Titt tei!!

Det var jammen en skikkelig lang bloggpause. Forklaringen er rett og slett den at jeg har tilbrakt så mye tid foran pcen med nye og spennende prosjekter, så jeg har ikke hatt noe igjen til bloggen min. Helt utrolig at jeg faktisk kan gå tom for ord (men det er bare det skrevne :-)).

Det siste halvåret har vært utrolig spennende. Først og fremt må jeg jo fortelle at vi endelig har kjøpt hus (dere som har fulgt bloggen en stund har vel fått med dere husjakten vår). I påsken kunne vi flytte inn i vårt nye hjem. Vi er nå de heldige eiere av et hus fra 1967. Jeg elsker det!! Ikke
så fornøyd med gravemaskinen og dumperen i hagen, men gamle hus har lunefulle sider.

I januar fikk jeg en fantastisk mulighet. Til å gå på vannet. Jeg hoppet uti. Nå nærmer prosjektet seg slutten. Resultatet er ikke helt klart før i midten av oktober. Hvis du vil vite mer, så se her: https://www.facebook.com/begeistret

Akkurat nå holder jeg på avslutte neste bok. Jeg er heldig. Jeg må nesten klype meg selv i armen som får denne muligheten. Hva boka handler om skal jeg røpe litt senere. Den går i trykken om ei uke, og lanserer i midten av oktober.

Som jeg har skrevet før, så var det vanskelig for meg da jeg ble sykemeldt etter siste permisjon. Det er vel ingen som har sykemelding som fremtidsplan. Men da mange dører lukket seg, åpnet Gud dører jeg aldri hadde drømt om. Gud er jammen full av overraskelser!! Midt i alt dette er jeg fortsatt delvis sykemeldt. Akkurat den biten går ikke helt som ønsket. Men jeg lærer så utrolig mye i denne prosessen. Jeg har ikke kontroll på noe. Da er det godt at noen har kontrollen. Jeg satser på Gud jeg. Har ikke noe valg akkurat nå. Og det er jammen spennende. Spesielt for en kontrollfreak som meg.

(Bildet er fra Pinterest)

Ekstremsport

Jeg har alltid likt spenning. Hvis jeg fikk sjansen til å utfordre meg selv, takket jeg gjerne ja. Så jeg kastet meg ut i mye rart: klatre, hoppe i strikk, svart løype før jeg egentlig kunne stå på telemarkskia mine. Jeg likte å kjenne adrenalinet i kroppen. Jeg er blitt mer pysete med årene. Tør ikke så mye. Men jeg valgte jobber med litt action. Var redd for å bli sittende alene på en kontor (nå høres det helt fantastisk ut).

Men nå har jeg fått et liv med mer spenning og ekstreme utfordringer enn jeg kunne forestille meg. Jeg har fått barn. Til og med tre stykker.

Hverdagen blir aldri kjedelig med barn i huset. Her er det trassanfall, latteranfall, høy feber, våkenetter, konstant søvnmangel, plastelina som må ut av øret, astmaanfall, sting i bakhodet, falsk krupp, eple i halsen, gode klemmer og mye mer.

Ingen ting gjør så vondt som når barna har det vondt. Det hjelper ikke å være sykepleier når det er min gutt som må ha hjelp. Da er jeg bare mamma. En mamma på akuttmottaket, med et hjerte som banker så hardt og engstelig.

Å være mamma (og pappa) er ekstremsport. Jeg har ingen garanti. Aldri. Jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Men jeg vet at gledene aldri har vært større. Og smerten aldri har vært større. Der jeg satt med gutten min, da skulle jeg gjerne ha byttet det bort med all verdens slalombakker og strikkhopp. For det er ingenting mot det å ha vondt i mammahjertet.

P.s  Det gikk bra med gutten vår :-)

Mot

 

 

Jeg sitter her og tenker. Jeg er trøtt. Veldig trøtt. Jeg tenker på hvordan livet ikke kommer i små porsjoner. Noen ganger kommer det mye på en gang. Veldig mye. Jeg tenker på den lille, store stemmen i barnehagen i dag. En stemme full av håp som sa vil du leke med meg?. Et stort og modig spørsmål av en liten gutt på fire og et halvt. Jeg tenker på sårbarheten i å være menneske. Sårbarheten i et vil du leke med meg? Sårbarheten i å trenge andre. Sårbarheten i å ikke være så sterk. Sårbarheten når livet kommer i full fart og blir litt skummelt. Og så tenker jeg på sårbarheten i å ikke være sårbar. Sårbarheten ved å bare vise det sterke. Sårbarheten i å ikke trenge andre.

