Natta...

"Natta mamma, natta pappa, natta krabbe, natta munkelus, natta Jesus". 2 år gammel, og Jesus er en naturlig del av hans lille liv. Ikke noe komplisert. Ikke noen tanker om fine ord og lange bønner. Bare et lite "natta". Vi behøver ikke så mange ord. Vi behøver bare et hjerte som er vendt mot Han, og et barns tillit.

Om høst og forandringer

Jeg liker høsten. Før var det nok den årstiden jeg likte best. Men i år syntes jeg ikke det var så gøy når den gjorde sitt inntog. Jeg ville ha mer sommer. Mer sol, strender, krabber, munkelus, ismoccaer, cafebesøk i sola, lett tøy og solvarm hud. Jeg var ikke klar for masse yttertøy, luer regn og vind, få veden i hus eller mørke kvelder. Men nå har godfølelsen kommet. Jeg koser meg rett og slett. Jeg får en egen ro om høsten. Jeg kryper under teppet, tenner stearinlys og nyter de stillle, mørke kveldene. Jeg nyter de alene, jeg nyter de sammen med mannen min, og jeg nyter de sammen med gode vennner (hvis noen lurer på hvorfor ikke småguttene er nevnt her, så er det fordi jeg foretrekker å nyte kveldene uten dem faktisk....). Høsten er langt fra sommerens lange, lyse vakre dager. Men den er vakker i seg selv. Den er vakker med sine fargerike trær, skarpe sol, voldsomme vær, mørke netter med stjerneskinn, klare frostmorgener, tid til innekos og turer i frisk luft. Men i år trengte jeg litt tid på å se det.

Ikke så helt ulikt livet ellers. Forandringer kommer. Noen ganger ønsker jeg å holde fast på det som er. For det er så vakkert, så trygt, så godt. Og så glemmer jeg at det nye og har sin egen skjønnhet. Den er bare annerledes.

Skikkelig fin!

Forrige uke fikk jeg et desperat behov for å komme meg ut av mammauniformen min. Det vil si dongeribuksa, og en av de to hvite T-skortene mine, som er så utvasket at de snart ikke er anstendige mer. Jeg kjente et ekstremt behov for nytt tøy. Og frisørbesøk. Tenkte at det kanskje ville gjøre de mørke ringene under øynene litt mindre synlige. Eller iallfall ta bort oppmerksomheten litt fra mitt trøtte tryne. Overfladiske ønsker. Og mulige å oppfylle. Egentlig litt genialt faktisk. Å unne seg noe i slitne perioder. Å gi seg selv en liten oppmuntring. Å føle seg litt fin. Jeg liker det jeg. Frisørbesøk ble det. Og jammen litt nytt tøy og. Og av alle ting ble det en fantastisk gul (ja, du leser riktig, GUL) kjole. Jeg elsker hverdagskjoler. Det er bare ikke så praktisk å bruke i hverdagen. Og denne var så fin og glad. Eller spenstig, som mannen min sa. Jepp, jeg følte meg litt spenstig i den. Og synlig. En fin øvelse i å tørre være spenstig og synlig. Tørre å være meg. For noen år siden hadde jeg nok bare sett på kjolen og tenkt at den var kul, men ikke noe for meg. Jeg våget ikke være så synlig. Kanskje jeg ikke våget være så fin? Nå vet jeg at det er meg selv som setter grensene for hvem jeg er, og hvem jeg vil være. Og vi har ikke vondt av å sprenge litt grenser. Vi har ikke vondt av å føle oss skikkelig fine!!

Tett inntil

Det ble en lang bloggpause... Uker med syke barn, nattevåk og bekymringer tok mye energi. Og som mamma blir en jo pent nødt til å bruke det lille en har på sine søte små. Det er ikke alltid så lett. Jeg vil så gjerne være ekstra snill og god når de ikke har det bra, samtidig som jeg var helt utkjørt selv. Dette har nok vært en av de tøffeste periodene for oss siden vi ble foreldre. Bekymringer og dårlig samvittighet har vært rådende følelser. Slike tanker gir iallefall ikke energi. Nå i ettertid er det lettere å klappe seg selv på skulderen og si "Good job!". Det var dager der jeg var sikker på at hvis det fantes en mammaprøve så hadde jeg strøket. For å ikke snakke om en husmorprøve!!! Men trøtt hode gir trøtte tanker og enda mer trøtthet. Og slik er småbarnslivet. Jeg har aldri vært mer lykkelig og tilfreds, og aldri kjent på så sterke følelser. Og jeg har aldri vært så trøtt uten å bare kunne ta meg en hvil.

