Supermammaen meg

Her er det midlertidig unntakstilstand i heimen. Alle fire har vært mer eller mindre syke, og denne gangen slapp ikke jeg unna. Ørebetennesle, sylta forkjøla, høygravid og kynnere bare jeg tenker på å bevege meg - joda her blir det gjort mye. I dag vant den dårlige samvittigheten, og da far i huset gikk på jobb, lagde jeg en fantastisk middag til mine søte små. Potetstappe, fiskekaker og gulrøtter. Fisk og grønnsaker var det iallfall. Tenkte de trengte en forandring fra pølser og ostesmørbrød. Litt kjedelig hvis de skal få mangelsykdom bare fordi mor har energi på under nullpunktet. Tror du de ble takknemlige? Og spiste med glede og stor apetitt? Neida. Etter to bit sa treåringen pent takk for maten, og lillebroren måtte hentes ned fra bordet fra andre gang. Jeg leitet etter tålmodighet i mitt varme topplokk, og minnet med selv på at treåringen faktisk hadde spurt pent om en skive med prim, og at middagen egentlig var et resultat av mors dårlige mammasamvittighet. Ja, ja, restene gikk i søpla, en time senere spiste de pent brød med prim, etterfulgt av blåbær og bringebær. Så da klarer de seg sikkert litt til uten å få alvorlige ernæringsproblemer.

Og mammaen da. Joda, hun sitter som en hvalross og troner i sofaen. God og mett etter en kjøpepizza og sjokolade. Mulig det er her mangelsykdommen rammer. Guttene sover (men natta er enda ung...), stearinlysene er tent og vuggen er kommet ned i stua. Lærdom i dag: Ikke noe vits i å la dårlig samvittighet styre middagsvalget når formen er på bånn, og gutta helst vil ha skive uansett. Det gjør meg ikke til et bedre menneske. Bare litt mer sliten og sur.

Nå skal jeg snart legge meg og min store mage. Ved siden av senga er en hvit sprinkelseng kommet på plass. Det kiler i magen. Nå er det ikke så alt for lenge til hun kommer. Ut av magen og inn i vår verden. Det er så spennende!!! Og så veldig verdt hvalrossfølelse, kynnere og en ubeleilig forkjølelse. Heldigvis er det noen uker igjen, slik at jeg kan bli frisk og bli supermamma igjen. For med tre barn på litt over tre år regner jeg med at alt vil gå strålende og jeg vil ha masse overskudd og tålmodighet. Jeg vil transformeres til en supermamma med full kontroll. Til jul skal jeg smette inn i en åletrang kjole og imponere alle med flott julemiddag i en strøkent hjem. Gjett om jeg gleder meg!!!

Jeg gleder meg iallefall til å hilse på jenta mi. Resten får vi ta som det kommer :-)

Det vakreste....

Noen ganger tenker jeg at alle kvinner skulle få en liten lapp stukket i hånden når de bestemmer seg for å prøve å få barn. Der skulle det stå: "Velkommen til den vakreste reisen på jord. Og den mest smertefulle". For å ønske å bli, eller være mamma, er nettopp det syntes jeg. Det vakreste, og det mest smertefulle.

Kan jeg få barn? Tenk hvis jeg mister det? Tenk hvis den lille ikke er frisk? Tenk hvis lillebabyen blir syk? Tenk hvis han skader seg alvorlig? Tenk hvis hun ikke få venner? Tenk hvis...? Åh, det er så mange bekymringer. For noen er det mer en bekymringer. For noen er det beinhard virkelighet. Mammahjertet er så stort. Det rommer all verdens kjærlighet, drømmer og håp for den lille.

Jeg er så takknemlig for at det er mange av dere der ute i bloggverdenen som velger å dele de mest smertefulle sidene ved det å være mamma. For det er ingen selvfølge at alt alltid går bra. Når en elsker så mye, så blir smerten tilsvarende stor. Det følger ingen garantilapp med en positiv graviditetstest. Eller en frisk baby. Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe.

