Et mykt hjerte

Da jeg var høygravid med minsten sov jeg ikke så godt. En sen kveld våknet jeg og oppdaget at senga ved siden av var tom. Jeg sjekket klokka, og syntes det var vel sent selv om mannen min skulle jobbe lenge. De første bekymringstankene poppet opp i mitt trøtte hode. Jeg ringte han. Ikke noe svar. Sendte en tekstmelding, ventet, ikke noe svar. Mange flere bekymringstanker. Ute var det mørkt, kaldt, masse snø og glatt. Min kjære mann hadde lang kjørevei. Jeg sto opp. Gikk ned på kjøkkenet og smurte meg en brødskive. Tankene raste. Nå var det virkelig blitt sent. Hvorfor svarer han ikke??? TENK OM DET ER SKJED NOE?? Nå kommer den litt flaue biten: En svær, sulten, høygravid kvinne, med hysteriet rett rundt hjørnet skrur på pcen for å sjekke lokalavisa. Det må vel stå der hvis det har vært en stygg ulykke? Ikke noe å finne der. Tårene kommer. Jeg er redd. Kjemperedd. Da går døren opp, og min elskede mann kommer syngende inn døra. Han er lykkelig uvitende om sin kones hysteriske tilstand, men skal snart bli klar over det. Jeg buldrer ut i ganga, og jeg skal ikke gjengi i detalj hva jeg sa. Jeg var meget sint, og tror det siste jeg sa før jeg marjserte (så godt som en elefant kan marsjere) opp trappa, var at jeg var for sint til å prate mer nå.

Jeg har moret meg over denne kvelden siden. Mannen min har lært at det er best å ikke spille så høy musikk i bilen at han ikke hører telefonen. Men jeg var virkelig veldig redd. Jeg er redd for å miste de jeg er glad i. Livet har lært meg at det ikke bare er alle andre som opplever der utenkelige. De som opplever det var like lite forberedt som alle oss andre. Livet er skjørt. Men hvis denne redselen skulle styre meg, kunne jeg ikke bli glad i andre. Jeg kunne ikke gifte meg. Jeg kunne ikke få barn. Jeg kunne ikke elske. Kjærligheten gjør sårbar. Hjertet blir så stort og mykt. Jeg har tatt et valg. Jeg vil tørre å elske. Jeg ville tørre å utvide hjertet mitt. Det er plass til mye kjærlighet der. Sorg vil komme. Men jeg tror kjærligheten vil hjelpe meg når det skjer. Jeg kan ikke forberede meg på det vonde, men jeg kan glede meg over dagen i dag. Jeg kan glede meg over alle de jeg er så glad i. Det minsker ikke sorgen å være forberedt, det tar bare så mye krefter å bekymre seg. Det meste av det en frykter skjer ikke. Og skulle det skje, vil jeg tro at jeg får den styrken jeg trenger for å bære det.