Godt nok er godt

Denne uka har jeg trålet butikker etter nytt tøy. Det betyr prøverom etter prøverom, speil etter speil i helfigur...første bikinisesong i komminga etter fødselen...Gikk hjem fra byen med et noe hardt prøvet selvbilde. Og hjemme har mannen kjøpt nydelige røde roser til meg. Lillegutt smiler og ler, vinker, og sier "pappa". Mannen sier at jeg må huske at han kjøpte rosene fordi han elsker meg. Han sier jeg er vakker. Og jeg tenker at kroppen min er god nok. Til å tilhøre en dame på 35.

Sola skinner, og jeg ser støvet under bordet i stua. Ser den tomme veggen i tv stua som enda ikke har fått bilde på seg. Badene som hadde trengt en vask. Og så tenker jeg at det er godt nok.

Og jeg tenker videre. At godt nok er GODT!! Det er ikke bare "godt nok". Det er veldig bra!! Og setter meg i sola og spiser sjokoladeis selv om bikinisesongen nærmer seg!!

Fred

Det er godt å ha fred inni seg. Å være lykkelig, glad og fredfull. Se lyst på fremtiden med glede og forventing...Det er godt ja, men ikke alltid så enkelt. De siste dagene har hodet mitt vært meget travelt opptatt. Med FREMTIDEN. Den store, skumle, usikre fremtiden... Oæhhhhh....Jeg er veldig flink til å tenke, og noen ganger blir jeg helt sliten av meg selv. Det har jeg vært de siste dagene. Sliten av det som forgår inne i mitt krøllete hode. Det er en sliten, og til tider bekymret panne som har fått et streif av brunfarge. Og noen ganger alvorlige øyne som har sett på sola bak solbrillene.

Heldigvis finnes det to typer fred. Det er den freden jeg desperat har prøvd å skape med alle mine tanker. Hvis bare det blir sånn, og det sånn, og det ordner seg da, og på den måten...da blir det bra!!! Men jeg vet jo ikke om det går sånn (hvis du nå lurer fælt på hva i all verden jeg styrer sånn med, så er det vår lille families planlagte flytting med sine praktiske konsekvenser, og jobb, og barnehage, og andre små og store ting. Jeg klarer å komme på mye når jeg først er i gang).

Men heldigvis så finnes det en annen fred. En fred som ikke handler om hva jeg klarer å få til av mulige gode, og mindre gode løsninger i mitt hode. Den freden finner jeg i å stole på at jeg har en som vil meg og familen min det aller, aller beste. En som ser løsninger og muligheter som jeg aldri kunne ha tenkt ut. En som vet alt om timing. En som har full kontroll når jeg ikke har det. Det er så godt å hvile i det. Da kan jeg gå i sola og smile, glede meg til fremtiden med alle jeg er glad i. Da har jeg fred. Og om det glipper innimellom (og det gjør det garantert), så er Gud der alikevel. Han beholder alltid kontrollen. Så kan jeg vandre inn i fremtiden med rynket panne, men trygg alikevel!

I dag

Det er bare i dag som er dagen i dag. Det er dagen i dag jeg våkner opp og syntes at livet er litt kjipt. I dag er dagen da jeg har planlagt å vaske litt, men sovner i armkroken til mannen min mens lillegutt sover luren sin. I dag blir noen planer avlyst, og det blir impulstur til min snart nye hjemby med mann og minsten. Det er i dag jeg sitter på cafe og koser meg veldig, mens vårsola varmer for første gang i år. Det er i dag jeg får vasket alikevel, og koser meg med pai til kveldsmat mens lillegutt spiser og griser og koser seg med en brødskalk. Det er denne dagen jeg ligger på gulvet og spiser sjokoladekake og ser på at lillegutt koser seg. Det er i dag jeg tenker at selv om jeg trodde det var en dårlig dag da jeg våknet med hodet fullt av bekymringer, så ble det en veldig fin dag!

Det er i dag som er nå. Han som elsker oss over alt gir oss styrke til dagen i dag. Men hvis vi legger til sorgene fra fortiden og bekymringene for fremtiden kan det bli vel fullt i hodet. Og da blir det slitne hoder. Men slitne hoder hviler godt hos Han som alltid er der.

Når lillegutt sover

Når jeg ser på lillegutt som sover i senga si, det lille fredfulle, lykkelige ansiktet...da blir hjertet mitt så stort så stort. Jeg ønsker bare godt for den lille gutten min, som blir litt større dag for dag. Jeg ønsker at han må være så lykkelig og fredelig alltid.

Og så vet jeg at det ikke er slik verden er. Han, som alle oss andre kommer til å oppleve smerte. Jeg kan ikke alltid beskytte han. Men jeg kan alltid elske han, alltid være mammaen hans. Gjøre så godt jeg kan for å være der for han. Min lille gutt...

Over senga til gutten min henger det et bilde av Jesus. Vi har en Far som føler det samme for oss som vi føler for barna våre. En som ser på oss med et stort, stort hjerte, og elsker oss på en helt spesiell måte akkurat slik vi er. En som ønsker oss godt, har gode tanker for oss. Det kan være vanskelig å tro noen ganger. Når livet gjør alt for vondt, når det føles håpløst og så uendelig vanskelig. Da er det ikke alltid så lett å huske eller skjønne. Men det er sant alikevel. Smerte rammer alle, blindt og urettferdig. Men vi har en som er med oss i smerten. En som er hos oss. Vanskelig å fatte??? Ja, men sant alikevel!

Så når min lille gutt blir større og større og en dag skal ut i den store verden, så håper jeg han vil oppleve det som mammaen og pappaen hans har fått oppleve. At Gud ikke bare er en sjeggete fyr i himmelen, eller en hyrde på glanset papir, men en levende venn som er med i det vonde og det gode!

