En liten endring i giveawayen...

Nå har det seg slik at lillegutt skal ha en bitte liten operasjon den 1 sebtember. Vi var så heldige å få en time på grunn av en avbestilling. Så nå ber og håper vi bare om at han holder seg frisk nok slik at polyppene kan komme ut, og vi forhåpentligvis kan gå forkjølelsessesongen i møte med litt færre dager med febervarm gutt. Så den 1 september skal jeg bare være mamma, først på sykehuset og så hjemme. Trekningen blir derfor utsatt til den 2 september!!! Ønsker i samme slengen alle nye følgere hjertelig velkommen. Blir alltid så rørt og glad over at dere vil lese det jeg skriver! Takk for fine ord, det gir mer inspirasjon.

Rusk i motoren

Noen ganger kommer det litt rusk i mammamotoren. Her i huset har den gitt noen små signaler de de siste dagene, og i dag kjente jeg at det var best å la den få hvile litt slik at den ikke får større trøbbel.

Jeg har en tendens til å bruke tid på å analysere hvorfor jeg blir trøtt og sliten innimellom. Det vil si at når jeg setter meg ned for slappe av, så kverner tankene. Jeg leter etter gode nok grunner til at jeg faktisk bare har lyst til å gjøre ingen ting. Da begynner en merkelig form for utregning i hodet mitt: diverse selskaper for å feire en toåring, flere alt for sene kvelder pga hatt det så koselig, minsten får tenner og er litt mer våken enn han pleier på natta, bekymringer angående jobbsituasjonen min....la meg nå se, er det mere jeg kan føre på kontoen for at jeg i dag er så trøtt?

Så rart at jeg bruker tid på det. Det er mye bedre å bare godta at alle blir litt slitne og trøtte innimellom, og heller kose seg med babyen min (som begynner å bli veldig stor han og), masse te, kokesjokoladen som jeg ikke rakk å bake noe av, og se på regnet som siler ned ute.

På vei hjem fra barnehagen

En liten guttehånd med gule blomster. Han har plukket dem til mammaen sin. Da er det mammaen enda en gang skjønner at hun kan velge. Velge om hun vil la bekymringer ødelegge hverdagen, eller nyte dagene som er nå. Takk, min lille gutt, for at du viser meg veien til gleden.

Hvem er du lille venn?

For to år siden lå jeg i en sykehusseng, enda høy på å ha født min lille gutt. Jeg husker at sola skinte, at jeg var så sulten så sulten. Jeg husker undringen over denne lille, lyse gutten i armene mine. Min sønn. Jeg husker stoltheten over å faktisk ha født han, og takknemligheten over at det var gått så bra. Jeg husker gleden over at han endelig var kommet. Jeg husker jeg så at han hadde pappaens nese, og ikke min som står litt opp. Jeg husker at jeg kikket og kikket, og tenkte "Hvem er du lille venn?"

I dag er jeg også fylt med takknemlighet. Jeg har vært mamma i to år. Jeg som ikke en gang var sikker på om jeg kunne få barn. Det er nemlig ingen selvfølge. Det var det ikke for meg - og enda i dag er det ikke det. Det er for stort til å fatte.

Jeg leste en artikkel i vinter. Den sa at forskning viste at det å få barn gjorde oss mindre lykkelige. Vi fikk dårligere råd, dårligere tid, mindre søvn.... ja lista var lenger. Jeg kjenner igjen det, med mindre søvn, travle dager og mer utgifter. Men det er ikke der lykken er. Lykken er i å leve hver dag med de små. Nyte øyeblikkene. Lykken er små barnehender og barnestemmer. Lykken er å vite at det ikke er en selvfølge å ha det slik, og takke for det.

Jeg tror det er slik ellers i livet og. At vi finner lykke ved å se på det vi har, og minne oss på at det ikke er noen selvfølge. Livet er uforutsigbart. Om vi liker det eller ikke. Dagen i dag er viktig, selv om den ikke begynte med en rød traktor og godteri til frokost for alle av oss.

Give away

I dag har jeg og guttene vært på bytur, og da kjøpte jeg denne nydelige koppen av Anne Black. Den kan bli din hvis du er med å tar ett lodd eller tre. Reglene er som følger:

Ett lodd for å legge igjen en kommentar.

Et lodd hvis hvis du blir/er følger.

Og et lodd til hvis du linker til denne give awayen på bloggen din. Enten med bildet over, eller i teksten på et innlegg.

Du kan altså få tre lodd hvis du vil. Trekningen blir 1 september. Så kan den heldige vinner kose seg med koppen i alle høstkveldene som ligger foran oss. Du behøver ikke ha egen blogg for å være med.

