Jeg har skrevet mye om å ikke føle seg god nok. Men jeg har ikke skrevet så mye om å føle at en er alt for mye. Jeg leser litt i en av mine yndligsbøker igjen (Kvinnens skjønnhet av Stasi og John Eldredge). Stasi sier at mange kvinner føler på dette: Jeg er ikke god nok og samtidig er jeg alt for mye. Ja, jeg kan så absolutt føle at jeg er alt for mye. Jeg prater for mye, jeg føler for mye, jeg bekymrer meg for mye, jeg tar for mye plass når jeg er trygg. Jeg blir ikke glad av å tenke slik. Heller motsatt. Jeg blir lei meg, slår meg selv i hodet med du-skulle-vært-annerledes-hammeren. Det gjør vondt. Og det er så veldig unødvendig. For jeg er ikke for mye. Jeg er meg. Jeg er ikke en liten søt jente som snakker lite. Jeg er høy, har gode hofter og rumpe, stort hår, snakker høyt, fort og mye når jeg blir ivrig (og det blir jeg lett). Jeg ler høyt, og snubler og dulter borti ting til stadighet. Jeg føler mye, og blir glad, sint, lei meg og begeistret. Og det merkes! Men jeg er ikke for mye. Jeg er akkurat slik jeg skal være. Det er jo dette som er med og særpreger meg. Det gjør meg til meg. Vi må lære oss å omfavne alle sidene ved oss. Være glad i den vi er. Jeg øver meg hver dag (og det hjelper!!!).
Nå har jeg drukket for mye te og kost meg for mye i stedet for å støvsuge. Fin øvelse i å ta vare på seg selv spør du meg!
Jeg beundrer høylydte, morsomme og utadvente mennesker, og selv skulle jeg ønske at jeg klarte å gi litt mer av meg selv. Selv er jeg litt forsiktig og innadvent, og det tar lang tid å bli ordentlig kjent med meg. Jeg er sikker på at de du har rundt deg setter stor pris på deg akkurat som du er, og det har også DU all grunn til å gjøre! Du har rett til å ta din naturlige plass, med alt det innebærer. Du er god nok, akkurat som du er!
SvarSlettJeg kjenner det igjen, tror mange damer har det slik. Veldig synd at vi har en indre følelse av å ikke være gode nok. Tenker at det er viktig å gjøre noe slik at vi ikke viderefører dette til barna våre.
SvarSlettKlem :-)
SvarSlett