Førjulstanker

Jeg er tom i hodet, men fikk lyst til å skrive litt alikevel. Begge gutta boys sover (helt fantastisk når de sover litt på samme tid), og jeg får sitte helt i fred i sofaen og hvile min forkjøla kropp. Har vært så stolt av at jeg ikke har vært syk siden jeg fikk barn, men der var det slutt på det gitt. Bare synd at det ikke finnes en sykemeldingsordning for mammaer.

Nå nærmer desember seg med stormskritt. Jeg elsker førjulstiden, og pynter til jul litt tidligere vært år. Har ikke begynt enda, men planlegger litt svibelinnkjøp og bretting av fiiine danske julestjerner (for de som ikke vet det er jeg halvt dansk, og glad i danske tradisjoner). Jeg gleder meg til å bake julekaker med lillegutt. Og til å pakke inn kalendergaver til han, som skal henges på min gamle kalender, sydd av min kjære moster da jeg var liten jente. Jeg liker tradisjoner, jeg liker minner, jeg liker jula. For meg er førjulstiden kos og forventingsfull glede. Det handler om å nyte forberedelsene. For det er vel det som er den største gleden. Selve jula er jo over på et blunk. Men desmber er en lang rekke nydelige dager. Kjøpe presanger til de jeg er glad i. Tenke ut noe de virkelig vil bli glad for. Pynte hjemme. Samle venner og familier til kos og god mat. Jeg inngikk en avtale med meg selv for mange år siden (lenge før jeg fikk mann og barn). Jeg skulle ikke stresse før jul. Jeg skulle nyte tiden. Og jeg har faktisk klart det. Jeg vasker ikke ned huset. Jeg lager ikke syv sorter. Jeg pynter og baker det vi har lyst på og som er gøy. Jeg drikker kaffi på cafe og skriver lister mens jeg er på julegaveinnkjøpstur. Jeg unner meg mange fine, små byturer, og kommer alltid i mål.

Etter jeg fikk barn har det løftet jeg ga meg selv blitt enda viktigere. Jeg vil nyte denne førjulstiden. Det er bare i år lillgutt er litt over to år, og minsten snart ett. Det er bare i år minsten krabber rundt og reiser seg der hvor han kan, og snart går. Det er bare i år han kommer til å rive ned halve juletreet (har nemlig en mistanke om at han er typen til det). Det er bare i år jeg gleder meg sånn til å gi lillegutt togbane til jul, og se han leke med den (her om dagen måtte jeg bære han gråtende ut av barnehagen, han ville ikke hjem. Han ville leke med toget). Det er bare i år som er i år. Det er bare i dag som er i dag. Selv om jeg er sylta, og teller timer til mannen kommer hjem, så er dagen i dag en gave. Ønsker dere alle en fin førjulstid!!

Fokus

Jeg lærer så mye av mine søte små. Lillegutt satt en dag og ramset opp alle han elsker. "Jeg elsker pappa", "Jeg elsker lillebror".....her ventet jeg spent på å få høre hvem den neste han elsket var, og så kommer det: "Jeg elsker stuen". Ikke mamma nei, men stua vår. Han sier det faktisk ofte. Hvor glad han er i den lille stua. Det er den samme stuen som jeg syntes har for små og få vinduer, litt feil farge på veggen, er litt for liten, som mangler noen bilder. Han ser ikke det. For det er hjemmet hans. Han er lykkelig her. Jeg er og lykkelig her. Men jeg mister noen ganger litt fokus. Jeg retter blikket mot det jeg ikke har, i stedet for det jeg har. Min lille, kloke gutt har rett fokus.

Om tvil og tro og sånt...

Det er ingen hemmlighet at troen er viktig i livet mitt. Men slik har det ikke alltid vært. Jeg har tvilt mer enn de fleste. Veien til å stole på Gud, som en som elsker meg og vil meg godt, har vært lang. Jeg har stilt så mange spørsmål, vært så veldig sinna, ønsket å gi opp hele greia. Men her sitter jeg. Med stor fred i hjertet, selv om det for øyeblikket kommer omvei på omvei i livet mitt. For 10 år siden hadde jeg nok laget litt mer bråk (blir nesten litt flau over å tenke på hvor mye bråk jeg kunne lage, hihi...). Jeg har fått oppleve at jeg får mer enn jeg fortjener, og mer enn jeg har ønsket meg, selv om jeg ikke klarte å tro på det selv. Det kom ikke an på meg, heldigvis og takk og pris. Da jeg for mange år siden fikk beskjed om at jeg kanskje ikke kunne bli gravid, torde jeg ikke håpe på det jeg har nå. Et fyrverkeri på 10 måneder som for øyeblikket sover søtt, og en to åring som sier de mest bedårende ting. Som at han elsker lillebroren, og cornflakes, eller at "mamma er tjukk".

Jeg har lært at Gud er overraskelsenes Gud. Jeg har lært at Han ikke har glemt meg selv om jeg noen ganger ikke skjønner hva som skjer. Jeg har lært at Han tar meg på fanget og trøster når livet gjør veldig vondt. Jeg har lært at dette ikke er fordi jeg er slik en fantastisk troende. Det er fordi Han elsker meg.

Natta...

