Livstegn og takk

Her er et lite livstegn fra meg! Først og fremst, tusen takk for alle de fine kommentarene på det forrige innlegget. Det varmet virkelig hjertet mitt. Det er ikke bare lett å være såpass personlig, men jeg syntes det er viktig å sankke sant om livet.

Her har vi lagt bak oss et begivenhetsrikt døgn, som har inneholdt en stk forsvunnet 2 åring på kjøpesenter (15 forferdelige minutter i mitt liv), et trappefall på den samme 2 åringen (5 forferdelige sekunder i mitt liv), en blødende 1 åring ("mamma, han blør i magen", heldigvis var det bare blod på magen, som kom fra munnen), og feber etter vaksine på 1 åringen. Jeg tror jeg har fått litt flere rynker og noen flere grå hår, men innser at dette bare er begynnelsen med to aktive krabater. For ordens skyld, så er alle like hele og i god form.

Dere som har fulgt bloggen en stund vet at lille minsten har slitt med pust og ører, og at vi derfor ikke har sovet så alt for godt det siste året. For to uker siden var meg og minsten på Oslotur for å gjøre noe med dette. Godgutten kom hjem uten polypper og med dren i begge ørene, og endelig begynner nettene å bli tilnærmet normale. Jeg hadde glemt hvordan det føles å faktisk sove godt, og gleder meg over å oppdage det på ny. Livet med barn blir ikke kjedelig, og det byr på mange overraskelser.

Det var en liten oppdatering fra denne fronten. Til slutt vil jeg ønske nye følgere velkommen. Tenk over 100 følgere!! Det hadde jeg aldri trodd. God helg alle bloggvenner! Nå skal jeg legge meg under dyna og lade opp til en ny dag som midlertidig alenemor. De søte små har allerede ladet opp et par timer, og er garantert klar for nye sprell i morgen.

En prinsessetittel verdig

Det er dager der jeg ikke lever opp til noen av mine idealer. Det er dager der jeg er veldig lite stolt av meg selv. Det er dager der jeg glemmer stort sett alle de kloke ordene jeg har skrevet her på bloggen. Dager der jeg bekymrer meg for mye, tenker dumme tanker om meg selv og andre, sier dumme ting til andre, er alt for utålmodig med guttene mine, syntes jeg ser rar ut, blir sinna for bagateller, ja, listen er mye lenger. Men de siste årene har jeg lært noe viktig. Det gjør ingen ting. Også på de dagene kroner Gud meg som sin prinsesse. Også på de dagene smiler Han og jubler når Han tenker på meg.

Jeg har brukt så alt for mye av livet mitt på å være misfornøyd med meg selv og sammenligne meg med andre. Det kunne ha endt med en spiseforstyrrelse da jeg var ung, men et vondt kne satte en stopper for min noe ekstreme fysiske aktivitet. Det kunne ha endt med at jeg fortsatt ønsket å komme inn i buksestørrelse 26. Det kunne ha endt med at jeg var flau fordi jeg prater så mye og ler så høyt. Men i dag kan jeg heve hodet og si høyt "jeg er bra nok som jeg er. Bra nok i massevis!!". Ikke perfekt, men en perfekt Heidi.

Gud møtte meg da jeg  var på bunnen i en veldig tøff periode i livet mitt. Han fortalte meg at "du er verdt å elske akkurat slik du er". Jeg hadde vært sint på Gud i et år. Jeg kunne ikke forstå hvorfor mitt kne måtte gå i stykker slik at jeg ikke kunne jobbe med det jeg elsket. Jeg kunne i det hele tatt ikke gjøre noe av det jeg var flink til. Hvem var jeg da? I ett år raste jeg mot Gud. Hvis jeg gikk i kirka kom jeg alltid for sent og satte meg på bakerste benk. Jeg vurderte å kutte ut hele Gud, men Gud ville ikke slippe meg. En dag fikk jeg se et indre bilde av en forelder som holdt sitt trassige barn. Barnet raste og skrek, og det gikk litt tid før det skjønte at det ble holdt av kjærlige armer. Da roet det seg. Slik holder jeg deg, sa Gud. Slik holdt Han meg fast i sin kjærlighet i et år, mens jeg raste. Etterpå skjønte jeg at jeg hadde sittet på Hans fang hele tiden. Jeg var bare for sint til å merke det. Jeg er ikke stolt av det året. Men det er en del av mitt liv. Det har lært meg noe viktig. Gud elsker meg uansett.

