En ny vei

I disse EM tider er det vel på plass med et fotballinnlegg. Så her kommer det!

Da jeg var tolv år begynte jeg å spille fotball for et skikkelig lag. Ikke bare med gutta på løkka. Det var stas. Jeg fikk fotballsko, leggbeskyttere og blå drakt. Drømmen om å bli balettdanser var fullstendig glemt blant gressmatter, svette sokker, treninger, og støle ben. I ti år var fotballen svært viktig for meg. Det ble mange søndager på busser for å spille kamp. Det ble lårhøner og blåmerker. Turer og venninner. Fellesskap. Oppturer og nedturer. Men først og fremst var det mye glede. Jeg elsket det. Sminke og kjoler hadde lite plass i livet mitt, men jeg visste godt hvem vanBasten og Gullit var. Jeg satt spikret da Danmark vant forball EM for mange år siden. Jeg hadde skapt meg en identitet. Jeg reiste på folkehøyskole, idrett og friluftsliv. Fortsatte med idrett grunnfag. Så tok jeg en helomvendig og ble sykepleier. Da sluttet jeg å spille fotball aktivt. Men jeg spilte fortsatt fotball. Og basket. Jeg syklet og kjøpte meg rollerblades. Feriene var gjerne sykkelturer med telt. Livet mitt kretset rundt aktivitet. Dette var Heidi for 10 år siden. Jeg planla videreutdanning i onkologi (kreftsykepleier), og kunne ikke se for meg at livet skulle endre seg. Det gjorde det.

Et vondt kne som bare ble verre. Behandling som ikke hjalp. Time på privatklinikk fordi jeg ikke orket å vente med så mye smerter. En stemme som sa, du må slutte i jobben din. Du må egentlig slutte med det meste av det du holder på med. Og vips, fremtiden så helt annerledes ut. Hvordan jeg reagerte? Jeg gråt. Jeg ble sint. Slik var det i ett år. Jeg er ikke stolt av det, men jeg skjønner det bedre nå i ettertid. Jeg mistet identiteten min. Jeg mistet det som definerte hvem jeg var i egne øyne. Jeg mistet jobben. Fremtidsplanene og det som hadde fylt hverdagen min hele livet. Det var ikke lett.

Det ble et vanskelig år for meg. Jeg var ikke et hyggelig menneske i denne perioden. Jeg ble selvopptatt. Jeg klarte ikke finne ut hvem jeg nå var. Hva jeg nå skulle gjøre. Jeg mistet alt det gode jeg hadde av syne. Identitet er viktig, og det er så lett å bygge den på feil grunnlag. Det var det jeg hadde gjort. Derfor ble fallet så stort. Det er ikke lett å få en kronisk diagnose, men det går fint an å leve med. Det vet jeg nå. Det begrenser bare livet hvis jeg lar det gjøre det. Jeg har lært så mye av dette, at jeg ikke ville vært det foruten. Gjennom dette skjønte jeg at jeg ikke er det jeg gjør. Jeg er den jeg er. Jeg er Heidi, skapt av Gud på en helt spesiell måte. Han elsker meg ikke fordi jeg kan og mestrer så mye. Han elsker meg fordi jeg ER slik jeg er. Og slik skal jeg elske meg selv. Slik skal jeg elske andre.

Det hender jeg drømmer at jeg spiller fotball igjen. Det er en enorm frihet i det å løpe rundt uten at kroppen setter grenser. Jeg kan ikke gjøre det i våken tilstand, derfor er det fint å drømme om det. Det er fint å tenke på alle de gode minnene. Men det fineste av alt er å tenke på alt jeg har lært. At jeg er perfekt slik som jeg er. Uten fotballsko og sykepleieruniform. Og at Gud alltid finner en vei, når vi ikke ser den. En sinnsykt bra vei, faktisk!!!

