Hjerterom

Det er mulig å kjenne følelsen av å være alene selv om man har mange rundt seg. Følelsen kommer fra rommene i hjertet vi ikke så lett åpner for andre. Jeg husker en periode i livet der jeg kjente på denne følelsen. Det ble en reise inn i mine hjerterom. En oppdagelsesreise.

Og hva oppdaget jeg? Jo, at jeg ikke var så alene som jeg følte meg. Men jeg måtte åpne opp noen av de lukkede rommene. Jeg måtte kaste masken litt, og dele mer enn den Heidi som alltid hadde kontrollen og fikset alt. For meg var ikke det så lett. Men gevinsten var stor. Jeg minner meg på det i hverdagens utfordringer: At det hjelper å lette hjertet. Det er noen som vil høre. Det er noen som har gått de veiene jeg går. Det er trøst, oppmuntring og felles erfaringer å finne. Det er så godt å åpne opp en lukket dør og slippe inn noen som har vært i et liknede rom. Noen som er litt kjent i landskapet. Det gjelder i de små ting, og i de store. Grensene for hvem vi slipper inn setter vi selv. Det er trygt og godt.

Jeg oppdaget at det er En som alltid ønsker å komme inn i hjerterommene mine. En som har makt til å rydde og lege. En som kan gi trygghet og fred i selv de mest avlukkede rommene. En som ser alt uansett, og som ønsker å være der for oss. Trøste oss. En som kan åpne rommene og slippe inn lys slik at vi kan lyse for andre.