I dag deler jeg mye. Jeg er litt mer personlig en det jeg pleier. I forrige uke sto det en artikkel om meg i Dagen. Den handler om dette. Så nå ville jeg dele det her og. Det er så vikitg for meg å dele dette fantastiske. At vi alle er en prinsessetittel verdig.Uansatt hva vi føler og tenker om oss selv.

Journalisten, min gode venn og hjelper, Tone Dalhaug, ringte hjem til meg på en av mine dårlige dager.Ikke noe dramatisk, bare litt lite søvn, litt for få armer og to trøtte unger. Hun fortalte at hun hadde funnet en tittel på artikkelen "En prinsessetittel verdig".  Da begynte jeg å grine. Det gikk rett i hjertet mitt. For den dagen følte jeg meg milevis unna en slik tittel. Men jeg var verdig likevel. Dette vil jeg så gjerne at du og skal skjønne. At du er en prinsesse. Uansatt hvordan din dag er, hvordan ditt liv er.

Bildet er tatt av flinke Tania, med fotobloggen http://spiderfruen.blogspot.com/ . Den er verdt et besøk. Tone Dalhaug, som skrev artikkelen og kom på den fantastiske tittelen (og ideen om meg i kjole og krone, en utfordring jeg tok) er forfatter, journalist og skribent med eget firma. Besøk gjerne hjemmesiden hennes. Hun har skrevet en fabelaktig bok for ungdommer om tro:  http://www.livtilord.com/

Et blåblomstrete melkeglass

I går fikk jeg en nydelig rose av en flott dame. Jeg kom hjem så sent at jeg var for trøtt til å finne frem en av de fine vasene. Jeg hentet et melkeglass i skapet, flylte i litt vann, og satte rosa oppi. Da jeg sto opp i dag sto de på bordet og lyste opp kjøkkenet. Både melkeglasset og rosa. Melkeglasset er veldig gammelt. Godt brukt, med mange riper. Blomstene er noe falmet, men jeg syntes det er så fint likevel. Nå fikk det komme ut av skapet for å pynte litt på kjøkkenbordet noen dager.

Jeg kan noen ganger føle meg som et gammelt, litt falmet melkeglass med riper i. Ikke helt "up to date". Litt for trøtt. Ikke helt der jeg vil være. Jeg har mine riper og sår. Det har vi alle. Men vi er like vakre som melkeglasset mitt. Alle sammen. Livet former oss til nydelige mennesker med levd liv. Kankje vi litt oftere burde blomstre slik som bare vi kan blomstre, slik det gamle melkeglasset mitt gjør i dag.

Kose seg litt

I det siste er det flere om har skrevet om dette med husarbeid, som Maria gjør så vakkert her http://schyttshverdag.blogspot.com/2012/01/her-og-na.html. Hun skriver om mye annet og, det er bare å lese i vei! Gjett om jeg kjenner meg igjen??!! En ting er de vanlige tingene som bare MÅ gjøres, som å vaske tøy, vaske gulv, lage mat, brette tøy, inn-og ut av oppvaskemaskin, brette melkekartonger, hive enda en pose brukte bleier i søpla, vaske sengetøy, skifte sengetøy, rydde leker, vaske tv-skjerm, tørke støv, med mer. Det er verre med de tingene som faktisk kan vente. Som å vaske bordbeina, rydde i papirene på kjøkkenbenken, legge bort tøy som guttene har vokst fra, rydde i bodene, vaske inni skapene, rydde inni skapene, vaske under dusjen, rydde i kommoden i ganga og mange andre ting som jeg sikkert har fortrengt.

Jeg leste en gang at å rydde når en har små barn i huset er som å måke mens det snør. Jepp, det er sånn det føles. Noen ganger får jeg denne tanken om at "du -som-er-hjemme-burde-iallefall-ha-det-skikkelig-på-stell". Den sniker seg inn og gjør meg motløs. For sannheten er, at jeg kunne ha gjort mye mer hvis jeg ville. Jeg er nemlig så heldig at begge guttene sover et par timer om dagen, i tilegg til at 2-åringen er noen dager i barnehage. Da kunne jeg virkelig vært husmor. Det hender jeg er det. Men jeg gjør andre ting og. Jeg leser. Jeg skriver her på bloggen min. Jeg skriver andakter. Jeg treffer venner. Jeg sover noen ganger. Jeg har rett og slett litt Heidi-tid.

