Sjokoladekake, bekymringer og litt til...

Noen kvelder skiller seg ut. Det måttte selvfølgelig være en av disse mannen min var ute. Det begynte med en søt gutt som spiste youghurt i stolen mens han så på barne tv, mens mammaen ante fred og ingen fare på kjøkkenet med minsten. Det går nemlig nesten alltid bra. La oss si at det går bra 19 av 20 ganger. I kveld var den gangen det ikke gikk. Synet som møtte mammaen og minsten som sultestreiker var egentlig ganske morsomt. Yoghurt i stolen og over store deler av den smilende 2 åringen. Det hører med til historien at yoghurten var av type lilla og stolen av type hvit. OK, stoltrekk i vaskemaskinen, og gutt til vasking. Det var bare det at gutt ikke ville vaskes. Derfra tar historien en noe mer utrivelig vending,og ender her ved kjøkkenbordet en times tid senere. Sliten mamma, en kopp te og litt sjokolade. Mitt i kaoset klarte jeg ikke la være å tenke at jeg ikke får til det her mamma greiene så bra. Er jeg god nok for mine to søte små? Er jeg tålmodig nok? Kjærlig nok? Bestemt nok? En sliten hjerne tenker dårlig. Jeg har faktisk tenkt ganske dårlig i hele dag. Lite søvn gjør lite bra for tenkeevnen min. I dag har jeg vært bekymret. Jeg var så bekymret for ting og tang at mannen min beordret meg til å gå på cafe og kose meg med kake og slappe av (har vært på handletur i Kristiansand). Det gjorde jeg (jeg er ikke så vanskelig å overtale til slike ting). Jeg måtte faktisk stoppe hjernen så jeg ikke brukte denne kosestunden helt alene til å bekymre meg (kunne jo bekymre meg over alt for mye sjokolade, eller at jeg egentlig ikke skulle bruke penger på slikt i dag. Jeg skulle jo handle til barna på salg, og lommeboka er ikke akkurat full på denne tiden av året). I bilen hjem irriterte jeg meg over at jeg bekymrer meg så mye. Altså, ikke verdens beste dag opp i hodet mitt.

Jeg kjenner ordet våpenhvile viskes i hodet. Var det ikke du som skulle inngå litt mer våpenhvile, Heidi? Kanskje det må gjelde bekymringer, dårlig samvittighet og dumme tanker om seg selv fordi jeg ikke klarer å leve opp til alt jeg ønsker? Det må vel gå an å strekke seg etter noe (som f.eks å bekymre seg mindre), uten å slå seg i hodet når en ikke klarer det. For noen dager er slitsomme. Noen dager er det vanskelig å tenke godt og rett. I dag var en slik dag. Men det kommer en dag i morra. Jeg vil ikke kaste bort denne kvelden med å plage meg selv slik at jeg blir enda mer sliten i morra. Det er på tide å avslutte fredsforhandlingen for i kveld og inngå dagens våpenhvile med meg selv. Det er best å legge seg med fred i hjertet.

Rett og slett helt perfekt

For et år siden fikk jeg kikke inn i de nydelige øynene dine for første gang. Min lille minstemann. Hvor ble tiden av? Tenk ett år har du vært her hos oss. Så kort, og alikevel så lenge. Jeg som ikke var sikker på om jeg kunne få barn en gang, fikk oppleve å få nettopp nydelige deg i mine armer. Lille, vakre du. Takk for at jeg får være mammaen din. Takk for ditt gode smil og din uendelige energi. Takk for at jeg får holde deg tett alle de nettene du strever med ører og pust. Takk for din grenseløse tillit til meg. Åhhh, som jeg så gjerne skulle fikset de vonde ørene dine. Jeg skulle så gjerne fikset alt for deg resten av livet. Slik at du kan gå smilende gjenneom hver en dag. Jeg retter øynene mine mot Han som ga meg deg, mitt lille mirakel. Jeg takker Han av hele mitt hjerte, og legger fremtiden din i Hans trygge armer. Åh, som jeg elsker deg. Takk lille venn, for at du gjør meg til en mamma. Takk for at nettopp du er du. Hvis jeg kan ønske noe for deg i dag, så er det at du alltid må skjønne hvilket mirakel du er. Skapt akkurat slik du skal. Rett og slett helt perfekt. Måtte vi alle skjønne nettopp det. At det er slik det er for oss alle.

Våpenhvile

De siste ukene har det skjedd en forandring i ansiktet mitt. Først var den der bare av og til. Men nå ser det ut som den er kommet for å bli. En lang, tydelig rynke ved siden av munnen. Fra før av har jeg en mellom øynene, og mange, søte små rundt øynene. Denne er imidlertidig verken liten eller søt. En dag studerte jeg ansiktet mitt nøye, med ekstra fokus på denne forvandlingen. Jeg syntes ikke den er fin. Men da jeg sto der skjønte jeg at nå er det tid for nye forhandlinger i fredsprosessen. Jeg er tre år unna 40 år, jeg har født to barn på kort tid, med påfølgende lite søvn og travle dager. Jeg er ikke 20 år lenger, og det ser ikke slik ut heller. Jeg er vel det en kaller en voksen dame. Voksne damer får rynker. Det er en del av livet. Jeg får rynker, de blir endel av meg. Jeg vil ikke krige mot meg selv. Altså, jeg må inngå våpenhvile.

