Med tre små i hus blir det mye skittentøy. Det havner som regel på gulvet på badet, og blir der til kvelden eller til vi får gjester. I dag lå det en fin haug der etter sengetid. Nye finbukser med skitne kne, en fin liten kjole full av gulp. Strømpebukser, gensere. Spor etter små folk som lever et aktivt liv. Jeg kikket på haugen, bestemte meg for å la den ligge til i morgen. Og kjente plutselig hvor rik jeg er.
Jeg har sluttet å si til de som fortsatt er single at "bare vent, drømmeprinsen dukker nok opp når du minst venter det. Ikke stress". Eller til de som enda ikke har barn: "Ikke stress, da skjer det i alle fall ikke". For jeg vet hvordan det er å vente. Jeg vet hvordan det er å lengte så veldig etter noe uten å vite om det noen ganger kommer til å skje. Jeg husker så mange søndager der jeg satt alene, og lurte på om jeg skulle bli den evige, snille tante Heidi. Uten mann og barn. Jeg kunne sove så lenge jeg ville, gå på cafe når jeg ville, bruke alle pengene på meg selv, og reise til spennende steder. Men det var ingen som jeg var helt spesiell for. Jeg la meg alene og våknet alene. Jeg hadde mange gode venner, en fin famlie. Men ikke min egen familie. Det var ingen mann som elsket meg. Da hjalp det ikke å høre at jeg ikke måtte stresse. Jeg lengtet jo bare.
Men til slutt kom han. Min mann. Han som jeg elsker og som elsker meg. Jeg var 32 da vi traff hverandre. 33 da vi giftet oss. 34 da jeg fødte mitt første barn. Jeg som ikke visste om jeg kunne bli gravid en gang. Jeg har nå tre små troll. Tre nydelige skatter. Jeg er meget rik. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. At noen venter lenge. Noen venter alt for lenge. Noen venter enda. Noen lengter og lengter. Bønner fra hjertene ropes ut. Men hvor er svaret? I mange år var svaret jeg fikk bare et "vent". Det skjedde ingen ting. Nå er jeg glad for det. For nå vet jeg jo hva jeg ventet på. Det er så mye jeg ikke skjønner: hvorfor noen ikke får det de ønsker seg så inderlig, det som andre nesten tar som en selvfølge. Hvorfor barn dør. Mammaer og pappaer dør. Hvorfor noen møter smerte etter smerte. Derfor kjenner jeg meg veldig rik når jeg ser skittentøyet på badegulvet mitt. Rik, og veldig, veldig takknemlig. Og jeg sender en bønn for alle dem som venter og lengter.
Åhh...så nydelig perspektiv. Trenger å minnes på det av og til når man er dritt lei av husarbeid.
SvarSlettKlemmer til deg Heidi!!
Såå herlig når ventetida er slutt og man kan glede seg og nyte- til og med skittentøy!
SvarSlettJeg var over 30 da vår første kom- flybåren fra Korea- en takknemlighet som er vanskelig å beskrive :))
Klem AnneLise
Vakkert og reflektert!
SvarSlettNydelig skrevet. Jeg smilte faktisk til skittentøyskurven på badet jeg forbarmet meg over, som rett og slett var så full at det var komplett umulig å stappe mer ned i, og til de to skittentøyskurvene som var halvfulle inne på vaskerommet...i morgen når jeg titter inn, og ser at de atter en gang er på tur til å fylles, skal jeg smile enda bredere i visshet om hvor rik jeg er... :)
SvarSlettFor et nydelig innlegg! Vi har også tre små, 07,09 og 12, ikke like tette som dine. Jammen er vi rike ja!
SvarSlettSå fint innlegg og så flott blogg du har! Følger deg videre, jeg :)
SvarSlettGodt å tenke på hvor rik og heldig en
SvarSletter som har noen å dele livet med.
Ønsker deg ei herlig våruke :)
Takk for kommentar hos meg! Vet du, jeg er helt sikker på at det var riktig at du skulle gi ut bok. Jeg har plassert den fint opp på jobb, og pyntet rundt den. Har gitt den bort i gave allerede selv, og sender den til kunder daglig :) Du er Så tøff som gjorde det, og jeg tror den kommer til å velsigne mange. I tillegg kommer du til å bli velsignet tilbake, på mange områder - det er jeg helt sikkert på. Guds ord vender aldri tomt tilbake, husk det. Du har gjort din del, så gjør Gud resten :) Ha en god uke videre! Klem
SvarSlettSå fin blogg du har! Fant bloggen gjennom Spirea sin anbefaling. Først vil jeg si at boken din virker veldig spennende, absolutt en bok jeg vil vurdere som gave til venner og meg selv :) Nå har jeg lest noen innlegg nedover og kjenner meg veldig igjen i mye du skriver! Sikkert fordi jeg selv har tre småbarn (bare ikke så tette som dine!) ;) Lo omtrent til tårer av "En sånn dag", huff altså...de dagene er tragikomisk! Godt det ikke bare er meg..! Og jeg kjenner meg igjen i dette innlegget som handler om skittentøy og rot, jeg har også prøvd å se det positive bak. Øvd meg på å takke Gud fordi jeg er så heldig som har tre nydelige skatter å rydde etter, tenk så tomt om barna ikke var der og alt var strøkent i huset! Et bevisst og positivt fokus har mye å si :) Ønsker deg en god uke videre!
SvarSlettÅ Heidi!! Aller først elsker jeg å høre at andre også har skittentøy slengt overalt. Noen ganger føler jeg det som om jeg bare går og rydder klær etter mann og barn. Du skriver så fantastisk fint. Selv møtte jeg drømmemannen som 18-åring og jeg rakk ikke å flytte fra mamma og pappa før vi giftet oss som 21-åringer. Så jeg vet faktisk ikke hvordan det er å vente på akkurat det. Takk for at du forteller meg litt om det. Jeg kjenner jo så mange som venter...
SvarSlettTakk, takk!
SvarSlettAkkurat slik er det på badet vårt også, og jeg har gått og ergret meg over det mange ganger, men jeg tror jammen jeg skal begynne å la den haugen få meg til å takke!
Takk for fin kommentar hos meg i dag! Jeg er ofte litt treig med å få kommentert for tiden, for jeg leser blogger på nettbrett mens jeg ammer, og så glemmer jeg ofte å komme tilbake og kommentere senere :)
God klem fra meg
P.S. Hyggelig å høre om datteren din :)
Så koselig det var her inne ;) Ja det å være rik på hverdager er nydelig!! Nå skal jeg lese meg litt bakover her ;)
SvarSlettP.S nå er det give away inne hos meg ;)
Å, så fint sagt :-) Jeg kjenner noen som har hatt det akkurat sånn som deg, men nå er de gravide :-) Ha en fin dag :-)
SvarSlett