Joy

Bare tær etter en lang vinter i tykke sko

Sola som varmer etter mye regn og kulde

Lyse sommerkvelder

Tid sammen

Håp

To små fisker i en bøtte

En lang sommer som venter

Voksende mage

Lukten av blomstrende hekker og nyslått gress

Spenning

Å nyte her og nå

Lure litt på fremtiden

....og så legge den i Guds hender



Varme meg i

KJÆRLIGHETEN

fra dem jeg elsker

Og

ELSKE

tilbake

Påfyll i krukka

De to siste månedene føles det som jeg har levd med konstant underskudd. Som å være en krukke som aldri får nok påfyll, men som stadig tømmes for det lille som er i den. Det er en skikkelig kjedelig følelse syntes jeg! Denne gangen vet jeg jo årsaken til at energinivået er så lavt, men det har vært perioder i livet der jeg har opplevd det slik uten at det har vært en gledelig årsak. Vi lever i et samfunn der overskudd blir skattet høyt. Vi skal være opplagte, sosiale, engasjerte og rekke så veldig mye på så mange arenaer. Det kan gjøre det enda vanskeligere å godta at krukka faktisk er nesten tom, og energien må spares på. 2-åringen tror at alt som går i stykker kan fikses med "den må ha nytt batteji, mamma". Jeg skulle gjerne hatt et ekstra batteri å sette inn! Tenk så praktisk! Nytt batteri har jeg ikke, men de jeg har er heldigvis oppladbare.

Jeg lever et langsomt liv for tiden. Mye søvn, mye mat, mye hvile. Lite sosialt og minimalt med våken tilstand etter åtte om kvelden. Men det bedrer seg. Her en ettermiddag bakte jeg og 2-åringen biscotti. Krukka i vinduskarmen er endelig fylt opp. Det er så deilig å sette seg ned med en kopp te og disse herlighetene. De er lette å lage, og smaker nyyydelig. Å nyte slike gode hverdagsgleder er en fin måte å fylle opp krukka mi på. Hvis du trenger noe godt å kose deg med, så kan disse anbefales. Jeg kaster meg ut i nytt bloggfarvann og deler herved min første oppskrift:

Veeeldig gode bisciotti

250 g mel

200 g sukker

1/2 ts vaniljesukker

1/2 ts bakepulver

skallet av en halv sitron, revet

3 egg

ca 200 g hakkede nøtter og sjokolade

Oppskriften er litt bearbeidet av meg, jeg har blant annet redusert noe på sukkeret. Og byttet ut tørket frukt og nøtter med 200 g sjokolade og nøtter. Men det er mange muligheter.

Som sagt, enkle å lage: bland det tørre, ha så i egg og sitronskall. Sjokolade og nøtter til slutt. Blir en veldig klissete og bløt deig. Smør den ut i en lagpanne (den dekker ikke hele). Ca 1cm tykk. Stek på 180 grader til de blir lys brune på toppen (tar ca 25 min i min ovn). Ta dem ut, avkjøl litt, skjær i biter, og tørk i ovenen på 140 grader i ca 10 min.

Sett deg under et teppe eller ute i sola med en kopp med kaffi eller te. Legg bort all dårlig samvittighet og alle tankene på hva du skulle, burde ha gjort. Finn frem en god bok, et blad eller gode tanker og nyt biscottien mens du lader batteriet.

Hvem er du lille venn?

Hei lille vennen min
Jeg lurer sånn på hvem du er
Jeg kan ikke se deg enda,
der du ligger inni min voksende mage
Har du det bra?
Storebrødrene dine kan jeg se, holde på, klemme på
Jeg gleder meg sånn til å holde deg i armene mine
Så liten, men likevel så stor i mine tanker
Så veldig, veldig velkommen og ventet
Mitt nye lille, mirakel
Jeg elsker deg

Det er et like stort under hver gang. Selv om det var tredje gangen jeg satt der med en positiv test, var det et like stort under for meg denne gangen. Jeg klarer nesten ikke fatte det. I dag fikk vi høre hjertelyden til vår nye lille baby. Det må vel være en av de vakreste lyder som finnes. En lyd med liv, håp og glede.

