Å våge

I dag fikk toåringen endelig prøvd skiene sine. Den stolte mammaen sto i kjøkkenvinduet og kikket og knipset bilder av den store begivenheten. Naboen kom forbi, og jeg innviet henne i familiens store begivenhet: "Det er første gang, og se, han får det til!!"  (Jada, jeg vet det er litt tussete å skryte sånn). Jeg ble faktisk en smule flau da jeg så meg selv i speilet etterpå og det gikk opp for meg hvordan jeg må ha sett ut der jeg hang ut av vinduet. Jeg hadde nemlig ikke gjort så mye annet en å stå opp, spise litt og være mamma (altså hadde jeg knapt kikket meg i speilet, og mitt hår har en merkelig tendens til å oppføre seg rart etter en natts søvn).

Jeg var så stolt, så stolt da jeg så min lille gutt våge seg ut på sine første skisteg. Jeg syntes han var så flink. Jeg ropte det ut til den lille knotten. Jeg ser for meg at Gud står slik å heier på oss, like stolt og kry som jeg var i dag, når vi våger oss ut på nye ting. Det er skummelt å våge noe nytt. Det er skummelt å bevege seg utenfor komforsonen sin. Men det er slik vi får gleden av å mestre, av å oppleve noe nytt. Det kan hende det blir noen knall og fall. Regner med at min lillgutt nok skal få ramlet litt. Det fine er at vi alltid er der og hjelper han opp. Slik Gud hjelper oss opp. Gud gir oss drømmer. Han vet at det koster å ta de første stegene. Og de neste. Og de neste. Men Han har lovet å være med hvert eneste steg på veien.

Det er så fint med alle som våger. Som våger å dele. Som våger å drømme. Som våger å elske. Som våger å gi. Som våger å være å gi litt blaffen. Som våger å leve her og nå.

Nå skal jeg legge meg og forhåpentlivis få en god natts søvn. Jeg savner luktesansen, deler av hørselen og en god dose energi, og gleder meg til bihulebetennelsen forsvinner. IKKE gøy å være syk småbarnsmamma. Men det hjelper godt når lillegutten vil blåse mamma på panna siden hun har så vondt i hodet. Da er det jammen ikke så verst likevel. Takk for alle de fine kommentarene på forige innlegg. Dere aner ikke hvor mye det betyr!!!