Forskjellighetens skjønnhet

Jeg har tre barn. De er forskjellige. Forskjellige i personlighet. Forskjellige i utseende. Men jeg synes alle tre er uendelig vakre. Jeg har mange gode venner. De er ikke like. De er ikke like gamle, de ser ikke like ut, de representerer forskjellige ting i livet mitt. Men jeg syntes de alle er så vakre.

Jeg liker å se på mennesker. Betrakte de som passerer meg i løpet av en dag. Tenåringsjentene som sykler sammen, kjæresteparet på busstoppet, damen i kassa på butikken, moren med barnevogna utenfor heisen. Mennsker er vakre. Ikke fordi de passer inn i en mal. En skjønnhetsmal. Men fordi de er forskjellige. Alle er unike. Det handler ikke om alder, hårfarge, antall rynker, buksestørrelse eller klær. Det handler om å se. Se det enkelte menneske. Se det vakre i den ene. Forskjellighetens skjønnhet.

Jeg er glad i meg

For noen uker siden var meg og lille jenta vår så heldige å bli tatt bilder av hos en flink fotograf (Katrine Loftesnes Pettersen. For mer informasjon om henne, se forrige innlegg). Jeg har aldri likt å bli tatt bilder av. Jeg blir alltid så rar og anspent foran kamera. Derfor finnes det ikke så mange blinkskudd av meg, men desto flere artige varianter. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke helt klarer å slappe av, men kanskje kan det ha noe med det at jeg i store deler av livet mitt ikke har vært fornøyd med sånn som jeg ser ut. Jeg har brukt så alt for mange krefter til å sammenligne meg med andre. Og så har jeg ofte ønsket å være litt annerledes. Heldigvis har jeg kommet på bedre tanker. Jeg er jo meg, og sakte men sikkert har jeg de siste årene blitt mer og mer glad i meg selv. Jeg har på en måte funnet ut hvem jeg er og blitt glad i den Heidi. Jeg har sluttet fred med kroppen min. Vi er venner nå (dette finnes det flere andre innlegg om på bloggen, blant annet et som heter Våpenhvile). Det betyr ikke at jeg alltid syntes at jeg ser smashing ut. Men jeg liker kroppen min. Jeg er fortrolig med at tre graviditeter på rappen har endret den. Rompa er litt flatere, magen litt mykere og puppene litt, ja hva skal man egentlig si, "hengete". Jeg har fått flere rynker, og jeg jubler ikke når jeg oppdager dem, men jeg orker ikke kjempe mot dem. Livet setter spor, og jeg vil være takknemlig for et slikt liv.

Men ikke alle dager er like. I dag er jeg sminkeløs og bebrillet. Øyebetennelsen vant til slutt over forfengeligheten. Jeg liker ikke å gå ut sånn. Men det er ingen krise heller. Andre dager er jeg bare trøtt og sliten, da er det litt lettere å bli misfornøyd.

Å ha noen fine bilder av seg selv, gjerne tatt av en flink fotograf, er faktisk en fin ting. Det er fint å ha noen bilder av seg selv som en virkelig liker. Bildet over syntes jeg er kjempefint. Jeg syntes jeg er fin, og jenta mi, og øyeblikket som er fanget. Det føles litt befriende å si det, at jeg syntes jeg er fin på det bildet. Ungdomstidens jantelov kommer snikende. Den gangen da vi aldri innrømmet det hvis vi syntes vi var fine på bilder. Den gangen da vi alle var så redde for å bli stemplet som "innbilsk" hvis vi bare var bitte litt fornøyde med oss selv. Kanskje vi fortsatt er litt sånn inne i oss? Noen av oss? Jeg øver meg i alle fall stadig på å være glad i meg selv. Og si det. Derfor dette innlegget og det fine bildet. Og hvorfor bildet i det hele tatt ble tatt, det kommer det mer om senere (Hi, hi...).

Lykkerom

Her er noen av mine små lykkerom i hverdagen:

1. Fylle den fine gule termokoppen min med god te, legge sjokolade i en skål og ta det med i bilen når jeg skal ut å kjøre (glimrede måte å benytte tiden bak rattet til noe konstruktivt, nemlig kose seg!)

2. Avlyse en plan, dvs en husarbeidplan, og bruke tiden til å gå på cafe eller en trilletur i sola med gode venner. Altså, la fornuften fare og nyyyte litt

3. Bestille den beste lunchen, den beste kaffien OG en kake etterpå på cafeen (selv om det er lenge til neste lønning). (Og ja, jeg har god apetitt)

4. Bare være litt, enten alene, eller sammen med de jeg er glad i.

5. Å gjøre noe jeg ikke har orket/giddet (som å rydde i gangen), og etterpå være enormt fornøyd med meg selv, og fortelle mannen maange ganger hva jeg har gjort.

