Litt om kropp og sånt

I dag nøt jeg en time i fred og ro på cafe, mens minsten sov i vogna si. Jeg fant et magasin å titte litt i, og en artikkel som fanget interessen min. Egentlig så ble jeg ganske så lei meg der jeg satt å leste. Jeg leste at i dagens samfunn så er det å ha en fin kropp (les:slank og veltrent) et symbol på vellykkethet og gir høy status. Ikke noe sjokk å lese kanskje, men det er faktisk sjokkerende at noen mener dette. Kroppen er blitt et produkt som mange former slik de vil, og mange er villige til å gå langt for å forbedre dette produktet. Et par eksperter på fysisk aktivitet uttalte seg, og de mente det bare var positivt hvis en slik holdning fikk mennesker i fysisk aktivitet, så fikk det heller være at det ble litt mye for noen (der satte jeg nesten teen i halsen).

Jeg mener ikke at fysisk aktivitet ikke er viktig. Jeg vet hvor viktig det er å bevege seg å være i god form. Det er noe av det jeg ønsker å gi videre til guttene mine: Gleden ved å være aktiv. Men, og her kommer et stort MEN: er det slik at vi er mer vellykkede hvis kroppen er slank og veltrent? Viser det at vi har super viljestyrke, er så effektive at vi har tid til å trene, og målrettede nok til å klare det? Gir det et menneske høyere status? Høyere verdi? Er det dette som bør være motivasjonen for å trene? Jeg syntes dette er viktige spørsmål. Jeg vil gjerne ta vare på kroppen min, men jeg vil være god mot den. Jeg vet at en slik holdning som ble presentert i dette magasinet kan være skadelig for noen. Fordi jeg var en av dem. Jeg slet veldig med mitt kroppsbilde, og begynte å trene for å forme kroppen min til noe annet en det den var. Det kunne ha gått galt, men det gikk bra. Jeg har brukt mange år på å bli glad i kroppen min. Nå går det mye bedre, og jeg passer på at den har det bra, men både aktivitet og hvile.

Jeg vil ikke bli husket for en supertrent og slank kropp. Det er ikke det jeg vil at vennene mine skal snakke om når de tenker på meg. Jeg vil ikke at guttene mine skal huske meg for de veltrente overarmene og stramme magen (ikke at det er noen fare for det....). Jeg leste en gang at det er fint å tenke over hva vi ønsker at våre nærmeste skal si til oss hvis de skulle holde en tale for oss ved en spesiell anleding. Hva vil vi bli husket for?

Jeg vil være stolt av min myke mammakropp og takkmemlig for at den fungerer slik den gjør. Det er nemlig ingen selvfølge for meg og mange andre.

Illustrasjonen i dag er meg og min mammakropp som jeg faktisk begynner å bli glad i.

What makes me happy when I am tired

- stilllhet
- en nydelig perleblomst som jeg har fått av en god venninne
- noe gult
- å spise en brødskive på mitt siste funn fra bruktbutikken
- vakre ord
- ferske magasiner fra Danamark
- fargerikt interiør
- ferdigpizza med mozarella i ovnen
- å vite at jeg snart skal krype under dyna
- tanken på alle de jeg er glad i
- mannen min
- at det er En som "gir den trette kraft, og den som ingen krefter har gir han stor styrke"
- at dette gjelder både når vi er så slitne at vi ikke vet hvordan vi skal orke mer, og når vi bare er
  veldig trøtte etter en helt vanlig travel hverdag slik jeg er i dag.