For meg betyr dette at takknemligheten over det jeg har er overveldende. De to guttene mine er ingen selvfølge. Jenta i magen min er ingen selvfølge. Det er tre mirakler. Tre skatter. Tre små individer med en ukjent vei foran seg. Jeg skal gå sammen med dem. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at de skal ha det bra. Og jeg vet at det vil bli mange mammatårer. For med den enorme kjærligeten følger smerten. Jeg kan ikke beskytte dem mot alt. Selv om jeg så gjerne skulle. Jeg kan ikke beskytte hjertet mitt mot smerten. Kjærligheten er for stor.

Så det vakreste er også det mest smertefulle. Slik må det være.

 

Somna, min kjære - sov vid mitt hjerte

Du er mig næra, du er min smerta

Enn kan du sova, natten er stilla

Enn er det langt til dag, somna min lilla



Svensk vuggevise

Hverdag

Det var godt å komme i gang med blogging igjen. Takk for de fine kommentarene på det forrige innelegget!

Jeg har så lett for å tenke at jeg alltid må finne på noe vanvittig, fantastisk å skrive om. Tenker at hvem gidder vel å lese tankene til en høygravid tobarnsmamma som ikke akkurat lever det mest spennende livet. Her er ikke spennende reiser, gode matoppskrifter, nydelig interiør eller store opplevelser. Her er hverdag. Men det er jo hverdager vi har mest av alle sammen. Dager med vekkerklokke, rydding inn og ut av oppvaskemaskinen, knekkebrød med gulost, nyhetene på tv, besøk av venner og familie, dårlig tid til skole, jobb og barnehage, dårlig samvittighet, fine overraskelser og mange gleder. Det er noe vakkert med det kjente og kjære. Det merker en når noe rykker oss ut av det. Når for eksempel sorgen rammer. Jeg har opplevd det selv. Dager der det eneste en lengter etter er dagen i går. Da alt var normalt, da alt var som før. Kanskje ikke så spennende, men det var hverdagen. Den trygge og kjente hverdagen. Jeg vil takke dere som deler også de vonde dagene her i bloggverden. Det er så viktig å bli minnet på hvor uforutsigbart livet er. Ikke fordi vi skal gå rundt å være redde. Men fordi det hjelper iallfall meg å være takknemlig for det jeg har. Være takknemlig for det vanlige. Se det vakre i det kjente. Kjenne på kjærligheten til de jeg er glad i. Vise dem det.

Det var noen tanker fra meg på en helt vanlig hverdag. En hverdag som begynte dårlig, med en gryende forkjølelse, en trøtt gutt i trassalderen (dårlig kombinasjon), masse dårlig samvittighet og enda en dårlig-hår-dag. Men heldigvis er det slik med hverdagen, at det er små grep som skal til for at den blir god. En tur på butikken for å kjøre ismocca og avocado. En god lunch, tre skrevne andakter til Dagen, en varm dusj gjør susen. Plutselig ser jeg hvor heldig jeg som har en helt vanlig hverdag foran meg.

Klassisk redebygging

Her går det ikke akkurat unna med blogginnlegg kan du si. Dagene flyr, med to aktive gutter, voksende mage, andre skriveprosjekter og soving. Nattesøvnen er i perioder laber, så da er sove-på-sofaen blitt en høyt aktet aktivitet. I tilegg har et nytt fenomen meldt seg: klassisk redebygging. Jeg har lurt på om jeg mangler et mammagen siden dette har vært ganske fraværende i de andre svangerskapene. Det har iallfall ikke utartet seg slik jeg hadde forventet. Med guttene har jeg bakt og syltet og saftet, men brydd meg lite med å kjøpe og ordne klær, gjøre i stand hjemme og andre mer klassiske forberedelser. Men nå, nå er jeg endelig blitt en skikeklig redebygger. Jeg sorterer tøy, maser på mannen om å flytte møbler, skriver lister over alt vi trenger, og har i tilegg stor trang til å bake. Jeg har til og med begynt å hekle babyteppe!!!!

