Det gode liv

Jeg lever det gode liv!!! Jeg nyter dagene med guttene mine. Oppkast og feber er tilbakelagt. Det er vår, strålende sol, vi har erter og reddiker som vokser i vinduskarmen, god tid, gode venner og gode dager. Lillegutt er strålende fornøyd over saftis på butikken, og stolen og bordet med ugler som jeg har laget (uhuuu, sier han og kravler fornøyd opp på sin egen stol). Minsten er endelig frisk, og begynner å få gode bollekinn. Jeg har fått farge i ansiktet, en rokkering å trene med, nye glass fra bruktbutikken, og påskeegg av mannen min. Det har vært en lang vinter, med mye sykdom her i heimen. Nå er det endelig vår! Vi er friske. Vi er glade. Vi er velsignet. Vi har det godt. Jeg er lykkelig.

Mannen min har lang vei til jobb, jeg har bare fått en liten stilling her i byen. Vi leier et hus, men ønsker å kjøpe. Mannen min har fått hornhinneskade og jeg har betennelse i hofta. Minsten må begynne å på flaske fordi mamma ikke har nok melk. Dette er også livet vårt nå. Mitt i dette gleder jeg meg over småblomstrete melkeglass og kjøkkenhage i vinduskarmen.

Noen ganger blir det så tydelig for meg hvor godt jeg har det, mitt i det som er utfordrende. Noen ganger er gleden sterkt tilstede i hverdagen. Da ser jeg at lykke ikke bare handler om ytre omstendigheter. Jeg vet at det er En som vil hjelpe meg å se slik på livet mitt. Han som designet meg og veien min. Han som vet hva som er det beste for meg. Han som elsker meg så mye at han ofret sin egen sønn for MEG. Jeg skulle ønske jeg kunne fatte enda mer hvor stor Guds kjærlighet til meg er. Og kanskje jeg kan begynne med gleden. Å skjønne at det er Han som har skjenket meg den.

Elskelig?

Hvordan er ditt regnestykke??

-litt stor mage i dag, 20% mindre elskelig?

-veldig utålmodig mot ungene mine, 40% mindre elskelig?

-unge blir rasende på offentlig plass, jeg føler meg som en dårlig mamma, 30% mindre elskelig?

-ikke noe tøy jeg føler meg fin i, ser rar ut uansett, 50% mindre elskelig?

-får ikke trent de planlagte mageøvelsene, 10% mindre elskelig?

-hus ser bomba ut, hybelkaniner danser samba hver gang jeg åpner døra, jeg er en dårlig husmor, 20% mindre elskelig?

-glemte å ta en viktig telefon, 10% mindre elskelig?

-sa så mye dumt i dag, 20% mindre elskelig?

-orker ikke mer i dag jeg, er så sliten (selv om det er så mye mer jeg skulle gjort...), 30% mindre elskelig?

- får ikke dette innlegget til å se så pent ut som jeg villle, og nå gidder jeg ikke prøve mer for må sove, 5% mindre elskelig?

Lett å komme på minussiden kan du si, hvis dette hadde vært sannheten. Men SANNHETEN er at du er 100% slik du skal være. Du er spesialdesignet til å være DU! Måtte vi alle lære å elske oss selv slik vi elsker våre barn, og vår Far elsker oss. Uten betingelser.

Hverdagslykke

Å se lykken i de små ting, det er livskunst. Da er en mye lykkelig. Vi fikk en pangstart på dagen her i dag, med syk lillegutt. Planer måtte avlyses, og jeg og guttene finne på noe hjemme. Så satt jeg der da, på gulvet med guttene mine. Lillegutt som ville klemme lillebror. Mel på benken og gulvet, siden vi var mitt i baking. Jeg uten sminke og med håret til alle kanter, ikledd mitt uoffisielle hjemmetøy. Og plutselig kjente jeg en intens lykkefølelse og takknemlighet. Fordi jeg er meg og dette er mitt liv. Jeg kan jakte etter den følelsen mange steder på en dårlig dag. Men noen ganger bare kommer den. Da må jeg elske ikke bare livet mitt, men også meg selv. Og det er faktisk litt vanskeligere enn å elske livet og guttene mine. Jeg elsker barna mine betingelsesløst. Ikke fordi de gjør det eller det, eller ser sånn eller sånn ut. Men fordi de er akkurat slik de er. Slik skulle man også elske seg selv.

Og slik er vi elsket av vår Far, som skapte oss akkurat slik han ønsket at vi skulle være. Han så at verden trengte deg, derfor ble du du!

Kjærlighetshandling

Jeg har en god venninne, som nå dessverre bor langt unna. En gang bodde vi i samme by. Hvis jeg hadde det leit var det alltid rom hos henne. Sjokoladekaka ble tatt opp av fryseren, og tevannet satt på. Siden den gang har te og sjokolade alltid hatt noe trøstende over seg for meg. Det lå kjærlighet og omsorg i handlingene hennes. Det var mye god trøst i den varme tekoppen. Det var en kjærlighetshandling.

