Omveier

En gang hadde jeg en fantastisk jobb. Jeg elsket den, og hadde store planer om å utdanne meg videre innen feltet. Og så gikk drømmen i tusen knas. Et ødelagt kne satte stopper for mine drømmer. Og veien videre ble helt annerledes enn jeg hadde planlagt. Men via omveier og stier i mørke fant jeg så mange skatter. Jeg fant en større tro på at jeg er et elsket Guds barn. Jeg fant min elskede mann. Jeg fant nye venner, og en ny hjemby. En vei så vakker at jeg ikke kunne tenkt den ut selv. Den MÅ ha vært designet av En som elsker meg veldig høyt.

I morra skal jeg starte opplæring i min nye jobb. Det er bare en liten deltidsstilling. Men jeg skal tilbake til noe av det jeg jobbet med for mange år siden. Det en del av meg har savnet alle disse årene. Plutselig dukket det opp en mulighet som overrasket meg. En bitte, liten avdeling og en liten stillingsprosent gjør at jeg kan gå tilbake å jobbe med det jeg ønsker så sterkt. Mennesker i siste fase av livet. Jeg har tusen sommerfugler i magen. Gledergruer meg. Å være ny, å ikke kjenne noen, å ikke vite hvor mye jeg husker, å være usikker. Men aller mest er jeg overrasket og takknemlig over at veien min svingte i denne retningen igjen.

Fryd

Hvor stolt går den an å bli??? Jeg snakker om skikkelig mammastolthet. En sånn "glede-takknemligehet-er det mulig at det er mitt barn" følelse. For noen dager siden var vi på et flott arrangement for Stine Sofies stiftelse. Her var det masse musikk for barna. Og min eldste sønn elsker musikk. Og han elsker å danse. Da musikken begynte sto han helt stille, og så løftet han de små hendene sine. Etterhvert begynte han å danse. Helt fri og glad. Helt alene blant alle de andre. Han var ikke opptatt av hva de andre mente eller tenkte, han bare danset. Og danset. I en time danset han, bare avbrutt av litt kos, og en pølse i lanka. Han var så svett, rødkinnet og lykkelig. Og jeg var så stolt så stolt. Av gleden og friheten hans. Av smilet og all rytmen i den lille kroppen (som vi lurer veldig på hvem han har arvet av....). Av at han er min sønn. Og enda en gang blir jeg minnet på at slik er min Fars kjærlighet til meg. Vet jeg har skrevet om det flere ganger før, men jeg kan ikke bli minnet på det ofte nok. Det er for stort til at jeg helt kan skjønne det. At Gud fryder seg slik over meg. Lille meg. Han ønsker at jeg skal være like fri og glad som min lillegutt. Så trygg på Hans kjærlighet. Og Hans ord til meg er i dag som alle dager:

Han gleder og fryder seg over deg

og gir deg på ny sin kjærlighet.

Han jubler over deg med fryd

som på en høytidsdag.

Sefanja 3,17

Det gjelder meg. Og det gjelder deg. Og kjærligheten er større enn vi kan fatte.

Mitt viktigste innlegg

Barna våre er det kjæreste vi har. Vi verner om dem, ønsker dem alt godt. Hjertet er så stort, så stort for dem. I 2000 opplevde en mor her i Grimstad sitt verste mareritt. Hun mistet sin kjære datter. Stine Sofie ble bare åtte år. Hun ble voldtatt og drept på en forferdelig måte. Vi husker det vel alle sammen, den grufulle "Baneheiasaken". Mammaen til Stine Sofie, Ada Sofie Austegard, som jeg har hatt glede av å hilse på flere ganger, er et fantastisk menneske. En liten dame med et stort hjerte. Hun har i ettertid startet "Stine Sofies stiftelse", som har følgende målsetting: "Forebygge vold og overgrep mot barn. Avdekke vold og overgrep mot barn. Påvirke myndighetene for å styrke rettssikkerheten".

Rettsmedisinsk institutt ønsker seg en spesiell CT scanner som vil styrke rettssikkerheten til voldsutsatte barn. Det er mange barn i Norge som avslutter livet sitt med et spørsmålstegn, med en slik CT scanner vil man få svar på hvorfor barnet døde. Det har til nå ikke blitt gitt bevilgninger via den vanlige veien, Stine Sofies stilftelse ønsker derfor å samle inn de 10-15 millionene som trengs. De er godt i gang, og en av dem som hjelper, er min flotte svigermor. Hun har startet en innsamlingsaksjon, som blant annet inneholder en stor Rokkeringhappening her i Grimstad den 9 juni. En skikkelig familieettermiddag med et imponerende program. Men dere som ikke bor her i nærheten kan være med å støtte saken. Og så lurer jeg, vil dere det???

