Om trøtthet, savn og et stort TAKK

Sitter her som et slakt i sofaen. Trøtt. Har trillet vogna med minsten inn i stua, så jeg kan rugge på den i håp om at han for en gangs skyld kan sove mer enn en halv time.... (men det ser dårlig ut...). Mannen min har vært bortreist i en uke, så jeg og guttene har vært alene, dog med noen dager på tur i Dannark med guttenes fine mormor, min flotte mamma. Dette falt selvfølgelig sammen med en uke der begge våknet litt mer enn de pleier om natta, og en av dem alltid våknet mellom fem og seks. (Der ga jeg opp ruggingen, og min lille travle bie sitter på mammas fang og følger med - skjønnasen min). Spisebordet er fullt av nytt tøy til guttene og magasiner som jeg aldri har fått lest (noe å glede seg til...). Kofferten ligger halvutpakket i ganga, og her sitter jeg og skriver i stedet for å gjøre noe med det. Det var en liten stemingsrapport fra meg.

Men jeg har mer på hjertet!!! Tusen takk Tonje, for awarden, og så gode ord på bloggen din. Det var godt å komme hjem til. Blir helt rørt av sånt jeg. Og velkommen til nye følgere. Blir så ydmyk og lykkelig over at dere vil lese det jeg skriver. Når jeg får tid skal jeg inn å kikke på deres blogger. Gleder meg til det!!!

Og til slutt, noen tanker om det å savne. Jeg er nemmelig av den typen som savner mannen min veldig når han er borte. Og en uke er faktisk ny rekord. Jeg savnet han faktisk så mye at det hendte jeg gråt en liten skvett (spesiellt hvis jeg var trøtt nok....). Men det er noe fint med det å savne og. Kjærligheten blir så stor og åpenlys. Savnet minner meg enda sterkere på hvor jeg hører hjemme. Hos min elskede mann, den fantastiske pappaen til guttene våre. Og jeg føler på tilhørigheten til det vi har skapt sammen, vår lille familie. Og det nydelige stedet vi har bosatt oss på. Og i savnet ligger lykken. Uten kjærlighet og glede, intet savn. Og uten adskillelse, intet gledelig gjensyn. Men gjett om jeg er glad for at vi er hjemme igjen alle sammen!!!

Og nå skal jeg ta på meg min nye cardigan med røde stjerner og knapper (skulle gjerne hatt på mine nye ballerinaer og, men har for mange vannblemmer til det), putte min skravlende, svært travle 4 måneder gamle sønn i bilen, og spise lunch med min flotte svigermor i den flotte byen.

Eller.....

Jeg er blitt så kvapsete, sa jeg i går da jeg fortalte mannen min om bikiniprøvingen. Du er myk, sa han.

Kvapsete eller myk?
Sinnatagg eller fyrverkeri?
Sta eller viljesterk?
Pr-kåt eller intiativrik?
Tar for mye plass, eller kjempefestlig?
Bråkete eller bare veldig, veldig glad?
Utslitt eller bare god og trøtt?
Vanskelig eller bare en liten stor personlighet?
Utålmodig eller nyskjerrig?

Kanskje finnes det mange ganger en annen måte å se seg selv og andre mennesker på.

Og vinneren er....

.... Dagdrømmeren!!!

En kopp kommer i posten til deg. Det er min kjekke mann du må takke, det var han som sto for den ærefulle oppgaven å trekke en lapp opp av skålen. Han smilte godt, og syntes det var morsomt at jeg syntes det var spennende. Enkle gleder i hverdagen!! Kanskje jeg må gjøre dette oftere....

I dag ble jeg stilt på et valg. Jeg sto i prøverommet og prøvde bikini. Minsten var med. Og der sto jeg, med min bleke mammakropp. Den en gang så aktive idrettsjenta har vært igjennom to tette svangerskap, og den eneste treningen hun får nå er gåturer, rokkering og bæring på to søte små. Det syntes, kan du si. Mismotet kom sigende. DETTE ER IKKE GØY! Så ser jeg på minsten, og tenker på lillegutt. Jeg er mamma til to. DET ER SÅ VERDT DET!!! Og den gode tanken vant!!! Jeg kjente inne i hjertet mitt at mammakroppen og mammastoltheten seiret!! Men noe bikini ble det ikke i dag!

Litt mer om give awayen min...

Endelig var blogginnlegget mit tilbake...puh....Her var mammamotoren nesten brukt opp i går etter to travle netter og syk lillegutt. MEN, alt er bedre etter en natts søvn, og i tilegg er innlegget på plass igjen. HURRA!!! Men de fine kommentarene er fortsatt borte. Jeg beklager, men jeg husker ikke alle fire som hadde lagt igjen kommentar, og dermed et lodd. Kan dere skrive igjen...???

Og så enda en viktig opplysning. Mano koppene kommer i mange fiiiine farger, og jeg tenkte dere kunne velge fritt (så sant jeg får tak i fargen dere ønsker her i Grimstad). Bildet på det forrige innlegget var bare mine to kopper (som jeg håper skal bli flere en dag). Fant et bilde på Kahler design sine hjemmesider som jeg låner her. Farger som finnes i tilegg til de jeg har er gul, lilla, svart, orange, hvit, grønn og brun.