 

Livet er sårbart. Jeg er sårbar. Jeg vil leke med andre. Jeg trenger andre. Jeg vil være like modig som sønnen min. Jeg vil lære barna mine å våge. Våge å være svake. Våge å være sterke. Jeg kan få nei. Gutten min kan få nei. Det gjør vondt. Men alternativet er verre. Å tro at vi klarer oss alene.

 

 

Bildet over har jeg brukt før. Men da jeg så det igjen, bare måtte det inn i dette innlegget. For det passer så godt til teksten. Bildet er fra da guttene var mindre. Jeg bare elsker dette bildet. 

 



Love actually...

Jeg har akkurat sett Love Actually for ca tiende gang. Jeg bare elsker den filmen. Jeg kan snart alle replikkene utenat, og blir like rørt hver gang. Filmen beskriver kjærligheten på godt og vondt. Kjærligheten er god og vond. Kjærligheten gjør en så uendelig sårbar.

Jeg husker da jeg forelsket meg i mannen min. Jeg var så redd. Så fryktelig redd. For jeg skjønte at dette var spesielt. Jeg skjønte at dette ikke bare var en vanlig forelskelse. Jeg skjønte at jeg kunne tape alt. Eller vinne alt. Men jeg måtte ta en sjanse. Hvis ikke jeg våget, ville jeg aldri får vite. Jeg tok en sjanse. Jeg var så skremt og bitte liten i møte med kjærligheten. Så sårbar.

Kjærligheten gjør hverdagen vakker. Bildet over viser hva resultatet av mitt vågestykke for litt over seks år siden ble. Jeg er så uendelig takknemlig.

Nå er jula her. Og så kommer et nytt år. Jeg vil fortsette å våge også på andre områder i livet. Det koster noen ganger, for en kontrollfreak som meg. Men jeg vet jo, at hvis jeg ikke tar noen sjanser, ikke våger, da vet jeg heller ikke hva svarene vil bli. Så jeg legger drømmene mine i Guds hender. Fremtiden i hans hender. Og så tar jeg et steg ut på vannet. Og et til. Og et til.

Blir du med?

God jul alle sammen!

Jul

I fjor leste jeg at det finske husmorforbundet hadde kommet med en erklæring: Siden julen ikke feires i skapene, er vasking av skaper ikke nødvendig. Helt seriøst, jeg hadde ikke en gang tenkt på å vaske skap før jul, jeg har nok med å vaske tøy. Men det var jo betryggende å lese.


Det er så lett å tenke at alle andre er superhusmødre, supermammaer og superkvinner. Slike som rekker alt, alltid har det strøkent hjemme (spesielt til jul), baker mange fine kaker, pakker pakkene nydelig inn og i tilegg har overskudd til å se uforskammet bra ut i sin moderne kjole når julekvelden ringes inn.

Jeg vasker ikke ned før jul. Det holder å tørke av overflatene og pynte litt ekstra. For det er så mye annet jeg heller vil bruke tiden på. Jeg vil heller bake rare pepperkaker og kakemenn med barna. Tre barn har gjort meg smart, så pepperkakedeigen kommer i en boks fra Ikea. Svigermors peppernøtter må jeg ha. Da snakker jeg varmt til mannen om hvor koselig det er med bakekveld for oss to. For jeg orker ikke trille ut alle alene. Pakker liker jeg å kjøpe. Før pakket jeg alle inn med pent papir og hjemmelagede til-fra lapper. Tre barn senere er jeg glad hvis jeg husker å få med meg pakkene fra butikken, og takker alltid ja til innpakking. Julekjolen er fem år gammel og finnes ikke moderne. Den sitter ikke like fint som før heller. Men siden planen om å rokke midjen tilbake med rokkeringen min gikk i vasken, er jeg takknemlig for tipset om hold- inn kjole.