Noen ganger blir ord fattige, andre gang er vi slitne av dem. Da er det godt med slike kjærlighetshandlinger. De finnes i mange varianter. Men en merker hjertet som ligger bak. De er pusterom og hvilesteder. Og de kan absolutt brukes i hverdagen uten sorg og leie ting. Kjærlighet mottas alltid med takk. Og det geniale er at en kan gi dem til seg selv. Slik jeg gjør nå!

Tålmodighet

Jeg liker tålmodige mammer. Kjærlig, bestemt, tålmodig. Litt slik mamma jeg gjerne vil være. Syntes ikke om sånne mammer som er utålmodige og sure i stemmen når barna bare er barn.

I dag skulle vi ut, jeg og småguttene mine. Minsten satt klar i bilsetet og var IKKE førnøyd. Han krevde stadig bevegelse i setet, hvis ikke truet han med å hyle slik at de som enda ikke var våkne i nabolaget garantert kom seg opp. Lillegutt var ferdig kledd. Liten sjarmør, nyklipt og i ny jakke, klar for å møte dagen. VELDIG klar faktisk. Han er ikke av den tålmodige typen, så jeg slapp han ut mens jeg skulle ta på meg den en gang rene jakka mi. Og det er utrolig hva en småtass på et og et halvt klarer å finne på mens mammaen tar på jakke og sko. Først måtte han smake på en stemorsblomst (jeg trodde et sjarmerende sekund at han hadde plukket sin første blomst til mammaen sin...), så dro han like godt opp en hel gjeng stemorsblomster. Imens skrek minsten hvis ikke jeg sørget for å holde bilstolen i kontinuerlig bevegelse med den ene foten. Og blodsukkeret til mor sjøl var på bristepunketet etter å ha gitt skiva si til lillegutt for å redde husfreden. Og plutselig er jeg en KLASSISK UTÅLMODIG MAMMA. Det var nesten som jeg plutselig så meg selv utenfra. Å huttetu for en kjip mamma!!

Jepp, jeg var kjip, levde ikke opp til forventningene mine. Og sannheten er at det skjer ofte, på så mange områder. Og den aller dårligste nyheten er at det kommer til å skje igjen. Da er kunsten å han litt tålmodighet med seg selv også. Og spise godt til frokost!!

Tusen takk!!

Jeg har vært så heldig å få en award. Det er alltid gøy når noen viser at de setter pris på det jeg skriver! Det er lett å late som en er sånn passelig selvgående og trygg, og ikke trenger så mye skryt. Men vi trenger vel alle ros, oppmuntring og heiarop??? Jeg gjør iallfall. Det varmer hjertet, gjør at jeg blir litt gladere og tryggere. Sønnen min på et og et halvt år (min store inspirasjonskilde), ser alltid rundt seg etter at han har sunget eller danset, for å se om vi har sett han. Så venter han på respons. Hvis ikke responsen kommer med en gang, hender det han klapper for seg selv. Og som han smiler når vi og klapper. Lurer på om ikke vi voksne er litt sånn inne i oss og? Og kanskje vi skulle gjøre som min lillegutt, klappe litt mer for oss selv!

Awarden skal gis videre, og det gjør jeg med stor glede til disse flotte bloggene:

Gledelig tanke

I sofakroken

Dagdrømmeren

Pusterom

Litt av mitt

Får ikke til å linke direkte herfra til bloggen, men alle bloggene ligger på blogglista mi (noen må gjerne forklare meg hvordan en gjør det!). Oppgaven er å gi den videre til 5 inspirerende blogger med under 100 følgere. Nå har en av disse bloggene som jeg gir den videre til litt over 100 følgere, men den er så fortjent at jeg gir den alikevel! Og har du allerede fått awarden, så er oppgaven å bare nyte at noen liker bloggen din så godt!!

Nå begynner minsten å våkne, og det er på tide og nyte denne vindstille vårdagen med sol fra knallblå himmel. Det er hverdagsgleder det!!!

Steg for steg

Det er ikke alltid så lett å vite hvor veien går. Det er så mange valg, som gjelder meg og de jeg er glad i. Valg er mange ganger veldig skummelt. I går da vi var i dyreparken betraktet jeg min eldste sønn. Full av iver og tillit løp han avgårde. Snudde seg og vinket til mamma og pappa, og løp uredd videre (til slutt måtte vi løpe etter, han er nemlig av den typen som bare fortsetter). Ingen redsel, ingen tvil, bare utforskertrang og glede. Og noen ganger litt frustrasjon (det var pent sagt...) når mamma eller pappa må stoppe han, og vise han den rette veien. Det er så lett for meg å glemme at jeg og har en Pappa som viser meg den rette veien. En som betrakter meg med fryd og glede. Går ved siden av meg, og viser meg veien. Derfor har jeg skrevet følgende på tavla på kjøkkenet:

"Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd" Salme 32, 8

Det er så godt å bli minnet på i hverdagen. En trygghet i alt det jeg ikke vet eller kan kontrollere. Det er En som vet bedre en meg. Han opplyser ikke hele veien med en gang. Det handler om tilllit. Det er som å gå med en lommelykt i mørket. Jeg ser bare det neste steget. Men det er trygt og opplyst. Så ser jeg det neste. Og steg for steg føres jeg videre i det livet som er mitt.