Mammahjertet mitt

I det siste har jeg lest så mange fine innlegg om det å være mamma, og det å vente på å bli mamma. Det har vært så rørende og fint å lese. Og gjennom dette har har jeg selv fått lyst til å skrive om hvordan jeg opplever å være mamma, og vente på å bli mamma til et mirakel til.

Hadde kanskje ikke sett for meg at jeg skulle skrive det på en kveld som denne, her jeg sitter å spiser mandler for å døyve halsbrann (mens jeg drømmer om sjokoladekake med krem inni og på toppen...), har mage som føles som en alt for mye oppblåst ballong, og er ør i hodet etter at lillegutt har hatt en humpete dag med mye verbalt uttrykk. Men hjertet er like fullt av følelsene alikevel.

Mammahjertet mitt. Jeg visste ikke at det fantes, og at det var slik det kjentes. Denne altoppslukende kjærligheten. Dette inderlige ønsket om at gutten min alltid må ha det godt. Denne fantastiske følelsen når øynene hans møter mine, og jeg ser min sønn, og han sin mamma. Alle disse fantastiske øyeblikkene, som i dag, da han lo så hjertelig da jeg tok på min fine, nye lue. Eller da han i helgen satt i bæremeisen på ryggen til pappaen sin og bablet i vei. Ikke ante jeg hvor utrolig det er å følge sitt barns utvikling på veien inn i livet. Lite visste jeg hvor stort hjertet mitt kunne bli.

Og det hele begynte da jeg for snart to år siden stirret med store øyne på en liten pinne med to streker. Gravid!!! Woooow!!! Så fulgte måneder med kvalme, hormoner (jeg var blant de veeeeldig hormonelle), en etterhvert etterlengtet voksende mage, navnediskusjoner, glede og forventing. Og så kom han, min lille sønn, en tidlig morgen i august. Og nå er jammen det samme vidunderet på vei til å skje igjen. En voksende mage, nesten daglige kleskriser, stadig rundere kinn, og ny glede og forventing. Mamma! Jeg er en mamma. En ny rolle i mitt liv. En rolle med glede, og med bekymring. En rolle uten kontroll, altså, en utfordring for en kontrollfreak som meg. Men jeg vokser i min nye rolle. Jeg er blitt sterkere. Jeg er blitt en mamma.

Det er mangfoldig, det er sterkt og det er mye. Og i denne rollen er jeg fortsatt Heidi. Jeg har ikke satt meg selv til side. Jeg har fått utvikle nye sider ved meg selv. Jeg er den jeg var, og så mye mer. Jeg har det jeg hadde (hmmmm, har kanskje litt mindre tid til alt jeg vil....), og så mye mer. Og jeg har ikke ord for å helt beskrive dette med å være mamma.....men dette var et lite forsøk.

Litt mye klisje og følelser dette. Men husk at det er skrevet av en som har vært mer gravid enn ikke gravid de siste to årene. Og en gravid dame er ikke allltid tilregnelig. Spesiellt ikke når hun er kommet til det stadiet der eneste mulighet til å fornye seg er å kjøpe nye accesories. Så HURRA for øredobber, skjerf og luer!!! Og HURRA for klare høstdager, store kaffe moccaer, mandler, små lubne barnehender, kjoler på Vila som jeg ser fiiiin ut i (puffermer gir illusjon av smalere hofter til dere som ikke visste det!,) og alle mammaer der ute!

OK, virkelig på tide å gi seg her, blir jo nesten sliten av min egen entusiasme! Ha en fin kveld alle sammen!

Mitt lille liv

Takk for så mange fine kommentarer på det forrige innlegget mitt! Det varmet, selv om min lille bloggkrise var i sommer, og jeg nå faktisk syntes dette er en herlig liten verden der jeg trives. Og kom gjerne fortsatt med boktips, for det er mange mørke kvelder med stearinlys og bokkos i vente!

Jeg har kost meg så med lillegutten min i dag. Og nytt særdeles god middag laget av min flotte mann. Og så tenkte jeg at dette er mitt lille liv i den store verden. Mitt lille liv i en liten by i et lite land.

Mitt lille liv.......