Når jula ringes inn er jeg sikkert allerede gjennomsvett av tre forventingsfulle barn. Jeg er sannsynligvis trøtt etter nok en ekstremt tidlig morgen, og lurer på om vi har husket alle presangene. Jeg har garantert vært alt for utålmodig og stresset flere ganger. Når jeg står der mitt i kaoset, da håper jeg at tankene mine går til ham som vi feirer denne dagen. Han som kom til jorden og ble menneske for min skyld. Han som elsker meg så uendelig høyt. Han som designet meg akkurat slik jeg er. Han som aldri sammenligner meg med andre. Han som alltid har uendelig tålmodighet med meg. Han som ser på meg akkurat da, smiler og sier: God jul Heidi, jeg elsker deg. Du er perfekt!

 

Makka Pakka

Jeg får stadig komplimenter. Gitt av to små gutter. Mine gutter. Jeg har fått høre at puppene er fine, at rumpa mi er fin og stor, og magen myk. Jeg er så glad for at de ikke har oppfattet samfunnets merkelige skjønnhetsidealer enda. De vet ikke om flate mager, pupper som ikke henger og snertne sprettrumper. De vet ikke at mamma en gang veide noen kilo mindre, hadde trente, lange ben, litt mindre myk mage, og litt mindre rumpe. At mamma så litt annerledes ut før tre graviditeter og ammeperioder. Jeg skulle så ønske at mine tre små alltid måtte leve slik. Fri fra andres rare meninger om hvordan pupper, mage og rumpe skal se ut. Fornøyd med den de er, uten å alltid sammenligne seg med andre.

Jeg vil at barna mine skal være fornøyd med seg selv. Akkurat slik de er. Og jeg begynner å skjønne at det beste jeg kan gjøre er å være fornøyd med meg selv. På ordentlig. For barn gjennomskuer spill for galleriet. Så når de sier at rumpa mi er fin, vil jeg smile, si takk med et kokett smil,og ta det til meg dypt inne i hjertet mitt. Og hvis jeg noen dager føler meg mest som Makka Pakka, så er det bare å danse Makka Pakka dansen sammen med mine tre små, og huske at ikke alle skal være bikinimodeller.

Og til deg som lurte på hvordan jeg rekker å drikke opp teen min før den blir kald: kopp med lokk. En helt nødvendig investering for alle mammaer :-)

Reality

For en nydelig morgen. Jeg spiser hjemmebakt speltbrød med ridderost og ser på at barna leker sammen på gulvet. Pappaen sover (siden det var hans tur til å sto opp kl fem - her er det ingen nåde, tross farsdag). Freden og harmonien råder i vår lille stue. Jeg nipper til yndlingskoppen min og koser meg med nyinnkjøpt te.

NOT

Ok, jeg spiser faktisk hjemmebakt speltbrød med ridderost (kan dele oppskriften en annen gang, veldig godt! Og jeg har spist opp en pakke ridderost på et døgn. Sikkert veldig godt for figuren :-)).
Og pappaen sover. Men barna.....ja de har jeg stablet foran tven og bestukket med druer for å få litt fred. Freden er noe varierende fordi minsten ikke er så tålmodig med tv.

Det ble litt hektisk her, og jeg trengte mat. NÅ. Vi har en meget gretten gutt med feber på andre dagen. Og selv om jeg er veldig takknemlig for at guttene er så gode venner, så er det dager der de ikke er det. Det er en sånn dag i dag. Tulla er trøtt fordi hun krever å stå opp før hun og resten av huset er våkne. Altså, ingen idyll her i dag. Stuegulvet flyter av duplo, biler og dukker. Kjøkkenbenken må jeg nesten lete etter under all oppvasken som ingen har satt inn i oppvaskmaskinen (ingen gidder å tømme den først).

Så da var det fantastisk godt å skape seg et friminutt her på kjøkkenet. Jeg er i gang med andre kopp te, og skjønner at jeg er blitt ganske god på å kose meg litt midt i kaoset. Sikkert ikke så pedagogisk løsning med mine tre søte små, men men...Nå har jeg i alle fall litt mer overskudd til å ta fatt på oppvaskmaskinen. Det er rimelig stille i stua, og jeg hører at de er i gang med duploen igjen. Pasienten roper etter brød med baconost i små biter. På tide å hoppe inn i virkeligheten igjen! (Og der satte minsten i et klagerop, mulig jeg må ha en kopp te til)