Sinna-Heidi

En gang var det en jente i 20-årene som snek seg inn på møtene i kirka hun tilhørte. Hun passet på å komme for seint, og ofte gå tidlig. Hun var sinna. Sinna på Gud. Skikkelig sint, ikke bare sånn søt-jente-sint. Hun kunne ikke skjønne hvorfor Gud hadde tillatt at livet hennes plutselig var snudd opp ned. Hun kunne ikke jobbe med det hun elsket, hun kunne ikke gjøre noe av det hun pleide å bruke fritiden på, og ingen kunne fikse kneet hennes heller. Hun var en ung idrettsglad jente med kne som en 70-åring. Hun syntes det var blodig urettferdig. I tilegg hadde hun ingen kjæreste, og var lei av singellivet. Livet var ikke blitt slik hun hadde håpet, og noen måtte jo ha skylden. Så da ble det Gud.

Som du sikkert har gjettet, var den jenta meg. Sinna-Heidi. Jeg har vært mye sint på Gud. Når livet ble vanskelig ble jeg sinna. Jeg husker at jeg sterkt vurderte å gi Gud sparken som sjef i livet mitt. Jeg syntes han gjorde en dårlig jobb. Hadde lyst til å prøve å ordne opp ute han. Men han slapp ikke meg. Han holdt meg på fanget sitt som en forelder holder et trassig barn. Barnet er for sint til å kjenne de kjærlige armene som holder det. Men når barnet roer seg, da skjønner det at det ble holdt hele tiden. I trygge armer. Jeg roet meg til slutt. Etter et år. Da fant jeg meg selv sittende på Guds fang. Sliten og elsket. Tålt. Kjærligheten vant over staheten min. Kjærligeheten vant over alle spørsmålene mine. Den vinner over alle spørsmålene mine enda. For jeg har skjønt at nettopp siden livet i perioder er så utfordrende og smertefult, så er det best å sitte på et trygt fang.



Tusen takk for alle de fine kommentarene og

gratulasjonene angående boka mi.

Det har betydd veldig mye,

for det har vært litt skummelt å gi ut en bok

som er såpass personlig.

Velkommen til mine nye følgere,

jeg håper dere vil like dere her!

Og takk til nydelige Spirea, med den

fantastiske bloggen "Hjertespor",  http://www.hjertespor.net

for at du snakker så fint om bloggen min og boka.

Å være rik

Med tre små i hus blir det mye skittentøy. Det havner som regel på gulvet på badet, og blir der til kvelden eller til vi får gjester. I dag lå det en fin haug der etter sengetid. Nye finbukser med skitne kne, en fin liten kjole full av gulp. Strømpebukser, gensere. Spor etter små folk som lever et aktivt liv. Jeg kikket på haugen, bestemte meg for å la den ligge til i morgen. Og kjente plutselig hvor rik jeg er.

Jeg har sluttet å si til de som fortsatt er single at "bare vent, drømmeprinsen dukker nok opp når du minst venter det. Ikke stress". Eller til de som enda ikke har barn: "Ikke stress, da skjer det i alle fall ikke". For jeg vet hvordan det er å vente. Jeg vet hvordan det er å lengte så veldig etter noe uten å vite om det noen ganger kommer til å skje. Jeg husker så mange søndager der jeg satt alene, og lurte på om jeg skulle bli den evige, snille tante Heidi. Uten mann og barn. Jeg kunne sove så lenge jeg ville, gå på cafe når jeg ville, bruke alle pengene på meg selv, og reise til spennende steder. Men det var ingen som jeg var helt spesiell for. Jeg la meg alene og våknet alene. Jeg hadde mange gode venner, en fin famlie. Men ikke min egen familie. Det var ingen mann som elsket meg. Da hjalp det ikke å høre at jeg ikke måtte stresse. Jeg lengtet jo bare.

Men til slutt kom han. Min mann. Han som jeg elsker og som elsker meg. Jeg var 32 da vi traff hverandre. 33 da vi giftet oss. 34 da jeg fødte mitt første barn. Jeg som ikke visste om jeg kunne bli gravid en gang. Jeg har nå tre små troll. Tre nydelige skatter. Jeg er meget rik. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. At noen venter lenge. Noen venter alt for lenge. Noen venter enda. Noen lengter og lengter. Bønner fra hjertene ropes ut. Men hvor er svaret? I mange år var svaret jeg fikk bare et "vent". Det skjedde ingen ting. Nå er jeg glad for det. For nå vet jeg jo hva jeg ventet på. Det er så mye jeg ikke skjønner: hvorfor noen ikke får det de ønsker seg så inderlig, det som andre nesten tar som en selvfølge. Hvorfor barn dør. Mammaer og pappaer dør. Hvorfor noen møter smerte etter smerte. Derfor kjenner jeg meg veldig rik når jeg ser skittentøyet på badegulvet mitt. Rik, og veldig, veldig takknemlig. Og jeg sender en bønn for alle dem som venter og lengter.

Boka mi

Jeg hørte en gang Egil Svartdal fortelle en historie om lopper. Det var noen lopper som ble plassert i en glasseske med lokk. De kunne egentlig hoppe veldig høyt, men nå ble de stoppet av det gjennomsiktige glasstaket. De hoppet og hoppet, men stanget bare hodet i taket. Til slutt tilpasset de seg, og hoppet bare så langt esken tillot. Da lokket ble tatt av esken, hoppet de fortsatt slik. De ble stoppet av et usynlig tak.

Det er lett å la seg stoppe av slike usynlige tak. Det er lett å holde seg innenfor konforsonen sin. Lulle rundt og kose seg. Ikke ta så mange sjanser. I alle fall for meg, så glad som jeg er i kontroll og trygghet. Men så hender det at det dukker opp en liten tanke, en drøm. Også hos slike som meg. Det var det som skjedde for et og et halvt år siden. Jeg begynte å tenke på noe. Drømme. Torde ikke si det til noen. Tenkte de ville le. Etterhvert fortalte jeg mannen min om drømmen min. Han lo ikke. Han oppmuntret meg. Jeg våget å drømme litt til. Jeg våget til slutt å prøve å hoppe litt høyere. Det var kanskje ikke så farlig, når Gud hoppet sammen med meg? Så jeg hoppet. I praksis var det bare å sende en mail. Ikke det helt store vågestykket. Men det var skummelt. Etter det kom den ene overrakelsen etter den andre. Gud åpnet dører jeg aldri hadde drømt om. Og i dag er resultatet her. Boka mi: Mammahjerte.

Det er en liten, personlig og ærlig bok. En bit av mitt mammahjerte som jeg håper andre kan kjenne seg igjen i. Det er små stykker med tanker fra hverdagen som småbarnsmamma. En bok som jeg håper kan få andre til å senke skuldrene litt. En bok som jeg håper peker på han med det største farshjertet. Det er skummelt å gi ut bok, syntes jeg. Men mest av alt gøy. Jeg er så takknemlig og ydmyk. Takk til utrolig flinke Elin i Luther forlag, takk til alle som har oppmuntret meg, og takk til han med det store farshjertet (som kan bruke en trøtt trebarnsmamma med mange rare tanker og ikke verden beste karakter i norsk til noe så rart som å skrive en bok).

Boken kom for salg i dag. Den selges på alle Bok og media butikker, pluss andre og (men der har ikke jeg oversikt) og i alle nettbutikkene. En smakebit kan leses her  http://www.lutherforlag.no/smakebit