...med ny lue og nytt skjerf, og ballerinasko med paljetter som gleder meg og får meg til å føle meg fin

....i sofaen med lillegutt og alle bøkene han er så glad i

...ny i en liten by der jeg stadig treffer nye, hyggelige mennesker som rører ved hjertet mitt og får meg til å føle med velkommen

...forelsket i en fantastisk mann som jeg er gift med og gleder meg til å fortsette livet sammen med

...litt for mange bekymringer i hodet innimellom, men en Far som passer på meg og tar i mot meg gang på gang

...gleder meg til å bli mamma igjen i januar

...gikk på vekta hos jordmor i dag og kom med et mindre utbrudd (IKKE et gledesutbrudd!!)

...har tvilt mye på Gud, om Han virkelig finnes, og erfart at JA, det gjør Han. Og at han bryr seg om meg, mitt lille liv og min lille familie i en liten by i et lite land. Og det er jeg så takknemlig for.

Livet skifter. Det er tider for gleder og tider for sorg. Det er tider for å vente, og tider for å motta. Det er tider for mye sofakos og cafeliv, og tider for å å springe etter en liten gutt på små føtter. Det er tider for gode danske filmer, og tider for Hinkel Pinkel og Makka Pakka. Det er tider for å møtes og tider for å si farvel. Det er tider for å flytte, og tider for å slå seg til ro. Det er tider for å gi og tider for å ta i mot.

Så liver skifter. Men jeg tenker at det virkelig er livskunst å sette pris på der en er i livet. Også venteperioder (har god erfaring i det). Å vente i livet er ikke det samme som å sitte på et tannlegekontor å grue seg og lese Se og hør. Å vente er å tørre å håpe. Å lære noe verdifult i en spesiell tid. Det er ikke alltid noe skummelt bak døra. Det finnes så mange gleder. Og i livets travle tider er det mye å glede seg over hvis vi tar oss tid: Møter med mennesker, smil og gode klemmer. Latter og fellesskap. Og i stille tider er det tid for ettertanke, hvile og se inn i seg selv. Og i tider med slitenhet er det mulighet for å lære seg bedre å kjenne og ta vare på seg selv.

Mitt lille liv har inneholdt mange "tider". Og jeg ønsker så veldig å sette pris på der jeg er NÅ. Jeg øver meg. Og bare å skrive dette er en øvelse!!!

Ha en god dag der du er i ditt liv!

Litt rotete tanker i et trøtt hode

Jeg liker hverdagene. Jeg liker høsten. Noen ganger liker jeg rot. Som lillegutts leker over halve (noen ganger hele) gulvet. Det vitner om livet her i huset. Om lillegutts stadige vandring rundt omkring med de små tingene sine. Og så liker jeg når stillheten senker seg om kvelden. Lekene er vel plassert i kasser og hylle. Sjokoladen (skulle så veldig gjerne ha skrevet frukten, men det er som regel ikke sant...) er plassert på et lite søtt fat. Stearinlysene brenner. Hmmm, litt fred og ro for meg og min for tiden ekspanderende kropp.

Og de siste kveldene har jeg kost meg med å besøke så mange fine blogger. Og tenkt at nå MÅ jeg få inspirasjon til å skrive noe fint/morsomt/fantastisk. Men det har vært forbløffende tomt i hodet. Det har blitt beundrende kikking på andre blogger, litt tv-titting, og veeeldig tidlige kvelder.

Men litt tanker har jeg jo alltid. Og andre dukker opp nå mens jeg skriver. Tanker om antall følgere, besøkstall, fine bilder og kreative tekster. Om min blogg blant alle de andres. Jeg må innrømme at det var en periode i sommer der jeg lurte på om jeg ville fortsett å blogge. Om det bare var tull og tøys. Men jeg fortsatte. Fordi det gir meg glede. Jeg får uttrykt meg på min måte. Jeg får gode ord tilbake. Jeg leser så mange andre fine blogger, blir inspirert, rørt, oppbygget og glad. Dette er jammen en hel liten verden. Og jeg liker den! Må bare passe meg så ikke jeg også i denne verdenen sammenligner meg for mye med andre (har nemlig vært fæl til det i den "virkelige verden"). Jeg vil også her bli flinkere til å være MEG. Jeg vil prøve å la være å bli litt flau og unnvikende når det kommer frem at jeg blogger. For jeg er blitt en blogger og jeg liker det!