Slik kan det altså gå, når man tror at man vet ganske my eom å være gravid, ja da blir det plutselig ikke helt som en hadde trodd likevel.....hi, hi... For eksempel har jeg alltid hatt dilla på noe. Appelsiner med førstemann, eplejuice med nummer to. Denne gangen er det ikke noe jeg må ha. Men om ikke jeg MÅ ha noe, så vil jeg veldig gjerne ha ismocca og sjokoladeis evnt annen is med sjokoladesaus. Det kan kanskje forklare at vektøkningen er noe større denne gangen.

Så sånn går no dagane...Jeg ruger, og hvalrossfølelsen er sterkt tilstede. Med nummer to måtte jeg ta det veldig med ro fra ca uke 28 pga sterke kynnere. Det har jeg sluppet denne gangen. Frem til nå. Men nå er jeg kommet så langt, at jeg vel skal holde ut. Jeg får bare holde meg til de mest rolige redebyggeraktivitetene. Jeg føler meg ikke akkurat som en supermamma eller superkone for tiden. Tålmodigheten er ikke på sitt beste, energien er noe laber. Humøret ikke alltid på topp. Jeg er spent på de neste ukene. Noen kvelder når jeg ser på mine vakre små, kommer tårene i øynene. Jeg skulle vært litt snillere, litt mer tålmodig, litt mer lekende. Det er jammen ikke alltid like lett å være mamma.

Noe superblogger har jeg heller ikke vært den siste tiden. Men jeg er blitt supergod på å bake kanelboller og lese bøker om natta. Og så har jeg gode tips om urolige ben og brennende føtter hvis noen trenger det....Snakk om å utvikle ekspertise på viktige områder!!!

Gull

"Mamma, mamma, se! En stein!! Den er akkurat som gull!!" utbryter gutten min i dag morges. Steinen i den lille hånden hans ser ikke ut som det vi tenker på når vi hører "gull" i det hele tatt. Den er grå og klumpete. En helt vanlig gråstein faktisk. Men gull likevel. Det er så mye som er mer en det vi ser ved første øyekast.

Sommeren min har vært gull. Enkelte dager har kanksje hatt form som en gråstein ved første øyekast, siden formen ca midt i ferien endret seg den gale veien. Hadde satset på å være en sprek gravid som fikset det meste. Men kvalmen og trøttheten satte en stopper for det. Det ble endel dårlig samvittighet for å ikke orke alt det jeg ville. Innser vel at tre svangerskap så tett gjør sitt, og at det blir travlere for hver gang. Jeg vil så gjerne så mye, men må innse at jeg går litt roligere tider i møte.

Nå har jeg akkurat sett på bildene fra ferien vår. Det er ikke kvalme, trøtthet og dårlig samvittighet jeg ser. Jeg ser glade gutter, gode venner, kusiner og fettere i lek. Jeg ser tordivler i små hender og brune barneansikter. Jeg ser gull.

En litt snusfornuftig prinsesse

Det er en stille sommerkveld. Jeg har akkurat spist resten av de rørte jordbærene rett fra glasset. Det kan anbefales. Hvorfor skal det bare brukes på brød og vafler og sånt, når det smaker best helt alene. Hvorfor skal jeg i det hele tatt alltid være så fornuftig. Hvorfor ikke gå innom butikken som ligger 2 minutter unna når jeg skal ut å gå tur, og kjøpe en god sjokolade å ha med på veien. Det gjorde jeg i går. Det ble en veldig fin tur. Hvorfor ikke kjøpe en skikkelig dyr gul cardigan når den er det fineste jeg har sett og feriepengene akkurat har kommet? Akkurat det har jeg faktisk skrevet en helt innlegg om tidligere. Den cardiganen er nå nesten utslitt, men fortsatt elsket. Hvorfor ikke ta masse sjokoladesaus på sjokoladeisen hvis det er det jeg har lyst på? Hvorfor ikke kose seg litt mer? Hvorfor ikke unne seg det lille ekstra en gang inni mellom? Hverdagen er jo så full av fornuft og sunne og fine idealer. Det er sunt å ikke være så flink og fornuftig alltid. Det har jeg tenkt å lære min lille tulle. Jeg håper hun har nesa rett opp slik som meg, og at hun kanskje er bitte litt snusfornuftig, slik jeg var (og er). Jeg skal lære henne å spise syltetøy fra glasset og danse i den nye kjolen. Jeg skal susse henne på den lille nesen og si at hun er helt fantastisk. For det er hun for meg allerede.

