En prinsessetittel verdig

Det er dager der jeg ikke lever opp til noen av mine idealer. Det er dager der jeg er veldig lite stolt av meg selv. Det er dager der jeg glemmer stort sett alle de kloke ordene jeg har skrevet her på bloggen. Dager der jeg bekymrer meg for mye, tenker dumme tanker om meg selv og andre, sier dumme ting til andre, er alt for utålmodig med guttene mine, syntes jeg ser rar ut, blir sinna for bagateller, ja, listen er mye lenger. Men de siste årene har jeg lært noe viktig. Det gjør ingen ting. Også på de dagene kroner Gud meg som sin prinsesse. Også på de dagene smiler Han og jubler når Han tenker på meg.

Jeg har brukt så alt for mye av livet mitt på å være misfornøyd med meg selv og sammenligne meg med andre. Det kunne ha endt med en spiseforstyrrelse da jeg var ung, men et vondt kne satte en stopper for min noe ekstreme fysiske aktivitet. Det kunne ha endt med at jeg fortsatt ønsket å komme inn i buksestørrelse 26. Det kunne ha endt med at jeg var flau fordi jeg prater så mye og ler så høyt. Men i dag kan jeg heve hodet og si høyt "jeg er bra nok som jeg er. Bra nok i massevis!!". Ikke perfekt, men en perfekt Heidi.

Gud møtte meg da jeg  var på bunnen i en veldig tøff periode i livet mitt. Han fortalte meg at "du er verdt å elske akkurat slik du er". Jeg hadde vært sint på Gud i et år. Jeg kunne ikke forstå hvorfor mitt kne måtte gå i stykker slik at jeg ikke kunne jobbe med det jeg elsket. Jeg kunne i det hele tatt ikke gjøre noe av det jeg var flink til. Hvem var jeg da? I ett år raste jeg mot Gud. Hvis jeg gikk i kirka kom jeg alltid for sent og satte meg på bakerste benk. Jeg vurderte å kutte ut hele Gud, men Gud ville ikke slippe meg. En dag fikk jeg se et indre bilde av en forelder som holdt sitt trassige barn. Barnet raste og skrek, og det gikk litt tid før det skjønte at det ble holdt av kjærlige armer. Da roet det seg. Slik holder jeg deg, sa Gud. Slik holdt Han meg fast i sin kjærlighet i et år, mens jeg raste. Etterpå skjønte jeg at jeg hadde sittet på Hans fang hele tiden. Jeg var bare for sint til å merke det. Jeg er ikke stolt av det året. Men det er en del av mitt liv. Det har lært meg noe viktig. Gud elsker meg uansett.

I dag deler jeg mye. Jeg er litt mer personlig en det jeg pleier. I forrige uke sto det en artikkel om meg i Dagen. Den handler om dette. Så nå ville jeg dele det her og. Det er så vikitg for meg å dele dette fantastiske. At vi alle er en prinsessetittel verdig.Uansatt hva vi føler og tenker om oss selv.

Journalisten, min gode venn og hjelper, Tone Dalhaug, ringte hjem til meg på en av mine dårlige dager.Ikke noe dramatisk, bare litt lite søvn, litt for få armer og to trøtte unger. Hun fortalte at hun hadde funnet en tittel på artikkelen "En prinsessetittel verdig".  Da begynte jeg å grine. Det gikk rett i hjertet mitt. For den dagen følte jeg meg milevis unna en slik tittel. Men jeg var verdig likevel. Dette vil jeg så gjerne at du og skal skjønne. At du er en prinsesse. Uansatt hvordan din dag er, hvordan ditt liv er.

Bildet er tatt av flinke Tania, med fotobloggen http://spiderfruen.blogspot.com/ . Den er verdt et besøk. Tone Dalhaug, som skrev artikkelen og kom på den fantastiske tittelen (og ideen om meg i kjole og krone, en utfordring jeg tok) er forfatter, journalist og skribent med eget firma. Besøk gjerne hjemmesiden hennes. Hun har skrevet en fabelaktig bok for ungdommer om tro:  http://www.livtilord.com/