Og helt på tampen lurer jeg på om noen har noen gode bøker å anbefale meg til høstmørke kvelder. Fikk ideen om å få tips om dette fra en annen blogg jeg kom over: Mariannes tant og fjas (enda et fornøyelig bekjentskap!). Jeg er ikke så glad i krim, men mye annet. Har f.eks slukt alle bøkene til Cecilia Samarin.

Det ble et rart og langt innlegg. Men, det var det som var på hjertet i kveld (og så lurer jeg på hvor tidlig det går an å legge seg....?????)

Et gjentakende tema

Som noen sikkert har lagt merke til er det noen temaer som går igjen her på bloggen min. Det har den enkle forklaring at det er ting som gjentas til de kjedsommelige i mitt lille hode. Og da liker jeg å skrive om det. Og nå er jeg tilbake til et kjent og kjært tema. "Det-perfekte-temaet".

Etter å ha avsluttet det forrige innlegget satt jeg ved kjøkkenbordet og beundret min nysydde brikke. Og jeg syntes den var så fin, på tross av en ganske synlig skjevhet. Så fint, tenkte jeg. Ikke perfekt, men fin! Men så kikket jeg enda en gang på bildet jeg hadde lagt ut til blogginnlegget. Det var ikke så lett å ta bilder i mørket, og jeg orket ikke bruke så mye tid på det, og nå syntes jeg det var fryktelig stygt. Og jeg tenkte på alle de utrolig fine bildene som andre legger ut. Og på at jeg aldri får lært meg å redigerer bildene mine. Og ja, det var ikke så gøy i hodet mitt mer. Ikke så mye glede over en skjev, men fin duk. Men jeg var trøtt, og gikk og la meg. Neste dag var det bytur på programmet. I hodet mitt var det jakten på et klesplagg som kunne få meg til å føle meg STILIG som sto på programmet. Og legg merke til at vi her snakker "stilig", ikke bare fin. Men prøv du å finne et slikt vidunderplagg når du er seks måneder på vei og det i tilegg er dagen før lønn. Og borte var alle mine fine tanker fra et tidligere blogginnlegg, om at det ikke gjorde noe at ikke tøyet mitt passer mer. Jammen farlig å blogge. Blir minnet på så mye i ettertid.

Sånn er det altså stelt med meg. Litt lite søvn (kanskje ikke lite for andre, men min voksende kropp krever forbausende mye søvn. Så mye at det ikke alltid er forenelig med et sosialt liv), litt sliten i hodet, eller bare en litt dårlig se-seg-i-speilet-dag, og alle gode forsetter er glemt. Jeg sammenligner meg med alle. Og alle er så mye flinkerer, penere, tar finerer bilder, har penere hjem enn meg. Men, når jeg ser på sønnen min, da er det andre boller! For han er den fineste gutten jeg vet om!! Og mannen min. Han er den aller, aller beste. Og jeg vet der inni i hjertet mitt et sted, at jeg er god nok i massevis. Stilig eller ikke!

Og selv om jeg en gang hadde en tanke om at jeg ALLTID skulle ha et fint og passende bilde med til blogginnleggene mine, så hopper jeg over det i kveld. Husj.....bort med den "perfekte malen" jeg hadde om et blogginnlegg!

Ja, jeg KAN!!!

"Jeg kan ikke sy". Sa jeg da jeg hadde håndarbeid (som det faktisk het da jeg gikk på skolen....). Utviklet et meget anstrengt forhold til symaskinen i disse skoletimene. Så gikk ut av ungdomsskolen uten å kunne tre en symaskin eller sy noe særlig uten å knekke så mange nåler at læreren holdt på å gå i flint (hun ble faktisk så sinna at hun kjøpte is til oss etterpå).