Ved å ringe

820 44 030

som er Stine Sofies stiftelses givertelefon

gir du 200 kr

Og jeg har enda en forespørsel. Vil dere være med å spre dette i bloggverden? Linke til dette innlegget, henvise til det, eller skrive om saken selv? Hadde vært morro om vi sammen kunne mobilisere og hjelpe disse flotte damene med de store hjertene. Og dermed hjelper vi også barna

Flere opplysninger om saken og Stine Sofies stiftelse finner du på hjemmesidene deres: http://stinesofiesstiftelse.no/

Jeg er rik

Det er ikke så farlig å våkne litt før seks, når de første ordene en hører er "Takk for tre fantastiske år". Og det vanker gave til frokosten. Mannen min er flinkere enn de fleste på dette med å nyte livet. Og han er en stor inspirasjonskilde for meg. Han får meg til å føle meg verdifull på så mange måter. Og i dag er det 3 år siden jeg gikk smilende opp kirkegulvet mens jeg så inn i øynene på han jeg elsker. Kjærligheten er verdt å feire!!!

Jeg er så rik så rik. Å være elsket, på tross av alle vrangsider og dårlige dager. Så her er det fest i hjertet, på tross av en lang dag inne i regværet. Og jeg er så full av takknemlighet for det livet jeg har. For "det er Herrens velsignelse som gjør rik" (Ordspråkene 10,22).

Det er en fin dag å telle velsignelser på. Bare dagen i dag er en stooor velsignelse. Tenk vi skal ut å spise, bare oss to. Sola skinner, og sommeren flørter med vår lille by. Verandadøren står åpen, jeg skal snart ta på høye hæler og bare være Heidi og kone litt. Og vips, så var det enda en velsignelse på kontoen min. Det er ikke alltid de er så tydelige som i dag. Men det gjelder å sette alle inn på kontoen og sjekke saldoen jevnlig.

Eat the cookie, buy the shoes

Eat the cookie, buy the shoes......det er tittelen på en bok av den amerikanske predikanten Joice Meyer. Jeg elsker den tittelen (og skal nok få lest boka en dag også. Foreløpig bare fryder jeg meg over navnet på den...)

Det kan ligge mye glede i å unne seg noe en egentlig ikke syntes en burde unne seg. Uten å ha dårlig samvittighet. Det er mye glede i å feire seg selv og livet sitt med noe som ikke alltid er så forbasket fornuftig. Være litt løssluppen. Ikke så kontrollert og fornuftig. Lage seg en god middag mitt i uka. Kjøpe et stort stykke sjokoladekakestykke på cafe. Kjøpe en dyr Kari Trå jakke når du egenetlig ikke har penger (jeg bare måtte ha den!!!). Kjøpe med seg friske blomster hjem. FORDI DU FORTJENER DET!!! Fordi livet er bra!!!

Det beste et menneske kan gjøre

er å spise og drikke og

unne seg gode dager

midt i alt sitt strev.

Forkynneren 2,24

Bibelen

Og det fineste er at Gud, han som skapte oss akkurat slik vi er, vil at vi skal feire oss selv. Han vil at vi skal glede oss ovet livet. Han har ikke skapt oss til alvorlige, fornuftige hengehoder med kontrollerte liv og ryddige hus. Han skapte oss til glede. Så snart gnagsårene er leget, skal jeg ta på meg mine nye sko og glede meg over dem. Og jeg lurer jammen på om ikke jeg skal bake cookies i dag.

Award

Jeg nevnte i det forrige innlegget at jeg var så heldig å få en award av Tonje som skriver den flotte bloggen Dagdrømmeren. En nydelig blogg, som du må besøke hvis du ikke allerede har oppdaget den. Hun skriver så fint om bloggen min, og jeg blir så glad, så glad i hjertet mitt. Og nå skal jeg gi awarden videre til tre flotte bloggere. Det er så mange som skriver så mye fint, som inspirerer meg. Og denne gangen vil jeg gi awarden til:

Jenny, som har bloggen Supersnella. Dette er en veldig velskrevet blogg, med helt nydelige bilder. Det er ikke så lenge siden jeg oppdaget den, men den ble fort en av mine favoritter. Her er det gode ord, fine farger, flotte bilder - en blogg til å bli glad av. Og husmortipsene er glimrende. I tilegg har Jenny en flott butikk på Epla, der anbefales det et besøk. Noe som passer meg bra med denne bloggen, er det Jenny selv betegner som en shizofren stil når det kommer til interiør. Jeg er nemlig like shizofren selv. Retro....romantisk...,ja takk begge deler. Så her er det mye inspirasjon å hente!!

