Ja, jeg KAN!!!

"Jeg kan ikke sy". Sa jeg da jeg hadde håndarbeid (som det faktisk het da jeg gikk på skolen....). Utviklet et meget anstrengt forhold til symaskinen i disse skoletimene. Så gikk ut av ungdomsskolen uten å kunne tre en symaskin eller sy noe særlig uten å knekke så mange nåler at læreren holdt på å gå i flint (hun ble faktisk så sinna at hun kjøpte is til oss etterpå).

Og siden har det blitt slik at "Heidi kan ikke sy". Sånn i etterpåklokhetens ettertenksomhet kan dette ha noe med at sying og andre femine greier passet dårlig inn i mitt image som tøff fotballjente...Men, uansett årsak, så kunne jeg altså ikke sy. Min store skrekk da jeg skulle ta kunst-og håndtverk for noen år siden var, "tenk om jeg må SY!!!!!". Og lettelsen var stor da døren til rommet med symaskiner og stoffer forble stengt gjennom hele året. Og så har jeg jo en meget snill mamma, som gladelig har sydd huller i klær og lagt opp bukser i alle år.

Men så skjedde det noe, sakte, men sikkert i mitt stae hode. Noe som begynte å ligne inspirasjon og lyst til å, ja, faktisk: å sy, dukket opp. Det var så mye fint som andre hadde sydd. Jeg ville og. Det var jo bare det at jeg ikke kunne...Hmmm...Det var jo et image å passe på. Men ved nærmere ettertanke hadde jo dette slått sprekker for lenge siden. Jeg begynte jo å gå i kjoler og sminke meg i begynnelsen av 20-årene. Og jeg eier flere rosa plagg. Og mat lager jeg. Og jeg baker. Så hvorfor ikke kaste siste rest av ungdommens noe rare image ut av vinduet og iallefall prøve?? Ideen ble luftet. Jeg ba min flinke mamma om hjelp. Og jeg fikk ikke bare hjelp, men en EGEN SYMASKIN på kjøpet. Og nå står den her i stua mi. Og i sofaen ligger to nye puter. Og på kjøkkenbordet en ny brikke. JEG KAN SY!!!

Jeg er ikke kjempeflink. Jeg er en ekte stolt nybeggyner. Og jeg koser meg med prosjektene mine. Jeg kan mye mer en jeg tror. Det er bare å ta steget ut av konforsonen. Slik jeg gjorde da jeg startet å blogge. Og slik jeg gjorde nå. For andre kan det virke latterlig. Men for meg var det utrolig gøy. Jeg smiler når jeg ser på min lille snertne symaskin. Og tenker at det jammen er godt jeg tar feil noen ganger.

Det gjør ikke noe...

Jeg har ikke sofabord i stua (det overlevde ikke flyttinga), men det gjør ikke noe. For jeg har hatt en deilig kveld med en god venninne, god film, gotteri i mellom oss i sofaen, og beina på puffen.

Jeg har nesten ikke bilder på veggen, men det gjør ikke noe. For jeg har en liten sønn å se på, som smiler som en sol, og går på de små beina sine rundt i stua.

Jeg har ikke så mange lamper enda, men det gjør ikke noe. For jeg har stearinlys i vinduskarmen og glede i hjertet.

Jeg har ikke så mye tøy som passer mer, men det gjør ikke noe. For jeg har en liten gutt i magen som daglig gir meg små livstegn.

Jeg har ikke fått trekt om spisestuestolene, men det gjør ikke noe. For jeg har hatt koselig vennebesøk til kveldsmat og gode samtaler rundt bordet.

Kjøkkenet er ikke nymoderne, med den kjøkkeninnredningen jeg drømmer om. Men det gjør ikke noe. For jeg spiser frokost med mannen min der i helgene, men aviser og ubrukte dager foran oss.

Vi er underveis. Det er vi vel på en måte alltid. Vi mangler endel, men har enda mer.

TAKK!!!!!