Slik har jeg forhandlet med meg selv mange ganger. Jeg har kriget mot meg selv i alt for mange år. Jeg vil ikke mer. Det er for slitsomt. Dessuten tar det alt for mye av gleden i hverdagen. Jeg mislikte for eksempel kroppen min i mange år. Ville alltid være litt tynnere, litt flatere mage, litt smalere hofter osv. Da jeg var høygravid med min første sønn så jeg på et bilde av meg fra bryllupet vårt. Jeg fikk et lite sjokk. Var jeg så slank?? Det ble en vekker for meg. Jeg ble lei meg for at jeg ikke hadde vært fornøyd med meg selv, at jeg hadde kastet bort så mye tid på å ønske at jeg var annerledes. Jeg vil ikke oppleve det igjen, at jeg om 10 år ser på bilder av meg selv og ser at jeg var bra nok i massevis, men at jeg ikke så det da. Jeg vil se det her og nå. For det kommer flere rynker. Kroppen vil fortsette å forandre seg. Jeg vil inngå en våpenhvile med meg selv. Jeg må helt sikkert igjennom flere forhandlingsprosesser, men jeg håper de alltid ender i våpenhvile.

Jula er mer

En deilig jul går mot slutten. Alle disse fine øyeblikkene med min lille familie skal jeg bevare i hjertet. Gleden, takknemligheten, velsignelsen. Men jula er mer en det. Den er en feiring av noe som er større, en feiring av Han som ga meg alt det jeg elsker. Han ble menneske slik som oss, en natt for 2000 år siden. Han led, Han gråt, Han gledet seg, Han lo. Han kjente på alt det vi kjenner på. Jeg er så glad for at min Jesus vet hvordan det er å være et lite menneske. Han vet at det ikke alltid er så lett. Jeg syntes det er vanskelig å fatte Hans uendelige kjærlighet til meg. Det er så stort så stort.

Lille julaften fortalte jeg min lille 2åring at i morra skulle han få mange pakker. Da lo han godt, og sa "Neeiiii, mamma". Jeg smilte tilbake og forsikret han om at, joda, i morra var det mange pakker (ikke bare en pakke hver dag, som han har lært seg de siste ukene). Han lo enda mer hjertelig og kikket på meg som om jeg bare tullet. "Neeii, mamma", frydet han seg. Neste dag vanket det mange flere pakker en han kunne forestille seg. Han var et fyrverkeri av glede hele dagen (og hele kvelden, mye senere en mammaen hadde planlagt. Han fikk virkelig dreisen på dette med jul kan du si...).

Min lillegutt kunne ikke forestille seg noe mer en den gleden en pakke hver dag ga han. Hvordan kunne han se for seg det som skulle komme neste dag? Slik er det med Guds kjærlighet. Den er for stor til at jeg helt kan fatte den. Men den er der likevel. Det kommer heldigvis ikke an på meg.

Jeg ønsker alle en fortsatt god romjul. Jeg koser meg med ny mano kopp, nye bøker og hjemmebakte biscotti, mens det uler rundt hushjørnene. Min lille kosestund.

Fornøyd likevel

Etter maaange uker med dårlig søvn her i huset fordi vi har en minstemann som strever med pusten og ørene om nettene har det endelig roet seg litt. Vi har hatt to gode netter!!!! Og jeg er mer sliten i dag enn jeg har vært de siste ukene. Rare greier! Og faktisk litt frustrerende. Jeg har jo sovet mange timer i strekk. Og jeg som skulle sette inn det siste giret før jul, og kose meg med julegaveinnkjøp, baking og siste rest av pynting av huset, var plutselig en sur dame og utålmodig mamma. Ikke som planlagt, kan du si. Tusen takk til min snille mamma, og min gode venninne, som forsikret meg om at det er helt normalt. Det er når det roer seg slitenheten ofte kommer. Da kan en gire ned, og da skranter mammamotoren litt. Og husmormotoren. Og juleforberedelsemotoren. Og snilljentemotoren.

Når jeg tenker etter stemmer dette faktisk. Iallfall for meg. Når ting står på mobiliserer jeg masse. Som til eksamener, syke barn eller kriser i livet. Når det roer seg går lufta ut av ballongen. Phiiiiiiiiiiffff (er det ikke ca sånn det høres ut..???), der sitter jeg i sofaen og lurer på hvordan i all verden jeg skal få orden på vaskerommet og bakt de kakene jeg hadde planer om.

