Ventetid

På soverommet vårt henger bilder fra bryllupsreisen vår. Det er vi to på en strand i Danmark. Bildene er valgt ut fordi de er så gode minner. Det var ikke en planlagt strandtur på en kjent strand. Det var noen timer på en litt steinete, bortgjemt strand som vi ikke hadde regnet med. Vi måtte nemlig vente på at hotellrommet vårt skulle bli klart. Vi vasset, samlet stein og slappet av. Det var noen verdifulle, stille timer blant sol og hav.

Sånn er det i livet og. Noen ganger må vi vente (sånn har det iallefall vært i mitt liv....). Som jeg har skrevet om før, måtte jeg vente lenge på mannen min. Og i sommer var vi på husjakt, og endte opp med å ikke finne et hus å kjøpe. Så nå leier vi. En liten "strandtur" til i livet vårt. En ting som ikke var planlagt, men alikevel så fin. Vi er blitt så glade i det lille huset vi leier. Vi har det så godt her. Ikke slik vi hadde tenkt på forhånd, med jammen har vi det bra! Og jeg hadde ikke trodd jeg skulle bli 32 før jeg traff mannen i mitt liv, men han var virkelig verdt å vente på.

Så livet inneholder vel sånne venteperioder for mange av oss. Vonde venteperioder, spennende venteperioder, lange og korte. Her i huset venter vi på lillebror. Men jeg vil helst vente 2 måneder til. Til han er klar for denne verden. Det er så mye lettere å vente når vi vet hva vi venter på, og ser hensikten med å vente. Jeg vet at han enda har det best inni magen min. Jeg gleder meg så til å hilse på han, men ventetiden er ikke vond. Den er fylt med spenning og glede. Har måtte ta det det med ro i det siste slik at han blir der han er. Og det har virkelig fått meg til å tenke på viktigheten av å la han få tid til å bli større og klar før han kommer. Og slik er det med så mye annet vi venter på. Det er en hensikt med den ventingen og. Men vi ser den ikke. Og da er det ofte så vanskelig. Men det er En som ser. En som ser hele bildet. En som så den mannen jeg skulle ha, og at vi ikke var klare for hverandre før en sommer for noen år siden. Det var mange lange søndager og vanskelige tanker mens jeg ventet. Og mange skuffelser og tårer. Vi lærer i ventetider. Vi formes. Og det gjør noen ganger veldig vondt. Men noen ganger er det turene på den steinete stranda som til slutt blir de beste minnene.