Linn, Som har bloggen Det gode i livet. Denne bloggen har jeg fulgt lenge, og jeg er blitt så glad i den. Det er så fine tekster, og helt nydelige bilder. Linn deler fra hverdagen med sin flotte familie på en så fin måte. Her er boktips (me like!!), oppskrifter, inspirasjon og hverdagsglede. Bloggen hennes er en estetisk nytelse. Linn har også en butikk på Epla der hun selger sine fin-fine kort. Et av dem pryder kjøleskapet mitt, de to andre er gitt vekk. Skal snart inn å kjøpe noen flere, for de er bare så fiiiiine!

Kasine, som har bloggen Hjertevarme. Denne bloggen er helt ny, og jeg oppdaget den for noen dager siden. Jeg ble så rørt og imponert. Her er ei ung jente som har opplevd mye tøft, og som vil bruke det hun har lært til å gi videre. Her er livsvisdom, vakre ord og bilder. Her er det hjertevarme. Gleder meg veldig til å følge denne bloggen videre. Jeg bøyer meg i støvet for slike blogger.

Jeg må med stor frustrasjon igjen erkjenne at jeg ikke klarer å linke direkte til bloggene som er omtalt. Blir veldig glad hvis noen kan fortelle meg hvordan jeg gjør det (men linker til alle ligger under blogglisten min). Noe annet veldig frustrerende er at jeg ikke får til å legge igjen kommentarer for tiden. Et eller annet som ikke stemmer med innloggingen på bloggen min. Men håper å finne ut av det snart. Derfor er det ikke sikkert jeg får lagt igjen en kommentar hos dere som har fått award sånn med en gang. Noe som ikke er frustrernede, men veldig fint, er at vi har hatt en veldig fin helg. Lillegutt har bakt sitt første brød, vi har vært på sjørøvergudstjeneteste, vært med gode venner, og jeg har sovet lenge begge dagene!!! Ønsker dere alle en god uke.

Om trøtthet, savn og et stort TAKK

Sitter her som et slakt i sofaen. Trøtt. Har trillet vogna med minsten inn i stua, så jeg kan rugge på den i håp om at han for en gangs skyld kan sove mer enn en halv time.... (men det ser dårlig ut...). Mannen min har vært bortreist i en uke, så jeg og guttene har vært alene, dog med noen dager på tur i Dannark med guttenes fine mormor, min flotte mamma. Dette falt selvfølgelig sammen med en uke der begge våknet litt mer enn de pleier om natta, og en av dem alltid våknet mellom fem og seks. (Der ga jeg opp ruggingen, og min lille travle bie sitter på mammas fang og følger med - skjønnasen min). Spisebordet er fullt av nytt tøy til guttene og magasiner som jeg aldri har fått lest (noe å glede seg til...). Kofferten ligger halvutpakket i ganga, og her sitter jeg og skriver i stedet for å gjøre noe med det. Det var en liten stemingsrapport fra meg.

Men jeg har mer på hjertet!!! Tusen takk Tonje, for awarden, og så gode ord på bloggen din. Det var godt å komme hjem til. Blir helt rørt av sånt jeg. Og velkommen til nye følgere. Blir så ydmyk og lykkelig over at dere vil lese det jeg skriver. Når jeg får tid skal jeg inn å kikke på deres blogger. Gleder meg til det!!!

Og til slutt, noen tanker om det å savne. Jeg er nemmelig av den typen som savner mannen min veldig når han er borte. Og en uke er faktisk ny rekord. Jeg savnet han faktisk så mye at det hendte jeg gråt en liten skvett (spesiellt hvis jeg var trøtt nok....). Men det er noe fint med det å savne og. Kjærligheten blir så stor og åpenlys. Savnet minner meg enda sterkere på hvor jeg hører hjemme. Hos min elskede mann, den fantastiske pappaen til guttene våre. Og jeg føler på tilhørigheten til det vi har skapt sammen, vår lille familie. Og det nydelige stedet vi har bosatt oss på. Og i savnet ligger lykken. Uten kjærlighet og glede, intet savn. Og uten adskillelse, intet gledelig gjensyn. Men gjett om jeg er glad for at vi er hjemme igjen alle sammen!!!

Og nå skal jeg ta på meg min nye cardigan med røde stjerner og knapper (skulle gjerne hatt på mine nye ballerinaer og, men har for mange vannblemmer til det), putte min skravlende, svært travle 4 måneder gamle sønn i bilen, og spise lunch med min flotte svigermor i den flotte byen.