Noe annet som har vært, og enda er utfordrende, er at jeg for første gang i mitt liv er arbeidsledig. Det er en utrolig merkelig følesle. I sommer skrev jeg gledesstrålende om min nye jobb. Det gikk ikke helt som planlagt kan du si. Jeg ble veldig dårlig pga slitasjegikten, og måtte si opp etter opplæringen. Og nå har jeg ikke jobb. Det er en uvant rolle, men jeg lærer mye. Aller mest lærer jeg å stole på Han som vet alt så mye bedre enn meg. Hvis ikke jeg kunne lene meg inntil Han og finne trygghet nå, så hadde jeg virkelig vært bekymret. De siste ukene har jeg flere ganger satt meg tett inntil min gode Far. Det er der tryggheten er. Det er der jeg vil være når det stormer.

Fine gutter i mariusgensere og mange følelser

Det er bare i dag som er i dag. Er det lov å si heldigvis!!???? (jeg kan si det med et smil nå, for nå sover begge to søtt). For jeg vil helst ikke ha dagen i reprise. En stk forkjølet minsten, en stk febersyk gutt på 4.dagen, en stk mann som jobber sent for andre kveld på rad, gir en stk mamma med trøtt mammamotor. Men nå er huset nyluftet, stearinlysene tent, og jeg nyter freden til neste paracet eller nesedråper. Jeg koser meg med en kopp te, og prøver å få vekk den ekle metthetsfølelsen etter alt for mange ostesmørbrød (lillegutt ville ikke ha sine, og jeg var veeeldig sulten der og da). Lekene og bøkene er ryddet i hylla, bortsett fra "Da Per var ku", som ligger ved siden av meg i sofaen, klar til i morra tidlig. Mammalivet er jammen mangfoldig. Mye følelser i løpet av en dag. Glede, når lillegutt endelig spiser litt, og når minsten ler så han hikster. Irritasjon, når jeg ikke har spist på alt for lenge. Utålmodighet, når jeg er trøtt. Stolthet, over mine to fine små i tvillingvogna, med like mariusgensere. Dårlig samvittighet, når jeg merker at jeg er alt for utålmodig. Bekymring, når de er syke nok en gang. Takknemlighet, for at jeg er mamma til mine to fantastiske små fyrverkeri. Og det fine er, at når freden senker seg etter en hektisk dag, da er det gleden, stoltheten og takknemligheten som fyller hjertet.

Begeistring

Jeg var borte en natt. Så kom jeg hjem til lillegutten min. Det var noe av det fineste med hele turen. For en glede. Over å se meg! Han ropte "mamma", hev seg inn i armene mine og lo, og lo. Han tok ansiktet mitt i hendene sine, kikket meg i øynene og smilte. For en glede. Jeg ble helt satt ut. Alle tanker om å ikke være god nok, om å ikke strekke til, som en sliten mamma innimellom kan ha, forsvant. De ble jaget bort av begeistringen hans. Slik er det med Gud og. Han tar hodet vårt i hendene sine, smiler og fryder seg over sitt skaperverk. La hans begeistring få jage bort alle tankene om at du ikke er god nok.

For mye?

Jeg har skrevet mye om å ikke føle seg god nok. Men jeg har ikke skrevet så mye om å føle at en er alt for mye. Jeg leser litt i en av mine yndligsbøker igjen (Kvinnens skjønnhet av Stasi og John Eldredge). Stasi sier at mange kvinner føler på dette: Jeg er ikke god nok og samtidig er jeg alt for mye. Ja, jeg kan så absolutt føle at jeg er alt for mye. Jeg prater for mye, jeg føler for mye, jeg bekymrer meg for mye, jeg tar for mye plass når jeg er trygg. Jeg blir ikke glad av å tenke slik. Heller motsatt. Jeg blir lei meg, slår meg selv i hodet med du-skulle-vært-annerledes-hammeren. Det gjør vondt. Og det er så veldig unødvendig. For jeg er ikke for mye. Jeg er meg. Jeg er ikke en liten søt jente som snakker lite. Jeg er høy, har gode hofter og rumpe, stort hår, snakker høyt, fort og mye når jeg blir ivrig (og det blir jeg lett). Jeg ler høyt, og snubler og dulter borti ting til stadighet. Jeg føler mye, og blir glad, sint, lei meg og begeistret. Og det merkes! Men jeg er ikke for mye. Jeg er akkurat slik jeg skal være. Det er jo dette som er med og særpreger meg. Det gjør meg til meg. Vi må lære oss å omfavne alle sidene ved oss. Være glad i den vi er. Jeg øver meg hver dag (og det hjelper!!!).

Nå har jeg drukket for mye te og kost meg for mye i stedet for å støvsuge. Fin øvelse i å ta vare på seg selv spør du meg!