"Natta mamma, natta pappa, natta krabbe, natta munkelus, natta Jesus". 2 år gammel, og Jesus er en naturlig del av hans lille liv. Ikke noe komplisert. Ikke noen tanker om fine ord og lange bønner. Bare et lite "natta". Vi behøver ikke så mange ord. Vi behøver bare et hjerte som er vendt mot Han, og et barns tillit.

Om høst og forandringer

Jeg liker høsten. Før var det nok den årstiden jeg likte best. Men i år syntes jeg ikke det var så gøy når den gjorde sitt inntog. Jeg ville ha mer sommer. Mer sol, strender, krabber, munkelus, ismoccaer, cafebesøk i sola, lett tøy og solvarm hud. Jeg var ikke klar for masse yttertøy, luer regn og vind, få veden i hus eller mørke kvelder. Men nå har godfølelsen kommet. Jeg koser meg rett og slett. Jeg får en egen ro om høsten. Jeg kryper under teppet, tenner stearinlys og nyter de stillle, mørke kveldene. Jeg nyter de alene, jeg nyter de sammen med mannen min, og jeg nyter de sammen med gode vennner (hvis noen lurer på hvorfor ikke småguttene er nevnt her, så er det fordi jeg foretrekker å nyte kveldene uten dem faktisk....). Høsten er langt fra sommerens lange, lyse vakre dager. Men den er vakker i seg selv. Den er vakker med sine fargerike trær, skarpe sol, voldsomme vær, mørke netter med stjerneskinn, klare frostmorgener, tid til innekos og turer i frisk luft. Men i år trengte jeg litt tid på å se det.

Ikke så helt ulikt livet ellers. Forandringer kommer. Noen ganger ønsker jeg å holde fast på det som er. For det er så vakkert, så trygt, så godt. Og så glemmer jeg at det nye og har sin egen skjønnhet. Den er bare annerledes.

Skikkelig fin!

Forrige uke fikk jeg et desperat behov for å komme meg ut av mammauniformen min. Det vil si dongeribuksa, og en av de to hvite T-skortene mine, som er så utvasket at de snart ikke er anstendige mer. Jeg kjente et ekstremt behov for nytt tøy. Og frisørbesøk. Tenkte at det kanskje ville gjøre de mørke ringene under øynene litt mindre synlige. Eller iallfall ta bort oppmerksomheten litt fra mitt trøtte tryne. Overfladiske ønsker. Og mulige å oppfylle. Egentlig litt genialt faktisk. Å unne seg noe i slitne perioder. Å gi seg selv en liten oppmuntring. Å føle seg litt fin. Jeg liker det jeg. Frisørbesøk ble det. Og jammen litt nytt tøy og. Og av alle ting ble det en fantastisk gul (ja, du leser riktig, GUL) kjole. Jeg elsker hverdagskjoler. Det er bare ikke så praktisk å bruke i hverdagen. Og denne var så fin og glad. Eller spenstig, som mannen min sa. Jepp, jeg følte meg litt spenstig i den. Og synlig. En fin øvelse i å tørre være spenstig og synlig. Tørre å være meg. For noen år siden hadde jeg nok bare sett på kjolen og tenkt at den var kul, men ikke noe for meg. Jeg våget ikke være så synlig. Kanskje jeg ikke våget være så fin? Nå vet jeg at det er meg selv som setter grensene for hvem jeg er, og hvem jeg vil være. Og vi har ikke vondt av å sprenge litt grenser. Vi har ikke vondt av å føle oss skikkelig fine!!

Tett inntil

Det ble en lang bloggpause... Uker med syke barn, nattevåk og bekymringer tok mye energi. Og som mamma blir en jo pent nødt til å bruke det lille en har på sine søte små. Det er ikke alltid så lett. Jeg vil så gjerne være ekstra snill og god når de ikke har det bra, samtidig som jeg var helt utkjørt selv. Dette har nok vært en av de tøffeste periodene for oss siden vi ble foreldre. Bekymringer og dårlig samvittighet har vært rådende følelser. Slike tanker gir iallefall ikke energi. Nå i ettertid er det lettere å klappe seg selv på skulderen og si "Good job!". Det var dager der jeg var sikker på at hvis det fantes en mammaprøve så hadde jeg strøket. For å ikke snakke om en husmorprøve!!! Men trøtt hode gir trøtte tanker og enda mer trøtthet. Og slik er småbarnslivet. Jeg har aldri vært mer lykkelig og tilfreds, og aldri kjent på så sterke følelser. Og jeg har aldri vært så trøtt uten å bare kunne ta meg en hvil.

Noe annet som har vært, og enda er utfordrende, er at jeg for første gang i mitt liv er arbeidsledig. Det er en utrolig merkelig følesle. I sommer skrev jeg gledesstrålende om min nye jobb. Det gikk ikke helt som planlagt kan du si. Jeg ble veldig dårlig pga slitasjegikten, og måtte si opp etter opplæringen. Og nå har jeg ikke jobb. Det er en uvant rolle, men jeg lærer mye. Aller mest lærer jeg å stole på Han som vet alt så mye bedre enn meg. Hvis ikke jeg kunne lene meg inntil Han og finne trygghet nå, så hadde jeg virkelig vært bekymret. De siste ukene har jeg flere ganger satt meg tett inntil min gode Far. Det er der tryggheten er. Det er der jeg vil være når det stormer.