Jeg har alltid likt høsten. Den friske luften. De koselige kveldene med mer tid inne. I år kjenner jeg på et visst vemod når høsten begynner å vise sine tidlige tegn. Dette ble en spesiell sommer for meg. En sommer der jeg lærte så veldig, veldig mye. Jeg lærte å nyte øyeblikkene. Alle disse øyeblikkene som jeg alltid vil huske. Lillegutt som leter etter krabber, og som tar krabba i kloa og sier "god dag". Samme lille fyren som elsker å bade, og lillebror som også elsker å bade, selv om han bare er sju måneder. Lillegutts forelskelse i gravemaskiner, og alle ordene som har kommet som perler på en snor. Alle sangene han plutselig har begynt å synge. Å høre en liten barnestemme som roper "hallo munkelus" når han kommer ut i hagen. Å mate en blanding av en apekatt og duracellkanin, en liten godgutt som smiler med hele seg. Våkne til bablingen av en glad baby. Jeg er så rik, så rik. Om to dager har jeg vært mamma i to år. En fantastisk reise, som er verdt å feire med en liten give away.

Koppen er kjøpt på min yndlingsbutikk i Grimstad, Riips og Ranukler. Jeg er ikke så glad i reklame, men en slik fin butikk, med en slik hyggelig innehaver fortjener det virkelig. Er du i området er det verdt en tur innom.

Gleder på et glass

Livet er fult av små og store oppdagelser. Overraskelser og skuffelser. Glede og sorg. Det er fint å putte gledene i et gjennomsiktig glass og kikke på dem ofte. Spesielt de dagene der skuffelsene kommer. Det er fint å hente gledene frem, kikke og snuse på dem, når en er litt trøtt. Jeg takker Gud for at lyset alltid er sterkere enn mørket!

Et tilbakeblikk

Jeg kjører herved min første reprise her på bloggen. Men siden dette var mitt tredje innlegg, og jeg hadde ca 1 følger på den tiden, tar jeg sjansen og legger det ut på nytt. Følgende er skrevet tre år før jeg begynte å blogge, da jeg levde singeldager i en blokkleilighet i Kristiansand:

Hvorfor er det så utrolig vanskelig å like hele seg? Deler av meg selv kan jeg like, som håret (på gode dager når krøllene er dressert, det ikke er så mye fuktighet at det ser ut som ull og den dagen shampoen faktisk gjør det den sier den skal, den separer og definerer krøllene), leggene (når de er nybarberte og innsmurt med yndlingslotionen), hjernen (de dagene hvor den faktisk fungerer, og ikke føles som om den er fylt med bomull).

Det er verre med andre deler. La meg begynne med hoftene. De slår i mot meg i speilet, og utvider seg foran øynene mine. Jo dårligere humøret er og jo mer sjokolade jeg spiste dagen før, jo flere cm dras de utover. Det er fæle greier. Det er ikke så mye bedre hvis jeg løfter blikket litt. I mine kule Lee bukser blir jeg ukul. Over linningen henger deler av meg som jeg ikke liker. Sideflesk…argh. Magen er heller ikke blant de gode delene ved meg. Litt muskler, men nederst lever den sitt eget liv. Trange kjoler er et sjansespill. Er det er god magedag eller en dårlig? Og om jeg ser bra ut før jeg går ut, så er det et sjansespill allikevel. Mat må man jo ha, og jeg er ikke blant dem som nipper til det søte, eller spiser litt av sandwichen min, tar meg til magen, sukker, og sier, ”åhh, jeg ble såååå mett”. Jeg er den som sitter på andre siden av bordet med tom tallerken, en stor ismocca og har lyst på resten av småspiserens mat. Og når jeg følger etter hennes smale rumpe, uten Love handels ut av cafeen kjefter jeg stumt på meg selv for min manglende viljestyrke. Jeg er heller ikke blant dem som plutselig kan utbryte ”åhh, jeg har helt glemt å spise. Har ikke spist siden frokost. Og da hadde jeg glemt å handle, så hadde bare et knekkebrød”. Jeg kan glemme mye, som ta med meg bilnøklne fra bilen, ta pengene med meg fra minibanken, ta med lommeboka når jeg skal handle, å ta kontornøkkelen ut av hånda før jeg hiver det andre jeg har i hånda (inkludert nøkkelen), hvordan jeg skal kjøre for å komme hjem – men jeg glemmer aldri å spise. Jeg glemmer ikke å handle mat. Jeg er dømt til å glemme feil ting. Tenk å tynn jeg hadde vært om all min glemmekvote hadde blitt brukt til å glemme å spise…..

