De røde vottene

Det er stadig nye a-ha opplevelser i hverdagen. Denne gangen handler det om et par røde votter. Vottene tilhører treåringen, utover det er der ikke noe spesielt med dem (bortsett fra at de trenger en vask). Det var bare det at en dag ville ikke tre åringen ha på de røde vottene. For de som kjenner tre åringer, er det ikke noe uvanlig at det er noe de plutslig ikke vil. Han nektet, og den svette pappaen som skulle ha med guttene ut ga opp og prøvde på toåringen. Kanskje han ville ha de røde vottene. Toåringen ville IKKE ha de røde vottene. Pappaen ble enda mer svett og de røde vottene ble i skuffen. Skal si de guttene har sterke meninger om votter, tenkte pappaen.

Siden ble vottene med i barnehagen. Der fortalte treåringen at vottene var blitt for små. Ja, ja tenkte mammaen, det var da rart. Har han vokst så mye over natta. Vottene kom hjem igjen, og så skulle hele familen ut i sola. De røde vottene kom frem, og denne gangen skulle toåringen ha dem (det er nemlig et par veldig gode votter, og det var skikkelig kaldt ute denne dagen). To åringen nektet. "Auuu", ropte han da mammaen prøvde å få på vottene. Mammaen ble utålmodig(påkledningssituasjoner er ikke min sterke side), og syntes toåringen var svært vanskelig. "Det er au" fortsatte toåringen. "Neida" sa mammaen. "Jo" sa den lille sinte gutten. Den irrirete mammaen tok votten av for å vise gutten at det ikke var noe "au". Og ut av votten kom en liten sten. Så kom mange flere. Mammaen og pappaen så på hverandre og skjønte plutselig veldig godt at ingen av guttene ville bruke de røde vottene.

Så de røde vottene minnet meg på et par ting. En: ting er ikke alltid som de ser ut. Noen ganger er det steiner som gjør vondt og ikke små folk som er vanskelige (store folk kan og ha steiner som gjør vondt, men som ingen ser). To: det hender ofte at du ikke ser hele bildet, og det kan være at sannheten kommer fra der du minst ventet det.

Det kan altså være mye visdom i et par røde votter.