Ønsker dere en fin-fin lørdag. Nå kommer lillegutt tuslende i sin stripete pysjamas. På tide med litt Travelby tenker jeg. Gorialla bananas, Murre katt og Lange orm, here I come!

Mammamotor, andre motorer og en give away

Å være tobarnsmor går bedre enn forventet (eller skal jeg si fryktet). For det første er det så utrolig stas med to så fantastisk fine gutter. For det andre har jeg giret opp et gir. Er litt mer effektiv, litt mer strukturert, og en god del mer kreativ. Men jeg kommer ikke forbi at jeg noen ganger blir ganske så sliten. Her i huset er det de tidlige morgenene som velter lasset. Mine bedårende små har bestemt at dagen begynner mellom fem og seks. De er ikke til å rikke, og er tydeligvis enige om det. I tilegg har jeg vært endel alene, og da blir det minimalt med tid til å hente seg inn.

Så her en dag da lillegutt skulle i barnehagen, fikk jeg streng beskjed av min gode mann om å ikke gjøre noen ting. Jeg var blitt en sånn "mammamotor" sa han, så nå måtte jeg slappe av. En mammamotor trøster, legger, mater, tørker ansikt og snørr, vasker gulv, vasker tøy, bretter tøy, lager middag, smører skiver, rydder leker, setter grenser, ler og tuller, tar imot små klemmer, er et fang å krype opp på, og så mye mer.

Så da var det bare å gire ned noen hakk. Og hvordan gjør jeg det? Joda, med en kopp te, sjokolade (noe alle som har lest denne bloggen en stund vet...), et magasin eller to. Eller jeg tar en bloggrunde og koser meg med det. Er så glad for at jeg begynte å blogge. Det er så mye fint, inspirerende, morsomt og oppbyggende å lese. Så mange fine mennesker å "bli kjent med". Og tenk at jeg har fått 50 følgere!!! Det hadde jeg aldri trodd for et år siden. Så da må jeg feire litt. Og det gjør jeg som seg hør og bør med en give away. Så alle dere mammamotorer og andre motorer der ute som ønsker en Mano kopp å nyte kaffien eller teen sin i, sleng dere på. Et lodd pr kommentar, enkelt og greit. Kjempefint hvis du skriver hvilken farge du ønsker deg. Trekning blir om ei uke, torsdag 19 mai. (Du behøver ikke blogge selv for å være med)

Og til slutt, så har jeg et spesielt sted å gire ned. Et fang jeg kan krype opp på. En som trøster meg. En Far og bestevenn som sier:

Kom til meg alle dere som strever

og bærer tunge byrder,

så vil jeg

gi dere hvile.

Matteus 11,28

En liten overraskelse

Puuhhh, har endelig fått satt meg i sofaen etter en hektisk time der to små gutter hadde noe vanskelig for å finne roen. Da den ene endelig sovnet, gråt den andre, og våknet den første, og sånn gikk det - helt til minsten til slutt sovnet. Med røde kinn, og våte vipper, så han altfor uskyldig ut til å være den som skrek så veldig, veldig høyt for noen minutter siden. Men lillegutt klarte ikke helt å finne søvnen. Så den neste halvtimen fikk jeg trimmet meg litt i trappa. Og der jeg trøtt og svett åpner døra for kanksje 5. gang, måtte jeg bare legge all irritasjon bort. Noe så lykkelig som min lille gutt skal en lete lenge etter. Strålende blid, og med utstrakte armer. Og så sier han "nuss", og jeg får en nydelig nuss av min eldste sønn, som skulle ha sovet for lenge siden. Jeg forventet meg gråt, og en bestemt liten mann som ville "ned!". Men fikk nuss og kos istedet. Det siste jeg hørte fra rommet hans var den lille stemmen som sang så lykkelig.

Slik er det vel ofte ellers i livet og. Vi får noe annet en det vi forventer oss. Vi overraskes av det gode. At det faktisk gikk bra. Det var ikke nødvendig å bekymre seg så mye. Det var bare å kaste bort krefter. For det gikk jo bra... Tror ikke min solstråle hadde så mange bekymringer der han lå og sang laaangt på overtid. Han tenkte ikke at"oi, nå blir jeg overtrøtt, og kanskje litt sur i morra". Neida han lå bare der og var tvers igjennom lykkelig!!

Makt

"Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender. Det kan være svært lite, en forbigående stemning, en oppstemthet en vekker eller får til å visne, en tristhet en forsterker eller letter. Men det kan også være skremmende mye, slik at det simpelthen er opp til den enkelte om den andre lykkes med livet sitt eller ikke"

Løgstrup, 1956

Det er jammen mange mennesker vi møter i løpet av en helt vanlig dag. Mange møter. Kassadamen i butikken, venninnen jeg går tur med, kollegaer, familien, de ansatte i barnehagen, barna våre, den bekjente på gata, dama ved siden av meg på bussen, den fremmede som smiler til meg på cafeen, hun som lager den beste kaffien i byen og smiler så fint til meg.

Det er makt i de små møtene. Makt til å gi noe godt. Makt til å løfte opp. Viktig å huske på syntes jeg, for det er så alt for lett å glemme i en travel hverdag.