Vi gir så mye videre til barna våre. Jeg vil at de skal føles seg unike, fantastiske og vakre. Helt spesielle og verdifulle. Akkurat slik som de er. Da må jeg føle det sammen om meg selv. Hvis ikke vil de en dag merke min usikkerhet. De vil se min misfornøydhet. Høre mine klager. De vil lære. At mamma ikke føler seg vakker. Mamma skulle gjerne gått ned noen kilo. Mamma skulle ikke spist den sjokoladen. Mamma vil helst være som noen andre. Da blir det ikke så lett å lære dem det jeg ønsker. Jeg må begynne med meg selv. Så selv om jeg for øyeblikket føler meg noe stor og tung, ikke så fin som i de andre graviditetene, så øver jeg meg på å være en prinsesse. Fordi jeg vil at datteren min skal lære at hun er en prinsesse av en mamma som føler seg slik. Jeg vil at guttene mine skal ha en mamma som stråler fordi hun er slik hun er. Jeg vil høre på min snart 3 årige sønn, som en dag sa: Mamma, du må huske å være en prinsesse!

Opp igjen!

Jeg er ikke så flink til å takle skuffelser. Det blir noen ganger litt mye bråk. Det er stadig noe jeg drømmer om. Som alle de årene da jeg håpte å treffe drømmemannen, eller nå, når vi er på jakt etter hus, og jeg på jakt etter jobb. Eller da vi prøvde å bli gravid med førstemann (det tok ikke så lang tid, men lenger enn jeg ønsket).

Jeg ba Gud om en mann i mange år. Det ble mange skuffelser. Det hendte jeg trodde, at dette, det må vel være det rette. Jeg brukte fornuften min til å tenke ut hva som var best for meg og når. Så gikk det ikke, og jeg ble så veldig lei meg. Det ble vanskelig å se for seg hva som kunne være bedre, og iallfall vanskelig å se for seg at det skulle være bedre å vente lenger. Jeg ble jo bare eldre og eldre, og ønsket meg jo barn en dag. I tilegg hadde jeg en diagnose som kunne gjøre det vanskelig for meg å få barn, og det var ikke så lurt å vente for lenge. Nå i ettertid er det lett å se at det måtte være slik, men det var ikke lett der og da.

Selv om jeg har fått erfare at Gud faktisk har kontrollen, så er jeg fortsatt en kontrollfreak som blir skuffet når det jeg trodde var det beste ikke blir slik som jeg har tenkt. Jeg stoler litt for mye på min egen hjerne, og det er ikke alltid så lurt. Forrige gang jeg ble skuffet, hørte jeg en stemme i hodet mitt. Det var Gud som prøvde å nå inn i min skuffede selvmedlidenhet: "Kan du stole på at jeg har gode tanker for deg, selv om du nå ikke fikk det som du trodde var det beste? Kan du stole på at jeg har kontrollen og at dette til slutt vil bli veldig bra?" Kan jeg det? Jeg øver og øver meg, og er så glad for at når jeg lar tårene få renne fordi jeg er lei meg, så kan jeg gjøre det hos Gud. Han er så uendelig tålmodig med meg, og når jeg er klar, tar han hendene mine og hjelper meg opp og videre.