Et underverk

Den siste uka har vært begivenhetsrik.....vi har flyttet inn i vårt nye hus i vår nye hjemby. En perle av en sørlandsby!! Vi har hatt besøk og hjelp av familie og gode venner. Vi har badet og nytt sommeren som er på hell. Og jeg har begynt å jobbe igjen.....etter et år som hjemmemamma.....Plutselig er tilværelsen helt annerledes. Men jeg har det så godt. Jeg er der jeg skal være. I byen, i huset vårt. Det ble noen omveier, men det ble over all forventning godt til slutt. Så nå sitter jeg her, ute i sommerkvelden, med levende lys og nyter det "nye" livet. Og tenker litt tilbake. På denne sommeren. Og det er noen minner som er sterkere enn andre.

Min lille gutt (som ikke er så liten mer. Veldig snart 1 år) som står og holder seg fast med de små bena sine godt plantet i bakken. Så glemmer han seg og slipper taket med hendene. Og står alene!!! Og jeg, den STOLTE mamma, roper av fryd: "SE", og alle ser og jubler. Og så gjør han det igjen, og denne gangen mens han smiler bredt og klapper med de små, brune hendene sine.

Og dette synet setter seg på netthinna mi. Og i hjertet mitt. Stoltheten og gleden i det lille ansiktet hans. Helt uten tanke på at han er noe annet en fantastisk i egne og andres øyne. Sånn har vi alle vært. Små begeistrede barn. Blottet for selvkritiske tanker og hjernevridende selvransakelse. Bare til stede i gleden over å være. Noe så vakkert! Tenk om vi kunne ta vare på denne stoltheten og gleden. Finne den frem i våre voknse, fornuftige hjerter. Se at vi er unike, og at det vi gjør er unikt.

Til slutt et sitat av Lisa Bevere (forfatter og predikant): "Vi kan alle se på et lite barn og se mirakelet, men kan du se på deg selv i dag og si det samme? Kan du kalle deg selv et underverk?"

Slapp av, nyt livet....

Jeg var utålmodig med lillegutten min, og han var jo bare trøtt....og jeg var trøtt. Og jeg glemte å gjøre iallfall to av de tingene jeg SKULLE gjøre i dag (sånne litt viktige flytteting...som det er forbausende mange av). Den svarte tunikaen er full av hvite nupper, ikke så pent faktisk. Og jeg måtte gå med strandslippersene mine i dag igjen, fordi alle de andre skoene mine er godt nedpakket og ikke tilgjengelige før om noen dager (en liten feil i det jeg trodde var en kontrollert og godt planlagt pakking). Så mulig jeg snart går under navnet "hun med strandskoene". Og siden jeg vandrer i disse skoene i all slags vær og underlag, er de nypleide føttene mine absolutt ikke nypleid mer. En times gåtur bl.a i sand setter dype spor...

Så det var noe av min dag. Noe av det jeg lett kunne strevd med i hodet mitt. Men jeg vil ikke streve sånn. Jeg vil hvile litt mer i at jeg er god nok som jeg er. Tror det gir meg bedre krefter til å forbedre det som er meg. Jeg blir bare sliten av å hamre løs på meg selv. Jeg tenker at jeg ved å lene meg litt tilbake, tenke at "ja,ja, så ble det sånn i dag", smile litt av meg selv, så får jeg mer krefter til å ordne ting, kjøpe sko og være tålmodig mamma i morra. Jeg får iallefall ikke krefter av å kritisere meg selv sønder og sammen, og sørge over at jeg ikke var perfekt i dag heller. Nei, denne kvelden skal brukes til noe mer oppbyggelig enn det. Et fotbad kanskje.....

Jeg tror at hvile, og en mer avslappet holdning gjør oss til hyggeligere mennesker å være sammen med. Enig??

Hun er nydelig....

"Og slik er det å være sammen med en kvinne som er kommet til hvile, en kvinne som føler seg vel med sin feminine skjønnhet. Henne er det en glede å være sammen med. Hun er nydelig."

Sitatet er hentet fra boken "Kvinnens skjønnhet" av John og Stasi Eldredge. Her snakkes det ikke bare om en ytre skjønnhet. Men den skjønnheten som kommer innenfra. Den skjønnheten vi som kvinner er født med alle sammen. Fordi vi ER. Ikke for det vi gjør, eller fordi vi ser sånn eller sånn ut.