Jeg vil øve meg i å stå for de valgene jeg tar. Mine prioriteringer. Jeg er ikke en evighetsmaskin som kan gå på 5.gir fra tidlig morgen til sen kveld. Jeg trenger påfyll. Jeg trenger å gjøre noe som jeg bare syntes er gøy. Å bare kose meg litt. Livet med to små er travelt. Spesielt siden minsten sliter med søvnen sin. Lillegutt på 2 er en livsnyter. Han elsker å kose seg. Han tenker ikke på alt han skulle eller burde ha gjort. Det hender han utbryter med et stort smil "nå koser vi oss". Jeg vil og kose meg. Jeg vil jobbe med å få vekk den dårlige samvittigheten som noen ganger sniker seg inn når jeg sitter under pleddet i sofaen og koooser meg, selv om vaskerommet er oversvømt av tøy. Den dårlige samvittigheten tar bort gleden og stjeler energi. Og det er jo dumt, når glede og energi er så veldig fine ting!!!

Å våge

I dag fikk toåringen endelig prøvd skiene sine. Den stolte mammaen sto i kjøkkenvinduet og kikket og knipset bilder av den store begivenheten. Naboen kom forbi, og jeg innviet henne i familiens store begivenhet: "Det er første gang, og se, han får det til!!"  (Jada, jeg vet det er litt tussete å skryte sånn). Jeg ble faktisk en smule flau da jeg så meg selv i speilet etterpå og det gikk opp for meg hvordan jeg må ha sett ut der jeg hang ut av vinduet. Jeg hadde nemlig ikke gjort så mye annet en å stå opp, spise litt og være mamma (altså hadde jeg knapt kikket meg i speilet, og mitt hår har en merkelig tendens til å oppføre seg rart etter en natts søvn).

Jeg var så stolt, så stolt da jeg så min lille gutt våge seg ut på sine første skisteg. Jeg syntes han var så flink. Jeg ropte det ut til den lille knotten. Jeg ser for meg at Gud står slik å heier på oss, like stolt og kry som jeg var i dag, når vi våger oss ut på nye ting. Det er skummelt å våge noe nytt. Det er skummelt å bevege seg utenfor komforsonen sin. Men det er slik vi får gleden av å mestre, av å oppleve noe nytt. Det kan hende det blir noen knall og fall. Regner med at min lillgutt nok skal få ramlet litt. Det fine er at vi alltid er der og hjelper han opp. Slik Gud hjelper oss opp. Gud gir oss drømmer. Han vet at det koster å ta de første stegene. Og de neste. Og de neste. Men Han har lovet å være med hvert eneste steg på veien.

Det er så fint med alle som våger. Som våger å dele. Som våger å drømme. Som våger å elske. Som våger å gi. Som våger å være å gi litt blaffen. Som våger å leve her og nå.

Nå skal jeg legge meg og forhåpentlivis få en god natts søvn. Jeg savner luktesansen, deler av hørselen og en god dose energi, og gleder meg til bihulebetennelsen forsvinner. IKKE gøy å være syk småbarnsmamma. Men det hjelper godt når lillegutten vil blåse mamma på panna siden hun har så vondt i hodet. Da er det jammen ikke så verst likevel. Takk for alle de fine kommentarene på forige innlegg. Dere aner ikke hvor mye det betyr!!!

Når drømmer blir virkelige

Jeg har alltid elsket å skrive. Som liten jente hadde jeg en fabelaktig fantasi, og jeg gikk løs på hver skolestil med stor iver. Fortellingene kom som perler på en snor. Mamma hørte med store ører, og oppmuntret meg alltid. Det hendte fortellingene ble lest høyt i klassen, og det var både flaut og stas. Som tenåring vant jeg en stilkonkurranse, men så ble det en laaang pause. Vidergående sine norskstiler tok litt piffen fra meg kan du si. De neste årene ble det mest dagbok og noen triste dikt når jeg hadde kjærlighetssorg. Men jeg var fortsatt et skrivende menneske. Jeg hadde bare gått litt i dvale.

Så begynte jeg å blogge. Jeg fikk så lyst til å skrive igjen. I tilegg hadde jeg så mye på hjertet som jeg ønsket å formidle. Ønsket var så sterkt, men det torde jeg knapt å si til noen. Jeg torde iallefall ikke si til så mange at jeg hadde begynt å blogge. I begynnelsen syntes jeg det var flaut. Ikke passet jeg inn i noen spesiell bloggkategori heller. Det ble mye "eh, ja, jeg skrivet litt om det jeg har på hjertet og sånt....", og andre vage utsagn. Men etterhvert ble jeg tryggere. Gleden over å skrive vokste. Drømmen om å skrive var der. Drømmen om å formidle noe var der. Jeg var i gang. Jeg hadde et par bloggkriser der jeg vurderte å gi opp. Drømmer er sårbare. Men lysten og ønsket var så sterkt. Og det rare var (og det gikk det iallfall lang tid før jeg torde si til noen), at jeg opplevde at Gud ville at jeg skulle skrive (se der fikk jeg sagt det her og, det var ikke så lett, men nå er det gjort!!). Jeg koser meg så med bloggverdenen. Her får jeg så mye inspirasjon fra så mange flotte bloggere. Det er så varieret, og det elsker jeg. Jeg finner inspirasjon til hjemmet, matoppskrifter, blir rørt til tårer, engasjert, oppmuntret og løftet opp. Gjennom kommentarene får jeg ekstra lyst til å skrive mer. Jeg kommer så abslolutt til å fortsette.

