Hva gjør man...

Hva gjør man når ringene under øynene blir mørkerer og mørkere (og concealerlaget tykkere og tykkere), tålmodigheten litt for tynnslitt og hjernen funker på lavgir (eks: putter det skitne tøyet i tørketrommelen og skrur på. Merk at jeg putter det i TØRKETROMMELEN!).

Når nettene er full av søte små som kaster opp, har vondt i ørene eller nesten ikke får puste gjennom nesa si.

Da er det lett for meg å gå i "jeg er en trebarnsmor og se så bra jeg fikser det fella". Det innebærer å late som jeg tar alt på strak arm, har alt på stell og huset og meg selv både stråler og skinner. Men slik er det ikke.

Jeg begynner å skjønne at det beste er å bare være litt trøtt og sliten (tror ikke jeg er alene om det, syke barn på denne tiden er jo snarere regelen enn unntaket). Smile til meg selv og de trøtte øynene. Le av alt det rare jeg gjør. Grine litt når det er nødvendig. Kjøpe nye støvletter på salget og gå med dem selv om det egentlig er gummistøvlevær. La rotet på loftet være i fred og reise til byen å kjøpe en god kaffi. Minne meg selv på at hverdagslykken er der, og jage lykketyvene på dør (se der sparket jeg Herr dårlig samvittighet ut døra. Han kan bare våge å hamre i hodet mitt om alt rotet og støvet på loftet!!)

Lykketyver

Bilen vår har funnet ut at den ikke liker kulde. Den har bestemt seg for å streike når gradestokken kryper under de minus ti (jeg skjønner den godt, selv om jeg ikke liker det). Det hele startet torsdag forrige uke. Jeg holdt på å gjøre tre små klare for avgang, skulle bare ut å starte bilden så vi kunne få litt varme i den. Men den ville altså ikke starte. Det hjalp hverken med gode ord, eller mindre gode ord. Så da var det bare å pakke tre unger og meg selv inn i diverse lag klær, finne tvillingvogna og overtale treåringen til å gå hele veien. Etter en mindre hyggelig påkledningsseanse (les: sur mamma) kom vi oss ut i det vakre vinterværet. Men det er ikke så lett å nyte en vakker vintermorgen når hjernen er okkupert med dårlig samvittighet over å ha vært så sur på barna, bekymringer om vi må ha nytt bilbatteri og stress fordi vi er mer en litt for sent ute til barnehagen.

Etter en stund kom jeg til å tenke på noe jeg hadde tenkt mye på de siste dagene.Det begynte med dette innlegget http://camulen.blogspot.no/2013/01/er-du-lykkelig.html, på bloggen Camulens skriblerier (en veldig bra blogg, anbefaler et besøk). Hun snakker om lykke. Og det var det jeg hadde tenkt på: lykke. Hverdagslykke. For jeg kan jo ikke føde, gifte meg, få positiv graviditetstest, få drømmjobben eller første kyss av kjæresten hver dag. Livet er mest hvedager. Så hva gjør meg lykkelig i hverdagen? Svarene var mange, og de kom som perler på en snor. Lykken finnes virkelig overalt. Men hjernen er på en måte også litt overalt. Slik at jeg ikke ser det som er rett foran nesa mi: frokost med to små gutter med klissete havregrøtfingre, klem fra mannen min, å finne en ny genser, å sitte ved pcen å skrive, en kopp te og litt sjokolade, cafebesøk, en varm dusj, en koselig sms, smilene fra lillejenta mi, tanken på gode venner. Så mye fint!! Og så kommer de alt for velkjente lykketyvene å stjeler verdifulle øyeblikk. Hverdagens Kasper og Jesper og Jonatan (bare at de ikke er så søte og uskyldige): Stress, bekymring og dårlig samvittighet.

Hvis lykketyvene kan komme litt bak lås og slå, er det virkelig mye vakkert i livet mitt. Så jeg øver meg på å være mer her og nå. Til stede. I mitt liv. Akkurat nå. Og der på en vei, med to barn i vogna og en ved siden av. I et vakkert vinterlandskap. Da klarte jeg det!! Det ble en av de fineste turene vi har hatt til barnehagen. For mammaen var så glad. Og det smitter!
(Takk Camulen, for at du ga meg en vekker i en travel hverdag)

Livstegn fra supermammaen

Tenkte det var på tide med et bitte lite livstegn fra denne kanten. Kort oppsummert kan jeg si at livet med tre små i alle fall ikke er kjedelig. Her er det ikke mye tid til blogging, tedrikking og kos om kveldene. Lille frøkna har ikke skjønt konseptet med å legge seg tidlig så mor får litt egentid. Forhåpentligvis ser hun etterhvert at å legge seg tidlig er en lur ting.

Ellers kan jeg bekrefte at det går fint å få tre barn og meg selv ut døra om morgenen. Hvilken stilkarakter utfarten får er et annet kapittel. Men ut kommer vi. Egentlig er det veldig mye som går bedre enn forventet. Det totale kaos har uteblitt. Eller kanskje jeg skal si at det uteble. På selveste bursdagen min (selveste Luciadagen) fikk jeg en underlig følelse i kroppen. Det gikk en stund før jeg skjønte at mor i huset hadde feber. Masse feber. Etter at 3 åringen hadde vært hjemme i nesten to uker med feber, tenkte jeg ikke så mye over det. Men da jeg neste dag skulle til legen med min syke gutt tok jeg en crp for sikkerhets skyld. Da kom overrakelsen. Over 200 i crp, kraftig lungebetennelse, og beskjed om at det kom til å gå en måned før jeg var helt på bena. Da jeg neste dag lå rett ut med 40 i feber, og mannen min og ble syk, hørte jeg det totale kaos banke på døra.

Det ble vel ikke totalt kaos, men det ble en annerledes jul enn planlagt. Ingen julekaker ble bakt, alle selskaper hos oss ble avlyst, nyttårsfesten hos oss ble avlyst. For det viste seg at far i hus også hadde lungebetennelse. Men jul ble det. Blant hybelkaniner og mammas julekaker. Vi hostet og spiste paracet, og gledet oss med barna. To glade gutter og ei lita jente med så mye smil inni seg.

Nå er det plutselig januar. Jeg er fortsatt litt redusert, og føler meg så langt unna supermammaen som mulig. Jeg kunne kanskje kommet inn i en litt trang kjole på julaften, slik en ekte supermamma gjør, hvis jeg ikke satt meg ned slik at den myke magen la seg i sine fine folder. En skikkelig lungebetennelse er en effektiv slankekur. Men ærlig talt, så ville jeg heller spist julekaker og julemat og julegodter. Kiloene kommer tilbake de. Og det er helt greit. Jeg liker å kose meg. Trange kjoler kan andre supermammaer ikle seg. Jeg orker ikke.

Nå er det på tide å legge seg. Høres ut som det er stille i vogga. Så håper jeg at jeg slipper å sove sittende i sofaen i natt med en liten tulle i armene. Jeg vil heller sove i senga mi. Supermammaer trenger søvn. Mye søvn.