Jeg er glad i meg

For noen uker siden var meg og lille jenta vår så heldige å bli tatt bilder av hos en flink fotograf (Katrine Loftesnes Pettersen. For mer informasjon om henne, se forrige innlegg). Jeg har aldri likt å bli tatt bilder av. Jeg blir alltid så rar og anspent foran kamera. Derfor finnes det ikke så mange blinkskudd av meg, men desto flere artige varianter. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke helt klarer å slappe av, men kanskje kan det ha noe med det at jeg i store deler av livet mitt ikke har vært fornøyd med sånn som jeg ser ut. Jeg har brukt så alt for mange krefter til å sammenligne meg med andre. Og så har jeg ofte ønsket å være litt annerledes. Heldigvis har jeg kommet på bedre tanker. Jeg er jo meg, og sakte men sikkert har jeg de siste årene blitt mer og mer glad i meg selv. Jeg har på en måte funnet ut hvem jeg er og blitt glad i den Heidi. Jeg har sluttet fred med kroppen min. Vi er venner nå (dette finnes det flere andre innlegg om på bloggen, blant annet et som heter Våpenhvile). Det betyr ikke at jeg alltid syntes at jeg ser smashing ut. Men jeg liker kroppen min. Jeg er fortrolig med at tre graviditeter på rappen har endret den. Rompa er litt flatere, magen litt mykere og puppene litt, ja hva skal man egentlig si, "hengete". Jeg har fått flere rynker, og jeg jubler ikke når jeg oppdager dem, men jeg orker ikke kjempe mot dem. Livet setter spor, og jeg vil være takknemlig for et slikt liv.

Men ikke alle dager er like. I dag er jeg sminkeløs og bebrillet. Øyebetennelsen vant til slutt over forfengeligheten. Jeg liker ikke å gå ut sånn. Men det er ingen krise heller. Andre dager er jeg bare trøtt og sliten, da er det litt lettere å bli misfornøyd.

Å ha noen fine bilder av seg selv, gjerne tatt av en flink fotograf, er faktisk en fin ting. Det er fint å ha noen bilder av seg selv som en virkelig liker. Bildet over syntes jeg er kjempefint. Jeg syntes jeg er fin, og jenta mi, og øyeblikket som er fanget. Det føles litt befriende å si det, at jeg syntes jeg er fin på det bildet. Ungdomstidens jantelov kommer snikende. Den gangen da vi aldri innrømmet det hvis vi syntes vi var fine på bilder. Den gangen da vi alle var så redde for å bli stemplet som "innbilsk" hvis vi bare var bitte litt fornøyde med oss selv. Kanskje vi fortsatt er litt sånn inne i oss? Noen av oss? Jeg øver meg i alle fall stadig på å være glad i meg selv. Og si det. Derfor dette innlegget og det fine bildet. Og hvorfor bildet i det hele tatt ble tatt, det kommer det mer om senere (Hi, hi...).