Men det har skjedd noe mer. Jeg har fått en stor og fantastisk bekreftelse på at Gud har lagt denne drømmen om å skrive på hjertet mitt. Jeg har fått min første, lille skrivejobb. Jeg er så glad og takknemlig, og aldri så lite nervøs og skjelvende. Jeg skal annehver uke skrive baksideandakter for avisa Dagen. En god venninne har trodd på meg og hjulpet meg. Det er fantastisk å ha noen som tror på meg. Jeg takker også for all oppmuntring jeg har fått her på bloggen. Det har hjulpet meg til å tørre. Det er virkelig fantastisk når noe av det en nesten ikke tør si høyt at en drømmer om faktisk skjer. Men det skjer! HURRA!!!!

(Når det gjelder bloggbroblemene mine har de løst seg ved at jeg har byttet nettleser. Men skjønner at noen fortsatt har problemer med å kommentere. Det vet jeg ikke hvordan jeg kan fikse : )

Se min kjole

Jeg har sittet og lest igjennom innlegg fra bloggens spede begynnelse. Da kom jeg over dette, og tenkte at det kan jeg jammen legge ut en gang til. Hadde kanskje 10 følgere på den tiden, og tenk, nå er det over 90 som følger med på det jeg skriver. Det hadde jeg aldri trodd da jeg startet en oktoberdag for nesten to og et halvt år side. Velkommen til nye følgere. Og her kommer altså en liten repise:

Dette er en historie om to kjoler. En dag i mai for snart to år siden sto jeg i en brudesalong og fikk hjelp til å kle på meg brudekjolen min. Jeg var helt rolig frem til det øyeblikket. Men da jeg så meg i speilet, i min drøm av en kjole, da ble alt så virkelig. Fra da av var jeg en meget rørt og lykkelig brud. Den rolige, fattede bruden ble igjen i kjolesalongen.

Noen måneder etterpå var jeg i byen med min mann. Vi skulle i bryllup, og jeg trengte kjole. Vi hadde våget oss inn i en butikk med mange fine, men akk så dyre klær. Jeg så en fantastisk fin kjole henge der, og min rause, entusiastiske mann beordret meg til å prøve den. Og så sto jeg der og så meg i speilet. Lille meg i en enkel, nydelig smakfull kjole...Fargen var nydelig..og jeg følte meg vakker. Den var ALT for dyr, men jeg lot meg overtale til å kjøpe den. Rettferdiggjorde for meg selv at jeg skulle jo i tre brylluper fremover, så da trengte jeg jo en kjole (det var bare det at jeg ble gravid, og bare rakk å bruke den i det første...).

Nå henger begge kjolene i skapet mitt. Mine vakre kjoler. Jeg, guttejenta, fotballjenta som ikke gikk i kjoler eller sminket meg før jeg var over 20, eier to slike plagg!!! Det er lenge siden jeg var guttejente, men følelsen av å være det hang igjen lenge. Det å se på seg selv som en vakker dame er ikke lett. Da er jeg igjen tilbake til spørsmålet om hva som er vakkert???

Jeg syntes vi alle er vakre, vi har alle noe vakkert i oss. Men jeg tror ikke alltid vi lar det stråle ut. Jeg tror vi trenger øyeblikk der vi føler oss vakre. Og så kan vi ta det med oss inn i hverdagen og være vakre der og. Jeg vet ikke hva som får deg til å føle deg vakker, men jeg håper det er noe. Mine kjoler får meg til å føle meg vakker. Komplimenter gjør susen, vi må bare huske å ta dem til oss, ikke bortforklare dem eller le dem bort. Og LYKKE. Lykkelige mennesker er vakre. Mennesker som har det godt med seg selv og sin egen kropp er vakre.

Og husk at det var en som skapte deg akkurat slik som Han vil ha deg. En som syntes du er vakker og perfekt slik som du er. En som ba oss elske vår neste som oss selv. Det betyr ikke bare at vi skal elske våre medmennesker, men oss selv og. Det er ikke galt å være glad i seg selv, like seg selv. Det er godt, og gjør oss bedre i stand til å være noe for andre.