Men en frisørtime, og en helt-alene-tur i byen (mens min snille mann sto for kveldsstell og legging) senere ser jeg mye lysere på livet. Kan til og med se litt humorsitisk på at jeg fremkalte feil bilder og må en tur til byen i morgen også (jeg blir utrolig distre når jeg er trøtt). Nå er det heldigvis helg, og vi skal kose oss masse. Jeg skal ta mitt trøtte legeme og putte det under dyna snart, og nok en gang øve meg på å være fornøyd med meg selv, selv om jeg i dag var langt fra den mammaen eller Heidien jeg ønsker å være....

Hi hi....så nå at det er veldig synlig på bildet at vår søte bambi mangler noe pels på nesen. Men han får være med her på bloggen likevel. For han er god nok han og! (grunnen til at han mangler pels??? Vi har to små søte gutter her i huset...)

Og vinneren er..

Stjernen holder seg på sørlandet, og den heldige er damen bak den nydelige bloggen  Hjertespor. Dette er en fantastisk blogg, som virkelig rører ved hjertet mitt. Jeg liker å snakke sant om livet, og her har jeg funnet ei som gjør det med stort hjerte og gode ord. Et besøk anbefales på det varmeste: http://hjertespor.blogspot.com/

Ellers må jeg si tusen takk for alle de gode ordene under forrige innlegg. Det har varmet hjertet mitt. Bursdagen var fin. Det vanker så mange gode ord på en slik dag. Jeg er glad i ord. Jeg er faktisk glad i å ha bursdag selv om jeg er så gammel. I kveld er mannen på julebord, jeg sitter i pysjen, med kjøpepizza i ovnen, og skal kose meg. Regnet pisker mot ruta, og jeg savner snø og vinter. Dette er absolutt ikke utevær for småtroll. De kan jo blåse vekk, eller få kuler i hodet av haggelen.

Jeg er trøtt, takknemlig, og klar for en rolig kveld. Så gjennstår det å se om småtrollene er enige...Da hadde jeg i så fall blitt veldig takknemlig!

Den fineste gaven

Noen ganger må jeg klype meg selv i armen når jeg ser på min lille familie. Mine tre gutter. En stor og to små. Jeg husker alle de årene jeg ventet. Jeg var alltid alene. Var en av dem som aldri hadde kjæreste. Etterhvert ble jeg en av dem som kanskje ikke kunne få barn. Jeg ble 30, 31...og ventet og ventet. Jeg husker at jeg tenkte mye på dette i jula. Lurte på om jeg neste år hadde en kjæreste. En som jeg var helt spesiell for. Jeg husker alle nyttårsaftene fylt med et visst vemod, fordi jeg ikke hadde en som var min, en å kysse når klokka slo tolv. Jeg husker alle tantebarn som gledet seg slik, og hvordan jeg lurte på om jeg ville få egne barn en dag. Jeg husker at jeg en vinter lå på sykehuset, sjokkert over beskjeden: at jeg kanskje ville få problemer med å få barn. Iallefall hvis jeg ventet. Og det var jo det jeg gjorde. Jeg ventet på en mann. Det var mange år å vente. Nå kan jeg se, at det var slik det måtte være. Det var jo mannen min jeg ventet på. Og det var den sommeren for fire og et halvt år siden vi skulle møtes. Det kunne ikke vært før. Jeg har fått den beste! Jeg takker Gud for at Han var så mye klokere enn meg. Han så hele bildet, jeg så bare delene. Slik er det ofte. Det er vondt å vente noen ganger. Vondt når en ikke vet om det en drømmer om og håper på kommer til å skje. Det er skummelt å håpe. Jeg vet ikke hvorfor så mange av oss må gjennom smertefulle venteperioder. Men jeg vet av erfaring at vi ikke er alene. Det er en som ser vår sak, selv om det ikke alltid føles slik. Det føltes ikke slik for meg, da jeg 29 år gammel, alltid singel, med hjertet fullt av lengsel etter en familie, fikk vite at det ikke var noen selvfølge for meg å bli gravid. Det er mye som ikke er en selvfølge. Derfor må jeg klype meg selv i armen når jeg ser på mine nydelige gutter. Derfor griner jeg av glede når jeg ser 2-åringen danse i midtgangen på konsert ned sitt store idol, Jarle Waldemar. Derfor har jeg ikke lyst til å legge snart 1-åringen i vogna når han har sovnet i armene mine. Derfor er det ikke noe offer med lite søvn og egentid. For jeg er så takknemlig. I morra blir jeg 37 år. De fineste gavene kommer til å våkne meg klokka seks, og kreve mat og kalendergaver. Og jeg sier tusen takk med hele hjertet mitt.

Til slutt vil jeg minne om give awayen. Den nydelige stjerna venter på et vindu å lyse opp. Se innlegget under. Fortsatt god førjulstid fra meg.

Bildet av oss er tatt av den flinke damen bak bloggen http://spiderfruen.blogspot.com/. Den er verdt et besøk!!