Jeg husker mitt første hjem som bare var mitt. Det var en kjellerleilighet like utenfor Stavanger. Jeg malte stua og kjøkkenet gult. Jeg var så glad i mitt lille hjem. Etter noen år flyttet jeg inn til sentrum. Fikk leie første etasje i en tomannsbolig. Det var hos en gammel dame i et meget gammelt hus. Og kaldt. Og trekkfullt. Men jeg hadde to stuer, et fantastisk knallgrønt kjøkken med orginal kjøkkeninnredning, en fin veranda, stor hage og plass til masse besøk. Det var hjemmet mitt. Jeg var stolt av det. Da jeg tok avgjørelsen om å flytte tilbake til Kristiansand, bestemte jeg meg for å kjøpe leilighet. Noen måneder senere eide jeg en bitte liten blokkleilighet i gangavstand fra sentrum. Badet var så lite at det ikke var plass til to der inne (og det er helt sant!). Men så glad jeg ble i den leiligheten. Det var med vemod jeg flyttet. Og med glede. For jeg var ikke alene mer. Nå var vi to som var på husjakt. Nå kikket vi på hus for en familie. Denne gangen ble det en tomannsbolig. Nydelig hus, nydelig hage. To innholdsrike og fine år. Så gikk turen hit. Til Grimstad. Og jeg tenkte at nå er tiden inne for å ta steget inn i eneboligenes verden. Jeg ønsket meg en passelig stor enebolig, ikke alt for nær naboen, og med en passelig hage. Men det ble ikke slik. Vi fant ikke "huset vårt". Plutselig befant vi oss på leiemarkedet igjen. Helt ærlig, så trodde jeg at jeg var ferdig meg det. Så dukket det opp et lite hus. Tett i tett med mange andre små hus. Ingen hage, men en søt platting. Hjemmet vårt det siste halvannet året. Ikke den fargen jeg hadde valgt på stueveggene eller soverommet. Ikke ny og fin kjøkkeninnreding. Ikke plass til det store moderne spisebordet jeg ønsker meg.
Jeg er blitt glad i dette lille huset. Her bor vi godt mens vi venter på noe å kjøpe. Men jeg merker at det er så lett å sammenligne seg med andre. Andre som har større, nyere, finerer hus en oss. Andre som har hage og god plass til naboen. I dag da jeg gikk tur, kom jeg til å tenke på hvor glad jeg var for mine andre hjem. Hvor lykkelig jeg var for min gulmalte stue. For mitt grønne kjøkken. For den lille blokkleiligheten. Mye vil ha mer, heter det. Jeg må skamfult innrømme at jeg noen ganger kjenner meg igjen i det. Jeg ville ha mer en det vi hadde der vi bodde før. Bedre, større, finere. I dette lille huset bor vi. Det er vårt hjem. Det er her vi er her og nå. Her og nå kommer aldri igjen. Da jeg kom inn døra etter kveldsturen min, slo varmen i mot meg. Varmen fra peisen, og fra tre mennesker som elsker meg.
Bildet er av en plakat som jeg har printet ut. Den henger i stua vår. Tipset fikk jeg fra den flotte bloggen til fru Kruse. Den er verdt et besøk. Her er linken til innlegget hennes om dette bildet: http://blesscount.blogspot.com/2011/08/gave-du-kan-ogsa-fa.html
Så fint du skriv om "heimane" dine! Det er vel noko med det at ein vel kva ein gjer det til? Og det med "my home is where my heart is"..? Har ikkje budd så mange ulike stadar, men har trivdest der eg har budd. Men var likevel noko ekstra då me kunne kjøpa einebolig og vita at "her skal me bu" :) Klem til deg!
SvarSlettDet er utrolig lett (og litt skummelt) å sammenligne seg med andre, og det er minst like lett å jage etter noe som er større, bedre, flottere - istedet for å være fornøyd med det man faktisk har og med den man er. Klarer man å lande på det å være fornøyd, her og nå, tror jeg man finner ro i sjelen. Jeg har brukt noen år på å klare å helt "lande" der, men holder på, og det kjennes godt.
SvarSlettSå fint at du setter ting i perspektiver for oss lesere, og for at du nok en gang minner oss om hva som er viktigst - nemlig de rundt oss, som elsker oss og som vi elsker tilbake. Kos deg med hjemmet ditt, og en dag oppfylles drømmen om eneboligen :)
Ps. I dag anbefaler jeg bloggen din på min blogg.. Klem :)
Ja, man skal være glad og takknemlig for det man har, men det er lov å drømme litt og ønske seg noe større likevel ;) *♥*
SvarSlettTenkte akkurat på det samme I dag! Ikke at jeg er misfornøyd med huset vårt i Oslo, men det kunne Jo vært litt større, hatt litt mer sol osv... ;) Men så begynte jeg å tenke på alle som veldig gjerne ville ha byttet sitt hus med vårt... Vi har det godt, og jeg vil gjerne bli flinkere til å vise mer takknemlighet!
SvarSlettSå fint og sant innlegg. Og det forrige innlegget ditt kjente jeg meg så igjen i! Tror det er litt sånn mammaoppgave å bekymre seg. Samtidig prøver jeg å tenke at all min bekymring hjelper/forandrer ingenting. Det står et eller annet sted i bibelen "hvem kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde" (eller noe sånt). Synes det er et herlig vers som liksom slår foten under vitsen med å bekymre seg.
SvarSlettOg når det gjelder det å føle at man ikke lykkes med oppdragelse, ikke ha nok krefter til å ta kampene eller alltid være pedagogisk og flink forelder, så tror jeg nok ALLE småbarnsforeldre med tid og stunder kjenner seg igjen. Barn er forskjellige, voksne er forskjellige og jeg føler hele foreldregreia er et slags prøve- og feile-prosjekt. Det finnes ingen fasit. Det viktigste er nok at vi har en god porsjon kjærlighet og tillater både oss selv og barna gjøre feil. Håper jeg :) Marit.
Så sant; mye vil ha mer, jeg kjenner det igjen. Likte plakaten. Og jeg likte teksten din. Det er så viktig å tenke over hva som virkelig betyr noe i livet :)
SvarSlettKlem Tonje