Gyldne stunder

I dag har vært en veldig fin dag. Men også i dag opplevde jeg å ikke leve opp til idealet mitt som mamma (merkelig hvor ofte det skjer). Etterpå satte jeg med ned foran toåringen og sa unnskyld. Vi er jo venner vi to",  sa jeg. "Ja, vi er bestevenner", svarte han med tillitsfullt blikk. Hva kan man si? Hjertet mitt ble så stort at det holdt på å sprenges, og jeg måtte jobbe hardt med å ikke felle noen tårer. Mitt i den travle hverdagen dukker disse små gyldne stundene opp. Som da jeg holdt på å kle på minsten utedress og han plutselig snudde hodet sitt og plantet et vått kyss på kinnet mitt. Måtte jeg alltid oppdage og verdsette disse nydelige øyeblikkene som dukker opp når en minste venter det. Nå sover de begge søtt. Begge med roser i kinnene etter mange timer ute i vårsola, og lillegutt med litt ekstra roser på grunn av feber. Jeg koser meg med te og sjokolade, og minner meg selv på at jeg er Guds prinsesse uansett hvordan dagen har vært.

(Bildet har jeg brukt før, men jeg syntes bare det er så nydelig)

Livstegn og takk

Her er et lite livstegn fra meg! Først og fremst, tusen takk for alle de fine kommentarene på det forrige innlegget. Det varmet virkelig hjertet mitt. Det er ikke bare lett å være såpass personlig, men jeg syntes det er viktig å sankke sant om livet.

Her har vi lagt bak oss et begivenhetsrikt døgn, som har inneholdt en stk forsvunnet 2 åring på kjøpesenter (15 forferdelige minutter i mitt liv), et trappefall på den samme 2 åringen (5 forferdelige sekunder i mitt liv), en blødende 1 åring ("mamma, han blør i magen", heldigvis var det bare blod på magen, som kom fra munnen), og feber etter vaksine på 1 åringen. Jeg tror jeg har fått litt flere rynker og noen flere grå hår, men innser at dette bare er begynnelsen med to aktive krabater. For ordens skyld, så er alle like hele og i god form.

Dere som har fulgt bloggen en stund vet at lille minsten har slitt med pust og ører, og at vi derfor ikke har sovet så alt for godt det siste året. For to uker siden var meg og minsten på Oslotur for å gjøre noe med dette. Godgutten kom hjem uten polypper og med dren i begge ørene, og endelig begynner nettene å bli tilnærmet normale. Jeg hadde glemt hvordan det føles å faktisk sove godt, og gleder meg over å oppdage det på ny. Livet med barn blir ikke kjedelig, og det byr på mange overraskelser.

Det var en liten oppdatering fra denne fronten. Til slutt vil jeg ønske nye følgere velkommen. Tenk over 100 følgere!! Det hadde jeg aldri trodd. God helg alle bloggvenner! Nå skal jeg legge meg under dyna og lade opp til en ny dag som midlertidig alenemor. De søte små har allerede ladet opp et par timer, og er garantert klar for nye sprell i morgen.

En prinsessetittel verdig

Det er dager der jeg ikke lever opp til noen av mine idealer. Det er dager der jeg er veldig lite stolt av meg selv. Det er dager der jeg glemmer stort sett alle de kloke ordene jeg har skrevet her på bloggen. Dager der jeg bekymrer meg for mye, tenker dumme tanker om meg selv og andre, sier dumme ting til andre, er alt for utålmodig med guttene mine, syntes jeg ser rar ut, blir sinna for bagateller, ja, listen er mye lenger. Men de siste årene har jeg lært noe viktig. Det gjør ingen ting. Også på de dagene kroner Gud meg som sin prinsesse. Også på de dagene smiler Han og jubler når Han tenker på meg.

Jeg har brukt så alt for mye av livet mitt på å være misfornøyd med meg selv og sammenligne meg med andre. Det kunne ha endt med en spiseforstyrrelse da jeg var ung, men et vondt kne satte en stopper for min noe ekstreme fysiske aktivitet. Det kunne ha endt med at jeg fortsatt ønsket å komme inn i buksestørrelse 26. Det kunne ha endt med at jeg var flau fordi jeg prater så mye og ler så høyt. Men i dag kan jeg heve hodet og si høyt "jeg er bra nok som jeg er. Bra nok i massevis!!". Ikke perfekt, men en perfekt Heidi.

