Titt tei!!

Det var jammen en skikkelig lang bloggpause. Forklaringen er rett og slett den at jeg har tilbrakt så mye tid foran pcen med nye og spennende prosjekter, så jeg har ikke hatt noe igjen til bloggen min. Helt utrolig at jeg faktisk kan gå tom for ord (men det er bare det skrevne :-)).

Det siste halvåret har vært utrolig spennende. Først og fremt må jeg jo fortelle at vi endelig har kjøpt hus (dere som har fulgt bloggen en stund har vel fått med dere husjakten vår). I påsken kunne vi flytte inn i vårt nye hjem. Vi er nå de heldige eiere av et hus fra 1967. Jeg elsker det!! Ikke
så fornøyd med gravemaskinen og dumperen i hagen, men gamle hus har lunefulle sider.

I januar fikk jeg en fantastisk mulighet. Til å gå på vannet. Jeg hoppet uti. Nå nærmer prosjektet seg slutten. Resultatet er ikke helt klart før i midten av oktober. Hvis du vil vite mer, så se her: https://www.facebook.com/begeistret

Akkurat nå holder jeg på avslutte neste bok. Jeg er heldig. Jeg må nesten klype meg selv i armen som får denne muligheten. Hva boka handler om skal jeg røpe litt senere. Den går i trykken om ei uke, og lanserer i midten av oktober.

Som jeg har skrevet før, så var det vanskelig for meg da jeg ble sykemeldt etter siste permisjon. Det er vel ingen som har sykemelding som fremtidsplan. Men da mange dører lukket seg, åpnet Gud dører jeg aldri hadde drømt om. Gud er jammen full av overraskelser!! Midt i alt dette er jeg fortsatt delvis sykemeldt. Akkurat den biten går ikke helt som ønsket. Men jeg lærer så utrolig mye i denne prosessen. Jeg har ikke kontroll på noe. Da er det godt at noen har kontrollen. Jeg satser på Gud jeg. Har ikke noe valg akkurat nå. Og det er jammen spennende. Spesielt for en kontrollfreak som meg.

(Bildet er fra Pinterest)

Ekstremsport

Jeg har alltid likt spenning. Hvis jeg fikk sjansen til å utfordre meg selv, takket jeg gjerne ja. Så jeg kastet meg ut i mye rart: klatre, hoppe i strikk, svart løype før jeg egentlig kunne stå på telemarkskia mine. Jeg likte å kjenne adrenalinet i kroppen. Jeg er blitt mer pysete med årene. Tør ikke så mye. Men jeg valgte jobber med litt action. Var redd for å bli sittende alene på en kontor (nå høres det helt fantastisk ut).

Men nå har jeg fått et liv med mer spenning og ekstreme utfordringer enn jeg kunne forestille meg. Jeg har fått barn. Til og med tre stykker.

Hverdagen blir aldri kjedelig med barn i huset. Her er det trassanfall, latteranfall, høy feber, våkenetter, konstant søvnmangel, plastelina som må ut av øret, astmaanfall, sting i bakhodet, falsk krupp, eple i halsen, gode klemmer og mye mer.

Ingen ting gjør så vondt som når barna har det vondt. Det hjelper ikke å være sykepleier når det er min gutt som må ha hjelp. Da er jeg bare mamma. En mamma på akuttmottaket, med et hjerte som banker så hardt og engstelig.

Å være mamma (og pappa) er ekstremsport. Jeg har ingen garanti. Aldri. Jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Men jeg vet at gledene aldri har vært større. Og smerten aldri har vært større. Der jeg satt med gutten min, da skulle jeg gjerne ha byttet det bort med all verdens slalombakker og strikkhopp. For det er ingenting mot det å ha vondt i mammahjertet.

P.s  Det gikk bra med gutten vår :-)

Mot

 

 

Jeg sitter her og tenker. Jeg er trøtt. Veldig trøtt. Jeg tenker på hvordan livet ikke kommer i små porsjoner. Noen ganger kommer det mye på en gang. Veldig mye. Jeg tenker på den lille, store stemmen i barnehagen i dag. En stemme full av håp som sa vil du leke med meg?. Et stort og modig spørsmål av en liten gutt på fire og et halvt. Jeg tenker på sårbarheten i å være menneske. Sårbarheten i et vil du leke med meg? Sårbarheten i å trenge andre. Sårbarheten i å ikke være så sterk. Sårbarheten når livet kommer i full fart og blir litt skummelt. Og så tenker jeg på sårbarheten i å ikke være sårbar. Sårbarheten ved å bare vise det sterke. Sårbarheten i å ikke trenge andre.

 

Livet er sårbart. Jeg er sårbar. Jeg vil leke med andre. Jeg trenger andre. Jeg vil være like modig som sønnen min. Jeg vil lære barna mine å våge. Våge å være svake. Våge å være sterke. Jeg kan få nei. Gutten min kan få nei. Det gjør vondt. Men alternativet er verre. Å tro at vi klarer oss alene.

 

 

Bildet over har jeg brukt før. Men da jeg så det igjen, bare måtte det inn i dette innlegget. For det passer så godt til teksten. Bildet er fra da guttene var mindre. Jeg bare elsker dette bildet.