Ja tenk om…… tenk om jeg kunne komme ned i størrelse 36 i bukser, tenk om magen min gikk innover i stedet for utover, tenk om jeg kunne sitte i bikini uten en eneste valk, tenk om… Hadde jeg vært lykkeligere da? Hadde livet vært lettere? Hadde jeg hatt kjæreste da? Hadde andre likt meg bedre da? Svaret er nei på samtlige av spørsmålene, og allikevel ønsker mange av oss å se sånn ut. Jeg og. Merkelig.

På dårlig-kroppdager bruker jeg mengder av energi til å se på andres kropper. Selvfølgelig mest på de som er tynnere enn meg. Ser facinert på de manglende love handels, magen som veltrent titter frem, får hun valker når hun setter seg…..ja…trekker et lettelses sukk hvis jeg kan ane en liten valke eller to. Går på butikken og kjøper frukt og grønt. Sjokolade er min fiende. Sjokolade er min fiende…..FIENDE. Jeg prøver å overbevise meg selv. Hard jobbing. Husk: du er over 30, fra nå av er sjokolade ikke din venn og trøster, men din fiende. Nikker stille for meg selv og går forbi hyllene som bugner av fiender. Puhh, klarte det. Går til kassa. Neeei – jeg er omgitt av fiender igjen. Og nå kan jeg ikke gå forbi. Må pent vente i kø ved siden av mine fiender. Men jeg skal jo elske mine fiender….. Tar med meg en pakke med kolobripølser. Helt umulig å stå i mot. Den første er spist før jeg er ute av parkeringsplassen. Jeg er ikke sann. Men godt smakte det! Veldig godt til å ikke være en venn.

Og dette skrev jeg altså etterpå i bloggens spede begynnelse:

Rart å lese dette nå. Ser at jeg faktisk har blitt gladere i kroppen min siden jeg skrev dette, selv om den fortsatt er den samme. Det vi si, litt bredere hofter og litt større mage etter at lillegutt lå i magen min. Det hjalp da jeg fikk kjæreste. Og det hjalp å bære frem og føde et barn. Det er ikke så lett å mislike en kropp som har bært frem mitt lille vidunder. Men jeg har fortsatt dager der jeg skulle ønske jeg var tynnere, strammere. Men de er færre nå. Fikk en a-ha opplevelse da jeg var høygravid. Satt og så på bilder fra bryllupet, og plutselig var det som jeg så meg med nye øyne: jeg var jo slank! Alle andre hadde sagt det, men jeg hadde ikke helt fått det inn i hodet selv. Jeg bar med meg det dårlige kroppsbildet mitt. Og gikk glipp av mange år der jeg kunne gledet meg over en slank kropp. Jeg måtte bli skikkelig høygravid for å skjønne det. Det er egentlig veldig trist å tenke på at jeg har vært så mye misfornøyd når det ikke var noen grunn til det. Vi skulle ikke være så misfornøyde. Vi skulle ikke sammenligne oss med andre hele tiden. Vi skulle lære å bli glade i våre egne kropper!!

Et så personlig innlegg krever et personlig bilde. Så bildet er byttet ut fra det tidligere innlegget. This is me!! (på en veeeeldig god dag!!)

I trygge armer

Jeg hadde ikke mer en skrevet siste ord i går kveld før det lød et nødskrik fra andre etasje. Det var uvanlig høyt, selv til å være vår lille minsten. Ikke så ofte jeg løper opp trappa når de griner, men det gjorde jeg i går. Lille minsten var helt fra seg. Det var bare å ta han opp. Bæring og byssing hjalp ikke. Lille stakkaren var utrøstelig. Skrek og skrek. Litt i mammas armer, litt i pappas armer, ble han båret rundt. Han fikk en paracet, og roet seg etterhvert. Han hadde nok vondt. Kanskje det er tennene som kommer (som mamma til et ørebarn håper jeg det var det og ikke vondt i øret). Da roen kom til den lille kroppen sovnet han i armene mine, og vi satt slik en stund før jeg la han i senga.

Mens vi satt slik, tenkte jeg på Han som bærer meg. At jeg mange ganger er som lille minsten min. Jeg raser og bærer meg så mye at jeg ikke lar meg roe av min gode Fars trygge armer. Jeg er for opptatt av mitt eget. Men når til slutt roen kommer til meg, kjenner jeg tryggheten og kjærligheten som omgir meg, og freden kommer. Jeg må bare minne meg på at armene Hans holdt meg hele tiden. Det var bare meg som ikke kjente det.