Det har vært stille på bloggen den siste tiden. Grunnen kan oppsummeres i ett ord: kvalme. Jeg har flere ganger tenkt at vi kvinner må ha en egen evne til fortrenge som gjør dette flere ganger. Jeg liker virkelig ikke å være kvalm. Med førstemann var jeg kvalm, men ikke med andremann. Så i min naive verden hadde jeg ikke helt tatt høyde for at det kunne skje igjen. Men joda, seks uker på vei kom den veltende. Siden har den blitt, med noen bedre dager den siste uken. Det sosiale livet mitt er ikke-eksisterende, jeg legger meg før åtte hver kveld, og er bare oppe for å spise hvis jeg blir for kvalm. Men det er utrolig hva man kan klare når belønningen er så stor. Jeg føler meg så takknemlig og velsignet. Jeg er følsom og litt redd. Det er ikke tilfeldig at innlegget om å være bekymret kom i denne perioden. Det er noe ved det å bære barnet sitt som gjør meg så sårbar. Dette lille livet som jeg ikke kan se. Min rolle som mamma. Min avhengighet av de jeg er glad i. Egentlig er det vakkert, dette skjøre og sårbare. Det er iallfall veldig vakkert å få oppleve dette igjen. Hvor vakker jeg føler meg 13 uker ute i mitt tredje svangerskap på rappen er at annet kapitel. Det fortjener et innlegg for seg selv....

Det var godt å dele mitt takknemlige hjerte med dere
(bildet er det Tania Berntsen som har tatt. Hun er en av de få som har klart å få fine bilder av meg!!)

Min vei

Det er rart å tenke på det som har skjedd det siste året når det gjelder skrivingen min. Fra å ha en blogg som nesten ingen leste, har jeg nå mange, fine følgere. Fra å drømme om å skrive mer, får jeg nå skrive andakter for avisa Dagen. Det som før var en liten, rar hobby, har nå blitt en mye større del av livet mitt. Å skrive gir meg energi. Det er visstnok et tegn på at jeg er der Gud vil jeg skal være. Gud ønsker ikke at vi skal streve og slite oss gjennom en tjeneste for han. Han vil vi skal gjøre det vi liker. Det som gjør oss glade. Han har skapt oss med en personlighet og egenskaper som vi skal bruke for han. I tilegg kan vi få bruke alle erfaringene i livet vårt hvis vi gir dem til han. Dette syntes jeg er så vakkert. Jeg blir ikke motvillig sendt til en land langt borte for å tjene han. Gud utruster og klargjør. Det betyr ikke at hans vei ikke er utfordrende. Det er den! Men den er speialdesignet for oss. Da jeg var liten jente elsket jeg å skrive. Mammaen min har alltid ventet på at jeg skal begynne å skrive igjen. Hun er ikke overrasket over det som har skjedd. Hun har hele tiden trodd på meg, også når jeg ikke gjorde det selv. Det er godt med en heia-gjeng! Mulig norsk-læreren min på gymnaset hadde rynket litt på nesa (for å ikke snakke om biologilæreren, som forespeilet meg en stor fremtid i naturvitenskapens verden). Men Gud rynker ikke på nesa. Og jeg koser meg.

Hvis det er noen som ønsker å lese noe av det jeg skriver for Dagen, kommer enkelte av andaktene til å bli publisert på dette nettstedet under forumet Gjestespalten: http://www.foldedehender.no/
Jeg kommer til å legge ut ca et i uka.

For nyskjerrige er dette en link til ukas innlegg: http://www.foldedehender.no/forumemne/matpakken