6. Bestille frisørtime, og begynne å glede seg.

7. Finne frem vårjakka og lette sko, selv om jeg faktisk fryser litt.

8. Tenke at bare i dag er i dag, bare nå er nå. Det er bare dette nået jeg holder i hånda mi. Best å behandle det varsomt.

Det nydelige bildet (som er hendene til meg og lille jenta mi, er det den flinke fotografen Katrine Loftesnes Pettersen som har tatt. Besøk henne gjerne på bloggen hennes: http://www.katrinesfoto.blogspot.com/, eller hjemmesiden hennes http://www.katrinesfoto.com/

De røde vottene

Det er stadig nye a-ha opplevelser i hverdagen. Denne gangen handler det om et par røde votter. Vottene tilhører treåringen, utover det er der ikke noe spesielt med dem (bortsett fra at de trenger en vask). Det var bare det at en dag ville ikke tre åringen ha på de røde vottene. For de som kjenner tre åringer, er det ikke noe uvanlig at det er noe de plutslig ikke vil. Han nektet, og den svette pappaen som skulle ha med guttene ut ga opp og prøvde på toåringen. Kanskje han ville ha de røde vottene. Toåringen ville IKKE ha de røde vottene. Pappaen ble enda mer svett og de røde vottene ble i skuffen. Skal si de guttene har sterke meninger om votter, tenkte pappaen.

Siden ble vottene med i barnehagen. Der fortalte treåringen at vottene var blitt for små. Ja, ja tenkte mammaen, det var da rart. Har han vokst så mye over natta. Vottene kom hjem igjen, og så skulle hele familen ut i sola. De røde vottene kom frem, og denne gangen skulle toåringen ha dem (det er nemlig et par veldig gode votter, og det var skikkelig kaldt ute denne dagen). To åringen nektet. "Auuu", ropte han da mammaen prøvde å få på vottene. Mammaen ble utålmodig(påkledningssituasjoner er ikke min sterke side), og syntes toåringen var svært vanskelig. "Det er au" fortsatte toåringen. "Neida" sa mammaen. "Jo" sa den lille sinte gutten. Den irrirete mammaen tok votten av for å vise gutten at det ikke var noe "au". Og ut av votten kom en liten sten. Så kom mange flere. Mammaen og pappaen så på hverandre og skjønte plutselig veldig godt at ingen av guttene ville bruke de røde vottene.

Så de røde vottene minnet meg på et par ting. En: ting er ikke alltid som de ser ut. Noen ganger er det steiner som gjør vondt og ikke små folk som er vanskelige (store folk kan og ha steiner som gjør vondt, men som ingen ser). To: det hender ofte at du ikke ser hele bildet, og det kan være at sannheten kommer fra der du minst ventet det.

Det kan altså være mye visdom i et par røde votter.

Hva gjør man...

Hva gjør man når ringene under øynene blir mørkerer og mørkere (og concealerlaget tykkere og tykkere), tålmodigheten litt for tynnslitt og hjernen funker på lavgir (eks: putter det skitne tøyet i tørketrommelen og skrur på. Merk at jeg putter det i TØRKETROMMELEN!).

Når nettene er full av søte små som kaster opp, har vondt i ørene eller nesten ikke får puste gjennom nesa si.

Da er det lett for meg å gå i "jeg er en trebarnsmor og se så bra jeg fikser det fella". Det innebærer å late som jeg tar alt på strak arm, har alt på stell og huset og meg selv både stråler og skinner. Men slik er det ikke.

Jeg begynner å skjønne at det beste er å bare være litt trøtt og sliten (tror ikke jeg er alene om det, syke barn på denne tiden er jo snarere regelen enn unntaket). Smile til meg selv og de trøtte øynene. Le av alt det rare jeg gjør. Grine litt når det er nødvendig. Kjøpe nye støvletter på salget og gå med dem selv om det egentlig er gummistøvlevær. La rotet på loftet være i fred og reise til byen å kjøpe en god kaffi. Minne meg selv på at hverdagslykken er der, og jage lykketyvene på dør (se der sparket jeg Herr dårlig samvittighet ut døra. Han kan bare våge å hamre i hodet mitt om alt rotet og støvet på loftet!!)

Lykketyver

Bilen vår har funnet ut at den ikke liker kulde. Den har bestemt seg for å streike når gradestokken kryper under de minus ti (jeg skjønner den godt, selv om jeg ikke liker det). Det hele startet torsdag forrige uke. Jeg holdt på å gjøre tre små klare for avgang, skulle bare ut å starte bilden så vi kunne få litt varme i den. Men den ville altså ikke starte. Det hjalp hverken med gode ord, eller mindre gode ord. Så da var det bare å pakke tre unger og meg selv inn i diverse lag klær, finne tvillingvogna og overtale treåringen til å gå hele veien. Etter en mindre hyggelig påkledningsseanse (les: sur mamma) kom vi oss ut i det vakre vinterværet. Men det er ikke så lett å nyte en vakker vintermorgen når hjernen er okkupert med dårlig samvittighet over å ha vært så sur på barna, bekymringer om vi må ha nytt bilbatteri og stress fordi vi er mer en litt for sent ute til barnehagen.