En skjønnhet vi kan se når vi speiler oss i Han som skapte oss. Han som vet hvem vi er bedre enn noen andre. Han som vet vårt sanne potesiale. Han som er grensesprengende, og ikke ser alle de grensene vi setter rundt oss og våre liv. Han lar seg ikke stoppe av vårt kontrollbehov, vår sårbarhet, vår usikkerhet, våre sår, våre evige sammenligninger med andre.

Han har elsket meg med en evig kjærlighet. Han fryder seg når Han ser på meg. Han har skapt meg på underfult vis. Han har fredstanker for meg, fremtid og håp. Han elsker meg så mye at han ofret sin sønn for at jeg skal få leve. Han gjør meg til mer en det jeg er i mine og kanskje andres øyne. Han gjør meg til det jeg er ment å være. Han ser min skjønnhet, og ber meg speile seg i Han. Han utfordrer meg, og spør om Han kan få være min "identitetsleverandør" (stilig ord?? Jeg låner det av Egil Svartdal.....). Det er nemlig viktig at vi er bevist hvem som er med og former vår identitet. Hvem vi lar vise oss hvem vi er. Vi er nemlig nydelige alle sammen!!!!

Så la oss øve oss i å se vår skjønnhet! La oss hjelpe hverandre å se det vakre som vi bærer. Det er ikke alltid så lett å se det selv. La oss feire det vi ER, ikke det vi gjør. La oss være nydelige.

Noen ganger

Noen ganger går det ikke helt som jeg hadde tenkt.....

Været på hytteturen er strålende varmt, endelig....etter to sommere med heller dårlig vær. Hadde nesten ikke våget å håpe på det..

Lillegutt får enda en ørebetennelse

Må en vente veeeeldig lenge på kjærligheten, være singel så lenge at det gjør vondt.

For så å møte en mann ti ganger bedre, nei, tusen ganger bedre enn jeg hadde trodd jeg skulle få.

Vi selger huset, er kjempefornøyde, og gleder oss til vårt nye liv i en liten hvit sørlandsby. Men så finner vi ikke et nytt hus.....Og plutselig en dag skjønner vi at vi faktisk må på leiemarkdet......IKKE som vi hadde tenkt i det hele tatt!!!!

Og så en lys sommerkveld, i siste liten, får vi leie et koselig lite hus, etter en lengre og noe strevsom jakt. Og jeg takker Gud.

Noen ganger skjønner jeg meg virkelig ikke på Gud! Men Han ordner sannelig opp. Ofte i siste liten, og ikke sånn som jeg hadde tenkt, men jeg har mange bevis i livet på at Han faktisk har kontrollen. Så nå lurer jeg fælt på fortsettelsen på denne historien. Hvor vi faktisk ender opp til slutt. Så jeg får stabbe videre på mine noe ustø ben, med et godt takk i en sterk og trygg hånd. Og jeg vil tro, at jeg en dag vil smile og si: "så det var derfor det ble slik....". Enda en gang!

True colors

And I`ll see your true colors

shining trough

I see your true colors

And thats why

I love you

So don`t be afraid

to let them show

Your true colors

True colors

are beautiful

Like a rainbow

Kom meg endelig på kino i går for å se den mye omtalte Sex and the city 2. Og jeg skal ikke komme med noe kritikk av noe slag (det er det nok av andre som tar seg av), men innrømme at jeg koste meg. Jeg lot meg underholde, og røre litt og faktisk. Og så kom denne sangen til slutt. Og traff meg mitt i hjertet. Jeg har en merkelig evne til å bli rørt av sanger, og ikke bare litt, ganske mye faktisk. Faktisk så mye at jeg griner.... Men, la meg få slått det fast, jeg grein IKKE på kinoen i går. Må bare si en ting til, det derre med lettrørthet har blitt MYE verre etter at jeg fikk barn...er det andre som har det som meg. Eller er jeg på vei til å bli helt tullete?????

En gammel åttitalls-slager kom dumpende inn i livet mitt med en stor sannhet. Det er så mange mennesker der ute som jeg er så glad i. Fordi de viser meg hvem de er. Det er vakkert det!!!!!

