torsdag 22. april 2010

Superwoman


Superwoman...
-kler seg ikke fint, for å to timer senere være full av middag (både egen og sønnens), gulp og
sønnens snørr

-sin sønn ramler ikke og slår hodet sitt veldig hardt

-sitt stuebord ser ikke ut som mitt i dag (se illustrasjon)

-spiser ikke fiskepinner til middag

- er ikke så trøtt at hun nesten griner (kanksje det var litt mer en nesten..) når hun skal fortelle
mannen om sønnens fall og kul i hodet

-lever ikke uten nattbordlamper fordi hun aldri får bestilt lampene på nettet

-hadde begynt å pakke og rydde i esker for lenge siden (med tanke på flytting)

-hadde GARANTERT vasket vinduene i dette huset

-hadde spist 5 frukt og grønt om dagen, ikke 5 ruter sjokolade

-hadde tatt seg en treningsøkt etter at sønnen sov søtt, ikke satt seg i sofaen med sine nye
blader

...men SUPERWOMAN ER EN TEGNESERIE!!! Hurra for det!!!

Jeg er glad for å være meg jeg. Jeg liker fiskepinner, og i dag så jeg nesten det dekorative i rotet på bordet (det så iallefall koselig ut!). Jeg liker virkelig ikke å vaske vinduer, og lever godt med det. Men sønnen min kunne godt ha sluppet den kulen i hodet...

6 kommentarer:

  1. He he...herlig!Men håper for all del det går bra med lille gullet ditt da:)

    SvarSlett
  2. Superwoman har heller ikke barn som sitter hos legen og fører følgende samtale ang vondt i magen:
    Lege: Når er det du får vondt i magen, da?
    Barn: Hver gang når jeg har spist alt for mye pommes frites.

    Superwomanmamma hadde ikke da måttet forklare at barn pga teaterøvelser til kl 22. på kvelden (bare i en uke, altså...) og mor med tretthetssyndrom hadde tydd til Mc Donalds (nærmeste nabo til teater) hver dag i ei uke til kvelds...

    Og det forteller jeg bare fordi at alle andre skal få føle seg som supermammaer - sammenlignet med meg.

    Heldigvis er forestillingene over - og jeg føler vi er supersunne når vi serverer fiskepinner og fiskekaker for harde livet - for å rette opp frityrskader...

    Ang kjennskap: Da er du nok ikke hun jeg trodde. Men koselig å treffe deg på bloggen din, likevel:)

    SvarSlett
  3. Da er du heldivis bare som alle oss andre, da... sånn rare MENNESKER, på godt og vondt. :)
    I blogglandia kan alt se så perfekt ut, men alle vet jo at det er en illusjon.
    Men det er herlig å ha et gjemmested som er slik når det røyner på med normaliteter..

    Takk for de fine ordene du la igjen på min blogg.
    Ha en fortsatt trivelig kveld.
    Mvh. Mona

    SvarSlett
  4. Må bare si at jeg har gått og tenkt på innlegget ditt med jevne mellomrom i helga:) Og det gjorde godt:)

    SvarSlett
  5. Hei min nye følger :-)
    (Loddene puttes oppi trekke-hatten...)

    Åh, er det ikke litt godt å slippe å være Superwoman? Hun er bare platt og forutsigbar, og lever dessuten under et evig forventningspress. Nei, takke meg til å være bare en vanlig "woman"! Stuebordet ditt ser ut som et interiørblad sammenligna med mitt, helt sant!!!

    Men du...den boka som ligger på bordet... Jeg er håpløst sentimental når det gjelder barnebøker, og nå fikk jeg et sug i magen...det kan vel aldri verden være en gammel sangbok? Med de nydeligste illustrasjoner av noen barn i avis-hatter og en mor ved en vugge? Jeg fikk bare noen hukommelsesglimt fra en bok ifra barndommen min. SUKK :-)

    SvarSlett
  6. Joda, det er den! Det er barn i avishatter, og mor ved vuggen, og det bor en baker i østre aker....Hadde den da jeg var liten jente, og fant den på loftet hos foreldrene mine. Til stor jubel fra meg!

    SvarSlett