Gud møtte meg da jeg  var på bunnen i en veldig tøff periode i livet mitt. Han fortalte meg at "du er verdt å elske akkurat slik du er". Jeg hadde vært sint på Gud i et år. Jeg kunne ikke forstå hvorfor mitt kne måtte gå i stykker slik at jeg ikke kunne jobbe med det jeg elsket. Jeg kunne i det hele tatt ikke gjøre noe av det jeg var flink til. Hvem var jeg da? I ett år raste jeg mot Gud. Hvis jeg gikk i kirka kom jeg alltid for sent og satte meg på bakerste benk. Jeg vurderte å kutte ut hele Gud, men Gud ville ikke slippe meg. En dag fikk jeg se et indre bilde av en forelder som holdt sitt trassige barn. Barnet raste og skrek, og det gikk litt tid før det skjønte at det ble holdt av kjærlige armer. Da roet det seg. Slik holder jeg deg, sa Gud. Slik holdt Han meg fast i sin kjærlighet i et år, mens jeg raste. Etterpå skjønte jeg at jeg hadde sittet på Hans fang hele tiden. Jeg var bare for sint til å merke det. Jeg er ikke stolt av det året. Men det er en del av mitt liv. Det har lært meg noe viktig. Gud elsker meg uansett.

I dag deler jeg mye. Jeg er litt mer personlig en det jeg pleier. I forrige uke sto det en artikkel om meg i Dagen. Den handler om dette. Så nå ville jeg dele det her og. Det er så vikitg for meg å dele dette fantastiske. At vi alle er en prinsessetittel verdig.Uansatt hva vi føler og tenker om oss selv.

Journalisten, min gode venn og hjelper, Tone Dalhaug, ringte hjem til meg på en av mine dårlige dager.Ikke noe dramatisk, bare litt lite søvn, litt for få armer og to trøtte unger. Hun fortalte at hun hadde funnet en tittel på artikkelen "En prinsessetittel verdig".  Da begynte jeg å grine. Det gikk rett i hjertet mitt. For den dagen følte jeg meg milevis unna en slik tittel. Men jeg var verdig likevel. Dette vil jeg så gjerne at du og skal skjønne. At du er en prinsesse. Uansatt hvordan din dag er, hvordan ditt liv er.

Bildet er tatt av flinke Tania, med fotobloggen http://spiderfruen.blogspot.com/ . Den er verdt et besøk. Tone Dalhaug, som skrev artikkelen og kom på den fantastiske tittelen (og ideen om meg i kjole og krone, en utfordring jeg tok) er forfatter, journalist og skribent med eget firma. Besøk gjerne hjemmesiden hennes. Hun har skrevet en fabelaktig bok for ungdommer om tro:  http://www.livtilord.com/

Et blåblomstrete melkeglass

I går fikk jeg en nydelig rose av en flott dame. Jeg kom hjem så sent at jeg var for trøtt til å finne frem en av de fine vasene. Jeg hentet et melkeglass i skapet, flylte i litt vann, og satte rosa oppi. Da jeg sto opp i dag sto de på bordet og lyste opp kjøkkenet. Både melkeglasset og rosa. Melkeglasset er veldig gammelt. Godt brukt, med mange riper. Blomstene er noe falmet, men jeg syntes det er så fint likevel. Nå fikk det komme ut av skapet for å pynte litt på kjøkkenbordet noen dager.

Jeg kan noen ganger føle meg som et gammelt, litt falmet melkeglass med riper i. Ikke helt "up to date". Litt for trøtt. Ikke helt der jeg vil være. Jeg har mine riper og sår. Det har vi alle. Men vi er like vakre som melkeglasset mitt. Alle sammen. Livet former oss til nydelige mennesker med levd liv. Kankje vi litt oftere burde blomstre slik som bare vi kan blomstre, slik det gamle melkeglasset mitt gjør i dag.