Og siden har det blitt slik at "Heidi kan ikke sy". Sånn i etterpåklokhetens ettertenksomhet kan dette ha noe med at sying og andre femine greier passet dårlig inn i mitt image som tøff fotballjente...Men, uansett årsak, så kunne jeg altså ikke sy. Min store skrekk da jeg skulle ta kunst-og håndtverk for noen år siden var, "tenk om jeg må SY!!!!!". Og lettelsen var stor da døren til rommet med symaskiner og stoffer forble stengt gjennom hele året. Og så har jeg jo en meget snill mamma, som gladelig har sydd huller i klær og lagt opp bukser i alle år.

Men så skjedde det noe, sakte, men sikkert i mitt stae hode. Noe som begynte å ligne inspirasjon og lyst til å, ja, faktisk: å sy, dukket opp. Det var så mye fint som andre hadde sydd. Jeg ville og. Det var jo bare det at jeg ikke kunne...Hmmm...Det var jo et image å passe på. Men ved nærmere ettertanke hadde jo dette slått sprekker for lenge siden. Jeg begynte jo å gå i kjoler og sminke meg i begynnelsen av 20-årene. Og jeg eier flere rosa plagg. Og mat lager jeg. Og jeg baker. Så hvorfor ikke kaste siste rest av ungdommens noe rare image ut av vinduet og iallefall prøve?? Ideen ble luftet. Jeg ba min flinke mamma om hjelp. Og jeg fikk ikke bare hjelp, men en EGEN SYMASKIN på kjøpet. Og nå står den her i stua mi. Og i sofaen ligger to nye puter. Og på kjøkkenbordet en ny brikke. JEG KAN SY!!!

Jeg er ikke kjempeflink. Jeg er en ekte stolt nybeggyner. Og jeg koser meg med prosjektene mine. Jeg kan mye mer en jeg tror. Det er bare å ta steget ut av konforsonen. Slik jeg gjorde da jeg startet å blogge. Og slik jeg gjorde nå. For andre kan det virke latterlig. Men for meg var det utrolig gøy. Jeg smiler når jeg ser på min lille snertne symaskin. Og tenker at det jammen er godt jeg tar feil noen ganger.

Det gjør ikke noe...

Jeg har ikke sofabord i stua (det overlevde ikke flyttinga), men det gjør ikke noe. For jeg har hatt en deilig kveld med en god venninne, god film, gotteri i mellom oss i sofaen, og beina på puffen.

Jeg har nesten ikke bilder på veggen, men det gjør ikke noe. For jeg har en liten sønn å se på, som smiler som en sol, og går på de små beina sine rundt i stua.

Jeg har ikke så mange lamper enda, men det gjør ikke noe. For jeg har stearinlys i vinduskarmen og glede i hjertet.

Jeg har ikke så mye tøy som passer mer, men det gjør ikke noe. For jeg har en liten gutt i magen som daglig gir meg små livstegn.

Jeg har ikke fått trekt om spisestuestolene, men det gjør ikke noe. For jeg har hatt koselig vennebesøk til kveldsmat og gode samtaler rundt bordet.

Kjøkkenet er ikke nymoderne, med den kjøkkeninnredningen jeg drømmer om. Men det gjør ikke noe. For jeg spiser frokost med mannen min der i helgene, men aviser og ubrukte dager foran oss.

Vi er underveis. Det er vi vel på en måte alltid. Vi mangler endel, men har enda mer.

TAKK!!!!!

Noen dager er grå og triste, andre er tunge og mørke. Noen ganger er hjertet fylt av bekymring og dumme tanker. Men noen dager er glade og lette. Noen dager klinger latteren i hodet og smilet sitter løst. Tankene er lette og gode. Og noen dager er hjertet så fylt av takknemlighet at det er umulig å utrykke uten tårer. Takknemlighet, glede, ydmykhet over for livets under. Slik er det i hjertet mitt. Etter å ha sett min lille sønn turne rundt inne i min gravide mage. Lys levende og VÅR. Er det mulig??? En lillebror til lillegutt (mulig jeg snart må kalle han noe annet en lillegutt...). Det er verdt all kvalme, trøtthet og at snart ikke noe tøy passer mer. Det er et underfult mirakel. Og jeg takker min Far. Men det er vanskelig å finne ordene. For hjertet er så stort så stort for guttene mine. Så det er jammen godt Han ser til hjertet mitt!