Det er ikke alltid så lett å vite hvor veien går. Det er så mange valg, som gjelder meg og de jeg er glad i. Valg er mange ganger veldig skummelt. I går da vi var i dyreparken betraktet jeg min eldste sønn. Full av iver og tillit løp han avgårde. Snudde seg og vinket til mamma og pappa, og løp uredd videre (til slutt måtte vi løpe etter, han er nemlig av den typen som bare fortsetter). Ingen redsel, ingen tvil, bare utforskertrang og glede. Og noen ganger litt frustrasjon (det var pent sagt...) når mamma eller pappa må stoppe han, og vise han den rette veien. Det er så lett for meg å glemme at jeg og har en Pappa som viser meg den rette veien. En som betrakter meg med fryd og glede. Går ved siden av meg, og viser meg veien. Derfor har jeg skrevet følgende på tavla på kjøkkenet:
"Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd" Salme 32, 8
Det er så godt å bli minnet på i hverdagen. En trygghet i alt det jeg ikke vet eller kan kontrollere. Det er En som vet bedre en meg. Han opplyser ikke hele veien med en gang. Det handler om tilllit. Det er som å gå med en lommelykt i mørket. Jeg ser bare det neste steget. Men det er trygt og opplyst. Så ser jeg det neste. Og steg for steg føres jeg videre i det livet som er mitt.
Herlig blogg:)
SvarSlettLigger som følger, så stikker snart innom igjen
Bloggen din er beautifull, og full av visdom og inspirasjon! Vakkert i både innhold og form! Derfor har jeg en hilsen til deg hos meg! ; )
SvarSlettFor noen vise og koselige ord du har skrevet på tavlen din.
SvarSlettGreit å minne seg selv på hvordan man ønsker å være.
Kan fort glemme det i en stresset hverdag
Skal bli koselig å følge deg vidre.
Ha en god helg :o)
Godt å lese denne teksten! Godt å bli minnet på disse trygge og gode ordene.
SvarSlettTusen takk for den varmende kommentaren hos meg. Bloggen din er også blant dem jeg liker å besøke: du skriver så mange gode innlegg!
Ønsker deg en fin søndagskveld
Klem Tonje
Jeg har brukt hele livet mitt på å bli voksen. For da skal man jo klare seg skjøl og leve sitt eget liv. Det var først da det gjikk opp for meg att jeg altid vil ha en far og en mor. Jeg kommer altid til å trenge dem, de vil altid være her for meg, hjelpe meg, støtte meg og vise meg veien. Så tusen takk mamma og pappa for att dere er her bådde nå og etter livets slutt, vil altid væer deres gutt ;)
SvarSlett