Når drømmer blir virkelige

Jeg har alltid elsket å skrive. Som liten jente hadde jeg en fabelaktig fantasi, og jeg gikk løs på hver skolestil med stor iver. Fortellingene kom som perler på en snor. Mamma hørte med store ører, og oppmuntret meg alltid. Det hendte fortellingene ble lest høyt i klassen, og det var både flaut og stas. Som tenåring vant jeg en stilkonkurranse, men så ble det en laaang pause. Vidergående sine norskstiler tok litt piffen fra meg kan du si. De neste årene ble det mest dagbok og noen triste dikt når jeg hadde kjærlighetssorg. Men jeg var fortsatt et skrivende menneske. Jeg hadde bare gått litt i dvale.

Så begynte jeg å blogge. Jeg fikk så lyst til å skrive igjen. I tilegg hadde jeg så mye på hjertet som jeg ønsket å formidle. Ønsket var så sterkt, men det torde jeg knapt å si til noen. Jeg torde iallefall ikke si til så mange at jeg hadde begynt å blogge. I begynnelsen syntes jeg det var flaut. Ikke passet jeg inn i noen spesiell bloggkategori heller. Det ble mye "eh, ja, jeg skrivet litt om det jeg har på hjertet og sånt....", og andre vage utsagn. Men etterhvert ble jeg tryggere. Gleden over å skrive vokste. Drømmen om å skrive var der. Drømmen om å formidle noe var der. Jeg var i gang. Jeg hadde et par bloggkriser der jeg vurderte å gi opp. Drømmer er sårbare. Men lysten og ønsket var så sterkt. Og det rare var (og det gikk det iallfall lang tid før jeg torde si til noen), at jeg opplevde at Gud ville at jeg skulle skrive (se der fikk jeg sagt det her og, det var ikke så lett, men nå er det gjort!!). Jeg koser meg så med bloggverdenen. Her får jeg så mye inspirasjon fra så mange flotte bloggere. Det er så varieret, og det elsker jeg. Jeg finner inspirasjon til hjemmet, matoppskrifter, blir rørt til tårer, engasjert, oppmuntret og løftet opp. Gjennom kommentarene får jeg ekstra lyst til å skrive mer. Jeg kommer så abslolutt til å fortsette.

Men det har skjedd noe mer. Jeg har fått en stor og fantastisk bekreftelse på at Gud har lagt denne drømmen om å skrive på hjertet mitt. Jeg har fått min første, lille skrivejobb. Jeg er så glad og takknemlig, og aldri så lite nervøs og skjelvende. Jeg skal annehver uke skrive baksideandakter for avisa Dagen. En god venninne har trodd på meg og hjulpet meg. Det er fantastisk å ha noen som tror på meg. Jeg takker også for all oppmuntring jeg har fått her på bloggen. Det har hjulpet meg til å tørre. Det er virkelig fantastisk når noe av det en nesten ikke tør si høyt at en drømmer om faktisk skjer. Men det skjer! HURRA!!!!

(Når det gjelder bloggbroblemene mine har de løst seg ved at jeg har byttet nettleser. Men skjønner at noen fortsatt har problemer med å kommentere. Det vet jeg ikke hvordan jeg kan fikse : )