Noen dager er grå og triste, andre er tunge og mørke. Noen ganger er hjertet fylt av bekymring og dumme tanker. Men noen dager er glade og lette. Noen dager klinger latteren i hodet og smilet sitter løst. Tankene er lette og gode. Og noen dager er hjertet så fylt av takknemlighet at det er umulig å utrykke uten tårer. Takknemlighet, glede, ydmykhet over for livets under. Slik er det i hjertet mitt. Etter å ha sett min lille sønn turne rundt inne i min gravide mage. Lys levende og VÅR. Er det mulig??? En lillebror til lillegutt (mulig jeg snart må kalle han noe annet en lillegutt...). Det er verdt all kvalme, trøtthet og at snart ikke noe tøy passer mer. Det er et underfult mirakel. Og jeg takker min Far. Men det er vanskelig å finne ordene. For hjertet er så stort så stort for guttene mine. Så det er jammen godt Han ser til hjertet mitt!

Et underverk

Den siste uka har vært begivenhetsrik.....vi har flyttet inn i vårt nye hus i vår nye hjemby. En perle av en sørlandsby!! Vi har hatt besøk og hjelp av familie og gode venner. Vi har badet og nytt sommeren som er på hell. Og jeg har begynt å jobbe igjen.....etter et år som hjemmemamma.....Plutselig er tilværelsen helt annerledes. Men jeg har det så godt. Jeg er der jeg skal være. I byen, i huset vårt. Det ble noen omveier, men det ble over all forventning godt til slutt. Så nå sitter jeg her, ute i sommerkvelden, med levende lys og nyter det "nye" livet. Og tenker litt tilbake. På denne sommeren. Og det er noen minner som er sterkere enn andre.

Min lille gutt (som ikke er så liten mer. Veldig snart 1 år) som står og holder seg fast med de små bena sine godt plantet i bakken. Så glemmer han seg og slipper taket med hendene. Og står alene!!! Og jeg, den STOLTE mamma, roper av fryd: "SE", og alle ser og jubler. Og så gjør han det igjen, og denne gangen mens han smiler bredt og klapper med de små, brune hendene sine.

Og dette synet setter seg på netthinna mi. Og i hjertet mitt. Stoltheten og gleden i det lille ansiktet hans. Helt uten tanke på at han er noe annet en fantastisk i egne og andres øyne. Sånn har vi alle vært. Små begeistrede barn. Blottet for selvkritiske tanker og hjernevridende selvransakelse. Bare til stede i gleden over å være. Noe så vakkert! Tenk om vi kunne ta vare på denne stoltheten og gleden. Finne den frem i våre voknse, fornuftige hjerter. Se at vi er unike, og at det vi gjør er unikt.

Til slutt et sitat av Lisa Bevere (forfatter og predikant): "Vi kan alle se på et lite barn og se mirakelet, men kan du se på deg selv i dag og si det samme? Kan du kalle deg selv et underverk?"

Slapp av, nyt livet....

Jeg var utålmodig med lillegutten min, og han var jo bare trøtt....og jeg var trøtt. Og jeg glemte å gjøre iallfall to av de tingene jeg SKULLE gjøre i dag (sånne litt viktige flytteting...som det er forbausende mange av). Den svarte tunikaen er full av hvite nupper, ikke så pent faktisk. Og jeg måtte gå med strandslippersene mine i dag igjen, fordi alle de andre skoene mine er godt nedpakket og ikke tilgjengelige før om noen dager (en liten feil i det jeg trodde var en kontrollert og godt planlagt pakking). Så mulig jeg snart går under navnet "hun med strandskoene". Og siden jeg vandrer i disse skoene i all slags vær og underlag, er de nypleide føttene mine absolutt ikke nypleid mer. En times gåtur bl.a i sand setter dype spor...

Så det var noe av min dag. Noe av det jeg lett kunne strevd med i hodet mitt. Men jeg vil ikke streve sånn. Jeg vil hvile litt mer i at jeg er god nok som jeg er. Tror det gir meg bedre krefter til å forbedre det som er meg. Jeg blir bare sliten av å hamre løs på meg selv. Jeg tenker at jeg ved å lene meg litt tilbake, tenke at "ja,ja, så ble det sånn i dag", smile litt av meg selv, så får jeg mer krefter til å ordne ting, kjøpe sko og være tålmodig mamma i morra. Jeg får iallefall ikke krefter av å kritisere meg selv sønder og sammen, og sørge over at jeg ikke var perfekt i dag heller. Nei, denne kvelden skal brukes til noe mer oppbyggelig enn det. Et fotbad kanskje.....

