Jeg er vel det en kaller en voksen dame. Voksne damer får rynker. Det er en del av livet. Jeg får rynker, de blir endel av meg. Jeg vil ikke krige mot meg selv. Altså, jeg må inngå våpenhvile.

Slik har jeg forhandlet med meg selv mange ganger. Jeg har kriget mot meg selv i alt for mange år. Jeg vil ikke mer. Det er for slitsomt. Dessuten tar det alt for mye av gleden i hverdagen. Jeg mislikte for eksempel kroppen min i mange år. Ville alltid være litt tynnere, litt flatere mage, litt smalere hofter osv. Da jeg var høygravid med min første sønn så jeg på et bilde av meg fra bryllupet vårt. Jeg fikk et lite sjokk. Var jeg så slank?? Det ble en vekker for meg. Jeg ble lei meg for at jeg ikke hadde vært fornøyd med meg selv, at jeg hadde kastet bort så mye tid på å ønske at jeg var annerledes. Jeg vil ikke oppleve det igjen, at jeg om 10 år ser på bilder av meg selv og ser at jeg var bra nok i massevis, men at jeg ikke så det da. Jeg vil se det her og nå. For det kommer flere rynker. Kroppen vil fortsette å forandre seg. Jeg vil inngå en våpenhvile med meg selv. Jeg må helt sikkert igjennom flere forhandlingsprosesser, men jeg håper de alltid ender i våpenhvile.