En av hver sort

"Du er en fin Heidi", sa mannen min en dag. "Veldig fin". Jeg måtte tenke litt... Jeg er en fin meg!? Det er faktisk bare en som meg. Det er bare meg som er akkurat slik som jeg er. Gud skapte bare en av min sort. Bare en krøllete, følsom, glad, aktiv, pratsom, litt for ofte bekymret jente med blågrågrønne øyne som er trøttere enn alle andre om kvelden (min ofte siterte mann mener det siste er et sosialt handicap). Gud ville meg akkurat slik som jeg er. Han elsker meg akkurat slik som jeg er. Han fryder seg over meg. Ikke fordi jeg gjør noe, eller presterer noe. Men fordi jeg er meg.

Gud syntes ikke jeg er rar som sitter her med ullsokker, ulljakke og pysj og ser ut som en dårlig samstemt regnbue. Han kjefter ikke på meg fordi jeg bekymrer meg alt for mye, selv om Han vet at jeg ikke trenger å gjøre det. Gud liker meg veldig godt fordi jeg er en veldig fin Heidi. Og han liker deg veldig godt fordi du er en veldig fin du!

En gul duk og mye mer...

Lykkelige mennesker er vakre. Tenk på glade øyer...et stort smil....tenk på barn, så glade de er når de er glade. De er glade på en sånn helt spesiell, enkel, ukomplisert måte.

Hva gjør meg glad i hverdagen??

Guttene mine (en stor og en liten)

En ny gul duk med hvite prikker

Våren

Friske blomster

En god bok, og tid til å lese den...

Sjokolade

En kopp te, og gjerne en til etterpå

Å finne noe fint på bruktbutikken, en tallerken eller kopp med fint mønster

Nytt tøy (håper jeg finner noe i morra som jeg kan kjøpe til tross for ALT for mange regninger denne måneden)

Gjester i stua vår

Lillegutts babling om morraen (selv om det er veldig tidlig)

Komplimenter (øver meg på å ta i mot!!! Og det funker!!!!!!)

God mat

Når jeg sitter sånn og lister opp hverdagsgleder er det jammen mange av dem. Jeg kunne fortsatt lenge. Men jeg vil heller bruke resten av kvelden på en annen hverdagsglede, nemlig nye danske blader.

Til slutt: jeg ble klar over en veldig artig glede i kveld, godt hjulpet av min kloke mann. Jeg hadde sagt at jeg skulle lage pai til han kom hjem i kveld, men orket ikke alikevel (litt lite søvn for tiden, tror lillegutt får tenner). Og hvilken reaksjon får jeg av min mann...Jo: "er det ikke fint når en kan si nei til noe en hadde tenkt å gjøre". Og det er faktisk veldig fint. Fikk plutselig litt tid til meg selv som jeg ikke hadde regnet med. Så å si "nei", kan skape glede!

Se min kjole

Det er noen tema jeg stadig kommer tilbake til. Noe som er viktig for meg. Skrev om det i innlegget "vær vakker". Nå vil jeg skrive litt til...

Først en historie om to kjoler. En dag i mai for snart to år siden sto jeg i en brudesalong og fikk hjelp til å kle på meg brudekjolen min. Jeg var helt rolig frem til det øyeblikket. Men da jeg så meg i speilet, i min drøm av en kjole, da ble alt så virkelig. Fra da av var jeg en meget rørt og lykkelig brud. Den rolige, fattede bruden ble igjen i kjolesalongen.

Noen måneder etterpå var jeg i byen med min mann. Vi skulle i bryllup, og jeg trengte kjole. Vi hadde våget oss inn i en butikk med mange fine, men akk så dyre klær. Jeg så en fantastisk fin kjole henge der, og min rause, entusiastiske mann beordret meg til å prøve den. Og så sto jeg der og så meg i speilet. Lille meg i en enkel, nydelig smakfull kjole...Fargen var nydelig..og jeg følte meg vakker. Den var ALT for dyr, men jeg lot meg overtale til å kjøpe den. Rettferdiggjorde for meg selv at jeg skulle jo i tre brylluper fremover, så da trengte jeg jo en kjole (det var bare det at jeg ble gravid, og bare rakk å bruke den i det første...).

Nå henger begge kjolene i skapet mitt. Mine vakre kjoler. Jeg, guttejenta, fotballjenta som ikke gikk i kjoler eller sminket meg før jeg var over 20, eier to slike plagg!!! Det er lenge siden jeg var guttejente, men følelsen av å være det hang igjen lenge. Det å se på seg selv som en vakker dame er ikke lett. Da er jeg igjen tilbake til spørsmålet om hva som er vakkert???

Jeg syntes vi alle er vakre, vi har alle noe vakkert i oss. Men jeg tror ikke alltid vi lar det stråle ut. Jeg tror vi trenger øyeblikk der vi føler oss vakre. Og så kan vi ta det med oss inn i hverdagen og være vakre der og. Jeg vet ikke hva som får deg til å føle deg vakker, men jeg håper det er noe. Mine kjoler får meg til å føle meg vakker. Komplimenter gjør susen, vi må bare huske å ta dem til oss, ikke bortforklare dem eller le dem bort. Og LYKKE. Lykkelige mennesker er vakre. Mennesker som har det godt med seg selv og sin egen kropp er vakre.

Og husk at det var en som skapte deg akkurat slik som Han vil ha deg. En som syntes du er vakker og perfekt slik som du er. En som ba oss elske vår neste som oss selv. Det betyr ikke bare at vi skal elske våre medmennesker, men oss selv og. Det er ikke galt å være glad i seg selv, like seg selv. Det er godt, og gjør oss bedre i stand til å være noe for andre.