Jeg tror at hvile, og en mer avslappet holdning gjør oss til hyggeligere mennesker å være sammen med. Enig??

Hun er nydelig....

"Og slik er det å være sammen med en kvinne som er kommet til hvile, en kvinne som føler seg vel med sin feminine skjønnhet. Henne er det en glede å være sammen med. Hun er nydelig."

Sitatet er hentet fra boken "Kvinnens skjønnhet" av John og Stasi Eldredge. Her snakkes det ikke bare om en ytre skjønnhet. Men den skjønnheten som kommer innenfra. Den skjønnheten vi som kvinner er født med alle sammen. Fordi vi ER. Ikke for det vi gjør, eller fordi vi ser sånn eller sånn ut.

En skjønnhet vi kan se når vi speiler oss i Han som skapte oss. Han som vet hvem vi er bedre enn noen andre. Han som vet vårt sanne potesiale. Han som er grensesprengende, og ikke ser alle de grensene vi setter rundt oss og våre liv. Han lar seg ikke stoppe av vårt kontrollbehov, vår sårbarhet, vår usikkerhet, våre sår, våre evige sammenligninger med andre.

Han har elsket meg med en evig kjærlighet. Han fryder seg når Han ser på meg. Han har skapt meg på underfult vis. Han har fredstanker for meg, fremtid og håp. Han elsker meg så mye at han ofret sin sønn for at jeg skal få leve. Han gjør meg til mer en det jeg er i mine og kanskje andres øyne. Han gjør meg til det jeg er ment å være. Han ser min skjønnhet, og ber meg speile seg i Han. Han utfordrer meg, og spør om Han kan få være min "identitetsleverandør" (stilig ord?? Jeg låner det av Egil Svartdal.....). Det er nemlig viktig at vi er bevist hvem som er med og former vår identitet. Hvem vi lar vise oss hvem vi er. Vi er nemlig nydelige alle sammen!!!!

Så la oss øve oss i å se vår skjønnhet! La oss hjelpe hverandre å se det vakre som vi bærer. Det er ikke alltid så lett å se det selv. La oss feire det vi ER, ikke det vi gjør. La oss være nydelige.

Noen ganger

Noen ganger går det ikke helt som jeg hadde tenkt.....

Været på hytteturen er strålende varmt, endelig....etter to sommere med heller dårlig vær. Hadde nesten ikke våget å håpe på det..

Lillegutt får enda en ørebetennelse

Må en vente veeeeldig lenge på kjærligheten, være singel så lenge at det gjør vondt.

For så å møte en mann ti ganger bedre, nei, tusen ganger bedre enn jeg hadde trodd jeg skulle få.

Vi selger huset, er kjempefornøyde, og gleder oss til vårt nye liv i en liten hvit sørlandsby. Men så finner vi ikke et nytt hus.....Og plutselig en dag skjønner vi at vi faktisk må på leiemarkdet......IKKE som vi hadde tenkt i det hele tatt!!!!

Og så en lys sommerkveld, i siste liten, får vi leie et koselig lite hus, etter en lengre og noe strevsom jakt. Og jeg takker Gud.

Noen ganger skjønner jeg meg virkelig ikke på Gud! Men Han ordner sannelig opp. Ofte i siste liten, og ikke sånn som jeg hadde tenkt, men jeg har mange bevis i livet på at Han faktisk har kontrollen. Så nå lurer jeg fælt på fortsettelsen på denne historien. Hvor vi faktisk ender opp til slutt. Så jeg får stabbe videre på mine noe ustø ben, med et godt takk i en sterk og trygg hånd. Og jeg vil tro, at jeg en dag vil smile og si: "så det var derfor det ble slik....". Enda en gang!