Et mykt hjerte

Da jeg var høygravid med minsten sov jeg ikke så godt. En sen kveld våknet jeg og oppdaget at senga ved siden av var tom. Jeg sjekket klokka, og syntes det var vel sent selv om mannen min skulle jobbe lenge. De første bekymringstankene poppet opp i mitt trøtte hode. Jeg ringte han. Ikke noe svar. Sendte en tekstmelding, ventet, ikke noe svar. Mange flere bekymringstanker. Ute var det mørkt, kaldt, masse snø og glatt. Min kjære mann hadde lang kjørevei. Jeg sto opp. Gikk ned på kjøkkenet og smurte meg en brødskive. Tankene raste. Nå var det virkelig blitt sent. Hvorfor svarer han ikke??? TENK OM DET ER SKJED NOE?? Nå kommer den litt flaue biten: En svær, sulten, høygravid kvinne, med hysteriet rett rundt hjørnet skrur på pcen for å sjekke lokalavisa. Det må vel stå der hvis det har vært en stygg ulykke? Ikke noe å finne der. Tårene kommer. Jeg er redd. Kjemperedd. Da går døren opp, og min elskede mann kommer syngende inn døra. Han er lykkelig uvitende om sin kones hysteriske tilstand, men skal snart bli klar over det. Jeg buldrer ut i ganga, og jeg skal ikke gjengi i detalj hva jeg sa. Jeg var meget sint, og tror det siste jeg sa før jeg marjserte (så godt som en elefant kan marsjere) opp trappa, var at jeg var for sint til å prate mer nå.

Jeg har moret meg over denne kvelden siden. Mannen min har lært at det er best å ikke spille så høy musikk i bilen at han ikke hører telefonen. Men jeg var virkelig veldig redd. Jeg er redd for å miste de jeg er glad i. Livet har lært meg at det ikke bare er alle andre som opplever der utenkelige. De som opplever det var like lite forberedt som alle oss andre. Livet er skjørt. Men hvis denne redselen skulle styre meg, kunne jeg ikke bli glad i andre. Jeg kunne ikke gifte meg. Jeg kunne ikke få barn. Jeg kunne ikke elske. Kjærligheten gjør sårbar. Hjertet blir så stort og mykt. Jeg har tatt et valg. Jeg vil tørre å elske. Jeg ville tørre å utvide hjertet mitt. Det er plass til mye kjærlighet der. Sorg vil komme. Men jeg tror kjærligheten vil hjelpe meg når det skjer. Jeg kan ikke forberede meg på det vonde, men jeg kan glede meg over dagen i dag. Jeg kan glede meg over alle de jeg er så glad i. Det minsker ikke sorgen å være forberedt, det tar bare så mye krefter å bekymre seg. Det meste av det en frykter skjer ikke. Og skulle det skje, vil jeg tro at jeg får den styrken jeg trenger for å bære det.

God påske

Nå syntes jeg det var på tide med en oppdatering fra denne fronten. Sitter her i strømpebukse og ulltrøye (jeg er litt av et syn!) og spiser små sjokolade egg som guttene egentlig skulle hatt. Men lillegutt sovnet foran barne-tv, og minsten spiste så mye middag at vi utsatte påskeegget til i morra. Men jeg klarte ikke å holde meg unna de små fristelsene. I dag har vi tilbrakt dagen i dyreparken, og begge guttene var rødninnede og fulle av inntrykk da vi ankom heimen i kveldinga. Jeg nyter fine dager i sola sammen men familien min.

Påska er så mye. Den er fjellet, appelsiner, ski og kvikk-lunch for noen, byen for andre. Noen reiser til varmere strøk, andre er hjemme og nyter det. Min barndoms påske var i Danmark hos mormor og morfar. Det var søsken, kusiner, tanter og onkel. Det var mormor og morfars trygge hjem, kortspill og forsmak på våren. Det var langt fra ski og typisk norsk fjellpåske. Det var min påske, og jeg elsket den. Minner er vakre. Jeg håper jeg kan klare å gi guttene mine slike glitrende barndomsminner. Våre minner.

Påska er enda mer. Den er håpet i det jeg tror på. Den er den grufulle døden til verdens beste mann og hans utrolige oppstandelse. Han døde for min skyld. Jeg klarer nesten ikke å tro det. Men det er sant. Den er en sorgtung fredag, og en gledens søndag. Det vil jeg også gi videre til guttene mine.

God påske til alle dere som titter innom bloggen min!!! Takk for alle gode kommentarer, og at dere kommer trofast tilbake og leser, det gleder meg sånn!!!