Fornuft og følelser

Jeg er et ganske fornuftig menneske. I tilegg er jeg en kotrollfreak på bedringens vei. Kanskje det finnes andre som meg der ute??? Sånne flinke jenter som har tilsynelatende kontroll? Det er ikke det at det er noe galt med å være sånn. Men det er spennende å utforske seg selv litt og se litt på hvorfor en er sånn. To måter å rokke kontroll på er å møte den store kjærligheten og satse på den, og å bli mamma. To vidunderlige ting som har hendt meg, og hjulpet meg til å slippe opp. Bli friere!

En måte å miste kontroll på er å ikke orke mer, å bli så sliten at den flinke piken ikke ikke er flink mer. Hun duger faktisk bare til å drikke te, spise sjokolade og sove. Hun orker ikke å lage sine tilmålte sunne måltider og trene sine planlagte fornuftige ganger, eller holde sitt hjem i passelig orden med passelig sjarme. Hun gidder heller ikke være så mye sosial, for hun klarer ikke helt å være til stede for andre. Og hvis du lurer, så har jeg hatt det sånn. Det er noen år siden nå, men det har gitt meg verdifull lærdom. Om å løsne litt på grepet. Å gi litt blaffen innimellom. Å feire seg selv noen ganger, uten at det er noe spesiellt. Bare fordi jeg er meg.

En liten historie fra min Danmarkstur nå nylig: Jeg er veeeldig glad i nytt tøy. Men kjøper sjeldent noe som er ufornuftig dyrt. Jeg er da tross alt en fornuftig pike! Der gikk jeg i nydelige Skagen og nøt min lille ferie. Skulle bare innom en liten butikk. Det kunne jo være de hadde noe i min prisklasse...Og så falt jeg hodestups for en nyyyydelig cardigan. En gul, delikat sak (er svært svak for gult tøy...) med en prislapp absolutt utenfor min prisklasse. Klarte ikke å være alt for ufornuftig og impulsiv. Så la den av et par timer. Men troppet opp der litt senere og dro visaen med et smil. Og var latterlig stolt av meg selv fordi jeg hadde klart å kaste fornuften over bord og bare gjøre det jeg ville!!! Og så ble den cardiganen jammen et symbol på mitt svinnende kontrollbehov. Så rar er jeg!!!

Jeg elsker deg

Kjærlighet er å tåle den andre når dagene er travle, tåle å ikke alltid bli møtt sånn som JEG ønsker, når den andre er sliten og ikke har overskudd.

Kjærlighet er å bli tålt. Å bli elsket på tross av at jeg ikke alltid er slik jeg ønsker å være.

Kjærlighet er en armkrok å sove i.

Kjærlighet er å lage middag til han kommer hjem fra jobb, så vi kan sitte rundt bordet å dele dagen.

Kjærligher er å sammen se på vår sovende lillegutt, og være så varme og stolte i hjertet som bare vi to kan være.

Kjærlighet er å ønske den andre så inderlig godt i smått og stort.

Kjærlighet er å se hverandre lenge inn i øynene og bare finne godhet og atter godhet.

Kjærlighet er å savne hverandre så veldig når vi er fra hverandre, telefoner hver kveld, og stor gjensynsklede.

Kjærlighet er å si unnskyld når vi har såret hverandre.

Kjærlighet er å være stolt av mannen sin. Respektere han og den han er. Og vise det!

Kjærlighet er å snakke vel om hverandre.

Kjærlighet er å ha et felles prosjekt, vår lille familie, som vi verner med hud og hår.

Kjærlighet er å tørre å være seg selv helt og fullt sammen.

Kjærlighet er å kunne le sammen av noe ingen andre ville le av.

Kjærlighet er å kunne fortelle hverandre alt. Også det som egentlig er helt uinteressant, og den andre hører!

Kjærlighet er å tilby den andre å sove lenge neste morra når vi har fri, selv om du trenger det selv og.

Kjærlighet er å gjøre hverandre gode. Elske frem det beste i hverandre.

Kjærlighet er det vakreste jeg vet. Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har fått oppleve det. Og takker Gud hver dag for mannen min og det vi har.