Vi trenger flere sirkusdirektører

Guttene våre er glade i  Torbjørn Egners fortellinger. Det er stor stas å besøke Kardemomme by i dyreparken. I går var røverne på plass, og minste gutten løp etter dem og ropte at de måtte gå i fengsel med stort alvor. Siden han bare er to og et halvt år ble det hele uttalt med stor iver og litt omrokkeringer på stavelser. Det var et minneverdig øyeblikk. Da kom jeg til å tenke på noe jeg skrev i Dagen i vinter. Jeg ble nemlig inspirert av de allerede omtalte røverne. Vi spilte inn riksteateret sin forestilling som ble vist på NRK i romjulen, og både mor og barn har sett den mange ganger.

På slutten av forestillingen slukker Kasper, Jesper og Jonatan brannen i tårnet til Tobias. De tre røverne er plutselig helter. Den ene blir brannmester, den andre blir baker, men siste mann står igjen og lurer på hva han skal gjøre. Alle de andre har jo fått viktige oppgaver. ”Hva har du lyst til da?” spør politimester Bastian. Den siste røveren nøler litt, før han forteller at han alltid har drømt om å bli sirkusdirektør. Han ser litt forlegen ut når han presenterer sin store drøm. Det er da politimester Bastian gjør det jeg syntes er så fantastisk. Han utbryter begeistret: ”Sirkusdirektør. Det kunne vi trenge. Vi har jo ikke noe sirkus i Kardemomme by!”.

Røveren hadde en drøm som ikke var helt som de andres. Han ville noe litt annerledes. Kanskje litt mindre fornuftig i enkeltes øyne. Men det var heldigvis en som oppmuntret han. Det var en som tok drømmen hans på alvor. Det er fantastisk når drømmer blir møtt slik. Da våger vi å tro litt mer på oss selv. Vi trenger mennesker som drømmer stort, annerledes, litt ”ufornuftig”. Vi trenger mennesker som våger. Vi trenger mennesker som oppmuntrer. Vi trenger flere sirkusdirektører, og vi trenger mennesker som hjelper og heier dem frem. Slike som politimester Bastian.

 

Flink pike, enda en gang....

Fredag morgen klokka åtte grep en meget frustrert og TRØTT trebarnsmamma telefonen og slo nummeret til helsestasjonen (jeg er meget takknemlig for de flinke og snille damene der). Det hjelper ikke med tre barn, jeg blir virkelig aldri ekspert på disse underfundige og bestemte små miraklene. Jeg orket ikke en gang å late som jeg var flink pike, jeg ville bare sove!! Noen minutter senere var jeg roligere. Litt trøst, støtte, "det er helt normelt i den alderen" og noen gode råd gjør godt. Jeg øynet håp, og var klar til å gjøre noen aldri så små forandringer i rutinene til lille tulla. Rådene funket faktisk - hurra!!! Nå håper jeg bare det varer :-).

Har (igjen...) tenkt litt på dette med "flink pike" greia. Og da fikk jeg lyst til å kjøre en liten repise på et innlegg jeg hadde for noen år siden. Les det den som vil :-)


Er du flink pike???

 

"Ikke noe problem, det klarer jeg fint".

"Joda, jeg skal rekke det"

"Det var ikke så vanskelig det, kan gjøre det igjen"

"Så klart jeg kan hjelpe da!"

"Nye oppgave?. I morra? Har det jo litt travelt, men la meg se på det".

"Rakk du ikke det, jeg kan se på det jeg"

 

Har du noen gang løpt rundt som en jo-jo en time før besøk, og laget middag, mens kaka står i ovnen og du fortsatt er svett etter støvsugingen? Eller sittet på jobb og lurt på hvorfor i all verden du endte opp med alle de oppgavene, hvordan du kunne være så dum å si ja til alle. Men ikke tørre å si i fra? Har du stått foran speilet og pyntet deg, og lurt på hvordan du skal klare kvelden ute uten å sovne, mens sofaen roper fra stua? Har du skjemmes over støvet under bordet (som sees så mye bedre når du og gjestene leker på gulvet med barna, enn før da alle satt rimelig sivilisert i sofaen)?

 

Har du unnet deg mange gode kvelder på sofaen med boka, mens støvet får være i fred litt, uten dårlig samvittighet? Har du våget å si nei til nye arbeidsoppgaver, uten å føle at du ikke strekker til? Kan du ta i mot besøk, uten at det er strøkent i huset, og slappe av med det? Kan du si, "det syntes jeg var for tøfft, kan jeg slippe"? Eller "jeg klarer det ikke"? Kan du en gang innimellom være bitte, liten jente og vise det?