Etter en stund kom jeg til å tenke på noe jeg hadde tenkt mye på de siste dagene.Det begynte med dette innlegget http://camulen.blogspot.no/2013/01/er-du-lykkelig.html, på bloggen Camulens skriblerier (en veldig bra blogg, anbefaler et besøk). Hun snakker om lykke. Og det var det jeg hadde tenkt på: lykke. Hverdagslykke. For jeg kan jo ikke føde, gifte meg, få positiv graviditetstest, få drømmjobben eller første kyss av kjæresten hver dag. Livet er mest hvedager. Så hva gjør meg lykkelig i hverdagen? Svarene var mange, og de kom som perler på en snor. Lykken finnes virkelig overalt. Men hjernen er på en måte også litt overalt. Slik at jeg ikke ser det som er rett foran nesa mi: frokost med to små gutter med klissete havregrøtfingre, klem fra mannen min, å finne en ny genser, å sitte ved pcen å skrive, en kopp te og litt sjokolade, cafebesøk, en varm dusj, en koselig sms, smilene fra lillejenta mi, tanken på gode venner. Så mye fint!! Og så kommer de alt for velkjente lykketyvene å stjeler verdifulle øyeblikk. Hverdagens Kasper og Jesper og Jonatan (bare at de ikke er så søte og uskyldige): Stress, bekymring og dårlig samvittighet.

Hvis lykketyvene kan komme litt bak lås og slå, er det virkelig mye vakkert i livet mitt. Så jeg øver meg på å være mer her og nå. Til stede. I mitt liv. Akkurat nå. Og der på en vei, med to barn i vogna og en ved siden av. I et vakkert vinterlandskap. Da klarte jeg det!! Det ble en av de fineste turene vi har hatt til barnehagen. For mammaen var så glad. Og det smitter!
(Takk Camulen, for at du ga meg en vekker i en travel hverdag)

Livstegn fra supermammaen

Tenkte det var på tide med et bitte lite livstegn fra denne kanten. Kort oppsummert kan jeg si at livet med tre små i alle fall ikke er kjedelig. Her er det ikke mye tid til blogging, tedrikking og kos om kveldene. Lille frøkna har ikke skjønt konseptet med å legge seg tidlig så mor får litt egentid. Forhåpentligvis ser hun etterhvert at å legge seg tidlig er en lur ting.

Ellers kan jeg bekrefte at det går fint å få tre barn og meg selv ut døra om morgenen. Hvilken stilkarakter utfarten får er et annet kapittel. Men ut kommer vi. Egentlig er det veldig mye som går bedre enn forventet. Det totale kaos har uteblitt. Eller kanskje jeg skal si at det uteble. På selveste bursdagen min (selveste Luciadagen) fikk jeg en underlig følelse i kroppen. Det gikk en stund før jeg skjønte at mor i huset hadde feber. Masse feber. Etter at 3 åringen hadde vært hjemme i nesten to uker med feber, tenkte jeg ikke så mye over det. Men da jeg neste dag skulle til legen med min syke gutt tok jeg en crp for sikkerhets skyld. Da kom overrakelsen. Over 200 i crp, kraftig lungebetennelse, og beskjed om at det kom til å gå en måned før jeg var helt på bena. Da jeg neste dag lå rett ut med 40 i feber, og mannen min og ble syk, hørte jeg det totale kaos banke på døra.

Det ble vel ikke totalt kaos, men det ble en annerledes jul enn planlagt. Ingen julekaker ble bakt, alle selskaper hos oss ble avlyst, nyttårsfesten hos oss ble avlyst. For det viste seg at far i hus også hadde lungebetennelse. Men jul ble det. Blant hybelkaniner og mammas julekaker. Vi hostet og spiste paracet, og gledet oss med barna. To glade gutter og ei lita jente med så mye smil inni seg.

Nå er det plutselig januar. Jeg er fortsatt litt redusert, og føler meg så langt unna supermammaen som mulig. Jeg kunne kanskje kommet inn i en litt trang kjole på julaften, slik en ekte supermamma gjør, hvis jeg ikke satt meg ned slik at den myke magen la seg i sine fine folder. En skikkelig lungebetennelse er en effektiv slankekur. Men ærlig talt, så ville jeg heller spist julekaker og julemat og julegodter. Kiloene kommer tilbake de. Og det er helt greit. Jeg liker å kose meg. Trange kjoler kan andre supermammaer ikle seg. Jeg orker ikke.

Nå er det på tide å legge seg. Høres ut som det er stille i vogga. Så håper jeg at jeg slipper å sove sittende i sofaen i natt med en liten tulle i armene. Jeg vil heller sove i senga mi. Supermammaer trenger søvn. Mye søvn.